Leksikon:Bannlysing - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:28:26Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:28
Linje 1:		Linje 1:
	'''Bannlysing''' (~~{{lat.}}~~ ''excommunicatio''), egentlig utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i [[middelalderen]] en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teologisk og kirkerettslig ble bannlysing begrunnet med læren om ''nøkkelmakten'', det vil si kirkens makt til å løse og binde, i moderne språk gi eller nekte syndenes forlatelse (se Matt. 16, 18, 19 og Joh. 20, 23). Nøkkelmakten, som tilkom paven i egenskap av Peters etterfølger, kunne delegeres nedover i det geistlige hierarki. Det ble etter hvert vanlig å skille mellom det store og det lille bann (''excommuncatio maior'' og ''excommuncatio minor''). Det lille bann betydde utelukkelse fra [[Leksikon:nattverd\|nattverd]]en, mens det store bann innebar full utelukkelse fra kirkens nådegaver og det kirkelige fellesskap. Selv om den bannlyste ikke automatisk ble ekskludert fra samfunnet, kunne han i visse tilfeller, om han nektet å gjøre bot, også lyses [[fredløs]] av verdslige myndigheter. Bannlysing ved navns nevnelse var trolig et virksomt tvangsmiddel helt fram til [[reformasjonen]].		'''Bannlysing''' ([[latin]] ''excommunicatio''), egentlig utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i [[middelalderen]] en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teologisk og kirkerettslig ble bannlysing begrunnet med læren om ''nøkkelmakten'', det vil si kirkens makt til å løse og binde, i moderne språk gi eller nekte syndenes forlatelse (se Matt. 16, 18, 19 og Joh. 20, 23). Nøkkelmakten, som tilkom paven i egenskap av Peters etterfølger, kunne delegeres nedover i det geistlige hierarki. Det ble etter hvert vanlig å skille mellom det store og det lille bann (''excommuncatio maior'' og ''excommuncatio minor''). Det lille bann betydde utelukkelse fra [[Leksikon:nattverd\|nattverd]]en, mens det store bann innebar full utelukkelse fra kirkens nådegaver og det kirkelige fellesskap. Selv om den bannlyste ikke automatisk ble ekskludert fra samfunnet, kunne han i visse tilfeller, om han nektet å gjøre bot, også lyses [[fredløs]] av verdslige myndigheter. Bannlysing ved navns nevnelse var trolig et virksomt tvangsmiddel helt fram til [[reformasjonen]].

	Excommunication maior ble avskaffet ved reformasjonen, men Luther anbefalte at excommunicatio minor skulle beholdes som kirketuktmiddel. I [[Leksikon:kirkeordinans\|kirkeordinansen av 1539]], under kapittelet «''Huorledis de forherdede skulle bandsettis''», gis det i samsvar med Luthers syn hjemmel for å utelukke åpenbare og forherdede syndere fra nattverden, dog ikke fra gudstjenesten for øvrig. Under formaning skulle den forherdede bringes til syndserkjennelse og bot, og dermed tilbake til det fulle menighetsfellesskapet. Det understrekes at utelukkelse fra nattverdens sakrament ikke må føre til utstøtelse fra annet sosialt fellesskap, selv om man ikke burde handle med den bannlyste på linje med andre. 1539-ordinansens bestemmelser om excommunicatio minor ble også tatt inn i den norske kirkeordinansen av 1607, men prosedyrene rundt bannlysing og [[Leksikon:åpenbar avløsning\|avløsning]] er noe mer utførlige i 1607-ordinansen.		Excommunication maior ble avskaffet ved reformasjonen, men Luther anbefalte at excommunicatio minor skulle beholdes som kirketuktmiddel. I [[Leksikon:kirkeordinans\|kirkeordinansen av 1539]], under kapittelet «''Huorledis de forherdede skulle bandsettis''», gis det i samsvar med Luthers syn hjemmel for å utelukke åpenbare og forherdede syndere fra nattverden, dog ikke fra gudstjenesten for øvrig. Under formaning skulle den forherdede bringes til syndserkjennelse og bot, og dermed tilbake til det fulle menighetsfellesskapet. Det understrekes at utelukkelse fra nattverdens sakrament ikke må føre til utstøtelse fra annet sosialt fellesskap, selv om man ikke burde handle med den bannlyste på linje med andre. 1539-ordinansens bestemmelser om excommunicatio minor ble også tatt inn i den norske kirkeordinansen av 1607, men prosedyrene rundt bannlysing og [[Leksikon:åpenbar avløsning\|avløsning]] er noe mer utførlige i 1607-ordinansen.

Ola Alsvik på 16. jan. 2020 kl. 10:44

2020-01-16T10:44:39Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2020 kl. 10:44
Linje 9:		Linje 9:
	[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-10-26T13:40:55Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. okt. 2009 kl. 13:40
Linje 1:		Linje 1:
	'''Bannlysing''' ({{lat.}} ''excommunicatio''), ~~eg.~~ utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i middelalderen en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teologisk og kirkerettslig ble bannlysing begrunnet med læren om nøkkelmakten, det vil si kirkens makt til å løse og binde, i moderne språk gi eller nekte syndenes forlatelse (se Matt. 16, 18, 19 og Joh. 20, 23). Nøkkelmakten, som tilkom paven i egenskap av Peters etterfølger, kunne delegeres nedover i det geistlige hierarki. Det ble etter hvert vanlig å skille mellom det store og det lille bann (excommuncatio maior og excommuncatio minor). Det lille bann betydde utelukkelse fra ~~nattverden~~, mens det store bann innebar full utelukkelse fra kirkens nådegaver og det kirkelige fellesskap. Selv om den bannlyste ikke automatisk ble ekskludert fra samfunnet, kunne han i visse tilfeller, om han nektet å gjøre bot, også lyses fredløs av verdslige myndigheter. Bannlysing ved navns nevnelse var trolig et virksomt tvangsmiddel helt fram til [[reformasjonen]].		'''Bannlysing''' ({{lat.}} ''excommunicatio''), egentlig utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i [[middelalderen]] en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teologisk og kirkerettslig ble bannlysing begrunnet med læren om ''nøkkelmakten'', det vil si kirkens makt til å løse og binde, i moderne språk gi eller nekte syndenes forlatelse (se Matt. 16, 18, 19 og Joh. 20, 23). Nøkkelmakten, som tilkom paven i egenskap av Peters etterfølger, kunne delegeres nedover i det geistlige hierarki. Det ble etter hvert vanlig å skille mellom det store og det lille bann (''excommuncatio maior'' og ''excommuncatio minor''). Det lille bann betydde utelukkelse fra [[Leksikon:nattverd\|nattverd]]en, mens det store bann innebar full utelukkelse fra kirkens nådegaver og det kirkelige fellesskap. Selv om den bannlyste ikke automatisk ble ekskludert fra samfunnet, kunne han i visse tilfeller, om han nektet å gjøre bot, også lyses [[fredløs]] av verdslige myndigheter. Bannlysing ved navns nevnelse var trolig et virksomt tvangsmiddel helt fram til [[reformasjonen]].

	Excommunication maior ble avskaffet ved reformasjonen, men Luther anbefalte at excommunicatio minor skulle beholdes som kirketuktmiddel. I kirkeordinansen av 1539, under kapittelet ~~«Huorledis~~ de forherdede skulle ~~bandsettis»~~, gis det i samsvar med Luthers syn hjemmel for å utelukke åpenbare og forherdede syndere fra nattverden, dog ikke fra gudstjenesten for øvrig. Under formaning skulle den forherdede bringes til syndserkjennelse og bot, og dermed tilbake til det fulle menighetsfellesskapet. Det understrekes at utelukkelse fra nattverdens sakrament ikke må føre til utstøtelse fra annet sosialt fellesskap, selv om man ikke burde handle med den bannlyste på linje med andre. 1539-ordinansens bestemmelser om excommunicatio minor ble også tatt inn i den norske kirkeordinansen av 1607, men prosedyrene rundt bannlysing og avløsning er noe mer utførlige i 1607-ordinansen.		Excommunication maior ble avskaffet ved reformasjonen, men Luther anbefalte at excommunicatio minor skulle beholdes som kirketuktmiddel. I [[Leksikon:kirkeordinans\|kirkeordinansen av 1539]], under kapittelet «''Huorledis de forherdede skulle bandsettis''», gis det i samsvar med Luthers syn hjemmel for å utelukke åpenbare og forherdede syndere fra nattverden, dog ikke fra gudstjenesten for øvrig. Under formaning skulle den forherdede bringes til syndserkjennelse og bot, og dermed tilbake til det fulle menighetsfellesskapet. Det understrekes at utelukkelse fra nattverdens sakrament ikke må føre til utstøtelse fra annet sosialt fellesskap, selv om man ikke burde handle med den bannlyste på linje med andre. 1539-ordinansens bestemmelser om excommunicatio minor ble også tatt inn i den norske kirkeordinansen av 1607, men prosedyrene rundt bannlysing og [[Leksikon:åpenbar avløsning\|avløsning]] er noe mer utførlige i 1607-ordinansen.

	Selv om bannlysing i den nye kirkeordningen skulle tjene som et kirketuktmiddel, og altså ikke var å betrakte som straff i juridisk forstand, ble lovbestemmelsene om bannlysing senest i 2. halvdel av 1500-tallet tolket slik at praksis begynte å ligne på praksis før reformasjonen (M. Schwarz Lausten: ''Christian den 3. og kirken 1537–1559'', s. 192). Som en følge av statens stadig sterkere vekt på kontroll med undersåttenes handel og vandel fra slutten av 1500-tallet, utviklet bannlysing seg fra å være et sjelesørgerisk hjelpemiddel til å bli et politimessig strafferedskap i den geistlige øvrighets hender for regulering av samfunnslivet. Dette ble særlig tydelig med kirketuktforordningene under [[Christian IV]]. Det store bann, det vil si utelukkelse ~~«af~~ Guds Menighed og ~~Samqvem»~~, ble gjeninnført ved ~~kgl. forordn.~~ i 1629 og tatt inn i [[C.5.~~no.~~lov]] av 1687 (2–9–11, ~~jf.~~ ibid. 2–9–9–10, 2–9–12–19 og 2–9–22, 24). Excommunicatio maior, som skulle tjene som det ytterste kirketuktmiddel og lyses tre ganger fra prekestolen, kom imidlertid ikke til anvendelse og regnes derfor som opphevet av sedvanen. Se ellers ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]''. {{sign\|S.I.}}		Selv om bannlysing i den nye kirkeordningen skulle tjene som et kirketuktmiddel, og altså ikke var å betrakte som straff i juridisk forstand, ble lovbestemmelsene om bannlysing senest i 2. halvdel av 1500-tallet tolket slik at praksis begynte å ligne på praksis før reformasjonen (M. Schwarz Lausten: ''Christian den 3. og kirken 1537–1559'', s. 192). Som en følge av statens stadig sterkere vekt på kontroll med undersåttenes handel og vandel fra slutten av 1500-tallet, utviklet bannlysing seg fra å være et sjelesørgerisk hjelpemiddel til å bli et politimessig strafferedskap i den geistlige øvrighets hender for regulering av samfunnslivet. Dette ble særlig tydelig med kirketuktforordningene under [[Christian IV]]. Det store bann, det vil si utelukkelse «''af Guds Menighed og Samqvem''», ble gjeninnført ved kongelig [[Leksikon:forordning\|forordning]] i [[1629]] og tatt inn i [[Christian 5. norske lov]] av [[1687]] (2–9–11, jamfør ibid. 2–9–9–10, 2–9–12–19 og 2–9–22, 24). Excommunicatio maior, som skulle tjene som det ytterste kirketuktmiddel og lyses tre ganger fra prekestolen, kom imidlertid ikke til anvendelse og regnes derfor som opphevet av sedvanen. Se ellers ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]''. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Siri J: +kat

2009-05-09T15:15:35Z

+kat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. mai 2009 kl. 15:15
Linje 8:		Linje 8:

	[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 21. jul. 2008 kl. 22:22

2008-07-21T22:22:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2008 kl. 22:22
Linje 1:		Linje 1:
	Bannlysing (lat. excommunicatio), eg. utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i middelalderen en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. ~~Teol.~~ og kirkerettslig ble b. begrunnet med læren om nøkkelmakten, det vil si kirkens makt til å løse og binde, i moderne språk gi eller nekte syndenes forlatelse (se Matt. 16, 18, 19 og Joh. 20, 23). Nøkkelmakten, som tilkom paven i egenskap av Peters etterfølger, kunne delegeres nedover i det geistlige hierarki. Det ble etter hvert vanlig å skille mellom det store og det lille bann (~~ex.~~ maior og ~~ex.~~ minor). Det lille bann betydde utelukkelse fra nattverden, mens det store bann innebar full utelukkelse fra kirkens nådegaver og det kirkelige fellesskap. Selv om den bannlyste ikke automatisk ble ekskludert fra samfunnet, kunne han i visse tilfeller, om han nektet å gjøre bot, også lyses fredløs av verdslige myndigheter. B. ved navns nevnelse var trolig et virksomt tvangsmiddel helt fram til reformasjonen.		'''Bannlysing''' ({{lat.}} ''excommunicatio''), eg. utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i middelalderen en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teologisk og kirkerettslig ble bannlysing begrunnet med læren om nøkkelmakten, det vil si kirkens makt til å løse og binde, i moderne språk gi eller nekte syndenes forlatelse (se Matt. 16, 18, 19 og Joh. 20, 23). Nøkkelmakten, som tilkom paven i egenskap av Peters etterfølger, kunne delegeres nedover i det geistlige hierarki. Det ble etter hvert vanlig å skille mellom det store og det lille bann (excommuncatio maior og excommuncatio minor). Det lille bann betydde utelukkelse fra nattverden, mens det store bann innebar full utelukkelse fra kirkens nådegaver og det kirkelige fellesskap. Selv om den bannlyste ikke automatisk ble ekskludert fra samfunnet, kunne han i visse tilfeller, om han nektet å gjøre bot, også lyses fredløs av verdslige myndigheter. Bannlysing ved navns nevnelse var trolig et virksomt tvangsmiddel helt fram til [[reformasjonen]].
	~~Ex.~~ maior ble avskaffet ved reformasjonen, men Luther anbefalte at ~~ex.~~ minor skulle beholdes som kirketuktmiddel. I kirkeordinansen av 1539, under kapittelet «Huorledis de forherdede skulle bandsettis», gis det i samsvar med Luthers syn hjemmel for å utelukke åpenbare og forherdede syndere fra nattverden, dog ikke fra gudstjenesten for øvrig. Under formaning skulle den forherdede bringes til syndserkjennelse og bot, og dermed tilbake til det fulle menighetsfellesskapet. Det understrekes at utelukkelse fra nattverdens sakrament ikke må føre til utstøtelse fra annet sosialt fellesskap, selv om man ikke burde handle med den bannlyste på linje med andre. 1539-ordinansens bestemmelser om ~~ex.~~ minor ble også tatt inn i den norske kirkeordinansen av 1607, men prosedyrene rundt b. og avløsning er noe mer utførlige i 1607-ordinansen.
	Selv om b. i den nye kirkeordningen skulle tjene som et kirketuktmiddel, og altså ikke var å betrakte som straff i juridisk forstand, ble lovbestemmelsene om b. senest i 2. halvdel av 1500-tallet tolket slik at praksis begynte å ligne på praksis før reformasjonen (M. Schwarz Lausten: Christian den 3. og kirken 1537–1559, s. 192). Som en følge av statens stadig sterkere vekt på kontroll med undersåttenes handel og vandel fra slutten av 1500-tallet, utviklet b. seg fra å være et sjelesørgerisk hjelpemiddel til å bli et politimessig strafferedskap i den geistlige øvrighets hender for regulering av samfunnslivet. Dette ble særlig tydelig med kirketuktforordningene under Christian IV. Det store bann, det vil si utelukkelse «af Guds Menighed og Samqvem», ble gjeninnført ved kgl. forordn. i 1629 og tatt inn i C.5.no.lov av 1687 (2–9–11, jf. ibid. 2–9–9–10, 2–9–12–19 og 2–9–22, 24). ~~Ex.~~ maior, som skulle tjene som det ytterste kirketuktmiddel og lyses tre ganger fra prekestolen, kom imidlertid ikke til anvendelse og regnes derfor som opphevet av sedvanen. Se ellers kirketukt. S.I.		Excommunication maior ble avskaffet ved reformasjonen, men Luther anbefalte at excommunicatio minor skulle beholdes som kirketuktmiddel. I kirkeordinansen av 1539, under kapittelet «Huorledis de forherdede skulle bandsettis», gis det i samsvar med Luthers syn hjemmel for å utelukke åpenbare og forherdede syndere fra nattverden, dog ikke fra gudstjenesten for øvrig. Under formaning skulle den forherdede bringes til syndserkjennelse og bot, og dermed tilbake til det fulle menighetsfellesskapet. Det understrekes at utelukkelse fra nattverdens sakrament ikke må føre til utstøtelse fra annet sosialt fellesskap, selv om man ikke burde handle med den bannlyste på linje med andre. 1539-ordinansens bestemmelser om excommunicatio minor ble også tatt inn i den norske kirkeordinansen av 1607, men prosedyrene rundt bannlysing og avløsning er noe mer utførlige i 1607-ordinansen.

			Selv om bannlysing i den nye kirkeordningen skulle tjene som et kirketuktmiddel, og altså ikke var å betrakte som straff i juridisk forstand, ble lovbestemmelsene om bannlysing senest i 2. halvdel av 1500-tallet tolket slik at praksis begynte å ligne på praksis før reformasjonen (M. Schwarz Lausten: ''Christian den 3. og kirken 1537–1559'', s. 192). Som en følge av statens stadig sterkere vekt på kontroll med undersåttenes handel og vandel fra slutten av 1500-tallet, utviklet bannlysing seg fra å være et sjelesørgerisk hjelpemiddel til å bli et politimessig strafferedskap i den geistlige øvrighets hender for regulering av samfunnslivet. Dette ble særlig tydelig med kirketuktforordningene under [[Christian IV]]. Det store bann, det vil si utelukkelse «af Guds Menighed og Samqvem», ble gjeninnført ved kgl. forordn. i 1629 og tatt inn i [[C.5.no.lov]] av 1687 (2–9–11, jf. ibid. 2–9–9–10, 2–9–12–19 og 2–9–22, 24). Excommunicatio maior, som skulle tjene som det ytterste kirketuktmiddel og lyses tre ganger fra prekestolen, kom imidlertid ikke til anvendelse og regnes derfor som opphevet av sedvanen. Se ellers ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]''. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Bannlysing (lat. excommunicatio), eg. utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i middelalderen en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teol. og kirkerettslig ble b. begrunnet me...

2008-06-05T14:29:02Z

Ny side: Bannlysing (lat. excommunicatio), eg. utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i middelalderen en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teol. og kirkerettslig ble b. begrunnet me...

Ny side

Bannlysing (lat. excommunicatio), eg. utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i middelalderen en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teol. og kirkerettslig ble b. begrunnet med læren om nøkkelmakten, det vil si kirkens makt til å løse og binde, i moderne språk gi eller nekte syndenes forlatelse (se Matt. 16, 18, 19 og Joh. 20, 23). Nøkkelmakten, som tilkom paven i egenskap av Peters etterfølger, kunne delegeres nedover i det geistlige hierarki. Det ble etter hvert vanlig å skille mellom det store og det lille bann (ex. maior og ex. minor). Det lille bann betydde utelukkelse fra nattverden, mens det store bann innebar full utelukkelse fra kirkens nådegaver og det kirkelige fellesskap. Selv om den bannlyste ikke automatisk ble ekskludert fra samfunnet, kunne han i visse tilfeller, om han nektet å gjøre bot, også lyses fredløs av verdslige myndigheter. B. ved navns nevnelse var trolig et virksomt tvangsmiddel helt fram til reformasjonen.
Ex. maior ble avskaffet ved reformasjonen, men Luther anbefalte at ex. minor skulle beholdes som kirketuktmiddel. I kirkeordinansen av 1539, under kapittelet «Huorledis de forherdede skulle bandsettis», gis det i samsvar med Luthers syn hjemmel for å utelukke åpenbare og forherdede syndere fra nattverden, dog ikke fra gudstjenesten for øvrig. Under formaning skulle den forherdede bringes til syndserkjennelse og bot, og dermed tilbake til det fulle menighetsfellesskapet. Det understrekes at utelukkelse fra nattverdens sakrament ikke må føre til utstøtelse fra annet sosialt fellesskap, selv om man ikke burde handle med den bannlyste på linje med andre. 1539-ordinansens bestemmelser om ex. minor ble også tatt inn i den norske kirkeordinansen av 1607, men prosedyrene rundt b. og avløsning er noe mer utførlige i 1607-ordinansen.
Selv om b. i den nye kirkeordningen skulle tjene som et kirketuktmiddel, og altså ikke var å betrakte som straff i juridisk forstand, ble lovbestemmelsene om b. senest i 2. halvdel av 1500-tallet tolket slik at praksis begynte å ligne på praksis før reformasjonen (M. Schwarz Lausten: Christian den 3. og kirken 1537–1559, s. 192). Som en følge av statens stadig sterkere vekt på kontroll med undersåttenes handel og vandel fra slutten av 1500-tallet, utviklet b. seg fra å være et sjelesørgerisk hjelpemiddel til å bli et politimessig strafferedskap i den geistlige øvrighets hender for regulering av samfunnslivet. Dette ble særlig tydelig med kirketuktforordningene under Christian IV. Det store bann, det vil si utelukkelse «af Guds Menighed og Samqvem», ble gjeninnført ved kgl. forordn. i 1629 og tatt inn i C.5.no.lov av 1687 (2–9–11, jf. ibid. 2–9–9–10, 2–9–12–19 og 2–9–22, 24). Ex. maior, som skulle tjene som det ytterste kirketuktmiddel og lyses tre ganger fra prekestolen, kom imidlertid ikke til anvendelse og regnes derfor som opphevet av sedvanen. Se ellers kirketukt. S.I.

{{nhl}}