Leksikon:Befolkningsutvikling - Sideversjonshistorikk

Ola Alsvik på 16. jan. 2020 kl. 10:45

2020-01-16T10:45:22Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2020 kl. 10:45
Linje 24:		Linje 24:

	[[Kategori:Demografi\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Demografi\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Siri J: kommenterer ut henvisning, kart er lagt inn her

2010-04-16T09:47:56Z

kommenterer ut henvisning, kart er lagt inn her

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. apr. 2010 kl. 09:47
Linje 7:		Linje 7:

	[[Bilde:03.png\|thumb\|300px\|Emigrasjonen fra Norge til Nederland på 1600- og 1700-tallet.]]		[[Bilde:03.png\|thumb\|300px\|Emigrasjonen fra Norge til Nederland på 1600- og 1700-tallet.]]
	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.		Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. <!-- (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) --> Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

	[[image:02b.png\|thumb\|300px\|Befolkningsutviklingen i landdistriktene 1665–1769.]]		[[image:02b.png\|thumb\|300px\|Befolkningsutviklingen i landdistriktene 1665–1769.]]

Siri J: legger inn kart det henvises til

2010-04-16T08:34:52Z

legger inn kart det henvises til

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. apr. 2010 kl. 08:34
Linje 6:		Linje 6:
	Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, det vil si at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i [[1801]] og i [[1875]]. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i [[1900]] til 21 prosent i [[1990]].		Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, det vil si at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i [[1801]] og i [[1875]]. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i [[1900]] til 21 prosent i [[1990]].

			[[Bilde:03.png\|thumb\|300px\|Emigrasjonen fra Norge til Nederland på 1600- og 1700-tallet.]]
	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.		Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

Olve Utne på 6. apr. 2010 kl. 17:58

2010-04-06T17:58:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. apr. 2010 kl. 17:58
Linje 1:		Linje 1:
			[[image:02a.png\|thumb\|300px\|Befolkning og folkemengde 1665.]]
	'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (se dette) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I [[middelalderen]] er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da for eksempel at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (se dette) per bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Blant annet bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av [[høymiddelalderen]]s maksimum.		'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (se dette) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I [[middelalderen]] er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da for eksempel at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (se dette) per bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Blant annet bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av [[høymiddelalderen]]s maksimum.

Linje 7:		Linje 8:
	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.		Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

			[[image:02b.png\|thumb\|300px\|Befolkningsutviklingen i landdistriktene 1665–1769.]]
	Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.		Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.

Linje 15:		Linje 17:
	Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (se dette). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (se dette). Det kunne virke som om [[hunger]] og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (se dette) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (se dette) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.		Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (se dette). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (se dette). Det kunne virke som om [[hunger]] og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (se dette) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (se dette) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.

			[[image:02c.png\|thumb\|300px\|Landsdelenes andel av folketallet 1665–1970.]]
	Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (for eksempel husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, for eksempel mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (se dette) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også [[Leksikon:historisk demografi\|''historisk demografi'']]. {{sign\|S.D.}}		Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (for eksempel husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, for eksempel mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (se dette) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også [[Leksikon:historisk demografi\|''historisk demografi'']]. {{sign\|S.D.}}

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-11-04T14:04:48Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. nov. 2009 kl. 14:04
Linje 1:		Linje 1:
	'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (~~s.d.~~) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I middelalderen er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da ~~f.eks.~~ at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (~~s.d.~~) ~~pr.~~ bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. ~~Bl.a.~~ bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av ~~høymiddelalderens~~ maksimum.		'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (se dette) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I [[middelalderen]] er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da for eksempel at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (se dette) per bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Blant annet bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av [[høymiddelalderen]]s maksimum.

	Fra begynnelsen av [[1500-tallet]] til [[1660]] kan forskjellige slags skattelister benyttes til å anslå befolkningens størrelse. Man forutsetter da en skattyter ~~pr.~~ hushold og multipliserer for en antatt husholdsstørrelse. Tiendepengeskatten fra rundt 1520 gir grunnlag for å estimere landets folketall til 150 000 med romslige feilmarginer. Dette antyder at det etter det første befolkningstapet må ha fulgt stagnasjon eller muligens ytterligere nedgang de følgende 150 årene gjennom [[senmiddelalderen]]. Stadig tilbakevendende epidemier kan gi en mulig forklaring på dette mønsteret. Men fra tidlig 1500-tall inntrer det ny vekst. ''[[Leksikon:Manntall\|Manntall]]'' (~~s.d.~~) fra [[1660-årene]] og fra [[1701]] foregir å være fullstendige eller delvise tellinger av den mannlige befolkningen. Dette materialet tyder på at folketallet i Norge steg til 440 000 i [[1665]] og videre til litt over 500 000 i 1701. [[Folketellingen i 1769]] viste ~~ca.~~ 727 000 innbyggere. En million ble passert i [[1822]], to millioner i [[1890]], tre i [[1942]] og fire i [[1975]]. Befolkningsveksten opp til Svartedauden og igjen fra 1500-tallet til ~~ca.~~ 1800 var i lange snitt på 0,5–0,7 prosent i året. Veksten skjøt så fart og nådde opp i 1,5 prosent årlig ved midten av 1800-tallet. Siden har veksttakten avtatt betydelig igjen.		Fra begynnelsen av [[1500-tallet]] til [[1660]] kan forskjellige slags skattelister benyttes til å anslå befolkningens størrelse. Man forutsetter da en skattyter per hushold og multipliserer for en antatt husholdsstørrelse. Tiendepengeskatten fra rundt 1520 gir grunnlag for å estimere landets folketall til 150 000 med romslige feilmarginer. Dette antyder at det etter det første befolkningstapet må ha fulgt stagnasjon eller muligens ytterligere nedgang de følgende 150 årene gjennom [[senmiddelalderen]]. Stadig tilbakevendende epidemier kan gi en mulig forklaring på dette mønsteret. Men fra tidlig 1500-tall inntrer det ny vekst. ''[[Leksikon:Manntall\|Manntall]]'' (se dette) fra [[1660-årene]] og fra [[1701]] foregir å være fullstendige eller delvise tellinger av den mannlige befolkningen. Dette materialet tyder på at folketallet i Norge steg til 440 000 i [[1665]] og videre til litt over 500 000 i 1701. [[Folketellingen i 1769]] viste cirka 727 000 innbyggere. En million ble passert i [[1822]], to millioner i [[1890]], tre i [[1942]] og fire i [[1975]]. Befolkningsveksten opp til Svartedauden og igjen fra 1500-tallet til cirka 1800 var i lange snitt på 0,5–0,7 prosent i året. Veksten skjøt så fart og nådde opp i 1,5 prosent årlig ved midten av [[1800-tallet]]. Siden har veksttakten avtatt betydelig igjen.

	Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, ~~dvs.~~ at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i 1801 og i 1875. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (~~s.d.~~). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i 1900 til 21 prosent i 1990.		Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, det vil si at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i [[1801]] og i [[1875]]. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i [[1900]] til 21 prosent i [[1990]].

	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (~~s.d.~~) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (~~s.d.~~) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. Agder og det sørlige Vestlandet hadde i samme periode en omfattende utvandring til Nederland, og også her var menn i flertall. (Se kart under ~~art.~~ flytting.) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. Emigrasjonen til Amerika, som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.		Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

	Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.		Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.

	Hvis vi ser på forholdet mellom by og land, er det i større grad tale om en akselererende enveisprosess. I middelalderen og like fram på 1700-tallet er bybefolkningen anslått til 5–10 prosent av samlet folketall. I 1801 lå den på akkurat 10 prosent. Andelen begynte for alvor å vokse fra midten av 1800-tallet og passerte 24 prosent i 1875, 45 prosent i 1920 og 72 prosent i 1990.		Hvis vi ser på forholdet mellom by og land, er det i større grad tale om en akselererende enveisprosess. I middelalderen og like fram på 1700-tallet er bybefolkningen anslått til 5–10 prosent av samlet folketall. I 1801 lå den på akkurat 10 prosent. Andelen begynte for alvor å vokse fra midten av 1800-tallet og passerte 24 prosent i 1875, 45 prosent i [[1920]] og 72 prosent i 1990.

	Den sentrale dynamikken i den norske befolkningsutviklingen må likevel avleses i samspillet mellom fødsler, giftermål og dødsfall. Den kan dokumenteres i grove trekk fra 1735, da innsamlingen av slike befolkningsdata startet. Den lar seg kartlegge gradvis mer i detalj ved hjelp av den moderne befolkningsstatistikken som ble etablert rundt 1850. På prestegjeldsnivå kan befolkningsdynamikken studeres så langt bakover som det finnes kirkebøker. Det viktigste verktøyet er da den såkalte ''[[Leksikon:familierekonstitusjonsmetoden\|familierekonstitusjonsmetoden]]'' (~~s.d.~~).		Den sentrale dynamikken i den norske befolkningsutviklingen må likevel avleses i samspillet mellom fødsler, giftermål og dødsfall. Den kan dokumenteres i grove trekk fra [[1735]], da innsamlingen av slike befolkningsdata startet. Den lar seg kartlegge gradvis mer i detalj ved hjelp av den moderne befolkningsstatistikken som ble etablert rundt 1850. På prestegjeldsnivå kan befolkningsdynamikken studeres så langt bakover som det finnes kirkebøker. Det viktigste verktøyet er da den såkalte ''[[Leksikon:familierekonstitusjonsmetoden\|familierekonstitusjonsmetoden]]'' (se dette).

	Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (~~s.d.~~). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (~~s.d.~~). Det kunne virke som om hunger og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (~~s.d.~~). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (~~s.d.~~) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (~~s.d.~~) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.		Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (se dette). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (se dette). Det kunne virke som om [[hunger]] og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (se dette) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (se dette) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.

	Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (~~f.eks.~~ husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, ~~f.eks.~~ mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (~~s.d.~~) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også historisk demografi. {{sign\|S.D.}}		Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (for eksempel husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, for eksempel mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (se dette) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også [[Leksikon:historisk demografi\|''historisk demografi'']]. {{sign\|S.D.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Demografi\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Demografi\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 23. jul. 2008 kl. 19:04

2008-07-23T19:04:11Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jul. 2008 kl. 19:04
Linje 1:		Linje 1:
	Befolkningsutvikling. Den grunnleggende beskrivelsen av b. skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige folketelling (s.d.) ble avholdt i Norge i 1769, må man beregne folkemengden på indirekte måter. I middelalderen er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da f.eks. at det fantes ett hushold (s.d.) pr. bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i høymiddelalderen. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Bl.a. bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at Svartedauden i det første pestangrepet i 1349 og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av høymiddelalderens maksimum.		'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (s.d.) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I middelalderen er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da f.eks. at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (s.d.) pr. bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Bl.a. bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av høymiddelalderens maksimum.
	Fra begynnelsen av 1500-tallet til 1660 kan forskjellige slags skattelister benyttes til å anslå befolkningens størrelse. Man forutsetter da en skattyter pr. hushold og multipliserer for en antatt husholdsstørrelse. Tiendepengeskatten fra rundt 1520 gir grunnlag for å estimere landets folketall til 150 000 med romslige feilmarginer. Dette antyder at det etter det første befolkningstapet må ha fulgt stagnasjon eller muligens ytterligere nedgang de følgende 150 årene gjennom senmiddelalderen. Stadig tilbakevendende epidemier kan gi en mulig forklaring på dette mønsteret. Men fra tidlig 1500-tall inntrer det ny vekst. Manntall (s.d.) fra 1660-årene og fra 1701 foregir å være fullstendige eller delvise tellinger av den mannlige befolkningen. Dette materialet tyder på at folketallet i Norge steg til 440 000 i 1665 og videre til litt over 500 000 i 1701. Folketellingen i 1769 viste ca. 727 000 innbyggere. En million ble passert i 1822, to millioner i 1890, tre i 1942 og fire i 1975. Befolkningsveksten opp til Svartedauden og igjen fra 1500-tallet til ca. 1800 var i lange snitt på 0,5–0,7 prosent i året. Veksten skjøt så fart og nådde opp i 1,5 prosent årlig ved midten av 1800-tallet. Siden har veksttakten avtatt betydelig igjen.
	Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, dvs. at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i 1801 og i 1875. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere fødselshyppigheten (s.d.). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i 1900 til 21 prosent i 1990.		Fra begynnelsen av [[1500-tallet]] til [[1660]] kan forskjellige slags skattelister benyttes til å anslå befolkningens størrelse. Man forutsetter da en skattyter pr. hushold og multipliserer for en antatt husholdsstørrelse. Tiendepengeskatten fra rundt 1520 gir grunnlag for å estimere landets folketall til 150 000 med romslige feilmarginer. Dette antyder at det etter det første befolkningstapet må ha fulgt stagnasjon eller muligens ytterligere nedgang de følgende 150 årene gjennom [[senmiddelalderen]]. Stadig tilbakevendende epidemier kan gi en mulig forklaring på dette mønsteret. Men fra tidlig 1500-tall inntrer det ny vekst. ''[[Leksikon:Manntall\|Manntall]]'' (s.d.) fra [[1660-årene]] og fra [[1701]] foregir å være fullstendige eller delvise tellinger av den mannlige befolkningen. Dette materialet tyder på at folketallet i Norge steg til 440 000 i [[1665]] og videre til litt over 500 000 i 1701. [[Folketellingen i 1769]] viste ca. 727 000 innbyggere. En million ble passert i [[1822]], to millioner i [[1890]], tre i [[1942]] og fire i [[1975]]. Befolkningsveksten opp til Svartedauden og igjen fra 1500-tallet til ca. 1800 var i lange snitt på 0,5–0,7 prosent i året. Veksten skjøt så fart og nådde opp i 1,5 prosent årlig ved midten av 1800-tallet. Siden har veksttakten avtatt betydelig igjen.
	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere dødelighet (s.d.) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. Flytting (s.d.) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. Agder og det sørlige Vestlandet hadde i samme periode en omfattende utvandring til Nederland, og også her var menn i flertall. (Se kart under art. flytting.) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. Emigrasjonen til Amerika, som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.
	Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde Østlandet vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde Nord-Norge klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.		Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, dvs. at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i 1801 og i 1875. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (s.d.). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i 1900 til 21 prosent i 1990.

			Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (s.d.) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (s.d.) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. Agder og det sørlige Vestlandet hadde i samme periode en omfattende utvandring til Nederland, og også her var menn i flertall. (Se kart under art. flytting.) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. Emigrasjonen til Amerika, som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

			Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.

	Hvis vi ser på forholdet mellom by og land, er det i større grad tale om en akselererende enveisprosess. I middelalderen og like fram på 1700-tallet er bybefolkningen anslått til 5–10 prosent av samlet folketall. I 1801 lå den på akkurat 10 prosent. Andelen begynte for alvor å vokse fra midten av 1800-tallet og passerte 24 prosent i 1875, 45 prosent i 1920 og 72 prosent i 1990.		Hvis vi ser på forholdet mellom by og land, er det i større grad tale om en akselererende enveisprosess. I middelalderen og like fram på 1700-tallet er bybefolkningen anslått til 5–10 prosent av samlet folketall. I 1801 lå den på akkurat 10 prosent. Andelen begynte for alvor å vokse fra midten av 1800-tallet og passerte 24 prosent i 1875, 45 prosent i 1920 og 72 prosent i 1990.
	Den sentrale dynamikken i den norske befolkningsutviklingen må likevel avleses i samspillet mellom fødsler, giftermål og dødsfall. Den kan dokumenteres i grove trekk fra 1735, da innsamlingen av slike befolkningsdata startet. Den lar seg kartlegge gradvis mer i detalj ved hjelp av den moderne befolkningsstatistikken som ble etablert rundt 1850. På prestegjeldsnivå kan befolkningsdynamikken studeres så langt bakover som det finnes kirkebøker. Det viktigste verktøyet er da den såkalte familierekonstitusjonsmetoden (s.d.).
	Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i den demografiske overgangen (s.d.). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt de demografiske krisene (s.d.). Det kunne virke som om hunger og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot fødselshyppigheten (s.d.). Den ekteskapelige fruktbarheten (s.d.) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker giftermålsmønsteret (s.d.) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.		Den sentrale dynamikken i den norske befolkningsutviklingen må likevel avleses i samspillet mellom fødsler, giftermål og dødsfall. Den kan dokumenteres i grove trekk fra 1735, da innsamlingen av slike befolkningsdata startet. Den lar seg kartlegge gradvis mer i detalj ved hjelp av den moderne befolkningsstatistikken som ble etablert rundt 1850. På prestegjeldsnivå kan befolkningsdynamikken studeres så langt bakover som det finnes kirkebøker. Det viktigste verktøyet er da den såkalte ''[[Leksikon:familierekonstitusjonsmetoden\|familierekonstitusjonsmetoden]]'' (s.d.).
	Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (f.eks. husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, f.eks. mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av kirkebøker (s.d.) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også historisk demografi. S.D.
			Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (s.d.). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (s.d.). Det kunne virke som om hunger og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (s.d.). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (s.d.) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (s.d.) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.

			Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (f.eks. husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, f.eks. mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (s.d.) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også historisk demografi. {{sign\|S.D.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Demografi\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Befolkningsutvikling. Den grunnleggende beskrivelsen av b. skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige folketelling (s.d.) ble avholdt i Norge i 1769, m...

2008-06-05T22:00:20Z

Ny side: Befolkningsutvikling. Den grunnleggende beskrivelsen av b. skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige folketelling (s.d.) ble avholdt i Norge i 1769, m...

Ny side

Befolkningsutvikling. Den grunnleggende beskrivelsen av b. skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige folketelling (s.d.) ble avholdt i Norge i 1769, må man beregne folkemengden på indirekte måter. I middelalderen er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da f.eks. at det fantes ett hushold (s.d.) pr. bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i høymiddelalderen. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Bl.a. bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at Svartedauden i det første pestangrepet i 1349 og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av høymiddelalderens maksimum.
Fra begynnelsen av 1500-tallet til 1660 kan forskjellige slags skattelister benyttes til å anslå befolkningens størrelse. Man forutsetter da en skattyter pr. hushold og multipliserer for en antatt husholdsstørrelse. Tiendepengeskatten fra rundt 1520 gir grunnlag for å estimere landets folketall til 150 000 med romslige feilmarginer. Dette antyder at det etter det første befolkningstapet må ha fulgt stagnasjon eller muligens ytterligere nedgang de følgende 150 årene gjennom senmiddelalderen. Stadig tilbakevendende epidemier kan gi en mulig forklaring på dette mønsteret. Men fra tidlig 1500-tall inntrer det ny vekst. Manntall (s.d.) fra 1660-årene og fra 1701 foregir å være fullstendige eller delvise tellinger av den mannlige befolkningen. Dette materialet tyder på at folketallet i Norge steg til 440 000 i 1665 og videre til litt over 500 000 i 1701. Folketellingen i 1769 viste ca. 727 000 innbyggere. En million ble passert i 1822, to millioner i 1890, tre i 1942 og fire i 1975. Befolkningsveksten opp til Svartedauden og igjen fra 1500-tallet til ca. 1800 var i lange snitt på 0,5–0,7 prosent i året. Veksten skjøt så fart og nådde opp i 1,5 prosent årlig ved midten av 1800-tallet. Siden har veksttakten avtatt betydelig igjen.
Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, dvs. at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i 1801 og i 1875. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere fødselshyppigheten (s.d.). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i 1900 til 21 prosent i 1990.
Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere dødelighet (s.d.) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. Flytting (s.d.) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. Agder og det sørlige Vestlandet hadde i samme periode en omfattende utvandring til Nederland, og også her var menn i flertall. (Se kart under art. flytting.) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. Emigrasjonen til Amerika, som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.
Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde Østlandet vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde Nord-Norge klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.
Hvis vi ser på forholdet mellom by og land, er det i større grad tale om en akselererende enveisprosess. I middelalderen og like fram på 1700-tallet er bybefolkningen anslått til 5–10 prosent av samlet folketall. I 1801 lå den på akkurat 10 prosent. Andelen begynte for alvor å vokse fra midten av 1800-tallet og passerte 24 prosent i 1875, 45 prosent i 1920 og 72 prosent i 1990.
Den sentrale dynamikken i den norske befolkningsutviklingen må likevel avleses i samspillet mellom fødsler, giftermål og dødsfall. Den kan dokumenteres i grove trekk fra 1735, da innsamlingen av slike befolkningsdata startet. Den lar seg kartlegge gradvis mer i detalj ved hjelp av den moderne befolkningsstatistikken som ble etablert rundt 1850. På prestegjeldsnivå kan befolkningsdynamikken studeres så langt bakover som det finnes kirkebøker. Det viktigste verktøyet er da den såkalte familierekonstitusjonsmetoden (s.d.).
Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i den demografiske overgangen (s.d.). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt de demografiske krisene (s.d.). Det kunne virke som om hunger og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot fødselshyppigheten (s.d.). Den ekteskapelige fruktbarheten (s.d.) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker giftermålsmønsteret (s.d.) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.
Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (f.eks. husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, f.eks. mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av kirkebøker (s.d.) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også historisk demografi. S.D.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. apr. 2010 kl. 09:47
Linje 7:		Linje 7:

	[[Bilde:03.png\|thumb\|300px\|Emigrasjonen fra Norge til Nederland på 1600- og 1700-tallet.]]		[[Bilde:03.png\|thumb\|300px\|Emigrasjonen fra Norge til Nederland på 1600- og 1700-tallet.]]
	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.		Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. <!-- (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) --> Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

	[[image:02b.png\|thumb\|300px\|Befolkningsutviklingen i landdistriktene 1665–1769.]]		[[image:02b.png\|thumb\|300px\|Befolkningsutviklingen i landdistriktene 1665–1769.]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. apr. 2010 kl. 08:34
Linje 6:		Linje 6:
	Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, det vil si at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i [[1801]] og i [[1875]]. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i [[1900]] til 21 prosent i [[1990]].		Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, det vil si at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i [[1801]] og i [[1875]]. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i [[1900]] til 21 prosent i [[1990]].

			[[Bilde:03.png\|thumb\|300px\|Emigrasjonen fra Norge til Nederland på 1600- og 1700-tallet.]]
	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.		Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. apr. 2010 kl. 17:58
Linje 1:		Linje 1:
			[[image:02a.png\|thumb\|300px\|Befolkning og folkemengde 1665.]]
	'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (se dette) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I [[middelalderen]] er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da for eksempel at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (se dette) per bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Blant annet bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av [[høymiddelalderen]]s maksimum.		'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (se dette) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I [[middelalderen]] er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da for eksempel at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (se dette) per bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Blant annet bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av [[høymiddelalderen]]s maksimum.

Linje 7:		Linje 8:
	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.		Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

			[[image:02b.png\|thumb\|300px\|Befolkningsutviklingen i landdistriktene 1665–1769.]]
	Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.		Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.

Linje 15:		Linje 17:
	Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (se dette). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (se dette). Det kunne virke som om [[hunger]] og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (se dette) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (se dette) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.		Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (se dette). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (se dette). Det kunne virke som om [[hunger]] og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (se dette) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (se dette) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.

			[[image:02c.png\|thumb\|300px\|Landsdelenes andel av folketallet 1665–1970.]]
	Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (for eksempel husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, for eksempel mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (se dette) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også [[Leksikon:historisk demografi\|''historisk demografi'']]. {{sign\|S.D.}}		Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (for eksempel husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, for eksempel mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (se dette) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også [[Leksikon:historisk demografi\|''historisk demografi'']]. {{sign\|S.D.}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. nov. 2009 kl. 14:04
Linje 1:		Linje 1:
	'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (~~s.d.~~) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I middelalderen er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da ~~f.eks.~~ at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (~~s.d.~~) ~~pr.~~ bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. ~~Bl.a.~~ bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av ~~høymiddelalderens~~ maksimum.		'''Befolkningsutvikling'''. Den grunnleggende beskrivelsen av befolkningsutviklingen skjer ved å kartlegge forandringer i folketallet. Før den første egentlige ''[[Leksikon:folketelling\|folketelling]]'' (se dette) ble avholdt i Norge i [[1769]], må man beregne folkemengden på indirekte måter. I [[middelalderen]] er det vanlig å bruke bosetningen, uttrykt i antallet gårder og bruk. Man forutsetter da for eksempel at det fantes ett ''[[Leksikon:hushold\|hushold]]'' (se dette) per bruk, og at gjennomsnittshusholdet var på 6 personer. Med en slik metode har Jørn Sandnes anslått landets folkemengde etter dagens grenser til vel 300 000 i [[høymiddelalderen]]. Beregninger som har trukket inn andre typer av data, går høyere og like opp i 500 000. Blant annet bosetningskontraksjon og fall i jordleien kan antyde at [[Svartedauden]] i det første pestangrepet i [[1349]] og i de følgende tiårene reduserte folketallet til et sted mellom 30 og 50 prosent av [[høymiddelalderen]]s maksimum.

	Fra begynnelsen av [[1500-tallet]] til [[1660]] kan forskjellige slags skattelister benyttes til å anslå befolkningens størrelse. Man forutsetter da en skattyter ~~pr.~~ hushold og multipliserer for en antatt husholdsstørrelse. Tiendepengeskatten fra rundt 1520 gir grunnlag for å estimere landets folketall til 150 000 med romslige feilmarginer. Dette antyder at det etter det første befolkningstapet må ha fulgt stagnasjon eller muligens ytterligere nedgang de følgende 150 årene gjennom [[senmiddelalderen]]. Stadig tilbakevendende epidemier kan gi en mulig forklaring på dette mønsteret. Men fra tidlig 1500-tall inntrer det ny vekst. ''[[Leksikon:Manntall\|Manntall]]'' (~~s.d.~~) fra [[1660-årene]] og fra [[1701]] foregir å være fullstendige eller delvise tellinger av den mannlige befolkningen. Dette materialet tyder på at folketallet i Norge steg til 440 000 i [[1665]] og videre til litt over 500 000 i 1701. [[Folketellingen i 1769]] viste ~~ca.~~ 727 000 innbyggere. En million ble passert i [[1822]], to millioner i [[1890]], tre i [[1942]] og fire i [[1975]]. Befolkningsveksten opp til Svartedauden og igjen fra 1500-tallet til ~~ca.~~ 1800 var i lange snitt på 0,5–0,7 prosent i året. Veksten skjøt så fart og nådde opp i 1,5 prosent årlig ved midten av 1800-tallet. Siden har veksttakten avtatt betydelig igjen.		Fra begynnelsen av [[1500-tallet]] til [[1660]] kan forskjellige slags skattelister benyttes til å anslå befolkningens størrelse. Man forutsetter da en skattyter per hushold og multipliserer for en antatt husholdsstørrelse. Tiendepengeskatten fra rundt 1520 gir grunnlag for å estimere landets folketall til 150 000 med romslige feilmarginer. Dette antyder at det etter det første befolkningstapet må ha fulgt stagnasjon eller muligens ytterligere nedgang de følgende 150 årene gjennom [[senmiddelalderen]]. Stadig tilbakevendende epidemier kan gi en mulig forklaring på dette mønsteret. Men fra tidlig 1500-tall inntrer det ny vekst. ''[[Leksikon:Manntall\|Manntall]]'' (se dette) fra [[1660-årene]] og fra [[1701]] foregir å være fullstendige eller delvise tellinger av den mannlige befolkningen. Dette materialet tyder på at folketallet i Norge steg til 440 000 i [[1665]] og videre til litt over 500 000 i 1701. [[Folketellingen i 1769]] viste cirka 727 000 innbyggere. En million ble passert i [[1822]], to millioner i [[1890]], tre i [[1942]] og fire i [[1975]]. Befolkningsveksten opp til Svartedauden og igjen fra 1500-tallet til cirka 1800 var i lange snitt på 0,5–0,7 prosent i året. Veksten skjøt så fart og nådde opp i 1,5 prosent årlig ved midten av [[1800-tallet]]. Siden har veksttakten avtatt betydelig igjen.

	Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, ~~dvs.~~ at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i 1801 og i 1875. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (~~s.d.~~). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i 1900 til 21 prosent i 1990.		Helt opp til slutten av 1800-tallet var den norske befolkningen ung, det vil si at den hadde en stor andel barn og liten andel eldre. Personer over 60 år utgjorde 9 prosent av befolkningen i [[1801]] og i [[1875]]. I løpet av 1900-tallet har det skjedd en betydelig aldring, hovedsakelig framkalt av den lavere ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Befolkningsandelen over 60 steg fra 11 prosent i [[1900]] til 21 prosent i [[1990]].

	Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (~~s.d.~~) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (~~s.d.~~) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. Agder og det sørlige Vestlandet hadde i samme periode en omfattende utvandring til Nederland, og også her var menn i flertall. (Se kart under ~~art.~~ flytting.) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. Emigrasjonen til Amerika, som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.		Det synes å ha vært et visst kvinneoverskudd i befolkningen i alle fall tilbake til 1700-tallet. Dette skyldes lavere ''[[Leksikon:dødelighet\|dødelighet]]'' (se dete) blant kvinner. Forholdene tidligere kan ha vært annerledes. ''[[Leksikon:Flytting\|Flytting]]'' (se dette) synes ofte å ha vært forskjellig for de to kjønn og har dermed påvirket kjønnsbalansen. Særlig på 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss innvandring til byborgerskapet og senere embetsstanden i Norge. Her dominerte trolig menn. Utskrivningen til flåtetjeneste i Danmark på 1600- og 1700-tallet representerte en betydelig tapping av menn. [[Agder]] og det sørlige [[Vestlandet]] hadde i samme periode en omfattende [[utvandring til Nederland]], og også her var menn i flertall. (Se kart under artikkelen [[Leksikon:flytting\|flytting]].) Nettoeffekten av disse vandringene var en forsterking av kvinneoverskuddet i landet. [[Emigrasjonen til Amerika]], som var særlig sterk i andre halvdel av 1800-tallet, omfattet i sin tidlige fase flere menn enn kvinner, og dette økte tendensen til kvinneoverskudd i den gjenværende befolkningen. De store flyttestrømmene til byene, som har gått med kortere avbrudd fra midten av 1800-tallet til i dag, telte derimot i lange perioder flere kvinner enn menn. Dette påvirket kjønnsproporsjonen både i giver- og mottakerbefolkningene.

	Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.		Den geografiske fordelingen av befolkningen framviser to faser med større forskyvinger landsdelene imellom. I perioden 1650–1750 hadde [[Østlandet]] vekst mens resten av Norge var preget av stagnasjon. I løpet av dette hundreåret økte derfor Østlandet sin andel av befolkningen. Gjennom det meste av 1800-tallet opplevde [[Nord-Norge]] klar netto tilflytting både fra Sør-Norge og de nordlige strøkene av Finland og Sverige. I Sør-Norge skjedde det samtidig netto fraflytting fra de indre strøkene både mot kysten og til Amerika.

	Hvis vi ser på forholdet mellom by og land, er det i større grad tale om en akselererende enveisprosess. I middelalderen og like fram på 1700-tallet er bybefolkningen anslått til 5–10 prosent av samlet folketall. I 1801 lå den på akkurat 10 prosent. Andelen begynte for alvor å vokse fra midten av 1800-tallet og passerte 24 prosent i 1875, 45 prosent i 1920 og 72 prosent i 1990.		Hvis vi ser på forholdet mellom by og land, er det i større grad tale om en akselererende enveisprosess. I middelalderen og like fram på 1700-tallet er bybefolkningen anslått til 5–10 prosent av samlet folketall. I 1801 lå den på akkurat 10 prosent. Andelen begynte for alvor å vokse fra midten av 1800-tallet og passerte 24 prosent i 1875, 45 prosent i [[1920]] og 72 prosent i 1990.

	Den sentrale dynamikken i den norske befolkningsutviklingen må likevel avleses i samspillet mellom fødsler, giftermål og dødsfall. Den kan dokumenteres i grove trekk fra 1735, da innsamlingen av slike befolkningsdata startet. Den lar seg kartlegge gradvis mer i detalj ved hjelp av den moderne befolkningsstatistikken som ble etablert rundt 1850. På prestegjeldsnivå kan befolkningsdynamikken studeres så langt bakover som det finnes kirkebøker. Det viktigste verktøyet er da den såkalte ''[[Leksikon:familierekonstitusjonsmetoden\|familierekonstitusjonsmetoden]]'' (~~s.d.~~).		Den sentrale dynamikken i den norske befolkningsutviklingen må likevel avleses i samspillet mellom fødsler, giftermål og dødsfall. Den kan dokumenteres i grove trekk fra [[1735]], da innsamlingen av slike befolkningsdata startet. Den lar seg kartlegge gradvis mer i detalj ved hjelp av den moderne befolkningsstatistikken som ble etablert rundt 1850. På prestegjeldsnivå kan befolkningsdynamikken studeres så langt bakover som det finnes kirkebøker. Det viktigste verktøyet er da den såkalte ''[[Leksikon:familierekonstitusjonsmetoden\|familierekonstitusjonsmetoden]]'' (se dette).

	Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (~~s.d.~~). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (~~s.d.~~). Det kunne virke som om hunger og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (~~s.d.~~). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (~~s.d.~~) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (~~s.d.~~) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.		Både på nasjonalt og lokalt nivå følger befolkningsutviklingen i Norge de store fasene i ''[[Leksikon:den demografiske overgangen\|den demografiske overgangen]]'' (se dette). De første kirkebokstudiene her og i utlandet rettet oppmerksomheten mot den høye dødeligheten på 1600- og 1700-tallet, spesielt ''[[Leksikon:de demografiske krisene\|de demografiske krisene]]'' (se dette). Det kunne virke som om [[hunger]] og hungersavhengige epidemier var de vesentligste faktorene som holdt folkeveksten nede. Med dagens kunnskaper må dødeligheten i Norge i århundrene før 1800 likevel karakteriseres som lav i forhold til Europa ellers. Betoningen har derfor flyttet seg mer over mot ''[[Leksikon:fødselshyppigheten\|fødselshyppigheten]]'' (se dette). Den ekteskapelige ''[[Leksikon:fruktbarheten\|fruktbarheten]]'' (se dette) i Norge var helt på linje med den som er dokumentert fra andre steder i Europa. Derimot virker ''[[Leksikon:giftermålsmønsteret\|giftermålsmønsteret]]'' (se dette) i Norge enda mer restriktivt enn det såkalte «europeiske» giftermålsmønsteret. Dette kan tyde på strenge normer om å ha levebrød og utkomme for å kunne stifte familie. I så fall er dette en sosialt styrt bremse på befolkningsutviklingen.

	Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (~~f.eks.~~ husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, ~~f.eks.~~ mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (~~s.d.~~) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også historisk demografi. {{sign\|S.D.}}		Dødelighetsfallet fra begynnelsen av 1800-tallet fjernet en viktig medhjelper i denne eldre befolkningsreguleringen. Men fremdeles kunne man se at de økonomisk svake i samfunnet (for eksempel husmennene) hadde langt strengere bånd på giftermål og familiedannelse enn de bemidlede. Befolkningsutviklingen i de fleste norske lokalsamfunn kom derfor ikke i veien for økonomisk utvikling, og fra midten av århundret ble flytting til byene eller til Amerika en ytterligere sikkerhetsventil. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde regelrett nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet. Ifølge det tradisjonelle synspunktet var det et overbefolknings- eller fattigdomsproblem som nå ble løst gjennom utflyttingen. I dag er det vanligere å fokusere på hvordan folketappingen skapte mangel på arbeidskraft og derigjennom drev fram økonomisk omstilling og utvikling, for eksempel mekanisering i jordbruket. Fra rundt 1900 begynte fødselsregulering i familien å vinne utbredelse i by og bygd i Norge. Denne viktige innovasjonen i norsk befolkningshistorie er lite utforsket på lokalt nivå. En viktig grunn er restriksjonene som hviler på bruken av {{PAGENAME}}kirkebøker (se dette) og folketellinger fra vårt århundre. Dette rammer også studiene av en rekke grunnleggende endringer i etterkrigstiden, spesielt i samlivsmønster og familiestruktur. Se også [[Leksikon:historisk demografi\|''historisk demografi'']]. {{sign\|S.D.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Demografi\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Demografi\|{{PAGENAME}}]]