Kvernsteinbruddene i Selbu - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: Teksterstatting – «Kategori:Næringsliv» til «»

2023-05-31T13:17:46Z

Teksterstatting – «Kategori:Næringsliv» til «»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. mai 2023 kl. 13:17
Linje 78:		Linje 78:
	[[Kategori:Selbu kommune]]		[[Kategori:Selbu kommune]]
	[[Kategori:Steinindustri]]		[[Kategori:Steinindustri]]
	~~[[Kategori:Næringsliv]]~~

Velves på 30. nov. 2019 kl. 22:12

2019-11-30T22:12:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2019 kl. 22:12
Linje 73:		Linje 73:
	Wikipedia. (2018). Kvernstein. Hentet fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Kvernstein		Wikipedia. (2018). Kvernstein. Hentet fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Kvernstein

			{{bm}}

			Bildene er opphavsrettslig beskyttet, og kan ikke brukes til kommersielle formål, kun privat og iht. lisensen på hvert enkelt bilde.
	[[Kategori:Selbu kommune]]		[[Kategori:Selbu kommune]]
	[[Kategori:Steinindustri]]		[[Kategori:Steinindustri]]
	[[Kategori:Næringsliv]]		[[Kategori:Næringsliv]]
	~~{{bm}}~~

Velves på 30. nov. 2019 kl. 21:05

2019-11-30T21:05:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2019 kl. 21:05
Linje 21:		Linje 21:
	Arbeidet besto kort fortalt i forberedelser med innkjøp av varer og utstyr, selve brytinga, tilhogginga, transporten og videreforedling med salg og byttehandler. Gruvene fyltes med vann på sommeren, vannet måtte fjernes før driften kunne tilta. Dette foregikk med håndmakt og hardt manuelt arbeid, videre ble pumper benyttet. Etter hvert fant også foregangsmannen Paul Birch opp heverten i 1885-årene, dette var en lettelse som forenklet arbeidet betydelig. I filmen om Sagaen om Selbu-steinen (Selbu kommune, 1953) blir det fremvist hvordan man slår borehull i bruddet, og risser i berget for å avgrense. Man benyttet kiler for å løsne blokker fra berget, senere på starten av 1700-tallet ble sprengstoff benyttet (Haarstad, 1972). Man brøyt løs blokker og transporterte disse opp fra gruven på en stige. I senere tider ble det utformet en kran som dro steinen oppover. Steinen ble videre grovhugget i snøhytter, der den skulle bli plan på oversiden, den skulle samtidig bli mest mulig oval og videre ble det karakteristiske hullet hugget ut enten i fjellet eller senere nede i bygda. Finhogging og en prosess som kaltes sandmaling som gjort av 8-9 personer ble utført på tidligsommeren (Haarstad, 1977). Arbeidsvegen for å komme seg til fjellet kunne variere mellom 2-4 mil på ski, og en del oppholdte seg der i lang tid, i stedet for å dra hjem på helgefri. En arbeidsperiode kunne vare i 2 uker. Arbeidsdagene var ofte delt opp i 2 økter, men deler av vinteren ble det kun en kort økt pga. været, det ble derfor for mye tid inne i koiene. Det er kjent at minst 6 stk. måte bøte med livet i forbindelse kvernsteins-driften, som oftest i reiseveien. En del ble også varig skadet i selve driften og måtte leve videre med dette (Rolseth, 1947). Utbyttet fra arbeidet ble delt imellom eierne og arbeiderne på ulikt vis, oppgjøret skjedde ofte etter at vinterens drift var unnagjort. Det var få tvister rundt dette, da dette ble løst fortløpende og faktisk avgjort med loddtrekninger ved tvil (Haarstad, 1972).		Arbeidet besto kort fortalt i forberedelser med innkjøp av varer og utstyr, selve brytinga, tilhogginga, transporten og videreforedling med salg og byttehandler. Gruvene fyltes med vann på sommeren, vannet måtte fjernes før driften kunne tilta. Dette foregikk med håndmakt og hardt manuelt arbeid, videre ble pumper benyttet. Etter hvert fant også foregangsmannen Paul Birch opp heverten i 1885-årene, dette var en lettelse som forenklet arbeidet betydelig. I filmen om Sagaen om Selbu-steinen (Selbu kommune, 1953) blir det fremvist hvordan man slår borehull i bruddet, og risser i berget for å avgrense. Man benyttet kiler for å løsne blokker fra berget, senere på starten av 1700-tallet ble sprengstoff benyttet (Haarstad, 1972). Man brøyt løs blokker og transporterte disse opp fra gruven på en stige. I senere tider ble det utformet en kran som dro steinen oppover. Steinen ble videre grovhugget i snøhytter, der den skulle bli plan på oversiden, den skulle samtidig bli mest mulig oval og videre ble det karakteristiske hullet hugget ut enten i fjellet eller senere nede i bygda. Finhogging og en prosess som kaltes sandmaling som gjort av 8-9 personer ble utført på tidligsommeren (Haarstad, 1977). Arbeidsvegen for å komme seg til fjellet kunne variere mellom 2-4 mil på ski, og en del oppholdte seg der i lang tid, i stedet for å dra hjem på helgefri. En arbeidsperiode kunne vare i 2 uker. Arbeidsdagene var ofte delt opp i 2 økter, men deler av vinteren ble det kun en kort økt pga. været, det ble derfor for mye tid inne i koiene. Det er kjent at minst 6 stk. måte bøte med livet i forbindelse kvernsteins-driften, som oftest i reiseveien. En del ble også varig skadet i selve driften og måtte leve videre med dette (Rolseth, 1947). Utbyttet fra arbeidet ble delt imellom eierne og arbeiderne på ulikt vis, oppgjøret skjedde ofte etter at vinterens drift var unnagjort. Det var få tvister rundt dette, da dette ble løst fortløpende og faktisk avgjort med loddtrekninger ved tvil (Haarstad, 1972).

	[[Fil:Bind2arbeidsfil-23-1024x686 sanddra.jpg\|~~687x687pk~~]]		[[Fil:Bind2arbeidsfil-23-1024x686 sanddra.jpg\|737x737px]]

	''Figur 2.'' «Sanddraging var en tung prosess nede i bygda dette hos Iver Mebust». (Ukjent, udef.)		''Figur 2.'' «Sanddraging var en tung prosess nede i bygda dette hos Iver Mebust». (Ukjent, udef.)

Velves på 30. nov. 2019 kl. 21:04

2019-11-30T21:04:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2019 kl. 21:04
Linje 23:		Linje 23:
	[[Fil:Bind2arbeidsfil-23-1024x686 sanddra.jpg\|687x687pk]]		[[Fil:Bind2arbeidsfil-23-1024x686 sanddra.jpg\|687x687pk]]

	''Figur 2.'' «Sanddraging var en tung prosess nede i bygda dette hos Iver Mebust». (Ukjent, udef.)		''Figur 2.'' «Sanddraging var en tung prosess nede i bygda dette hos Iver Mebust». (Ukjent, udef.)

	== Produktene fra Selbu ==		== Produktene fra Selbu ==

Velves: /* Næringen blir historie */

2019-11-30T21:03:46Z

Næringen blir historie

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2019 kl. 21:03
Linje 37:		Linje 37:
	Etterhvert ble det økende press på næringens grunnlag, etter lengre tids nedgangstider og bla. konkurranse ifra utlandet og kunststeiner ble det siste bruddet (Lerhølet) i 1914 lagt ned i Selbu (Haarstad, 1972). Selbusteinen var ikke lengre konkurransedyktig, driftsformen umuliggjorde mekanisering, transportkostnadene var også betydelig høyere enn konkurrentene som også unnslapp tollavgifter (Haarstad, 1977). I tillegg gjorde samfunnsendringer med endret kosthold, til at Selbu-steinen fortrinn og funksjon ikke lengre var like egnet og attraktiv på markedet (Haarstad, 1972). Støpesteiner som var fabrikklagede steiner tok også etter hvert overhånd. Tradisjonelt jordbruk fikk også ett oppsving som påvirket arbeidsmarkedet og kvernsteinsdriften, da flere tok seg på arbeid i skogen (Rolseth, 1947).		Etterhvert ble det økende press på næringens grunnlag, etter lengre tids nedgangstider og bla. konkurranse ifra utlandet og kunststeiner ble det siste bruddet (Lerhølet) i 1914 lagt ned i Selbu (Haarstad, 1972). Selbusteinen var ikke lengre konkurransedyktig, driftsformen umuliggjorde mekanisering, transportkostnadene var også betydelig høyere enn konkurrentene som også unnslapp tollavgifter (Haarstad, 1977). I tillegg gjorde samfunnsendringer med endret kosthold, til at Selbu-steinen fortrinn og funksjon ikke lengre var like egnet og attraktiv på markedet (Haarstad, 1972). Støpesteiner som var fabrikklagede steiner tok også etter hvert overhånd. Tradisjonelt jordbruk fikk også ett oppsving som påvirket arbeidsmarkedet og kvernsteinsdriften, da flere tok seg på arbeid i skogen (Rolseth, 1947).

	[[Fil:Bind2«Lerhølel» 1886. Halvard Lien med trille. e jensenbåra, ved «spellet» Per E. Mebust og (t.h. knapt synlig) Erik Kallarstrø..jpg\|~~788x788pk~~]]		[[Fil:Bind2«Lerhølel» 1886. Halvard Lien med trille. e jensenbåra, ved «spellet» Per E. Mebust og (t.h. knapt synlig) Erik Kallarstrø..jpg\|582x582px]]

	''Figur 3. «''Lerhølet 1886, tunge tak i hverdagen for kvernsteinsarbeiderne, Halvard Lien med trillebåra, ved «spellet» Per E. Mebust og (t.h. knapt synlig) Erik Kallarstrø» (Jenssen, 1886).		''Figur 3. «''Lerhølet 1886, tunge tak i hverdagen for kvernsteinsarbeiderne, Halvard Lien med trillebåra, ved «spellet» Per E. Mebust og (t.h. knapt synlig) Erik Kallarstrø» (Jenssen, 1886).

Velves på 30. nov. 2019 kl. 21:01

2019-11-30T21:01:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2019 kl. 21:01
Linje 23:		Linje 23:
	[[Fil:Bind2arbeidsfil-23-1024x686 sanddra.jpg\|687x687pk]]		[[Fil:Bind2arbeidsfil-23-1024x686 sanddra.jpg\|687x687pk]]

	''Figur 2.'' «Sanddraging var en tung prosess nede i bygda dette hos Iver Mebust».		''Figur 2.'' «Sanddraging var en tung prosess nede i bygda dette hos Iver Mebust». (Ukjent, udef.)

	== Produktene fra Selbu ==		== Produktene fra Selbu ==

Velves: lagt inn bilder, kilder ++

2019-11-30T20:15:04Z

lagt inn bilder, kilder ++

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2019 kl. 20:15
Linje 8:		Linje 8:

	Mange hadde jobben i kvernfjellet som tilleggsnæring og retten til hvert enkelt brudd fulgte ofte eierne av gårdsbruk. Mange husmenn hadde sitt virke i kvernfjellet, altså småbrukere som lå under hovedbruk, men disse var likestilte under arbeidet i fjellet. Hvert enkelt brudd kunne bli oppkalt etter eieren eller den som fant forekomsten og tok opp arbeidet, «finnerne var vinneren». Ett brudd ble vanligvis videre delt inn i 4-6 retter, noe som kaltes karslodder, 1 karslodd gav arbeid til to menn. Rettighetene gikk ofte i arv i familien men likevel foregikk det en del eierskifter som følge av salg eller mislighold av gjeld. Utover 1800-tallet kjøpte forretningsmann Birch opp mye av rettighetene i fjellet, og mange begynte å jobbe under da han ble storprodusent (Haarstad, 1977). 5 ulike områder i kommunen hadde kvernssteinsdrift, totalt var det omtrent 300 brudd i fjellet. Man tror at kvernsteinsdrifta gav arbeid til ca. 200 mann i vinterhalvåret i 1818. I midten av 1800-tallet steg produksjonen på det høyeste og mellom 250-300 mann arbeidet på 40 ulike brudd (Haarstad, 1977). Det er vanskelig å tallfeste næringens økonomiske betydning, for bygda og nasjonen for øvrig, med bakgrunn i at det ikke fantes noen skriftlige regnskaper. Det antas at det var en relativ lønnsom næring, tross tidvis utfordrende tider, sesongens fortjeneste for de som var involvert i næringen ble påvirket av mange ulike faktorer (Rolseth, 1947).		Mange hadde jobben i kvernfjellet som tilleggsnæring og retten til hvert enkelt brudd fulgte ofte eierne av gårdsbruk. Mange husmenn hadde sitt virke i kvernfjellet, altså småbrukere som lå under hovedbruk, men disse var likestilte under arbeidet i fjellet. Hvert enkelt brudd kunne bli oppkalt etter eieren eller den som fant forekomsten og tok opp arbeidet, «finnerne var vinneren». Ett brudd ble vanligvis videre delt inn i 4-6 retter, noe som kaltes karslodder, 1 karslodd gav arbeid til to menn. Rettighetene gikk ofte i arv i familien men likevel foregikk det en del eierskifter som følge av salg eller mislighold av gjeld. Utover 1800-tallet kjøpte forretningsmann Birch opp mye av rettighetene i fjellet, og mange begynte å jobbe under da han ble storprodusent (Haarstad, 1977). 5 ulike områder i kommunen hadde kvernssteinsdrift, totalt var det omtrent 300 brudd i fjellet. Man tror at kvernsteinsdrifta gav arbeid til ca. 200 mann i vinterhalvåret i 1818. I midten av 1800-tallet steg produksjonen på det høyeste og mellom 250-300 mann arbeidet på 40 ulike brudd (Haarstad, 1977). Det er vanskelig å tallfeste næringens økonomiske betydning, for bygda og nasjonen for øvrig, med bakgrunn i at det ikke fantes noen skriftlige regnskaper. Det antas at det var en relativ lønnsom næring, tross tidvis utfordrende tider, sesongens fortjeneste for de som var involvert i næringen ble påvirket av mange ulike faktorer (Rolseth, 1947).

			[[Fil:Hopkantbruddet ca.1890. Foto E. Jenssen.jpg\|714x714pk]]

			''Figur 1.'' «Hopkantbruddet rundt 1890, med arbeidshyttene tett inntil bruddet», (Jenssen, 1890).

	== Levemåte ==		== Levemåte ==
Linje 15:		Linje 19:
	== Drift av kvernsteinsbruddene ==		== Drift av kvernsteinsbruddene ==

	Arbeidet besto kort fortalt i forberedelser med innkjøp av varer og utstyr, selve brytinga, tilhogginga, transporten og videreforedling med salg og byttehandler. Gruvene fyltes med vann på sommeren, vannet måtte fjernes før driften kunne tilta. Dette foregikk med håndmakt og hardt manuelt arbeid, videre ble pumper benyttet. Etter hvert fant også foregangsmannen Paul Birch opp heverten i 1885-årene, dette var en lettelse som forenklet arbeidet betydelig. I filmen om Sagaen om Selbu-steinen blir det fremvist hvordan man slår borehull i bruddet, og risser i berget for å avgrense. Man benyttet kiler for å løsne blokker fra berget, senere på starten av 1700-tallet ble sprengstoff benyttet (Haarstad, 1972). Man brøyt løs blokker og transporterte disse opp fra gruven på en stige. I senere tider ble det utformet en kran som dro steinen oppover. Steinen ble videre grovhugget i snøhytter, der den skulle bli plan på oversiden, den skulle samtidig bli mest mulig oval og videre ble det karakteristiske hullet hugget ut enten i fjellet eller senere nede i bygda. Finhogging og en prosess som kaltes sandmaling som gjort av 8-9 personer ble utført på tidligsommeren (Haarstad, 1977). Arbeidsvegen for å komme seg til fjellet kunne variere mellom 2-4 mil på ski, og en del oppholdte seg der i lang tid, i stedet for å dra hjem på helgefri. En arbeidsperiode kunne vare i 2 uker. Arbeidsdagene var ofte delt opp i 2 økter, men deler av vinteren ble det kun en kort økt pga. været, det ble derfor for mye tid inne i koiene. Det er kjent at minst 6 stk. måte bøte med livet i forbindelse kvernsteins-driften, som oftest i reiseveien. En del ble også varig skadet i selve driften og måtte leve videre med dette (Rolseth, 1947). Utbyttet fra arbeidet ble delt imellom eierne og arbeiderne på ulikt vis, oppgjøret skjedde ofte etter at vinterens drift var unnagjort. Det var få tvister rundt dette, da dette ble løst fortløpende og faktisk avgjort med loddtrekninger ved tvil (Haarstad, 1972).		Arbeidet besto kort fortalt i forberedelser med innkjøp av varer og utstyr, selve brytinga, tilhogginga, transporten og videreforedling med salg og byttehandler. Gruvene fyltes med vann på sommeren, vannet måtte fjernes før driften kunne tilta. Dette foregikk med håndmakt og hardt manuelt arbeid, videre ble pumper benyttet. Etter hvert fant også foregangsmannen Paul Birch opp heverten i 1885-årene, dette var en lettelse som forenklet arbeidet betydelig. I filmen om Sagaen om Selbu-steinen (Selbu kommune, 1953) blir det fremvist hvordan man slår borehull i bruddet, og risser i berget for å avgrense. Man benyttet kiler for å løsne blokker fra berget, senere på starten av 1700-tallet ble sprengstoff benyttet (Haarstad, 1972). Man brøyt løs blokker og transporterte disse opp fra gruven på en stige. I senere tider ble det utformet en kran som dro steinen oppover. Steinen ble videre grovhugget i snøhytter, der den skulle bli plan på oversiden, den skulle samtidig bli mest mulig oval og videre ble det karakteristiske hullet hugget ut enten i fjellet eller senere nede i bygda. Finhogging og en prosess som kaltes sandmaling som gjort av 8-9 personer ble utført på tidligsommeren (Haarstad, 1977). Arbeidsvegen for å komme seg til fjellet kunne variere mellom 2-4 mil på ski, og en del oppholdte seg der i lang tid, i stedet for å dra hjem på helgefri. En arbeidsperiode kunne vare i 2 uker. Arbeidsdagene var ofte delt opp i 2 økter, men deler av vinteren ble det kun en kort økt pga. været, det ble derfor for mye tid inne i koiene. Det er kjent at minst 6 stk. måte bøte med livet i forbindelse kvernsteins-driften, som oftest i reiseveien. En del ble også varig skadet i selve driften og måtte leve videre med dette (Rolseth, 1947). Utbyttet fra arbeidet ble delt imellom eierne og arbeiderne på ulikt vis, oppgjøret skjedde ofte etter at vinterens drift var unnagjort. Det var få tvister rundt dette, da dette ble løst fortløpende og faktisk avgjort med loddtrekninger ved tvil (Haarstad, 1972).

			[[Fil:Bind2arbeidsfil-23-1024x686 sanddra.jpg\|687x687pk]]

			''Figur 2.'' «Sanddraging var en tung prosess nede i bygda dette hos Iver Mebust».

	== Produktene fra Selbu ==		== Produktene fra Selbu ==
Linje 28:		Linje 36:

	Etterhvert ble det økende press på næringens grunnlag, etter lengre tids nedgangstider og bla. konkurranse ifra utlandet og kunststeiner ble det siste bruddet (Lerhølet) i 1914 lagt ned i Selbu (Haarstad, 1972). Selbusteinen var ikke lengre konkurransedyktig, driftsformen umuliggjorde mekanisering, transportkostnadene var også betydelig høyere enn konkurrentene som også unnslapp tollavgifter (Haarstad, 1977). I tillegg gjorde samfunnsendringer med endret kosthold, til at Selbu-steinen fortrinn og funksjon ikke lengre var like egnet og attraktiv på markedet (Haarstad, 1972). Støpesteiner som var fabrikklagede steiner tok også etter hvert overhånd. Tradisjonelt jordbruk fikk også ett oppsving som påvirket arbeidsmarkedet og kvernsteinsdriften, da flere tok seg på arbeid i skogen (Rolseth, 1947).		Etterhvert ble det økende press på næringens grunnlag, etter lengre tids nedgangstider og bla. konkurranse ifra utlandet og kunststeiner ble det siste bruddet (Lerhølet) i 1914 lagt ned i Selbu (Haarstad, 1972). Selbusteinen var ikke lengre konkurransedyktig, driftsformen umuliggjorde mekanisering, transportkostnadene var også betydelig høyere enn konkurrentene som også unnslapp tollavgifter (Haarstad, 1977). I tillegg gjorde samfunnsendringer med endret kosthold, til at Selbu-steinen fortrinn og funksjon ikke lengre var like egnet og attraktiv på markedet (Haarstad, 1972). Støpesteiner som var fabrikklagede steiner tok også etter hvert overhånd. Tradisjonelt jordbruk fikk også ett oppsving som påvirket arbeidsmarkedet og kvernsteinsdriften, da flere tok seg på arbeid i skogen (Rolseth, 1947).

			[[Fil:Bind2«Lerhølel» 1886. Halvard Lien med trille. e jensenbåra, ved «spellet» Per E. Mebust og (t.h. knapt synlig) Erik Kallarstrø..jpg\|788x788pk]]

			''Figur 3. «''Lerhølet 1886, tunge tak i hverdagen for kvernsteinsarbeiderne, Halvard Lien med trillebåra, ved «spellet» Per E. Mebust og (t.h. knapt synlig) Erik Kallarstrø» (Jenssen, 1886).

	== Dagens situasjon ==		== Dagens situasjon ==

	Selbu Lasskjørerlag ble opprettet i 2012 og har gjenopptatt den gamle tradisjonen med transport av kvernsteiner med hest og slede, den første turen skjedde da det var 100 år siden sist. Dette skjer etter de gamle ferdselsårene ifra Selbu til Røros under Rørosmartnan i februar måned. De kjører de gamle kjøreledene fra Østrungen til Haltdalen, opp Drøylia og langs Gamlekongevei til Ålen, videre frem til Malmplassen på Røros. Kvernsteinsbruddene i Selbu er i dag vernet som kulturminner, der mange av bruddene ligger innenfor Skarvan og Roltdalen nasjonalpark som besøkes av mange da det er attraktive turmål. Historielag og lokale interesserte jobber og driver fremdeles aktivt med å finne stoff og bevare historien om den viktige og gamle næringen. På grunn av at de som arbeidet i kvernfjellet ikke etterlot seg noe skriftlig materiale, redskaper eller andre ting så er de få kilder som finnes viktige. I arkivet til Selbu kobberverk finnes det noe (Rø, 2002). Paul Birch hadde inngående kjennskap til Kvernsteindrifta og beskrev den. Gerhard Schønning, bergmestrene Strøm og Sinding besøkte og skrev også på 1800-tallet om kvernfjellet (Haarstad, 1972). Samtidig var P.O. Rolseth en sentral og viktig person i sin tid, ved skriving av bøker og delaktig i spillefilmen som ble laget i 1953 om Kvernfjellsdrifta i Selbu som forsøker å rekonstruere hvordan det var å jobbe i kvernfjellet.		Selbu Lasskjørerlag ble opprettet i 2012 og har gjenopptatt den gamle tradisjonen med transport av kvernsteiner med hest og slede, den første turen skjedde da det var 100 år siden sist. Dette skjer etter de gamle ferdselsårene ifra Selbu til Røros under Rørosmartnan i februar måned. De kjører de gamle kjøreledene fra Østrungen til Haltdalen, opp Drøylia og langs Gamlekongevei til Ålen, videre frem til Malmplassen på Røros. Kvernsteinsbruddene i Selbu er i dag vernet som kulturminner, der mange av bruddene ligger innenfor Skarvan og Roltdalen nasjonalpark som besøkes av mange da det er attraktive turmål. Historielag og lokale interesserte jobber og driver fremdeles aktivt med å finne stoff og bevare historien om den viktige og gamle næringen. På grunn av at de som arbeidet i kvernfjellet ikke etterlot seg noe skriftlig materiale, redskaper eller andre ting så er de få kilder som finnes viktige. I arkivet til Selbu kobberverk finnes det noe (Rø, 2002). Paul Birch hadde inngående kjennskap til Kvernsteindrifta og beskrev den. Gerhard Schønning, bergmestrene Strøm og Sinding besøkte og skrev også på 1800-tallet om kvernfjellet (Haarstad, 1972). Samtidig var P.O. Rolseth en sentral og viktig person i sin tid, ved skriving av bøker og delaktig i spillefilmen som ble laget i 1953 om Kvernfjellsdrifta i Selbu som forsøker å rekonstruere hvordan det var å jobbe i kvernfjellet.

			[[Fil:Dype skår i fjellet etter mange års slit.jpeg\|625x625pk]]

			''Figur 4.'' «Dype skår etter mange års slit i fjellet, som i dag er vernet som kulturminner» (Birch).

	== Referanser ==		== Referanser ==

			Birch, P. (u.d.). Dype skår i kvernfjellet. Hentet fra <nowiki>http://selbuboka.no/wordpress/?page_id=861</nowiki>

	Grenne, T., & Meyer, G. B. (Udef). Kvennfjellet i Selbu - Nasjonalt kulturminneprosjekt i Selbufjellene, kartlegging av kvernsteinsbruddene. Hentet fra https://www.ngu.no/upload/Millstone/pdf/Kvennfjellet.pdf		Grenne, T., & Meyer, G. B. (Udef). Kvennfjellet i Selbu - Nasjonalt kulturminneprosjekt i Selbufjellene, kartlegging av kvernsteinsbruddene. Hentet fra https://www.ngu.no/upload/Millstone/pdf/Kvennfjellet.pdf
Linje 40:		Linje 58:

	Haarstad, K. (1977). Selbu i fortid og nåtid (Bind 2). Selbu kommune, Trondhjæm: Aktiet Trykkeriet.		Haarstad, K. (1977). Selbu i fortid og nåtid (Bind 2). Selbu kommune, Trondhjæm: Aktiet Trykkeriet.

			Jenssen, E. (1886). Lerhølet 1886. Hentet fra <nowiki>http://selbuboka.no/wordpress/?page_id=861</nowiki>

			Jenssen, E. (1890). Hopkantbruddet 1890. Hentet fra <nowiki>http://selbuboka.no/wordpress/?page_id=861</nowiki>

	kommune, S. (Regissør). (1953). Sagaen om Selbusteinen [Film].		kommune, S. (Regissør). (1953). Sagaen om Selbusteinen [Film].
Linje 46:		Linje 68:

	Rø, G. E. (2002). Selbu og Tydal - Geologi, gruvedrift og kulturminner- Turbok. Selbu og Tydal historielag, Selbu: Selbu Trykk.		Rø, G. E. (2002). Selbu og Tydal - Geologi, gruvedrift og kulturminner- Turbok. Selbu og Tydal historielag, Selbu: Selbu Trykk.

			Ukjent. (u.d.). Sanddraging hos Iver Mebust. Hentet fra <nowiki>http://selbuboka.no/wordpress/?page_id=861</nowiki>

	Wikipedia. (2018). Kvernstein. Hentet fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Kvernstein		Wikipedia. (2018). Kvernstein. Hentet fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Kvernstein

Kallrustad: noe formatering, husk lenking

2019-11-28T10:42:02Z

noe formatering, husk lenking

Vis endringer

Kallrustad på 28. nov. 2019 kl. 10:21

2019-11-28T10:21:11Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. nov. 2019 kl. 10:21
Linje 1:		Linje 1:
			{{under arbeid}}
	Storindustri og en viktig handelsvare i sin tid, med både eksport innlands og til utlandet. For å kunne male korn til mel var de runde steinene med «hull i midten» svært viktig. Kvernstein som ble solgt på slutten av 1800-tallet ble benyttet til formaling av sammalt korn, bygg, havre i gårdskverner og i små møllebruk (Rolseth, 1947).Det var få kommuner som i Norge som drev kommersielt med kvernsteinsbrytning. Man vet at Hyllestad kommune drev aktivt ifra vikingtiden, usikre kilder mener at man her startet helt ned i 600 år etter KR. Saltdal, Brønnøy, Vågå drev kommersielt (Wikipedia, 2018) i tillegg til Selbu som var en kommune som utmerket seg ved sin storstilte drift i fjellet og produksjon av kvalitetsprodukter.		Storindustri og en viktig handelsvare i sin tid, med både eksport innlands og til utlandet. For å kunne male korn til mel var de runde steinene med «hull i midten» svært viktig. Kvernstein som ble solgt på slutten av 1800-tallet ble benyttet til formaling av sammalt korn, bygg, havre i gårdskverner og i små møllebruk (Rolseth, 1947).Det var få kommuner som i Norge som drev kommersielt med kvernsteinsbrytning. Man vet at Hyllestad kommune drev aktivt ifra vikingtiden, usikre kilder mener at man her startet helt ned i 600 år etter KR. Saltdal, Brønnøy, Vågå drev kommersielt (Wikipedia, 2018) i tillegg til Selbu som var en kommune som utmerket seg ved sin storstilte drift i fjellet og produksjon av kvalitetsprodukter.

Kallrustad på 28. nov. 2019 kl. 10:20

2019-11-28T10:20:55Z

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
 Storindustri og en viktig handelsvare i sin tid, med både eksport innlands og til utlandet. For å kunne male korn til mel var de runde steinene med «hull i midten» svært viktig. Kvernstein som ble solgt på slutten av 1800-tallet ble benyttet til formaling av sammalt korn, bygg, havre i gårdskverner og i små møllebruk (Rolseth, 1947).Det var få kommuner som i Norge som drev kommersielt med kvernsteinsbrytning. Man vet at Hyllestad kommune drev aktivt ifra vikingtiden, usikre kilder mener at man her startet helt ned i 600 år etter KR. Saltdal, Brønnøy, Vågå drev kommersielt (Wikipedia, 2018) i tillegg til Selbu som var en kommune som utmerket seg ved sin storstilte drift i fjellet og produksjon av kvalitetsprodukter.
 '''Bakgrunn'''
@@ Linje 61: / Linje 50: @@
 Wikipedia. (2018). Kvernstein. Hentet fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Kvernstein