Leksikon:Begravelse - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 2. sep. 2021 kl. 10:28

2021-09-02T10:28:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. sep. 2021 kl. 10:28
Linje 6:		Linje 6:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Skikker omkring døden~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Gravferd\|{{PAGENAME}}]]
	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Ola Alsvik på 16. jan. 2020 kl. 10:46

2020-01-16T10:46:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2020 kl. 10:46
Linje 7:		Linje 7:

	[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-10-27T12:04:30Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. okt. 2009 kl. 12:04
Linje 1:		Linje 1:
	'''Begravelse''', betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. [[Middelalderen]]s omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikker ble forsøkt avskaffet etter [[reformasjonen]] (Kirkeordinansen 14. juni 1539 og forklaringer 12. mai. 1555, 21. ~~nov.~~ 1576). Sjeleringing, ~~dvs.~~ at kirkeklokkene skulle ringe sjelen til avdøde inn i himmelen så snart vedkommende var død, ble forbudt i [[C.5. ~~no.~~ lov]], men skikken har holdt seg enkelte steder på Vestlandet til 1950-årene. Likvake med dans, mat og drikke ble forsøkt avskaffet i 1607 og videre utover på 1600-tallet. Gravøl, som var å drikke den avdødes avskjedsskål, ble også forbudt i 1607, se ''[[Leksikon:sjon\|sjon]]''. Antall dager gravferden kunne vare ble regulert fra syv til fem i 1559 og 1604. Utover på 1600- og 1700-tallet (~~forordn.~~ 7. ~~nov.~~1682, regl. 14. april 1752, ~~res.~~ 14. juli 1773) kom det flere bestemmelser for å begrense omfanget av og luksusen i gravferdene.		'''Begravelse''', betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. [[Middelalderen]]s omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikker ble forsøkt avskaffet etter [[reformasjonen]] ([[Leksikon:kirkeordinans\|Kirkeordinansen 14. juni 1539]] og forklaringer 12. mai [[1555]], 21. november [[1576]]). ''Sjeleringing'', det vil si at kirkeklokkene skulle ringe sjelen til avdøde inn i himmelen så snart vedkommende var død, ble forbudt i [[Christian 5. norske lov]], men skikken har holdt seg enkelte steder på [[Vestlandet]] til [[1950-årene]]. [[Likvake]] med dans, mat og drikke ble forsøkt avskaffet i [[1607]] og videre utover på 1600-tallet. ''[[Gravøl]]'', som var å drikke den avdødes avskjedsskål, ble også forbudt i 1607, se ''[[Leksikon:sjon\|sjon]]''. Antall dager gravferden kunne vare ble regulert fra syv til fem i [[1559]] og [[1604]]. Utover på 1600- og 1700-tallet ([[forordning]] 7. november [[1682]], regl. 14. april 1752, resolusjon 14. juli [[1773]]) kom det flere bestemmelser for å begrense omfanget av og luksusen i gravferdene.

	[[Kirkerett]]en skjelner mellom høytidelig og stille begravelse. Ved høytidelig begravelse kunne det være likfølge, klokkeringing, salmesang, jordpåkastelse og liktale, mens stille begravelse foregikk i all stillhet uten ritualer og var en straff for forbrytere og selvmordere. I høytidelig begravelse ble liket ført fra hjemstedet i prosesjon til kirken, s.k. likfølge. Mens liket ble båret til graven, kunne kirkeklokkene ringe, ikke for den døde, men for å vekke de levende. Om presten skulle delta i gravferden, var det bare på begravelsesdagen. Jordpåkastelsen var det kirkerettslige minimum presten måtte gjøre ved gravferder. Etter at graven var kastet igjen, kunne presten holde en kort tale før alle falt på kne og ba Fadervår. I prestens tale, også kalt liktale eller likpreken, kunne levnetsbeskrivelsen, også kalt testament eller likseddel, til avdøde bli lest. Noen taler ble utgitt som en enkel trykksak, spesielt på 1600-tallet i Norge. I byene kunne elever fra skolene, ''[[Leksikon:peblinger\|peblinger]]'' (~~s.d.~~), synge i gravferdene, og for skolene var dette en viktig inntekt. Likpenger var en betaling til kirken og kirketjenerne for begravelsen, mens begravelsespenger var honorar til presten som forrettet begravelsen.		[[Kirkerett]]en skjelner mellom høytidelig og stille begravelse. Ved høytidelig begravelse kunne det være likfølge, klokkeringing, salmesang, jordpåkastelse og liktale, mens stille begravelse foregikk i all stillhet uten ritualer og var en straff for forbrytere og selvmordere. I høytidelig begravelse ble liket ført fra hjemstedet i prosesjon til kirken, s.k. ''likfølge''. Mens liket ble båret til graven, kunne kirkeklokkene ringe, ikke for den døde, men for å vekke de levende. Om presten skulle delta i gravferden, var det bare på begravelsesdagen. Jordpåkastelsen var det kirkerettslige minimum presten måtte gjøre ved gravferder. Etter at graven var kastet igjen, kunne presten holde en kort tale før alle falt på kne og ba Fadervår. I prestens tale, også kalt ''liktale'' eller ''likpreken'', kunne levnetsbeskrivelsen, også kalt ''testament'' eller ''likseddel'', til avdøde bli lest. Noen taler ble utgitt som en enkel trykksak, spesielt på [[1600-tallet]] i Norge. I byene kunne elever fra skolene, ''[[Leksikon:peblinger\|peblinger]]'' (se dette), synge i gravferdene, og for skolene var dette en viktig inntekt. ''Likpenger'' var en betaling til kirken og kirketjenerne for begravelsen, mens ''begravelsespenger'' var honorar til presten som forrettet begravelsen.
	De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i 1805 (~~forordn.~~ 22. ~~feb.~~) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger (reskript 18. ~~des.~~ 1751, 8. mars 1754 og 10. mai 1800). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum ~~pga.~~ utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i Norge. {{sign\|M.R.}}		De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i [[1805]] (forordning 22. februar) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger ([[Leksikon:reskript\|reskript]] 18. desember [[1751]], 8. mars [[1754]] og 10. mai [[1800]]). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum på grunn av utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i Norge. {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 2. jul. 2008 kl. 08:04

2008-07-02T08:04:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jul. 2008 kl. 08:04
Linje 4:		Linje 4:
	De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i 1805 (forordn. 22. feb.) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger (reskript 18. des. 1751, 8. mars 1754 og 10. mai 1800). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum pga. utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i Norge. {{sign\|M.R.}}		De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i 1805 (forordn. 22. feb.) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger (reskript 18. des. 1751, 8. mars 1754 og 10. mai 1800). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum pga. utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i Norge. {{sign\|M.R.}}

	{{~~nlh~~}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 2. jul. 2008 kl. 08:04

2008-07-02T08:04:11Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jul. 2008 kl. 08:04
Linje 1:		Linje 1:
	Begravelse, betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. ~~Middelalderens~~ omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikker ble forsøkt avskaffet etter reformasjonen (Kirkeordinansen 14. juni 1539 og forklaringer 12. mai. 1555, 21. nov. 1576). Sjeleringing, dvs. at kirkeklokkene skulle ringe sjelen til avdøde inn i himmelen så snart vedkommende var død, ble forbudt i C.5. no. lov, men skikken har holdt seg enkelte steder på Vestlandet til 1950-årene. Likvake med dans, mat og drikke ble forsøkt avskaffet i 1607 og videre utover på 1600-tallet. Gravøl, som var å drikke den avdødes avskjedsskål, ble også forbudt i 1607, se sjon. Antall dager gravferden kunne vare ble regulert fra syv til fem i 1559 og 1604. Utover på 1600- og 1700-tallet (forordn. 7. nov.1682, regl. 14. april 1752, res. 14. juli 1773) kom det flere bestemmelser for å begrense omfanget av og luksusen i gravferdene.		'''Begravelse''', betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. [[Middelalderen]]s omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikker ble forsøkt avskaffet etter [[reformasjonen]] (Kirkeordinansen 14. juni 1539 og forklaringer 12. mai. 1555, 21. nov. 1576). Sjeleringing, dvs. at kirkeklokkene skulle ringe sjelen til avdøde inn i himmelen så snart vedkommende var død, ble forbudt i [[C.5. no. lov]], men skikken har holdt seg enkelte steder på Vestlandet til 1950-årene. Likvake med dans, mat og drikke ble forsøkt avskaffet i 1607 og videre utover på 1600-tallet. Gravøl, som var å drikke den avdødes avskjedsskål, ble også forbudt i 1607, se ''[[Leksikon:sjon\|sjon]]''. Antall dager gravferden kunne vare ble regulert fra syv til fem i 1559 og 1604. Utover på 1600- og 1700-tallet (forordn. 7. nov.1682, regl. 14. april 1752, res. 14. juli 1773) kom det flere bestemmelser for å begrense omfanget av og luksusen i gravferdene.
	~~Kirkeretten~~ skjelner mellom høytidelig og stille begravelse. Ved høytidelig begravelse kunne det være likfølge, klokkeringing, salmesang, jordpåkastelse og liktale, mens stille begravelse foregikk i all stillhet uten ritualer og var en straff for forbrytere og selvmordere. I høytidelig begravelse ble liket ført fra hjemstedet i prosesjon til kirken, s.k. likfølge. Mens liket ble båret til graven, kunne kirkeklokkene ringe, ikke for den døde, men for å vekke de levende. Om presten skulle delta i gravferden, var det bare på begravelsesdagen. Jordpåkastelsen var det kirkerettslige minimum presten måtte gjøre ved gravferder. Etter at graven var kastet igjen, kunne presten holde en kort tale før alle falt på kne og ba Fadervår. I prestens tale, også kalt liktale eller likpreken, kunne levnetsbeskrivelsen, også kalt testament eller likseddel, til avdøde bli lest. Noen taler ble utgitt som en enkel trykksak, spesielt på 1600-tallet i Norge. I byene kunne elever fra skolene, peblinger (s.d.), synge i gravferdene, og for skolene var dette en viktig inntekt. Likpenger var en betaling til kirken og kirketjenerne for begravelsen, mens begravelsespenger var honorar til presten som forrettet begravelsen.
	De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i 1805 (forordn. 22. feb.) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger (reskript 18. des. 1751, 8. mars 1754 og 10. mai 1800). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum pga. utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i N. {{sign\|M.R.}}		[[Kirkerett]]en skjelner mellom høytidelig og stille begravelse. Ved høytidelig begravelse kunne det være likfølge, klokkeringing, salmesang, jordpåkastelse og liktale, mens stille begravelse foregikk i all stillhet uten ritualer og var en straff for forbrytere og selvmordere. I høytidelig begravelse ble liket ført fra hjemstedet i prosesjon til kirken, s.k. likfølge. Mens liket ble båret til graven, kunne kirkeklokkene ringe, ikke for den døde, men for å vekke de levende. Om presten skulle delta i gravferden, var det bare på begravelsesdagen. Jordpåkastelsen var det kirkerettslige minimum presten måtte gjøre ved gravferder. Etter at graven var kastet igjen, kunne presten holde en kort tale før alle falt på kne og ba Fadervår. I prestens tale, også kalt liktale eller likpreken, kunne levnetsbeskrivelsen, også kalt testament eller likseddel, til avdøde bli lest. Noen taler ble utgitt som en enkel trykksak, spesielt på 1600-tallet i Norge. I byene kunne elever fra skolene, ''[[Leksikon:peblinger\|peblinger]]'' (s.d.), synge i gravferdene, og for skolene var dette en viktig inntekt. Likpenger var en betaling til kirken og kirketjenerne for begravelsen, mens begravelsespenger var honorar til presten som forrettet begravelsen.
			De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i 1805 (forordn. 22. feb.) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger (reskript 18. des. 1751, 8. mars 1754 og 10. mai 1800). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum pga. utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i Norge. {{sign\|M.R.}}

			{{nlh}}

			[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Begravelse, betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. Middelalderens omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikke...

2008-06-05T22:04:18Z

Ny side: Begravelse, betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. Middelalderens omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikke...

Ny side

Begravelse, betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. Middelalderens omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikker ble forsøkt avskaffet etter reformasjonen (Kirkeordinansen 14. juni 1539 og forklaringer 12. mai. 1555, 21. nov. 1576). Sjeleringing, dvs. at kirkeklokkene skulle ringe sjelen til avdøde inn i himmelen så snart vedkommende var død, ble forbudt i C.5. no. lov, men skikken har holdt seg enkelte steder på Vestlandet til 1950-årene. Likvake med dans, mat og drikke ble forsøkt avskaffet i 1607 og videre utover på 1600-tallet. Gravøl, som var å drikke den avdødes avskjedsskål, ble også forbudt i 1607, se sjon. Antall dager gravferden kunne vare ble regulert fra syv til fem i 1559 og 1604. Utover på 1600- og 1700-tallet (forordn. 7. nov.1682, regl. 14. april 1752, res. 14. juli 1773) kom det flere bestemmelser for å begrense omfanget av og luksusen i gravferdene.
Kirkeretten skjelner mellom høytidelig og stille begravelse. Ved høytidelig begravelse kunne det være likfølge, klokkeringing, salmesang, jordpåkastelse og liktale, mens stille begravelse foregikk i all stillhet uten ritualer og var en straff for forbrytere og selvmordere. I høytidelig begravelse ble liket ført fra hjemstedet i prosesjon til kirken, s.k. likfølge. Mens liket ble båret til graven, kunne kirkeklokkene ringe, ikke for den døde, men for å vekke de levende. Om presten skulle delta i gravferden, var det bare på begravelsesdagen. Jordpåkastelsen var det kirkerettslige minimum presten måtte gjøre ved gravferder. Etter at graven var kastet igjen, kunne presten holde en kort tale før alle falt på kne og ba Fadervår. I prestens tale, også kalt liktale eller likpreken, kunne levnetsbeskrivelsen, også kalt testament eller likseddel, til avdøde bli lest. Noen taler ble utgitt som en enkel trykksak, spesielt på 1600-tallet i Norge. I byene kunne elever fra skolene, peblinger (s.d.), synge i gravferdene, og for skolene var dette en viktig inntekt. Likpenger var en betaling til kirken og kirketjenerne for begravelsen, mens begravelsespenger var honorar til presten som forrettet begravelsen.
De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i 1805 (forordn. 22. feb.) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger (reskript 18. des. 1751, 8. mars 1754 og 10. mai 1800). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum pga. utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i N. {{sign|M.R.}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. okt. 2009 kl. 12:04
Linje 1:		Linje 1:
	'''Begravelse''', betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. [[Middelalderen]]s omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikker ble forsøkt avskaffet etter [[reformasjonen]] (Kirkeordinansen 14. juni 1539 og forklaringer 12. mai. 1555, 21. ~~nov.~~ 1576). Sjeleringing, ~~dvs.~~ at kirkeklokkene skulle ringe sjelen til avdøde inn i himmelen så snart vedkommende var død, ble forbudt i [[C.5. ~~no.~~ lov]], men skikken har holdt seg enkelte steder på Vestlandet til 1950-årene. Likvake med dans, mat og drikke ble forsøkt avskaffet i 1607 og videre utover på 1600-tallet. Gravøl, som var å drikke den avdødes avskjedsskål, ble også forbudt i 1607, se ''[[Leksikon:sjon\|sjon]]''. Antall dager gravferden kunne vare ble regulert fra syv til fem i 1559 og 1604. Utover på 1600- og 1700-tallet (~~forordn.~~ 7. ~~nov.~~1682, regl. 14. april 1752, ~~res.~~ 14. juli 1773) kom det flere bestemmelser for å begrense omfanget av og luksusen i gravferdene.		'''Begravelse''', betegnelse for de seremonier og tradisjoner som er knyttet til en persons død og gravlegging. [[Middelalderen]]s omfattende gravferdsliturgi ble strammet inn, og mange gamle skikker ble forsøkt avskaffet etter [[reformasjonen]] ([[Leksikon:kirkeordinans\|Kirkeordinansen 14. juni 1539]] og forklaringer 12. mai [[1555]], 21. november [[1576]]). ''Sjeleringing'', det vil si at kirkeklokkene skulle ringe sjelen til avdøde inn i himmelen så snart vedkommende var død, ble forbudt i [[Christian 5. norske lov]], men skikken har holdt seg enkelte steder på [[Vestlandet]] til [[1950-årene]]. [[Likvake]] med dans, mat og drikke ble forsøkt avskaffet i [[1607]] og videre utover på 1600-tallet. ''[[Gravøl]]'', som var å drikke den avdødes avskjedsskål, ble også forbudt i 1607, se ''[[Leksikon:sjon\|sjon]]''. Antall dager gravferden kunne vare ble regulert fra syv til fem i [[1559]] og [[1604]]. Utover på 1600- og 1700-tallet ([[forordning]] 7. november [[1682]], regl. 14. april 1752, resolusjon 14. juli [[1773]]) kom det flere bestemmelser for å begrense omfanget av og luksusen i gravferdene.

	[[Kirkerett]]en skjelner mellom høytidelig og stille begravelse. Ved høytidelig begravelse kunne det være likfølge, klokkeringing, salmesang, jordpåkastelse og liktale, mens stille begravelse foregikk i all stillhet uten ritualer og var en straff for forbrytere og selvmordere. I høytidelig begravelse ble liket ført fra hjemstedet i prosesjon til kirken, s.k. likfølge. Mens liket ble båret til graven, kunne kirkeklokkene ringe, ikke for den døde, men for å vekke de levende. Om presten skulle delta i gravferden, var det bare på begravelsesdagen. Jordpåkastelsen var det kirkerettslige minimum presten måtte gjøre ved gravferder. Etter at graven var kastet igjen, kunne presten holde en kort tale før alle falt på kne og ba Fadervår. I prestens tale, også kalt liktale eller likpreken, kunne levnetsbeskrivelsen, også kalt testament eller likseddel, til avdøde bli lest. Noen taler ble utgitt som en enkel trykksak, spesielt på 1600-tallet i Norge. I byene kunne elever fra skolene, ''[[Leksikon:peblinger\|peblinger]]'' (~~s.d.~~), synge i gravferdene, og for skolene var dette en viktig inntekt. Likpenger var en betaling til kirken og kirketjenerne for begravelsen, mens begravelsespenger var honorar til presten som forrettet begravelsen.		[[Kirkerett]]en skjelner mellom høytidelig og stille begravelse. Ved høytidelig begravelse kunne det være likfølge, klokkeringing, salmesang, jordpåkastelse og liktale, mens stille begravelse foregikk i all stillhet uten ritualer og var en straff for forbrytere og selvmordere. I høytidelig begravelse ble liket ført fra hjemstedet i prosesjon til kirken, s.k. ''likfølge''. Mens liket ble båret til graven, kunne kirkeklokkene ringe, ikke for den døde, men for å vekke de levende. Om presten skulle delta i gravferden, var det bare på begravelsesdagen. Jordpåkastelsen var det kirkerettslige minimum presten måtte gjøre ved gravferder. Etter at graven var kastet igjen, kunne presten holde en kort tale før alle falt på kne og ba Fadervår. I prestens tale, også kalt ''liktale'' eller ''likpreken'', kunne levnetsbeskrivelsen, også kalt ''testament'' eller ''likseddel'', til avdøde bli lest. Noen taler ble utgitt som en enkel trykksak, spesielt på [[1600-tallet]] i Norge. I byene kunne elever fra skolene, ''[[Leksikon:peblinger\|peblinger]]'' (se dette), synge i gravferdene, og for skolene var dette en viktig inntekt. ''Likpenger'' var en betaling til kirken og kirketjenerne for begravelsen, mens ''begravelsespenger'' var honorar til presten som forrettet begravelsen.
	De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i 1805 (~~forordn.~~ 22. ~~feb.~~) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger (reskript 18. ~~des.~~ 1751, 8. mars 1754 og 10. mai 1800). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum ~~pga.~~ utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i Norge. {{sign\|M.R.}}		De mest attraktive gravstedene var under golvet i kirken, men i [[1805]] (forordning 22. februar) ble det forbudt av hygienemessige årsaker. Ute på kirkegården var de beste plassene så nær kirken som mulig, mens fattigfolk lå nærmere kirkegårdsmuren. Påbudet om at presten skulle delta i begravelsen, ble ikke overholdt, og folk begravet selv sine døde uten å melde fra til presten, noe som ble påtalt flere ganger ([[Leksikon:reskript\|reskript]] 18. desember [[1751]], 8. mars [[1754]] og 10. mai [[1800]]). I byene ble assistenskirkegårder (hjelpekirkegårder) lagt utenfor sentrum på grunn av utvidelsesmulighet og hygiene. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt flere tillatelser til private familiegravsteder på gårder i Norge. {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skikker omkring døden\|{{PAGENAME}}]]