Leksikon:Amtmann - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 30. aug. 2023 kl. 08:46

2023-08-30T08:46:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. aug. 2023 kl. 08:46
Linje 21:		Linje 21:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Embeter~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Verdslige mbeter\|{{PAGENAME}}]]
	~~[[Kategori:Amt- og fylkesmenn\|~~ ]]

Marthe Glad på 1. apr. 2020 kl. 15:24

2020-04-01T15:24:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. apr. 2020 kl. 15:24
Linje 1:		Linje 1:
			{{allmenning\|amtmann}}

	'''Amtmann.'''		'''Amtmann.'''

Cnyborg: lenkeretting

2013-01-04T18:34:21Z

lenkeretting

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jan. 2013 kl. 18:34
Linje 15:		Linje 15:
	Amtmannen fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne for eksempel innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jamfør ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]''). Amtmannen skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom amtmannen og generalforstamtet, jamfør ''skogvesen''). Veivesenet lå som nevnt også under amtmannen, og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av amtmannen før 1837. (Forholdet mellom ''generalveimesteren'' og amtmannen kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i [[1824]], og fra da av skulle amtmennene ved hjelp av veiinspektører, [[lensmann\|lensmenn]] og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under amtmannen. Amtmannens generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre offentlig statistikk for staten. I [[1825]] ble det bestemt at amtmennene skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)		Amtmannen fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne for eksempel innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jamfør ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]''). Amtmannen skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom amtmannen og generalforstamtet, jamfør ''skogvesen''). Veivesenet lå som nevnt også under amtmannen, og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av amtmannen før 1837. (Forholdet mellom ''generalveimesteren'' og amtmannen kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i [[1824]], og fra da av skulle amtmennene ved hjelp av veiinspektører, [[lensmann\|lensmenn]] og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under amtmannen. Amtmannens generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre offentlig statistikk for staten. I [[1825]] ble det bestemt at amtmennene skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)

	Amtmannen skulle føre tilsyn med den offentlige matrikkel, og amtmannen deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. Amtmannen fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, blant annet landmålere (se ''[[generalkonduktør]]'') og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Ifølge [[Grunnloven]]s § 58 skulle amtmannen administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. {{sign\|S.I.}}		Amtmannen skulle føre tilsyn med den offentlige matrikkel, og amtmannen deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. Amtmannen fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, blant annet landmålere (se ''[[Leksikon:generalkonduktør\|generalkonduktør]]'') og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Ifølge [[Grunnloven]]s § 58 skulle amtmannen administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Kallrustad: kategorijustering (ny kategori:amt- og fylkesmenn)

2011-11-16T12:01:17Z

kategorijustering (ny kategori:amt- og fylkesmenn)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. nov. 2011 kl. 12:01
Linje 20:		Linje 20:

	[[Kategori:Embeter\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Embeter\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Amtmenn~~\| ]]		[[Kategori:Amt- og fylkesmenn\| ]]

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-11-23T14:12:00Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2009 kl. 14:12
Linje 1:		Linje 1:
	'''Amtmann.'''		'''Amtmann.'''

	'''I.''' Amtmann kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av [[enevelde]] i [[1660]]. I Norge ble betegnelsene ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og amtmann i henhold til lov av 14. august [[1918]] erstattet med ''[[fylke]]'' og ''[[fylkesmann]]''. Fram til begynnelsen av [[1700-tallet]] var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom amtmenn og deres forgjengere, ''[[lensherre]]ne'', som også kalles ''befalingsmenn'' i kongebrevene. (Se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[Leksikon:lensvesen\|lensvesen]]''.)		'''I.''' Amtmann kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av [[enevelde]] i [[1660]]. I Norge ble betegnelsene ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og amtmann i henhold til lov av 14. august [[1918]] erstattet med ''[[fylke]]'' og ''[[fylkesmann]]''. Fram til begynnelsen av [[1700-tallet]] var likevel ''befalingsmann'' den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom amtmenn og deres forgjengere, ''[[lensherre]]ne'', som også kalles befalingsmenn i kongebrevene. (Se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[Leksikon:lensvesen\|lensvesen]]''.)

	Amtmennene kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. Amtmennene var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men amtmennene overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom amtmannen og lensherren besto i at amtmannen manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. Amtmannens befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til ''utskrivningsvesenet''. Amtmennene fikk heller ikke ansvaret for [[oppebørsel]]en (jamfør ''[[Leksikon:stiftamtstue\|stiftamtstue]]'') og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om amtmennenes kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i amtmennenes embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble amtmenn tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.		Amtmennene kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. Amtmennene var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men amtmennene overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom amtmannen og lensherren besto i at amtmannen manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. Amtmannens befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til ''utskrivningsvesenet''. Amtmennene fikk heller ikke ansvaret for [[oppebørsel]]en (jamfør ''[[Leksikon:stiftamtstue\|stiftamtstue]]'') og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om amtmennenes kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i amtmennenes embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble amtmenn tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.

	Amtmennene skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instruks for de norske amtmenn fra [[1685]] (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instruksene bygd over samme lest. Nye instrukser for stiftamtmenn fulgte i [[1691]] (Aarsberetn. G. Arch II s. 218). Stiftamtmenn hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de andre amtmenn, men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker ~~ang.~~ kirke-, skole- og fattigstell (jamfør ''[[stiftsdireksjon]]''). Stiftamtmenn skulle også være overøvrighet over byene i bispedømmet (jamfør ''[[Leksikon:magistrat\|magistrat]]''). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre amtmennenes embetsførsel. Allerede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom stiftamtmenn og amtmenn gradvis utvisket. Stiftamtmennenes kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk amtmennene større selvstendighet. Det gjaldt ~~f.eks.~~ skolevesenet, hvor amtmennene gjennom [[skoleplakaten av 1741]] fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (~~jf.~~ ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjon]]''). I 1815 ble også stiftamtmennemes overøvrighet over byene avskaffet og magistraten underlagt nærmeste amtmanns kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos stiftamtmennene, som også skulle føre tilsyn med ~~dissentermenighetene~~.		Amtmennene skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instruks for de norske amtmenn fra [[1685]] (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instruksene bygd over samme lest. Nye instrukser for stiftamtmenn fulgte i [[1691]] (''Aarsberetn. G. Arch'' II s. 218). Stiftamtmenn hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de andre amtmenn, men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker angående kirke-, skole- og fattigstell (jamfør ''[[Leksikon:stiftsdireksjon\|stiftsdireksjon]]''). Stiftamtmenn skulle også være overøvrighet over byene i bispedømmet (jamfør ''[[Leksikon:magistrat\|magistrat]]''). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre amtmennenes embetsførsel. Allerede på [[1700-tallet]] ble imidlertid skillet mellom stiftamtmenn og amtmenn gradvis utvisket. Stiftamtmennenes kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk amtmennene større selvstendighet. Det gjaldt for eksempel skolevesenet, hvor amtmennene gjennom [[skoleplakaten av 1741]] fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (jamfør ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjon]]''). I [[1815]] ble også stiftamtmennemes overøvrighet over byene avskaffet og magistraten underlagt nærmeste amtmanns kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos stiftamtmennene, som også skulle føre tilsyn med [[dissentermenighet]]ene.

	'''II.''' [[Formannskapslovene]] av 1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av amtmannsembetet. Amtmannen skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene. ~~Bl.a.~~ skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. Amtmannen fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før 1814 hadde amtmannen hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen ~~o.l~~. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med amtmannen som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl.a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. Amtmannen skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av amtmannens plass som statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi amtmannen et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han også en slags kommunal tjenestemann.		'''II.''' [[Formannskapslovene]] av [[1837]] og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av amtmannsembetet. Amtmannen skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye ''[[herredskommunene]]''. Blant annet skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. Amtmannen fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte ''amtskommuner''. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før [[1814]] hadde amtmannen hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen og liknende. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, ''amtsformannskapet'', senere kalt ''amtstinget''. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med amtmannen som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl.a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. Amtmannen skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av amtmannens plass som statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi amtmannen et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han også en slags kommunal tjenestemann.

	'''III.''' Mer om embetsoppgavene. Amtmannens prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, ~~dvs.~~ statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at amtmannen kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. Amtmannen skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde ~~f.eks.~~ ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og amtmannens autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all ~~off.~~ eiendom i amtet. Amtmannen skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.		'''III.''' Mer om embetsoppgavene. Amtmannens prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, det vil si statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at amtmannen kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. Amtmannen skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig [[sorenskriver]] og [[fogd]]. Dette skjedde for eksempel ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og amtmannens autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all offentlig eiendom i amtet. Amtmannen skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.

	Amtmannen var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter ~~forordn.~~ av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten ~~m. m~~. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stiftamtmannen hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelige jurisdiksjon]]'' (~~s.d.~~).)		Amtmannen var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter [[Leksikon:forordning\|forordning]] av 3. juni [[1796]] skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten med mer. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stiftamtmannen hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelige jurisdiksjon]]'' (se dette).)

	Amtmannen fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne ~~f.eks.~~ innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (~~jf.~~ ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]''). Amtmannen skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom amtmannen og generalforstamtet, ~~jf.~~ skogvesen). Veivesenet lå som nevnt også under amtmannen, og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av amtmannen før 1837. (Forholdet mellom generalveimesteren og amtmannen kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i 1824, og fra da av skulle amtmennene ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under amtmannen. Amtmannens generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre ~~off.~~ statistikk for staten. I 1825 ble det bestemt at amtmennene skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)		Amtmannen fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne for eksempel innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jamfør ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]''). Amtmannen skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom amtmannen og generalforstamtet, jamfør ''skogvesen''). Veivesenet lå som nevnt også under amtmannen, og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av amtmannen før 1837. (Forholdet mellom ''generalveimesteren'' og amtmannen kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i [[1824]], og fra da av skulle amtmennene ved hjelp av veiinspektører, [[lensmann\|lensmenn]] og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under amtmannen. Amtmannens generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre offentlig statistikk for staten. I [[1825]] ble det bestemt at amtmennene skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)

	Amtmannen skulle føre tilsyn med den ~~off.~~ matrikkel, og amtmannen deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. Amtmannen fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, ~~bl.a.~~ landmålere (se generalkonduktør) og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. ~~Iflg. Grl.~~ § 58 skulle amtmannen administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. {{sign\|S.I.}}		Amtmannen skulle føre tilsyn med den offentlige matrikkel, og amtmannen deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. Amtmannen fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, blant annet landmålere (se ''[[generalkonduktør]]'') og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Ifølge [[Grunnloven]]s § 58 skulle amtmannen administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Ida Tolgensbakk: Mellomlagrer.

2009-11-23T14:02:53Z

Mellomlagrer.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2009 kl. 14:02
Linje 1:		Linje 1:
	'''Amtmann~~'''~~. '''I'''. Amtmann kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og amtmann i henhold til lov av 14. aug. 1918 erstattet med fylke og fylkesmann. Fram til begynnelsen av 1700-tallet var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom amtmenn og deres forgjengere, lensherrene, som også kalles befalingsmenn i kongebrevene. (Se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[Leksikon:lensvesen\|lensvesen]]''.)		'''Amtmann.'''

	~~Amtmennene kom til å bli~~ den ~~sentraliserte~~ dansk-~~norske embetsstatens fremste sivile representanter i~~ norsk ~~lokaladministrasjon. Amtmennene var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men amtmennene overtok også mange~~ av ~~lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom amtmannen og lensherren besto~~ i at amtmannen manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. Amtmannens befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til utskrivningsvesenet. Amtmennene fikk heller ikke ansvaret for oppebørselen (jf. ''[[Leksikon:~~stiftamtstue~~\|~~stiftamtstue~~]]'') og ~~måtte nøye seg med begrenset myndighet~~ til ~~å til- og avsette lokale tjenestemenn~~. ~~Men selv om amtmennenes kompetanse sammenlignet~~ med ~~lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i amtmennenes embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns-~~ og ~~næringsliv~~. ~~Til forskjell fra lensherrene~~ ble amtmenn ~~tilsatt på fast lønn~~, og ~~de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter~~.		'''I.''' Amtmann kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av [[enevelde]] i [[1660]]. I Norge ble betegnelsene ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og amtmann i henhold til lov av 14. august [[1918]] erstattet med ''[[fylke]]'' og ''[[fylkesmann]]''. Fram til begynnelsen av [[1700-tallet]] var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom amtmenn og deres forgjengere, ''[[lensherre]]ne'', som også kalles ''befalingsmenn'' i kongebrevene. (Se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[Leksikon:lensvesen\|lensvesen]]''.)

	Amtmennene skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å ~~bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i~~ den ~~første instr. for de~~ norske ~~amtmenn fra 1685 (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instr. bygd over samme lest. Nye instr. for stiftamtmenn fulgte~~ i ~~1691 (Aarsberetn~~. ~~G. Arch II s. 218). Stiftamtmenn hadde~~ i ~~hovedtrekkene~~ de ~~samme funksjonene som de andre amtmenn~~, men ~~innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet~~. ~~Det gjaldt~~ i ~~første rekke saker ang. kirke-, skole-~~ og ~~fattigstell (jf~~. ~~stiftsdireksjon). Stiftamtmenn skulle også være overøvrighet over byene~~ i ~~bispedømmet (jf.~~ ''~~[[Leksikon:magistrat\|magistrat]]~~''~~). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre amtmennenes embetsførsel~~. ~~Allerede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom stiftamtmenn og amtmenn gradvis utvisket. Stiftamtmennenes kontrollfunksjon~~ fikk ~~mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk amtmennene større selvstendighet. Det gjaldt f.eks. skolevesenet, hvor amtmennene gjennom~~ [[~~skoleplakaten av 1741~~]] ~~fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell~~ (~~jf.~~ ''[[Leksikon:~~skolekommisjon~~\|~~skolekommisjon~~]]''). ~~I 1815~~ ble ~~også stiftamtmennemes overøvrighet over byene avskaffet~~ og ~~magistraten underlagt nærmeste amtmanns kontroll~~. ~~Men kirkeforsvaret forble hos stiftamtmennene~~, ~~som også skulle føre tilsyn med dissentermenighetene~~.		Amtmennene kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. Amtmennene var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men amtmennene overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom amtmannen og lensherren besto i at amtmannen manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. Amtmannens befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til ''utskrivningsvesenet''. Amtmennene fikk heller ikke ansvaret for [[oppebørsel]]en (jamfør ''[[Leksikon:stiftamtstue\|stiftamtstue]]'') og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om amtmennenes kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i amtmennenes embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble amtmenn tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.

	~~'''II'''~~. [[~~Formannskapslovene~~]] av ~~1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning~~ for ~~den videre utviklingen av amtmannsembetet. Amtmannen skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men~~ i ~~tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene~~. Bl.a. ~~skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene~~. ~~Amtmannen fikk også et slags utsettende veto~~ i de ~~herredskommunale sakene~~, men ~~benyttet sjelden vetoretten~~. ~~Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt~~ i ~~1837; også før 1814 hadde amtmannen hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen o.l~~. ~~Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700~~-~~årene~~, ~~men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets~~- og ~~forvaltningskommune~~. ~~Med formannskapslovene ble amtskommunen~~ også ~~tilført et politisk element~~. ~~Amtet fikk egen kasse~~ og ~~et kommunalt~~-~~representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget~~. ~~Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med amtmannen som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt~~, og ~~amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ~~. Bl.a. ~~skulle~~ det ~~kontrollere fogdens embetsførsel~~. ~~Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene~~. ~~Amtskommunens virkefelt~~ ble ~~imidlertid snart utvidet~~. ~~Amtmannen skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak~~, ~~eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av amtmannens plass~~ som ~~statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi amtmannen et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han~~ også ~~en slags kommunal tjenestemann~~.		Amtmennene skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instruks for de norske amtmenn fra [[1685]] (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instruksene bygd over samme lest. Nye instrukser for stiftamtmenn fulgte i [[1691]] (Aarsberetn. G. Arch II s. 218). Stiftamtmenn hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de andre amtmenn, men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker ang. kirke-, skole- og fattigstell (jamfør ''[[stiftsdireksjon]]''). Stiftamtmenn skulle også være overøvrighet over byene i bispedømmet (jamfør ''[[Leksikon:magistrat\|magistrat]]''). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre amtmennenes embetsførsel. Allerede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom stiftamtmenn og amtmenn gradvis utvisket. Stiftamtmennenes kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk amtmennene større selvstendighet. Det gjaldt f.eks. skolevesenet, hvor amtmennene gjennom [[skoleplakaten av 1741]] fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (jf. ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjon]]''). I 1815 ble også stiftamtmennemes overøvrighet over byene avskaffet og magistraten underlagt nærmeste amtmanns kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos stiftamtmennene, som også skulle føre tilsyn med dissentermenighetene.

	'''III'''. Mer om embetsoppgavene. Amtmannens prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, dvs. statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at amtmannen kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. Amtmannen skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde f.eks. ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og amtmannens autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all off. eiendom i amtet. Amtmannen skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.		'''II.''' [[Formannskapslovene]] av 1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av amtmannsembetet. Amtmannen skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene. Bl.a. skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. Amtmannen fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før 1814 hadde amtmannen hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen o.l. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med amtmannen som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl.a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. Amtmannen skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av amtmannens plass som statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi amtmannen et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han også en slags kommunal tjenestemann.

			'''III.''' Mer om embetsoppgavene. Amtmannens prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, dvs. statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at amtmannen kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. Amtmannen skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde f.eks. ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og amtmannens autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all off. eiendom i amtet. Amtmannen skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.

	Amtmannen var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter forordn. av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten m. m. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stiftamtmannen hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelige jurisdiksjon]]'' (s.d.).)		Amtmannen var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter forordn. av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten m. m. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stiftamtmannen hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelige jurisdiksjon]]'' (s.d.).)

Cnyborg på 26. jun. 2008 kl. 16:37

2008-06-26T16:37:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jun. 2008 kl. 16:37
Linje 1:		Linje 1:
	Amtmann. I. A. kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene amt og amtmann i henhold til lov av 14. aug. 1918 erstattet med fylke og fylkesmann. Fram til begynnelsen av 1700-tallet var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom a. og deres forgjengere, lensherrene, som også kalles befalingsmenn i kongebrevene. (Se amt og lensvesen.)		'''Amtmann'''. '''I'''. Amtmann kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og amtmann i henhold til lov av 14. aug. 1918 erstattet med fylke og fylkesmann. Fram til begynnelsen av 1700-tallet var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom amtmenn og deres forgjengere, lensherrene, som også kalles befalingsmenn i kongebrevene. (Se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[Leksikon:lensvesen\|lensvesen]]''.)

	A. kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. A. var som nevnt ~~lensherrenes~~ arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men a. overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom a. og lensherren besto i at a. manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. ~~A.s~~ befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til utskrivningsvesenet. A. fikk heller ikke ansvaret for oppebørselen (jf. stiftamtstue) og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om ~~a.s~~ kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i ~~a.s~~ embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble a. tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.		Amtmennene kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. Amtmennene var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men amtmennene overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom amtmannen og lensherren besto i at amtmannen manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. Amtmannens befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til utskrivningsvesenet. Amtmennene fikk heller ikke ansvaret for oppebørselen (jf. ''[[Leksikon:stiftamtstue\|stiftamtstue]]'') og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om amtmennenes kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i amtmennenes embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble amtmenn tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.

	A. skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instr. for de norske a. fra 1685 (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instr. bygd over samme lest. Nye instr. for ~~stift-a.~~ fulgte i 1691 (Aarsberetn. G. Arch II s. 218). ~~Stift-a.~~ hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de andre a., men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker ang. kirke-, skole- og fattigstell (jf. stiftsdireksjon). ~~Stift-a.~~ skulle også være overøvrighet over byene i bispedømmet (jf. ~~magistrat~~). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre ~~a.s~~ embetsførsel. Allerede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom ~~stift-a.~~ og a. gradvis utvisket. ~~Stift-a.s~~ kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk a. større selvstendighet. Det gjaldt f.eks. skolevesenet, hvor a. gjennom skoleplakaten av 1741 fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (jf. skolekommisjon). I 1815 ble også ~~stift-a.s~~ overøvrighet over byene avskaffet og magistraten underlagt nærmeste ~~a.s~~ kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos ~~stift-a.~~, som også skulle føre tilsyn med dissentermenighetene.		Amtmennene skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instr. for de norske amtmenn fra 1685 (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instr. bygd over samme lest. Nye instr. for stiftamtmenn fulgte i 1691 (Aarsberetn. G. Arch II s. 218). Stiftamtmenn hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de andre amtmenn, men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker ang. kirke-, skole- og fattigstell (jf. stiftsdireksjon). Stiftamtmenn skulle også være overøvrighet over byene i bispedømmet (jf. ''[[Leksikon:magistrat\|magistrat]]''). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre amtmennenes embetsførsel. Allerede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom stiftamtmenn og amtmenn gradvis utvisket. Stiftamtmennenes kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk amtmennene større selvstendighet. Det gjaldt f.eks. skolevesenet, hvor amtmennene gjennom [[skoleplakaten av 1741]] fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (jf. ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjon]]''). I 1815 ble også stiftamtmennemes overøvrighet over byene avskaffet og magistraten underlagt nærmeste amtmanns kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos stiftamtmennene, som også skulle føre tilsyn med dissentermenighetene.

	II. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av ~~a.embetet. A~~. skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene. Bl.a. skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. A. fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før 1814 hadde a. hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen o.l. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med a. som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl. a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. A. skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av ~~a.s~~ plass som statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi a. et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han også en slags kommunal tjenestemann.		'''II'''. [[Formannskapslovene]] av 1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av amtmannsembetet. Amtmannen skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene. Bl.a. skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. Amtmannen fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før 1814 hadde amtmannen hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen o.l. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med amtmannen som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl.a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. Amtmannen skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av amtmannens plass som statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi amtmannen et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han også en slags kommunal tjenestemann.

	III. Mer om embetsoppgavene. ~~A.s~~ prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, dvs. statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at a. kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. A. skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde f.eks. ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og a. autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all off. eiendom i amtet. A. skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.		'''III'''. Mer om embetsoppgavene. Amtmannens prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, dvs. statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at amtmannen kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. Amtmannen skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde f.eks. ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og amtmannens autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all off. eiendom i amtet. Amtmannen skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.
	A. var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter forordn. av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten m. m. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stift-a. hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den kirkelige jurisdiksjon (s.d.).)

	A. fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne f.eks. innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jf. borgerskap). A. skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom a. og generalforstamtet, jf. skogvesen). Veivesenet lå som nevnt også under a., og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av a. før 1837. (Forholdet mellom generalveimesteren og a. kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i 1824, og fra da av skulle a. ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under ~~a. A~~.s generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre off. statistikk for staten. I 1825 ble det bestemt at a. skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)		Amtmannen var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter forordn. av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten m. m. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stiftamtmannen hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelige jurisdiksjon]]'' (s.d.).)
	A. skulle føre tilsyn med den off. matrikkel, og a. deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. A. fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, bl. a. landmålere (se generalkonduktør) og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Iflg. Grl. § 58 skulle a. administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. S.I.
			Amtmannen fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne f.eks. innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jf. ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]''). Amtmannen skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom amtmannen og generalforstamtet, jf. skogvesen). Veivesenet lå som nevnt også under amtmannen, og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av amtmannen før 1837. (Forholdet mellom generalveimesteren og amtmannen kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i 1824, og fra da av skulle amtmennene ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under amtmannen. Amtmannens generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre off. statistikk for staten. I 1825 ble det bestemt at amtmennene skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)

			Amtmannen skulle føre tilsyn med den off. matrikkel, og amtmannen deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. Amtmannen fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, bl.a. landmålere (se generalkonduktør) og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Iflg. Grl. § 58 skulle amtmannen administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Embeter\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Amtmenn\| ]]

Cnyborg på 26. jun. 2008 kl. 16:26

2008-06-26T16:26:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jun. 2008 kl. 16:26
Linje 1:		Linje 1:
	Amtmann. I. A. kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene amt og amtmann i henhold til lov av 14. aug. 1918 erstattet med fylke og fylkesmann. Fram til begynnelsen av 1700-tallet var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom a. og deres forgjengere, lensherrene, som også kalles befalingsmenn i kongebrevene. (Se amt og lensvesen.)		Amtmann. I. A. kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene amt og amtmann i henhold til lov av 14. aug. 1918 erstattet med fylke og fylkesmann. Fram til begynnelsen av 1700-tallet var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom a. og deres forgjengere, lensherrene, som også kalles befalingsmenn i kongebrevene. (Se amt og lensvesen.)

	A. kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. A. var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men a. overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom a. og lensherren besto i at a. manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. A.s befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til utskrivningsvesenet. A. fikk heller ikke ansvaret for oppebørselen (jf. stiftamtstue) og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om a.s kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i a.s embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble a. tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.		A. kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. A. var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men a. overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom a. og lensherren besto i at a. manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. A.s befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til utskrivningsvesenet. A. fikk heller ikke ansvaret for oppebørselen (jf. stiftamtstue) og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om a.s kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i a.s embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble a. tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.

	A. skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instr. for de norske a. fra 1685 (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instr. bygd over samme lest. Nye instr. for stift-a. fulgte i 1691 (Aarsberetn. G. Arch II s. 218). Stift-a. hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de andre a., men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker ang. kirke-, skole- og fattigstell (jf. stiftsdireksjon). Stift-a. skulle også være overøvrighet over byene i bispedømmet (jf. magistrat). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre a.s embetsførsel. Allerede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom stift-a. og a. gradvis utvisket. Stift-a.s kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk a. større selvstendighet. Det gjaldt f.eks. skolevesenet, hvor a. gjennom skoleplakaten av 1741 fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (jf. skolekommisjon). I 1815 ble også stift-a.s overøvrighet over byene avskaffet og magistraten underlagt nærmeste a.s kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos stift-a., som også skulle føre tilsyn med dissentermenighetene.		A. skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instr. for de norske a. fra 1685 (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instr. bygd over samme lest. Nye instr. for stift-a. fulgte i 1691 (Aarsberetn. G. Arch II s. 218). Stift-a. hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de andre a., men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker ang. kirke-, skole- og fattigstell (jf. stiftsdireksjon). Stift-a. skulle også være overøvrighet over byene i bispedømmet (jf. magistrat). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre a.s embetsførsel. Allerede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom stift-a. og a. gradvis utvisket. Stift-a.s kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk a. større selvstendighet. Det gjaldt f.eks. skolevesenet, hvor a. gjennom skoleplakaten av 1741 fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (jf. skolekommisjon). I 1815 ble også stift-a.s overøvrighet over byene avskaffet og magistraten underlagt nærmeste a.s kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos stift-a., som også skulle føre tilsyn med dissentermenighetene.

	II. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av a.embetet. A. skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene. Bl.a. skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. A. fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før 1814 hadde a. hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen o.l. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med a. som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl. a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. A. skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av a.s plass som statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi a. et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han også en slags kommunal tjenestemann.		II. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av a.embetet. A. skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene. Bl.a. skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. A. fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før 1814 hadde a. hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen o.l. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med a. som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl. a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. A. skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av a.s plass som statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi a. et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han også en slags kommunal tjenestemann.

	III. Mer om embetsoppgavene. A.s prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, dvs. statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at a. kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. A. skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde f.eks. ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og a. autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all off. eiendom i amtet. A. skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.		III. Mer om embetsoppgavene. A.s prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, dvs. statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at a. kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. A. skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde f.eks. ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og a. autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all off. eiendom i amtet. A. skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.
	A. var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter forordn. av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten m. m. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stift-a. hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den kirkelige jurisdiksjon (s.d.).)		A. var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter forordn. av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten m. m. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stift-a. hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den kirkelige jurisdiksjon (s.d.).)

	A. fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne f.eks. innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jf. borgerskap). A. skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom a. og generalforstamtet, jf. skogvesen). Veivesenet lå som nevnt også under a., og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av a. før 1837. (Forholdet mellom generalveimesteren og a. kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i 1824, og fra da av skulle a. ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under a. A.s generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre off. statistikk for staten. I 1825 ble det bestemt at a. skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)		A. fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne f.eks. innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jf. borgerskap). A. skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom a. og generalforstamtet, jf. skogvesen). Veivesenet lå som nevnt også under a., og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av a. før 1837. (Forholdet mellom generalveimesteren og a. kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i 1824, og fra da av skulle a. ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under a. A.s generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre off. statistikk for staten. I 1825 ble det bestemt at a. skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)
	A. skulle føre tilsyn med den off. matrikkel, og a. deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. A. fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, bl. a. landmålere (se generalkonduktør) og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Iflg. Grl. § 58 skulle a. administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. S.I.		A. skulle føre tilsyn med den off. matrikkel, og a. deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. A. fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, bl. a. landmålere (se generalkonduktør) og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Iflg. Grl. § 58 skulle a. administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg: Ny side: Amtmann. I. A. kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene amt og amtmann i henhold til lo...

2008-06-04T20:21:39Z

Ny side: Amtmann. I. A. kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene amt og amtmann i henhold til lo...

Ny side

Amtmann. I. A. kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene amt og amtmann i henhold til lov av 14. aug. 1918 erstattet med fylke og fylkesmann. Fram til begynnelsen av 1700-tallet var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom a. og deres forgjengere, lensherrene, som også kalles befalingsmenn i kongebrevene. (Se amt og lensvesen.)
A. kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. A. var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men a. overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom a. og lensherren besto i at a. manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. A.s befatning med militærvesenet begrenset seg i hovedsak til utskrivningsvesenet. A. fikk heller ikke ansvaret for oppebørselen (jf. stiftamtstue) og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om a.s kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i a.s embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble a. tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.
A. skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltningens utgifter ble betalt over statskassen. Sentralmyndighetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instr. for de norske a. fra 1685 (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få lokale særbestemmelser er disse instr. bygd over samme lest. Nye instr. for stift-a. fulgte i 1691 (Aarsberetn. G. Arch II s. 218). Stift-a. hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de andre a., men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker ang. kirke-, skole- og fattigstell (jf. stiftsdireksjon). Stift-a. skulle også være overøvrighet over byene i bispedømmet (jf. magistrat). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre a.s embetsførsel. Allerede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom stift-a. og a. gradvis utvisket. Stift-a.s kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk a. større selvstendighet. Det gjaldt f.eks. skolevesenet, hvor a. gjennom skoleplakaten av 1741 fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (jf. skolekommisjon). I 1815 ble også stift-a.s overøvrighet over byene avskaffet og magistraten underlagt nærmeste a.s kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos stift-a., som også skulle føre tilsyn med dissentermenighetene.
II. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av a.embetet. A. skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene. Bl.a. skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. A. fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før 1814 hadde a. hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen o.l. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med a. som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl. a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. A. skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amtskommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av a.s plass som statens representant i lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selvstyre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi a. et dobbeltpreg; ved siden av å være statstjenestemann ble han også en slags kommunal tjenestemann.
III. Mer om embetsoppgavene. A.s prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, dvs. statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at a. kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. A. skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde f.eks. ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og a. autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all off. eiendom i amtet. A. skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.
A. var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter forordn. av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten m. m. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stift-a. hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bispen ha kontroll med den kirkelige jurisdiksjon (s.d.).)
A. fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne f.eks. innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jf. borgerskap). A. skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom a. og generalforstamtet, jf. skogvesen). Veivesenet lå som nevnt også under a., og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av a. før 1837. (Forholdet mellom generalveimesteren og a. kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i 1824, og fra da av skulle a. ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under a. A.s generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre off. statistikk for staten. I 1825 ble det bestemt at a. skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste femårsinnberetningene finnes trykt.)
A. skulle føre tilsyn med den off. matrikkel, og a. deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. A. fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, bl. a. landmålere (se generalkonduktør) og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Iflg. Grl. § 58 skulle a. administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. S.I.

{{nhl}}