Leilending - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Omdirigerer til Leksikon:Leilending

2015-02-26T12:50:42Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. feb. 2015 kl. 12:50
Linje 1:		Linje 1:
	~~{{leksikon\|Leilending}}~~		#OMDIRIGERING[[Leksikon:Leilending]]

	En '''leilending''' {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}, også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide matrikulert ([[landskyld\|skyld]]satt jord av en jordeier. Motstykket var [[selveier]]e, som selv eide jorda de brukte. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at de sistnevnte satt på utmatrikulert (ikke skyldsatt) jord. Inntil [[1700-tallet]] var flertallet av norske bønder leilendinger, men de regionale var forskjellene var store. I noen dalstrøk i indre deler av landet har selveierne trolig alltid vært i flertall.

	~~På [~~[~~1100-tallet]] ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle~~ [~~[mannebot]] i stedet for [[fysisk straff]] for enkelte forseelser.~~

	Leilendingsforholdet var som regel kontraktsfestet i en såkalt [[bygselskontrakt]] som ble inngått med gårdseieren. Etter [[Landsloven]] var leietida tre år, men fra [[senmiddelalderen]] ble det vanlig at kontraktene var for livstid, og den kunne ofte gå i arv mot at det ble satt opp ny kontrakt med arvingen. En enke etter en leilending kunne overta kontrakten, men giftet hun seg på nytt, måtte ny kontrakt skrives med hennes nye ektemann. Kontrakten inneholdt en del plikter for leilendingen, som at bygninger skulle vedlikeholdes og i noen tilfeller arbeidsplikt på eiergården.

	Leilendinger kunne eie jord samtidig som de bygslet, og dermed være både selveier og leilending på samme tid. I [[1710]] ble det innført forkjøpsrett for leilendinger dersom eieren bestemte seg for å selge. Lenger utover på 1700-tallet kjøpte mange leilendinger eiendommene. Viljen til å selge kom særlig av at leieinntektene var lave i forhold til kjøpsprisen, og så snart eieren hadde sikret seg rettighetene til fossefall og skog var det lønnsomt å avhende åker og eng.

	~~Husene tilhørte ofte gårdeieren, i motsetning til på en husmannsplass, der det ofte var husmannen som eide bygningene.~~

	~~{{wikipedia\|no}}~~

	~~[[Kategori~~:~~Jordeiendomsforhold]]~~
	~~[[Kategori:Landskyld~~]]

Hanne Lillevold på 16. mar. 2012 kl. 12:33

2012-03-16T12:33:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. mar. 2012 kl. 12:33
Linje 13:		Linje 13:
	{{wikipedia\|no}}		{{wikipedia\|no}}

	[[Kategori:~~Landbruk~~]]		[[Kategori:Jordeiendomsforhold]]
			[[Kategori:Landskyld]]

Ida Tolgensbakk: Henviser til NHL.

2009-12-01T09:21:46Z

Henviser til NHL.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2009 kl. 09:21
Linje 1:		Linje 1:
			{{leksikon\|Leilending}}

	En '''leilending''' {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}, også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide matrikulert ([[landskyld\|skyld]]satt jord av en jordeier. Motstykket var [[selveier]]e, som selv eide jorda de brukte. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at de sistnevnte satt på utmatrikulert (ikke skyldsatt) jord. Inntil [[1700-tallet]] var flertallet av norske bønder leilendinger, men de regionale var forskjellene var store. I noen dalstrøk i indre deler av landet har selveierne trolig alltid vært i flertall.		En '''leilending''' {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}, også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide matrikulert ([[landskyld\|skyld]]satt jord av en jordeier. Motstykket var [[selveier]]e, som selv eide jorda de brukte. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at de sistnevnte satt på utmatrikulert (ikke skyldsatt) jord. Inntil [[1700-tallet]] var flertallet av norske bønder leilendinger, men de regionale var forskjellene var store. I noen dalstrøk i indre deler av landet har selveierne trolig alltid vært i flertall.

Cnyborg på 7. apr. 2008 kl. 11:24

2008-04-07T11:24:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. apr. 2008 kl. 11:24
Linje 5:		Linje 5:
	Leilendingsforholdet var som regel kontraktsfestet i en såkalt [[bygselskontrakt]] som ble inngått med gårdseieren. Etter [[Landsloven]] var leietida tre år, men fra [[senmiddelalderen]] ble det vanlig at kontraktene var for livstid, og den kunne ofte gå i arv mot at det ble satt opp ny kontrakt med arvingen. En enke etter en leilending kunne overta kontrakten, men giftet hun seg på nytt, måtte ny kontrakt skrives med hennes nye ektemann. Kontrakten inneholdt en del plikter for leilendingen, som at bygninger skulle vedlikeholdes og i noen tilfeller arbeidsplikt på eiergården.		Leilendingsforholdet var som regel kontraktsfestet i en såkalt [[bygselskontrakt]] som ble inngått med gårdseieren. Etter [[Landsloven]] var leietida tre år, men fra [[senmiddelalderen]] ble det vanlig at kontraktene var for livstid, og den kunne ofte gå i arv mot at det ble satt opp ny kontrakt med arvingen. En enke etter en leilending kunne overta kontrakten, men giftet hun seg på nytt, måtte ny kontrakt skrives med hennes nye ektemann. Kontrakten inneholdt en del plikter for leilendingen, som at bygninger skulle vedlikeholdes og i noen tilfeller arbeidsplikt på eiergården.

	Leilendinger kunne eie jord samtidig som de bygslet, og dermed være både selveier og leilending på samme tid. I [[1710]] ble det innført forkjøpsrett for leilendinger dersom eieren bestemte seg for å selge.		Leilendinger kunne eie jord samtidig som de bygslet, og dermed være både selveier og leilending på samme tid. I [[1710]] ble det innført forkjøpsrett for leilendinger dersom eieren bestemte seg for å selge. Lenger utover på 1700-tallet kjøpte mange leilendinger eiendommene. Viljen til å selge kom særlig av at leieinntektene var lave i forhold til kjøpsprisen, og så snart eieren hadde sikret seg rettighetene til fossefall og skog var det lønnsomt å avhende åker og eng.

	Husene tilhørte ofte gårdeieren, i motsetning til på en husmannsplass, der det ofte var husmannen som eide bygningene.		Husene tilhørte ofte gårdeieren, i motsetning til på en husmannsplass, der det ofte var husmannen som eide bygningene.

Kristian Hunskaar på 7. apr. 2008 kl. 10:56

2008-04-07T10:56:17Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. apr. 2008 kl. 10:56
Linje 1:		Linje 1:
	En '''leilending''' {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}, også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide matrikulert ([[landskyld\|skyld]]satt jord av en jordeier. Motstykket var [[selveier]]e, som selv eide jorda de brukte. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at de sistnevnte satt på utmatrikulert (ikke skyldsatt) jord. Inntil [[1700-tallet]] var flertallet av norske bønder leilendinger, men de regionale var forskjellene var store. I noen dalstrøk i indre deler av landet, har selveierne trolig alltid vært i flertall.		En '''leilending''' {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}, også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide matrikulert ([[landskyld\|skyld]]satt jord av en jordeier. Motstykket var [[selveier]]e, som selv eide jorda de brukte. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at de sistnevnte satt på utmatrikulert (ikke skyldsatt) jord. Inntil [[1700-tallet]] var flertallet av norske bønder leilendinger, men de regionale var forskjellene var store. I noen dalstrøk i indre deler av landet har selveierne trolig alltid vært i flertall.

	På [[1100-tallet]] ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle [[mannebot]] i stedet for [[fysisk straff]] for enkelte forseelser.		På [[1100-tallet]] ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle [[mannebot]] i stedet for [[fysisk straff]] for enkelte forseelser.

Kristian Hunskaar: litt bearbeiding

2008-04-07T10:55:15Z

litt bearbeiding

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. apr. 2008 kl. 10:55
Linje 1:		Linje 1:
	En '''leilending''' {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}, også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide [[skyld]]satt ~~eiendom~~ av en jordeier. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at sistnevnte satt på utmatrikulert jord. Inntil [[1700-tallet]] var ~~det fleste~~ norske bønder leilendinger.		En '''leilending''' {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}, også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide matrikulert ([[landskyld\|skyld]]satt jord av en jordeier. Motstykket var [[selveier]]e, som selv eide jorda de brukte. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at de sistnevnte satt på utmatrikulert (ikke skyldsatt) jord. Inntil [[1700-tallet]] var flertallet av norske bønder leilendinger, men de regionale var forskjellene var store. I noen dalstrøk i indre deler av landet, har selveierne trolig alltid vært i flertall.

	På [[1100-tallet]] ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle [[mannebot]] i stedet for [[fysisk straff]] for enkelte ~~forseeelser~~.		På [[1100-tallet]] ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle [[mannebot]] i stedet for [[fysisk straff]] for enkelte forseelser.

	Leilendingsforholdet var som regel kontraktsfestet i en såkalt [[bygselskontrakt]] som ble inngått med gårdseieren. ~~Fra~~ [[senmiddelalderen]] ~~var~~ det vanlig at kontraktene var for livstid, og den kunne ofte gå i arv mot at det ble satt opp ny kontrakt med arvingen. En enke etter en leilending kunne overta kontrakten, men giftet hun seg på nytt måtte ny kontrakt skrives med hennes ektemann. Kontrakten inneholdt en del plikter for leilendingen, som at bygninger skulle vedlikeholdes og i noen tilfeller arbeidsplikt på eiergården.		Leilendingsforholdet var som regel kontraktsfestet i en såkalt [[bygselskontrakt]] som ble inngått med gårdseieren. Etter [[Landsloven]] var leietida tre år, men fra [[senmiddelalderen]] ble det vanlig at kontraktene var for livstid, og den kunne ofte gå i arv mot at det ble satt opp ny kontrakt med arvingen. En enke etter en leilending kunne overta kontrakten, men giftet hun seg på nytt, måtte ny kontrakt skrives med hennes nye ektemann. Kontrakten inneholdt en del plikter for leilendingen, som at bygninger skulle vedlikeholdes og i noen tilfeller arbeidsplikt på eiergården.

	Leilendinger kunne eie jord samtidig som de bygslet, og dermed være selveier og leilending på samme tid. I [[1710]] ble det innført forkjøpsrett for leilendinger dersom eieren bestemte seg for å ~~selve~~.		Leilendinger kunne eie jord samtidig som de bygslet, og dermed være både selveier og leilending på samme tid. I [[1710]] ble det innført forkjøpsrett for leilendinger dersom eieren bestemte seg for å selge.

	En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen. En leileinding var en som leide et jordstykke, gjerne et hus for og lage mat/sove i. Leilendingen kunne betale leia ved å være dreng på gården.		Husene tilhørte ofte gårdeieren, i motsetning til på en husmannsplass, der det ofte var husmannen som eide bygningene.

	Husene tilhørte ofte ~~gårdseieren~~, i motsetning til på en husmannsplass der det ~~oftest~~ var husmannen som eide bygningene.

	{{wikipedia\|no}}		{{wikipedia\|no}}

	[[Kategori:Landbruk]]		[[Kategori:Landbruk]]

Olve Utne: {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}

2008-04-06T19:00:54Z

{{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. apr. 2008 kl. 19:00
Linje 1:		Linje 1:
	En '''leilending''', også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide [[skyld]]satt eiendom av en jordeier. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at sistnevnte satt på utmatrikulert jord. Inntil [[1700-tallet]] var det fleste norske bønder leilendinger.		En '''leilending''' {{nb}} eller '''leiglending''' {{nn}}, også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide [[skyld]]satt eiendom av en jordeier. Leilendinger skilte seg fra [[husmann\|husmenn]] ved at sistnevnte satt på utmatrikulert jord. Inntil [[1700-tallet]] var det fleste norske bønder leilendinger.

	På [[1100-tallet]] ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle [[mannebot]] i stedet for [[fysisk straff]] for enkelte forseeelser.		På [[1100-tallet]] ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle [[mannebot]] i stedet for [[fysisk straff]] for enkelte forseeelser.

Cnyborg på 6. apr. 2008 kl. 18:45

2008-04-06T18:45:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. apr. 2008 kl. 18:45
Linje 10:		Linje 10:

	Husene tilhørte ofte gårdseieren, i motsetning til på en husmannsplass der det oftest var husmannen som eide bygningene.		Husene tilhørte ofte gårdseieren, i motsetning til på en husmannsplass der det oftest var husmannen som eide bygningene.

			{{wikipedia\|no}}

	[[Kategori:Landbruk]]		[[Kategori:Landbruk]]

Cnyborg: Ny side: En '''leilending''', også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide skyldsatt eiendom av en jordeier. Leilendinger skilte seg fra husmenn ved at sistnevnte satt på u...

2008-04-06T18:44:52Z

Ny side: En '''leilending''', også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide skyldsatt eiendom av en jordeier. Leilendinger skilte seg fra husmenn ved at sistnevnte satt på u...

Ny side

En '''leilending''', også kalt '''bygselsmann''', var en person som leide [[skyld]]satt eiendom av en jordeier. Leilendinger skilte seg fra [[husmann|husmenn]] ved at sistnevnte satt på utmatrikulert jord. Inntil [[1700-tallet]] var det fleste norske bønder leilendinger.

På [[1100-tallet]] ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle [[mannebot]] i stedet for [[fysisk straff]] for enkelte forseeelser.

Leilendingsforholdet var som regel kontraktsfestet i en såkalt [[bygselskontrakt]] som ble inngått med gårdseieren. Fra [[senmiddelalderen]] var det vanlig at kontraktene var for livstid, og den kunne ofte gå i arv mot at det ble satt opp ny kontrakt med arvingen. En enke etter en leilending kunne overta kontrakten, men giftet hun seg på nytt måtte ny kontrakt skrives med hennes ektemann. Kontrakten inneholdt en del plikter for leilendingen, som at bygninger skulle vedlikeholdes og i noen tilfeller arbeidsplikt på eiergården.

Leilendinger kunne eie jord samtidig som de bygslet, og dermed være selveier og leilending på samme tid. I [[1710]] ble det innført forkjøpsrett for leilendinger dersom eieren bestemte seg for å selve.

En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen. En leileinding var en som leide et jordstykke, gjerne et hus for og lage mat/sove i. Leilendingen kunne betale leia ved å være dreng på gården.

Husene tilhørte ofte gårdseieren, i motsetning til på en husmannsplass der det oftest var husmannen som eide bygningene.

[[Kategori:Landbruk]]