Leksikon:Allmenning - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

2023-02-10T14:54:28Z

Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:54
Linje 1:		Linje 1:
	'''Allmenning''' ([[norrønt]] ''almenningr'', {{m.}}).		'''Allmenning''' ([[norrønt]] ''almenningr'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'').

	'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning\|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning\|kirke-allmenning]]'').		'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning\|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning\|kirke-allmenning]]'').

Marianne Wiig: retter feil

2022-12-13T15:34:02Z

retter feil

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. des. 2022 kl. 15:34
Linje 22:		Linje 22:
	''Salg av allmenninger''. En rekke skogallmenninger, mest på [[Østlandet]], ble avhendet samtidig med de store krongodssalgene i 1660- og 70-årene. Det var gjerne tatt forbehold om kongens reluisjonsrett og almuens bruksrett. I 1720-årene ble det holdt auksjoner over en mengde allmenninger, men de fleste salgene ble annullert på grunn av motstand fra bøndene. Spredte salg av allmenninger fortsatte til etter 1800, men mens kjøperne tidligere gjerne var byborgere, var det nå oftest de bruksberettigede bøndene – alle eller noen av dem – som fikk overta. Etter at salgene en tid var stanset ved lov, kom en ny bølge cirka 1850; samtidig ble det krevd at kjøperne skulle holde utskiftning. Forbudet mot salg ble gjeninnført i [[1863]], men er senere noe modifisert. (Om de solgte allmenning, se ''[[Leksikon:privatallmenning\|privatallmenning]]'' og ''[[Leksikon:bygdeallmenning\|bygdeallmenning]]''.)		''Salg av allmenninger''. En rekke skogallmenninger, mest på [[Østlandet]], ble avhendet samtidig med de store krongodssalgene i 1660- og 70-årene. Det var gjerne tatt forbehold om kongens reluisjonsrett og almuens bruksrett. I 1720-årene ble det holdt auksjoner over en mengde allmenninger, men de fleste salgene ble annullert på grunn av motstand fra bøndene. Spredte salg av allmenninger fortsatte til etter 1800, men mens kjøperne tidligere gjerne var byborgere, var det nå oftest de bruksberettigede bøndene – alle eller noen av dem – som fikk overta. Etter at salgene en tid var stanset ved lov, kom en ny bølge cirka 1850; samtidig ble det krevd at kjøperne skulle holde utskiftning. Forbudet mot salg ble gjeninnført i [[1863]], men er senere noe modifisert. (Om de solgte allmenning, se ''[[Leksikon:privatallmenning\|privatallmenning]]'' og ''[[Leksikon:bygdeallmenning\|bygdeallmenning]]''.)

	''Allmenningslovgivning og allmenningforhold i nyere tid''. Særskilt lov om allmenningsskoger kom i [[1857]], og ble delvis avløst av skogloven [[1863]]. Lovene presiserer og viderefører hovedprinsippene i ~~{{ønske\|Bygg}}~~. De gir en del regler for utøvelsen av allmenningsrettigheter, og trekker opp retningslinjer for administrasjonen av allmenninger. De skjelner mellom stats-, bygde- og privatallmenninger. For alle tre ble det etablert allmenningsstyrer, som skulle gi nærmere bruksregler. Styrene påtok seg ofte å drive felles avvirkning i allmenningene, dermed ble de betydelige arbeidsgivere.		''Allmenningslovgivning og allmenningforhold i nyere tid''. Særskilt lov om allmenningsskoger kom i [[1857]], og ble delvis avløst av skogloven [[1863]]. Lovene presiserer og viderefører hovedprinsippene i Christian 5 norske lov. De gir en del regler for utøvelsen av allmenningsrettigheter, og trekker opp retningslinjer for administrasjonen av allmenninger. De skjelner mellom stats-, bygde- og privatallmenninger. For alle tre ble det etablert allmenningsstyrer, som skulle gi nærmere bruksregler. Styrene påtok seg ofte å drive felles avvirkning i allmenningene, dermed ble de betydelige arbeidsgivere.

	Bruksrettighetene er i lovene fremdeles forbeholdt bygdelaget, og de er omtrent de samme i de tre typene allmenninger. De kan deles i personlige og reelle rettigheter (de siste knyttet til eiendommer der det drives jordbruk). Jakt, fangst og fiske hører til de første, hogst, seter, slått og beite til de siste. Som hovedregel er de avgrenset til husbehov.		Bruksrettighetene er i lovene fremdeles forbeholdt bygdelaget, og de er omtrent de samme i de tre typene allmenninger. De kan deles i personlige og reelle rettigheter (de siste knyttet til eiendommer der det drives jordbruk). Jakt, fangst og fiske hører til de første, hogst, seter, slått og beite til de siste. Som hovedregel er de avgrenset til husbehov.

Olve Utne: Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

2022-12-01T22:19:56Z

Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:19
Linje 1:		Linje 1:
	'''Allmenning''' (~~{{gno.}}~~ ''almenningr'', {{m.}}).		'''Allmenning''' ([[norrønt]] ''almenningr'', {{m.}}).

	'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning\|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning\|kirke-allmenning]]'').		'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning\|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning\|kirke-allmenning]]'').

Ola Alsvik: Lagt til mal

2020-01-16T09:43:22Z

Lagt til mal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2020 kl. 09:43
Linje 37:		Linje 37:
	[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-11T12:38:55Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 12:38
Linje 36:		Linje 36:
	[[Kategori:Allmenninger\| {{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Allmenninger\| {{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Eiendom~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Prøver igjen

2009-10-21T12:11:25Z

Prøver igjen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. okt. 2009 kl. 12:11
Linje 3:		Linje 3:
	'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning\|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning\|kirke-allmenning]]'').		'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning\|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning\|kirke-allmenning]]'').

	'''II'''. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Bestemmelser og særlig praksis med hensyn til allmenninger har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om allmenninger i de eldre lovene ([[Landsloven]] VII, 61–63, [[C.4. ~~no.~~ lov]] VI, 51, 58–60, ''C.5. no. lov'' 3–12, art. 1–7, 5–10–10, 5–11–1) er meget generelt utformet. De viktigste allmenningsrettighetene er nevnt: bøndenes rett til [[seter]], slåtter, trevirke, jakt, fangst og fiske, likeledes kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser i allmenning. Det var overlatt til rettsbruk og sedvane å fastsette nærmere regler.		'''II'''. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Bestemmelser og særlig praksis med hensyn til allmenninger har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om allmenninger i de eldre lovene ([[Landsloven]] VII, 61–63, ''[[Christian 4. norske lov]]'' VI, 51, 58–60, ''C.5. no. lov'' 3–12, art. 1–7, 5–10–10, 5–11–1) er meget generelt utformet. De viktigste allmenningsrettighetene er nevnt: bøndenes rett til [[seter]], slåtter, trevirke, jakt, fangst og fiske, likeledes kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser i allmenning. Det var overlatt til rettsbruk og sedvane å fastsette nærmere regler.
	''Bøndenes rettigheter''. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i allmenning og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, for eksempel om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite.		''Bøndenes rettigheter''. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i allmenning og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, for eksempel om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite.

Linje 14:		Linje 14:
	Først Christian 5 norske lov innførte ''[[bygdelag]]'' i allmenningslovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin allmenning, og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av allmenningsstrekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en allmenning, eller kunne påvise lengre tids bruk der.		Først Christian 5 norske lov innførte ''[[bygdelag]]'' i allmenningslovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin allmenning, og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av allmenningsstrekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en allmenning, eller kunne påvise lengre tids bruk der.

	''Kongens rettigheter''. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å [[Leksikon:bygsel\|bygsle]] bort allmenninger, det vil si rydningsplasser i allmenninger. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en [[lauvkniv]] (i ~~''[[~~Christian 4. norske lov~~]]''~~ erstattet av nøyere definert tillatelse). Mange rettshistorikere har villet se dette som et utslag av kongens eiendomsrett til allmenningene. Men det er neppe tale om en moderne eiendomsrett til grunnen. Bøndene hadde («eide») sine rettigheter, kongen sine. Først fra 1500- og særlig fra 1600-årene vant den læren langsomt fram at kongen alene eide allmenningsstrekningene, og at bøndene var bruksberettiget der. Det var mest tømmerdriften som skjerpet statens interesse for allmenninger.		''Kongens rettigheter''. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å [[Leksikon:bygsel\|bygsle]] bort allmenninger, det vil si rydningsplasser i allmenninger. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en [[lauvkniv]] (i Christian 4. norske lov erstattet av nøyere definert tillatelse). Mange rettshistorikere har villet se dette som et utslag av kongens eiendomsrett til allmenningene. Men det er neppe tale om en moderne eiendomsrett til grunnen. Bøndene hadde («eide») sine rettigheter, kongen sine. Først fra 1500- og særlig fra 1600-årene vant den læren langsomt fram at kongen alene eide allmenningsstrekningene, og at bøndene var bruksberettiget der. Det var mest tømmerdriften som skjerpet statens interesse for allmenninger.

	Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i allmenninger fikk ikke almen utbredelse. Fra [[Opplandene]] og [[Sør-Trøndelag]] kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I [[Østerdalen]] ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i [[Gudbrandsdalen]] og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven.		Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i allmenninger fikk ikke almen utbredelse. Fra [[Opplandene]] og [[Sør-Trøndelag]] kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I [[Østerdalen]] ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i [[Gudbrandsdalen]] og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven.

Ida Tolgensbakk: Lenket, kursivert og skrevet forkortelser helt ut.

2009-10-21T12:06:30Z

Lenket, kursivert og skrevet forkortelser helt ut.

Cnyborg på 24. aug. 2008 kl. 14:48

2008-08-24T14:48:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2008 kl. 14:48
Linje 34:		Linje 34:
	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Allmenninger\| {{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 6. jul. 2008 kl. 11:16

2008-07-06T11:16:36Z

Vis endringer

Cnyborg på 11. jun. 2008 kl. 11:47

2008-06-11T11:47:19Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 12:38
Linje 36:		Linje 36:
	[[Kategori:Allmenninger\| {{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Allmenninger\| {{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Eiendom~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. okt. 2009 kl. 12:06
Linje 1:		Linje 1:
	'''Allmenning''' ({{gno.}} ''almenningr'', {{m.}}).		'''Allmenning''' ({{gno.}} ''almenningr'', {{m.}}).

	'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, ~~f.eks~~ by-allmenning (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning\|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning\|kirke-allmenning]]'').		'''I'''. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel ''by-allmenning'' (se også ''[[Leksikon:landings-allmenning\|landings-allmenning]]'', ''[[Leksikon:kirke-allmenning\|kirke-allmenning]]'').

	'''II'''. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Bestemmelser og særlig praksis ~~mht.~~ allmenninger har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om allmenninger i de eldre lovene ([[Landsloven]] VII, 61–63, [[C.4. no. lov]] VI, 51, 58–60, ''C.5. no. lov'' 3–12, art. 1–7, 5–10–10, 5–11–1) er meget generelt utformet. De viktigste allmenningsrettighetene er nevnt: bøndenes rett til seter, slåtter, trevirke, jakt, fangst og fiske, likeledes kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser i allmenning. Det var overlatt til rettsbruk og sedvane å fastsette nærmere regler.		'''II'''. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Bestemmelser og særlig praksis med hensyn til allmenninger har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om allmenninger i de eldre lovene ([[Landsloven]] VII, 61–63, [[C.4. no. lov]] VI, 51, 58–60, ''C.5. no. lov'' 3–12, art. 1–7, 5–10–10, 5–11–1) er meget generelt utformet. De viktigste allmenningsrettighetene er nevnt: bøndenes rett til [[seter]], slåtter, trevirke, jakt, fangst og fiske, likeledes kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser i allmenning. Det var overlatt til rettsbruk og sedvane å fastsette nærmere regler.
	Bøndenes rettigheter. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i allmenning og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, ~~f.eks.~~ om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite.		''Bøndenes rettigheter''. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i allmenning og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, for eksempel om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite.

	Om slåtter i allmenningene bestemte Landsloven at de i ett år skulle tilhøre dem som først satte ljåen i dem. Dette ble senere misforstått og sammenblandet med andre regler, slik at C.5 ~~no.~~ lov. gjorde slåtterett avhengig av fogdens bevilling. Men trolig hadde hver gård også før den tid hatt noenlunde faste slåtter i allmenningene.		Om slåtter i allmenningene bestemte ''[[Landsloven]]'' at de i ett år skulle tilhøre dem som først satte ljåen i dem. Dette ble senere misforstått og sammenblandet med andre regler, slik at [[Christian 5 norske lov]] gjorde slåtterett avhengig av [[Leksikon:fogd\|fogdens]] bevilling. Men trolig hadde hver gård også før den tid hatt noenlunde faste slåtter i allmenningene.

	Tømmer og bord fra allmenningsskog kunne etter Landsloven ligge uhentet i inntil ett år, annet virke måtte hentes innen kvelden. Formålet var rimeligvis å regulere avvirkningen mellom de bruksberettigede innbyrdes. C.5~~. no.~~ lov bestemte at man i allmenning bare kunne hogge til brennefang, husbehov og nødvendig bygningstømmer, og markerte derved at skogsdriften hadde fått salgsmessig betydning. Også dette var trolig skriftfesting av noen tids praksis. Bestemmelsen ble gjerne oppfattet slik at den gjaldt uten hensyn til om de allmenningsberettigede hadde privatskog i tillegg. Dette gjenspeiler forholdene i de skogrike østlandsbygdene. Flere andre steder tok bare skogfattige gårder virke i allmenning.		Tømmer og bord fra allmenningsskog kunne etter Landsloven ligge uhentet i inntil ett år, annet virke måtte hentes innen kvelden. Formålet var rimeligvis å regulere avvirkningen mellom de bruksberettigede innbyrdes. Christian 5 norske lov bestemte at man i allmenning bare kunne hogge til [[Leksikon:brennefang\|brennefang]], husbehov og nødvendig bygningstømmer, og markerte derved at skogsdriften hadde fått salgsmessig betydning. Også dette var trolig skriftfesting av noen tids praksis. Bestemmelsen ble gjerne oppfattet slik at den gjaldt uten hensyn til om de allmenningsberettigede hadde privatskog i tillegg. Dette gjenspeiler forholdene i de skogrike østlandsbygdene. Flere andre steder tok bare skogfattige gårder virke i allmenning.

	Jakt, fangst og fiske i allmenningene var etter loven fritt; nye fangstinnretninger skulle bare ikke hindre eldre. Særretter til enkelte fiskevann i allmenningene går likevel langt tilbake.		Jakt, fangst og fiske i allmenningene var etter loven fritt; nye fangstinnretninger skulle bare ikke hindre eldre. Særretter til enkelte fiskevann i allmenningene går likevel langt tilbake.

	Først C.5~~. no.~~ lov innførte [[bygdelag]] i allmenningslovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin allmenning, og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av allmenningsstrekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en allmenning, eller kunne påvise lengre tids bruk der.		Først Christian 5 norske lov innførte ''[[bygdelag]]'' i allmenningslovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin allmenning, og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av allmenningsstrekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en allmenning, eller kunne påvise lengre tids bruk der.

	''Kongens rettigheter''. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å bygsle bort allmenninger, ~~dvs.~~ rydningsplasser i allmenninger. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en [[lauvkniv]] (i C.4. ~~no.~~ lov erstattet av nøyere definert tillatelse). Mange rettshistorikere har villet se dette som et utslag av kongens eiendomsrett til allmenningene. Men det er neppe tale om en moderne eiendomsrett til grunnen. Bøndene hadde («eide») sine rettigheter, kongen sine. Først fra 1500- og særlig fra 1600-årene vant den læren langsomt fram at kongen alene eide allmenningsstrekningene, og at bøndene var bruksberettiget der. Det var mest tømmerdriften som skjerpet statens interesse for allmenninger.		''Kongens rettigheter''. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å [[Leksikon:bygsel\|bygsle]] bort allmenninger, det vil si rydningsplasser i allmenninger. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en [[lauvkniv]] (i ''[[Christian 4. norske lov]]'' erstattet av nøyere definert tillatelse). Mange rettshistorikere har villet se dette som et utslag av kongens eiendomsrett til allmenningene. Men det er neppe tale om en moderne eiendomsrett til grunnen. Bøndene hadde («eide») sine rettigheter, kongen sine. Først fra 1500- og særlig fra 1600-årene vant den læren langsomt fram at kongen alene eide allmenningsstrekningene, og at bøndene var bruksberettiget der. Det var mest tømmerdriften som skjerpet statens interesse for allmenninger.

	Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i allmenninger fikk ikke almen utbredelse. Fra [[Opplandene]] og [[Sør-Trøndelag]] kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I [[Østerdalen]] ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i [[Gudbrandsdalen]] og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven.		Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i allmenninger fikk ikke almen utbredelse. Fra [[Opplandene]] og [[Sør-Trøndelag]] kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I [[Østerdalen]] ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i [[Gudbrandsdalen]] og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven.

	Etter C.5~~. no.~~ lov skulle altså salgshogsten i allmenningsskogen tilkomme kongen. Den ble drevet på forskjellige måter. Foruten drift i fogdens regi forekom ofte bortleie eller forpaktning til de hogstberettigede bøndene eller til andre. Store strekninger ble utnyttet av ~~bergverkene~~.		Etter Christian 5 norske lov skulle altså salgshogsten i allmenningsskogen tilkomme kongen. Den ble drevet på forskjellige måter. Foruten drift i fogdens regi forekom ofte bortleie eller forpaktning til de hogstberettigede bøndene eller til andre. Store strekninger ble utnyttet av [[bergverk]]ene.

	''Salg av allmenninger''. En rekke skogallmenninger, mest på [[Østlandet]], ble avhendet samtidig med de store krongodssalgene i 1660- og 70-årene. Det var gjerne tatt forbehold om kongens reluisjonsrett og almuens bruksrett. I 1720-årene ble det holdt auksjoner over en mengde allmenninger, men de fleste salgene ble annullert ~~pga.~~ motstand fra bøndene. Spredte salg av allmenninger fortsatte til etter 1800, men mens kjøperne tidligere gjerne var byborgere, var det nå oftest de bruksberettigede bøndene – alle eller noen av dem – som fikk overta. Etter at salgene en tid var stanset ved lov, kom en ny bølge ~~ca.~~ 1850; samtidig ble det krevd at kjøperne skulle holde utskiftning. Forbudet mot salg ble gjeninnført i [[1863]], men er senere noe modifisert. (Om de solgte allmenning, se ''[[Leksikon:privatallmenning\|privatallmenning]]'' og ''[[Leksikon:bygdeallmenning\|bygdeallmenning]]''.)		''Salg av allmenninger''. En rekke skogallmenninger, mest på [[Østlandet]], ble avhendet samtidig med de store krongodssalgene i 1660- og 70-årene. Det var gjerne tatt forbehold om kongens reluisjonsrett og almuens bruksrett. I 1720-årene ble det holdt auksjoner over en mengde allmenninger, men de fleste salgene ble annullert på grunn av motstand fra bøndene. Spredte salg av allmenninger fortsatte til etter 1800, men mens kjøperne tidligere gjerne var byborgere, var det nå oftest de bruksberettigede bøndene – alle eller noen av dem – som fikk overta. Etter at salgene en tid var stanset ved lov, kom en ny bølge cirka 1850; samtidig ble det krevd at kjøperne skulle holde utskiftning. Forbudet mot salg ble gjeninnført i [[1863]], men er senere noe modifisert. (Om de solgte allmenning, se ''[[Leksikon:privatallmenning\|privatallmenning]]'' og ''[[Leksikon:bygdeallmenning\|bygdeallmenning]]''.)

	''Allmenningslovgivning og allmenningforhold i nyere tid''. Særskilt lov om allmenningsskoger kom i [[1857]], og ble delvis avløst av skogloven [[1863]]. Lovene presiserer og viderefører hovedprinsippene i ~~C.5. no. lov~~. De gir en del regler for utøvelsen av allmenningsrettigheter, og trekker opp retningslinjer for administrasjonen av allmenninger. De skjelner mellom stats-, bygde- og privatallmenninger. For alle tre ble det etablert allmenningsstyrer, som skulle gi nærmere bruksregler. Styrene påtok seg ofte å drive felles avvirkning i allmenningene, dermed ble de betydelige arbeidsgivere.		''Allmenningslovgivning og allmenningforhold i nyere tid''. Særskilt lov om allmenningsskoger kom i [[1857]], og ble delvis avløst av skogloven [[1863]]. Lovene presiserer og viderefører hovedprinsippene i {{ønske\|Bygg}}. De gir en del regler for utøvelsen av allmenningsrettigheter, og trekker opp retningslinjer for administrasjonen av allmenninger. De skjelner mellom stats-, bygde- og privatallmenninger. For alle tre ble det etablert allmenningsstyrer, som skulle gi nærmere bruksregler. Styrene påtok seg ofte å drive felles avvirkning i allmenningene, dermed ble de betydelige arbeidsgivere.

	Bruksrettighetene er i lovene fremdeles forbeholdt bygdelaget, og de er omtrent de samme i de tre typene allmenninger. De kan deles i personlige og reelle rettigheter (de siste knyttet til eiendommer der det drives jordbruk). Jakt, fangst og fiske hører til de første, hogst, seter, slått og beite til de siste. Som hovedregel er de avgrenset til husbehov.		Bruksrettighetene er i lovene fremdeles forbeholdt bygdelaget, og de er omtrent de samme i de tre typene allmenninger. De kan deles i personlige og reelle rettigheter (de siste knyttet til eiendommer der det drives jordbruk). Jakt, fangst og fiske hører til de første, hogst, seter, slått og beite til de siste. Som hovedregel er de avgrenset til husbehov.

	''Rettssaker om allmenninger''. Knappe eller uklare lovbestemmelser, usikkerhet om lokal praksis, gjerne aktualisert ved sterkere utnyttelse av gamle rettigheter eller ny bruk som forulemper eldre, alt dette har gitt grunnlag for et utall rettssaker om allmenninger. De fleste er ført mellom de bruksberettigede innbyrdes, de største mellom dem og staten, og har særlig hatt til formål å klarlegge hva som er allmenninger og hva som er privat grunn. Spesielt har skillet mellom ''[[Leksikon:sameie\|sameie]]'' (~~s.d.~~) og allmenning vært uklart. Til dette har staten dels brukt sitt ordinære embetsverk, dels oppnevnt særskilte kommisjoner, noen av dem med dømmende myndighet. Fra midt på 1700-tallet av har disse etterlatt seg et omfattende materiale. Viktige kommisjoner i forrige århundre var Folldalskommisjonen og allmenningskommisjonen i [[Nordre Trondhjems amt]] i 1860-årene, og Gudbrandsdalskommisjonen i 1870-årene. I 1908 ble Høyfjellskommisjonen opprettet. Foranledningen var særlig at kraftutbyggingen skapte sterkt behov for å avklare eiendomsretten til høyfjellet, som gjerne ikke var avklart i eldre rettssaker. Kommisjonen besto til 1953. Dens 78 dommer og kjennelser er trykt, dessuten forhandlingene fra de første årene.		''Rettssaker om allmenninger''. Knappe eller uklare lovbestemmelser, usikkerhet om lokal praksis, gjerne aktualisert ved sterkere utnyttelse av gamle rettigheter eller ny bruk som forulemper eldre, alt dette har gitt grunnlag for et utall rettssaker om allmenninger. De fleste er ført mellom de bruksberettigede innbyrdes, de største mellom dem og staten, og har særlig hatt til formål å klarlegge hva som er allmenninger og hva som er privat grunn. Spesielt har skillet mellom ''[[Leksikon:sameie\|sameie]]'' (se dette) og allmenning vært uklart. Til dette har staten dels brukt sitt ordinære embetsverk, dels oppnevnt særskilte kommisjoner, noen av dem med dømmende myndighet. Fra midt på 1700-tallet av har disse etterlatt seg et omfattende materiale. Viktige kommisjoner i forrige århundre var [[Folldalskommisjonen]] og allmenningskommisjonen i [[Nordre Trondhjems amt]] i 1860-årene, og [[Gudbrandsdalskommisjonen]] i 1870-årene. I 1908 ble [[Høyfjellskommisjonen]] opprettet. Foranledningen var særlig at kraftutbyggingen skapte sterkt behov for å avklare eiendomsretten til høyfjellet, som gjerne ikke var avklart i eldre rettssaker. Kommisjonen besto til [[1953]]. Dens 78 dommer og kjennelser er trykt, dessuten forhandlingene fra de første årene.

	Allmenningsforholdene i [[Nord-Trøndelag]] og i [[Nord-Norge]] skiller seg fra landet ellers. I Nord-Trøndelag var ikke bare seterbruk og fiske i allmenningene i stor utstrekning avhengig av fogdens bevilling, men også hogst til husbehov var forutsatt å skje etter bevilling og utvisning, og mot avgift. Dette var administrativ praksis iallfall fra første halvdel av 1800-årene. Særlig fra 1860-årene av er det ført mange rettssaker om dette, med forskjellig utfall. I Nord-Norge har det vært usikkerhet og strid om mange grunnleggende spørsmål, og flere av dem er ennå uløst. {{sign\|K.J.}}		Allmenningsforholdene i [[Nord-Trøndelag]] og i [[Nord-Norge]] skiller seg fra landet ellers. I Nord-Trøndelag var ikke bare seterbruk og fiske i allmenningene i stor utstrekning avhengig av fogdens bevilling, men også hogst til husbehov var forutsatt å skje etter bevilling og utvisning, og mot avgift. Dette var administrativ praksis iallfall fra første halvdel av 1800-årene. Særlig fra 1860-årene av er det ført mange rettssaker om dette, med forskjellig utfall. I Nord-Norge har det vært usikkerhet og strid om mange grunnleggende spørsmål, og flere av dem er ennå uløst. {{sign\|K.J.}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. jun. 2008 kl. 11:47
Linje 1:		Linje 1:
	Allmenning (gno. almenningr, m.). I. ~~Beteg¬nelse~~ på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, f.eks by-a. (se også landings-a., kirke-a.). II. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Be¬stemmelser og særlig praksis mht. a. har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om a. i de eldre lovene (Landsloven VII, 61–63, C.4. no. lov VI, 51, 58–60, C.5. no. lov 3–12, art. 1–7, 5–10–10, 5–11–1) er meget generelt utformet. De viktigste a.rettighetene er nevnt: bøndenes rett til seter, slåtter, trevirke, jakt, fangst og fiske, likeledes kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser i a. Det var overlatt til rettsbruk og sedvane å fastsette nærmere regler.		'''Allmenning''' ({{gno.}} almenningr, m.). I. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, f.eks by-allmenning (se også landings-allmenning, kirke-allmenning). II. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Be¬stemmelser og særlig praksis mht. a. har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om a. i de eldre lovene (Landsloven VII, 61–63, C.4. no. lov VI, 51, 58–60, C.5. no. lov 3–12, art. 1–7, 5–10–10, 5–11–1) er meget generelt utformet. De viktigste a.rettighetene er nevnt: bøndenes rett til seter, slåtter, trevirke, jakt, fangst og fiske, likeledes kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser i a. Det var overlatt til rettsbruk og sedvane å fastsette nærmere regler.
	Bøndenes rettigheter. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i a. og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, f.eks. om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite.		Bøndenes rettigheter. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i a. og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, f.eks. om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite.

	Om slåtter i a. bestemte Landsloven at de i ett år skulle tilhøre dem som først satte ljåen i dem. Dette ble senere misforstått og sammenblandet med andre regler, slik at C.5 no. lov. gjorde slåtterett avhengig av fogdens bevilling. Men trolig hadde hver gård også før den tid hatt noenlunde faste slåtter i a.		Om slåtter i a. bestemte Landsloven at de i ett år skulle tilhøre dem som først satte ljåen i dem. Dette ble senere misforstått og sammenblandet med andre regler, slik at C.5 no. lov. gjorde slåtterett avhengig av fogdens bevilling. Men trolig hadde hver gård også før den tid hatt noenlunde faste slåtter i a.
	Tømmer og bord fra a.skog kunne etter Landsloven ligge uhentet i inntil ett år, annet virke måtte hentes innen kvelden. Formålet var rimeligvis å regulere avvirkningen mellom de bruksberettigede innbyrdes. C.5. no. lov bestemte at man i a. bare kunne hogge til brennefang, husbehov og nødvendig bygningstømmer, og markerte derved at skogsdriften hadde fått salgsmessig betydning. Også dette var trolig skriftfesting av noen tids praksis. Bestemmelsen ble gjerne oppfattet slik at den gjaldt uten hensyn til om de a.berettigede hadde privatskog i tillegg. Dette gjenspeiler forholdene i de skogrike østlandsbygdene. Flere andre steder tok bare skogfattige gårder virke i a.		Tømmer og bord fra a.skog kunne etter Landsloven ligge uhentet i inntil ett år, annet virke måtte hentes innen kvelden. Formålet var rimeligvis å regulere avvirkningen mellom de bruksberettigede innbyrdes. C.5. no. lov bestemte at man i a. bare kunne hogge til brennefang, husbehov og nødvendig bygningstømmer, og markerte derved at skogsdriften hadde fått salgsmessig betydning. Også dette var trolig skriftfesting av noen tids praksis. Bestemmelsen ble gjerne oppfattet slik at den gjaldt uten hensyn til om de a.berettigede hadde privatskog i tillegg. Dette gjenspeiler forholdene i de skogrike østlandsbygdene. Flere andre steder tok bare skogfattige gårder virke i a.

	Jakt, fangst og fiske i a. var etter loven fritt; nye fangstinnretninger skulle bare ikke hindre eldre. Særretter til enkelte fiskevann i a. går likevel langt tilbake.		Jakt, fangst og fiske i a. var etter loven fritt; nye fangstinnretninger skulle bare ikke hindre eldre. Særretter til enkelte fiskevann i a. går likevel langt tilbake.

	Først C.5. no. lov innførte bygdelag i a.lovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin a., og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av a.strekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en a., eller kunne påvise lengre tids bruk der.		Først C.5. no. lov innførte bygdelag i a.lovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin a., og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av a.strekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en a., eller kunne påvise lengre tids bruk der.

	Kongens rettigheter. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å bygsle bort a., dvs. rydningsplasser i a. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en lauvkniv (i C.4. no. lov erstattet av nøyere definert tillatelse). Mange rettshistorikere har villet se dette som et utslag av kongens eiendomsrett til a. Men det er neppe tale om en moderne eiendomsrett til grunnen. Bøndene hadde («eide») sine rettigheter, kongen sine. Først fra 1500- og særlig fra 1600-årene vant den læren langsomt fram at kongen alene eide a. strekningene, og at bøndene var bruksberettiget der. Det var mest tømmerdriften som skjerpet statens interesse for a.		Kongens rettigheter. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å bygsle bort a., dvs. rydningsplasser i a. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en lauvkniv (i C.4. no. lov erstattet av nøyere definert tillatelse). Mange rettshistorikere har villet se dette som et utslag av kongens eiendomsrett til a. Men det er neppe tale om en moderne eiendomsrett til grunnen. Bøndene hadde («eide») sine rettigheter, kongen sine. Først fra 1500- og særlig fra 1600-årene vant den læren langsomt fram at kongen alene eide a. strekningene, og at bøndene var bruksberettiget der. Det var mest tømmerdriften som skjerpet statens interesse for a.

	Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i a. fikk ikke almen utbredelse. Fra Opplandene og Sør-Trøndelag kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I Østerdalen ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i Gudbrandsdalen og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven.		Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i a. fikk ikke almen utbredelse. Fra Opplandene og Sør-Trøndelag kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I Østerdalen ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i Gudbrandsdalen og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven.

	Etter C.5. no. lov skulle altså salgshogsten i a.skogen tilkomme kongen. Den ble drevet på forskjellige måter. Foruten drift i fogdens regi forekom ofte bortleie eller forpaktning til de hogstberettigede bøndene eller til andre. Store strekninger ble utnyttet av bergverkene.		Etter C.5. no. lov skulle altså salgshogsten i a.skogen tilkomme kongen. Den ble drevet på forskjellige måter. Foruten drift i fogdens regi forekom ofte bortleie eller forpaktning til de hogstberettigede bøndene eller til andre. Store strekninger ble utnyttet av bergverkene.

	Salg av a. En rekke skog-a., mest på Østlandet, ble avhendet samtidig med de store krongodssalgene i 1660- og 70-årene. Det var gjerne tatt forbehold om kongens reluisjonsrett og almuens bruksrett. I 1720-årene ble det holdt auksjoner over en mengde a., men de fleste salgene ble annullert pga. motstand fra bøndene. Spredte salg av a. fortsatte til etter 1800, men mens kjøperne tidligere gjerne var byborgere, var det nå oftest de bruksberettigede bøndene – alle eller noen av dem – som fikk overta. Etter at salgene en tid var stanset ved lov, kom en ny bølge ca. 1850; samtidig ble det krevd at kjøperne skulle holde utskiftning. Forbudet mot salg ble gjeninnført i 1863, men er senere noe modifisert. (Om de solgte a., se privat-a. og bygde-a.)		Salg av a. En rekke skog-a., mest på Østlandet, ble avhendet samtidig med de store krongodssalgene i 1660- og 70-årene. Det var gjerne tatt forbehold om kongens reluisjonsrett og almuens bruksrett. I 1720-årene ble det holdt auksjoner over en mengde a., men de fleste salgene ble annullert pga. motstand fra bøndene. Spredte salg av a. fortsatte til etter 1800, men mens kjøperne tidligere gjerne var byborgere, var det nå oftest de bruksberettigede bøndene – alle eller noen av dem – som fikk overta. Etter at salgene en tid var stanset ved lov, kom en ny bølge ca. 1850; samtidig ble det krevd at kjøperne skulle holde utskiftning. Forbudet mot salg ble gjeninnført i 1863, men er senere noe modifisert. (Om de solgte a., se privat-a. og bygde-a.)

	A.lovgivning og a.forhold i nyere tid. Særskilt lov om a.skoger kom i 1857, og ble delvis avløst av skogloven 1863. Lovene presiserer og viderefører hovedprinsippene i C.5. no. lov. De gir en del regler for utøvelsen av a.rettigheter, og trekker opp retningslinjer for administrasjonen av a. De skjelner mellom stats-, bygde- og privat-a. For alle tre ble det etablert a.styrer, som skulle gi nærmere bruksregler. Styrene påtok seg ofte å drive felles avvirkning i a., dermed ble de betydelige arbeidsgivere.		A.lovgivning og a.forhold i nyere tid. Særskilt lov om a.skoger kom i 1857, og ble delvis avløst av skogloven 1863. Lovene presiserer og viderefører hovedprinsippene i C.5. no. lov. De gir en del regler for utøvelsen av a.rettigheter, og trekker opp retningslinjer for administrasjonen av a. De skjelner mellom stats-, bygde- og privat-a. For alle tre ble det etablert a.styrer, som skulle gi nærmere bruksregler. Styrene påtok seg ofte å drive felles avvirkning i a., dermed ble de betydelige arbeidsgivere.

	Bruksrettighetene er i lovene fremdeles forbeholdt bygdelaget, og de er omtrent de samme i de tre typene a. De kan deles i personlige og reelle rettigheter (de siste knyttet til eiendommer der det drives jordbruk). Jakt, fangst og fiske hører til de første, hogst, seter, slått og beite til de siste. Som hovedregel er de avgrenset til husbehov.		Bruksrettighetene er i lovene fremdeles forbeholdt bygdelaget, og de er omtrent de samme i de tre typene a. De kan deles i personlige og reelle rettigheter (de siste knyttet til eiendommer der det drives jordbruk). Jakt, fangst og fiske hører til de første, hogst, seter, slått og beite til de siste. Som hovedregel er de avgrenset til husbehov.
	Rettssaker om a. Knappe eller uklare lovbestemmelser, usikkerhet om lokal praksis, gjerne aktualisert ved sterkere utnyttelse av gamle rettigheter eller ny bruk som forulemper eldre, alt dette har gitt grunnlag for et utall rettssaker om a. De fleste er ført mellom de bruksberettigede innbyrdes, de største mellom dem og staten, og har særlig hatt til formål å klarlegge hva som er a. og hva som er privat grunn. Spesielt har skillet mellom sameie (s.d.) og a. vært uklart. Til dette har staten dels brukt sitt ordinære embetsverk, dels oppnevnt særskilte kommisjoner, noen av dem med dømmende myndighet. Fra midt på 1700-tallet av har disse etterlatt seg et omfattende materiale. Viktige kommisjoner i forrige århundre var Folldals-k. og a.-k. i N. Trondhjems amt i 1860-årene, og Gudbrands¬dals-k. i 1870-årene. I 1908 ble Høyfjellskommisjonen opprettet. Foranled¬ningen var særlig at kraftutbyggingen skapte sterkt behov for å avklare eiendomsretten til høyfjellet, som gjerne ikke var avklart i eldre rettssaker. Kommisjonen besto til 1953. Dens 78 dommer og kjennelser er trykt, dessuten forhandlingene fra de første årene.		Rettssaker om a. Knappe eller uklare lovbestemmelser, usikkerhet om lokal praksis, gjerne aktualisert ved sterkere utnyttelse av gamle rettigheter eller ny bruk som forulemper eldre, alt dette har gitt grunnlag for et utall rettssaker om a. De fleste er ført mellom de bruksberettigede innbyrdes, de største mellom dem og staten, og har særlig hatt til formål å klarlegge hva som er a. og hva som er privat grunn. Spesielt har skillet mellom sameie (s.d.) og a. vært uklart. Til dette har staten dels brukt sitt ordinære embetsverk, dels oppnevnt særskilte kommisjoner, noen av dem med dømmende myndighet. Fra midt på 1700-tallet av har disse etterlatt seg et omfattende materiale. Viktige kommisjoner i forrige århundre var Folldals-k. og a.-k. i N. Trondhjems amt i 1860-årene, og Gudbrands¬dals-k. i 1870-årene. I 1908 ble Høyfjellskommisjonen opprettet. Foranled¬ningen var særlig at kraftutbyggingen skapte sterkt behov for å avklare eiendomsretten til høyfjellet, som gjerne ikke var avklart i eldre rettssaker. Kommisjonen besto til 1953. Dens 78 dommer og kjennelser er trykt, dessuten forhandlingene fra de første årene.
	A.forholdene i Nord-Trøndelag og i Nord-Norge skiller seg fra landet ellers. I Nord-Trøndelag var ikke bare seterbruk og fiske i a. i stor utstrekning avhengig av fogdens bevilling, men også hogst til husbehov var forutsatt å skje etter bevilling og utvisning, og mot avgift. Dette var administrativ praksis iallfall fra første halvdel av 1800-årene. Særlig fra 1860-årene av er det ført mange rettssaker om dette, med forskjellig utfall. I Nord-Norge har det vært usikkerhet og strid om mange grunnleggende spørsmål, og flere av dem er ennå uløst. K.J. III. Se også oppbud.

			A.forholdene i Nord-Trøndelag og i Nord-Norge skiller seg fra landet ellers. I Nord-Trøndelag var ikke bare seterbruk og fiske i a. i stor utstrekning avhengig av fogdens bevilling, men også hogst til husbehov var forutsatt å skje etter bevilling og utvisning, og mot avgift. Dette var administrativ praksis iallfall fra første halvdel av 1800-årene. Særlig fra 1860-årene av er det ført mange rettssaker om dette, med forskjellig utfall. I Nord-Norge har det vært usikkerhet og strid om mange grunnleggende spørsmål, og flere av dem er ennå uløst. {{sign\|K.J.}} III. Se også ''[[Leksikon:oppbud\|oppbud]]''.

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]