Leksikon:Åsetesrett - Sideversjonshistorikk

Ola Alsvik på 16. mar. 2020 kl. 14:05

2020-03-16T14:05:40Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. mar. 2020 kl. 14:05
Linje 10:		Linje 10:
	[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-11T14:07:54Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 14:07
Linje 7:		Linje 7:

	[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Eiendom~~\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Lenker.

2009-11-10T12:56:01Z

Lenker.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. nov. 2009 kl. 12:56
Linje 2:		Linje 2:
	rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.		rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.

	[[Odelsloven]] [[1821]] behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at ~~arveloven~~ [[1854]] hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i [[1863]] fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av ''[[leksikon:pant\|panteobligasjon]]''. Tilsvarende var delingsregelen fra [[1769]] blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign\|K.J.}}		[[Odelsloven]] [[1821]] behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at [[arveloven 1854]] hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i [[1863]] fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av ''[[leksikon:pant\|panteobligasjon]]''. Tilsvarende var delingsregelen fra [[1769]] blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: fiks

2009-05-25T13:51:20Z

fiks

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2009 kl. 13:51
Linje 2:		Linje 2:
	rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.		rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.

	[[Odelsloven]] [[1821]] behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven [[1854]] hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i [[1863]] fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av [[pant\|panteobligasjon]]. Tilsvarende var delingsregelen fra [[1769]] blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign\|K.J.}}		[[Odelsloven]] [[1821]] behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven [[1854]] hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i [[1863]] fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av ''[[leksikon:pant\|panteobligasjon]]''. Tilsvarende var delingsregelen fra [[1769]] blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: div

2009-05-25T13:50:48Z

div

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2009 kl. 13:50
Linje 1:		Linje 1:
	'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jordeiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn ''[[Leksikon:odelsretten\|odelsretten]]''. Den tilkommer bare ''[[Leksikon:livsarvinger\|livsarvinger]]'', og den kan bare gjøres gjeldende på arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Åsetesrett ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til ''[[Leksikon:åsetet\|åsetet]]'' (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i [[C.4. no. lov]] (IV, 7) og i [[C.5. no. lov]] (5–2–63). I 1752 ble		'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jordeiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn ''[[Leksikon:odelsretten\|odelsretten]]''. Den tilkommer bare ''[[Leksikon:livsarvinger\|livsarvinger]]'', og den kan bare gjøres gjeldende på arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Åsetesrett ble først særskilt utformet i en recess av [[1539]]. Den ga eldste bror blant arvingene rett til ''[[Leksikon:åsetet\|åsetet]]'' (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i [[C.4. no. lov]] (IV, 7) og i [[C.5. no. lov]] (5–2–63). I [[1752]] ble
	rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.		rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.

	[[Odelsloven]] 1821 behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven 1854 hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i 1863 fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av panteobligasjon. Tilsvarende var delingsregelen fra 1769 blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign\|K.J.}}		[[Odelsloven]] [[1821]] behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven [[1854]] hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i [[1863]] fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av [[pant\|panteobligasjon]]. Tilsvarende var delingsregelen fra [[1769]] blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Siri J: italics, pagename

2009-05-11T13:11:10Z

italics, pagename

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2009 kl. 13:11
Linje 1:		Linje 1:
	'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jordeiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn [[Leksikon:odelsretten\|odelsretten]]. Den tilkommer bare [[Leksikon:livsarvinger\|livsarvinger]], og den kan bare gjøres gjeldende på		'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jordeiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn ''[[Leksikon:odelsretten\|odelsretten]]''. Den tilkommer bare ''[[Leksikon:livsarvinger\|livsarvinger]]'', og den kan bare gjøres gjeldende på arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Åsetesrett ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til ''[[Leksikon:åsetet\|åsetet]]'' (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i [[C.4. no. lov]] (IV, 7) og i [[C.5. no. lov]] (5–2–63). I 1752 ble
	arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Åsetesrett ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til ''[[Leksikon:åsetet\|åsetet]]'' (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få [[Leksikon:landskyld\|landskyld]] av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i [[C.4. no. lov]] (IV, 7) og i [[C.5. no. lov]] (5–2–63). I 1752 ble
	rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.		rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.

Linje 8:		Linje 7:

	[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]][[Kategori:Juridiske termer]]		[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk på 11. mai 2009 kl. 12:18

2009-05-11T12:18:27Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2009 kl. 12:18
Linje 8:		Linje 8:

	[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]][[Kategori:Juridiske termer]]

Siri J: wikify

2008-08-26T09:01:06Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. aug. 2008 kl. 09:01
Linje 1:		Linje 1:
	'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jordeiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn odelsretten. Den tilkommer bare livsarvinger, og den kan bare gjøres gjeldende på		'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jordeiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn [[Leksikon:odelsretten\|odelsretten]]. Den tilkommer bare [[Leksikon:livsarvinger\|livsarvinger]], og den kan bare gjøres gjeldende på
	arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Åsetesrett ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til ''[[Leksikon:åsetet\|åsetet]]'' (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få landskyld av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i C.4. no. lov (IV, 7) og i C.5. no. lov (5–2–63). I 1752 ble		arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Åsetesrett ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til ''[[Leksikon:åsetet\|åsetet]]'' (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få [[Leksikon:landskyld\|landskyld]] av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i [[C.4. no. lov]] (IV, 7) og i [[C.5. no. lov]] (5–2–63). I 1752 ble
	rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.		rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.

	Odelsloven 1821 behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven 1854 hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i 1863 fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av panteobligasjon. Tilsvarende var delingsregelen fra 1769 blitt hyppig praktisert også tidligere. K.J.		[[Odelsloven]] 1821 behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven 1854 hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i 1863 fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av panteobligasjon. Tilsvarende var delingsregelen fra 1769 blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 29. jul. 2008 kl. 12:15

2008-07-29T12:15:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jul. 2008 kl. 12:15
Linje 1:		Linje 1:
	'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta ~~jord¬eiendom~~ udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn odelsretten. Den tilkommer bare livsarvinger, og den kan bare gjøres gjeldende på		'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jordeiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn odelsretten. Den tilkommer bare livsarvinger, og den kan bare gjøres gjeldende på
	arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Å. ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til åsetet (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få landskyld av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i C.4. no. lov (IV, 7) og i C.5. no. lov (5–2–63). I 1752 ble		arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Åsetesrett ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til ''[[Leksikon:åsetet\|åsetet]]'' (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få landskyld av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i C.4. no. lov (IV, 7) og i C.5. no. lov (5–2–63). I 1752 ble
	rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.		rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.

	Odelsloven 1821 behandlet også å. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven 1854 hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i 1863 fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes ~~landskyld¬parter~~ sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av panteobligasjon. Tilsvarende var delingsregelen fra 1769 blitt hyppig praktisert også tidligere. K.J.		Odelsloven 1821 behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven 1854 hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i 1863 fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av panteobligasjon. Tilsvarende var delingsregelen fra 1769 blitt hyppig praktisert også tidligere. K.J.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jord¬eiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn odelsretten. Den tilkommer bare livsarvinger, og den kan bare gjøres ...

2008-06-30T08:36:41Z

Ny side: '''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jord¬eiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn odelsretten. Den tilkommer bare livsarvinger, og den kan bare gjøres ...

Ny side

'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jord¬eiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn odelsretten. Den tilkommer bare livsarvinger, og den kan bare gjøres gjeldende på
arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Å. ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til åsetet (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få landskyld av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i C.4. no. lov (IV, 7) og i C.5. no. lov (5–2–63). I 1752 ble
rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.

Odelsloven 1821 behandlet også å. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven 1854 hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i 1863 fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyld¬parter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av panteobligasjon. Tilsvarende var delingsregelen fra 1769 blitt hyppig praktisert også tidligere. K.J.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 14:07
Linje 7:		Linje 7:

	[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Eiendom~~\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]