Leksikon:Beskjermelsesbrev - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

2022-12-01T22:17:36Z

Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:17
Linje 1:		Linje 1:
	'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av [[middelalderen]] vanlig betegnelse på kongelige vernebrev (~~{{gno.}}~~ ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, jamfør G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)		'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av [[middelalderen]] vanlig betegnelse på kongelige vernebrev ([[norrønt]] ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, jamfør G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)

	Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som for eksempel hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I [[senmiddelalderen]] ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som for eksempel [[Østerdalen]] og [[Jemtland]]. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev\|grids- og landsvistbrev]]'' (se dette).		Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som for eksempel hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I [[senmiddelalderen]] ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som for eksempel [[Østerdalen]] og [[Jemtland]]. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev\|grids- og landsvistbrev]]'' (se dette).

Cnyborg på 17. aug. 2015 kl. 08:17

2015-08-17T08:17:48Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. aug. 2015 kl. 08:17
Linje 7:		Linje 7:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Brev~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kjeldetyper\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-11-04T13:19:26Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. nov. 2009 kl. 13:19
Linje 1:		Linje 1:
	'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev ({{gno.}} ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, ~~jf.~~ G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)		'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av [[middelalderen]] vanlig betegnelse på kongelige vernebrev ({{gno.}} ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, jamfør G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)

	Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som ~~f.eks.~~ hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som ~~f.eks.~~ Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev\|grids- og landsvistbrev]]'' (~~s.d.~~).		Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som for eksempel hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I [[senmiddelalderen]] ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som for eksempel [[Østerdalen]] og [[Jemtland]]. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev\|grids- og landsvistbrev]]'' (se dette).

	Beskjermelsesbrev for institusjoner mistet stort sett sin betydning etter [[reformasjonen]], da alle vernebrevene for kirkelige institusjoner som følge av den kirkelige nyordningen ble satt ut av kraft. Men beskjermelsesbrev for enkeltpersoner ble utstedt ennå så sent som ved slutten av 1600-tallet (''NKB'' 1661 nr. 153, 1665 nr. 263, 1668 nr. 247). Slike individuelle beskjermelsesbrev synes oftest å være blitt innrømmet i gjeldssaker hvor debitor har vært hardt presset av sine kreditorer. I denne sammenhengen framtrer derfor beskjermelsesbrev som et vanlig moratorium. {{sign\|S.I.}}		Beskjermelsesbrev for institusjoner mistet stort sett sin betydning etter [[reformasjonen]], da alle vernebrevene for kirkelige institusjoner som følge av den kirkelige nyordningen ble satt ut av kraft. Men beskjermelsesbrev for enkeltpersoner ble utstedt ennå så sent som ved slutten av 1600-tallet (''NKB'' 1661 nr. 153, 1665 nr. 263, 1668 nr. 247). Slike individuelle beskjermelsesbrev synes oftest å være blitt innrømmet i gjeldssaker hvor debitor har vært hardt presset av sine kreditorer. I denne sammenhengen framtrer derfor beskjermelsesbrev som et vanlig moratorium. {{sign\|S.I.}}

Cnyborg på 25. jul. 2008 kl. 14:59

2008-07-25T14:59:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jul. 2008 kl. 14:59
Linje 1:		Linje 1:
	'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev ({{gno.}} ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og ~~''[[Leksikon:~~privilegiebrev~~\|privilegiebrev]]''~~ kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, jf. G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)		'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev ({{gno.}} ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, jf. G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)

	Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som f.eks. hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som f.eks. Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev\|grids- og landsvistbrev]]'' (s.d.).		Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som f.eks. hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som f.eks. Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev\|grids- og landsvistbrev]]'' (s.d.).

Cnyborg på 25. jul. 2008 kl. 14:58

2008-07-25T14:58:47Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jul. 2008 kl. 14:58
Linje 1:		Linje 1:
	Beskjermelsesbrev ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev (gno. varnaðabréf eller verndarbréf). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom b. og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange b. har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom b. og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I b. har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, KLNM XIII sp. 467, jf. G.A. Blom: Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387, s. 18ff.)		'''Beskjermelsesbrev''' ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev ({{gno.}} ''varnaðabréf'' eller ''verndarbréf''). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom beskjermelsesbrev og ''[[Leksikon:privilegiebrev\|privilegiebrev]]'' kunne grensen være flytende idet mange beskjermelsesbrev har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom beskjermelsesbrev og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I beskjermelsesbrevene har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, ''KLNM'' XIII sp. 467, jf. G.A. Blom: ''Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387'', s. 18ff.)

	~~B.institusjonen~~ går i Norge tilbake til høymiddelalderen, da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som f.eks. hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som f.eks. Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte grids- og landsvistbrev (s.d.).		Beskjermelsesbrevsinstitusjonen går i Norge tilbake til [[høymiddelalderen]], da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som f.eks. hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som f.eks. Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte ''[[Leksikon:grids- og landsvistbrev\|grids- og landsvistbrev]]'' (s.d.).

	B. for institusjoner mistet stort sett sin betydning etter reformasjonen, da alle vernebrevene for kirkelige institusjoner som følge av den kirkelige nyordningen ble satt ut av kraft. Men b. for enkeltpersoner ble utstedt ennå så sent som ved slutten av 1600-tallet (NKB 1661 nr. 153, 1665 nr. 263, 1668 nr. 247). Slike individuelle b. synes oftest å være blitt innrømmet i gjeldssaker hvor debitor har vært hardt presset av sine kreditorer. I denne sammenhengen framtrer derfor b. som et vanlig moratorium. S.I.		Beskjermelsesbrev for institusjoner mistet stort sett sin betydning etter [[reformasjonen]], da alle vernebrevene for kirkelige institusjoner som følge av den kirkelige nyordningen ble satt ut av kraft. Men beskjermelsesbrev for enkeltpersoner ble utstedt ennå så sent som ved slutten av 1600-tallet (''NKB'' 1661 nr. 153, 1665 nr. 263, 1668 nr. 247). Slike individuelle beskjermelsesbrev synes oftest å være blitt innrømmet i gjeldssaker hvor debitor har vært hardt presset av sine kreditorer. I denne sammenhengen framtrer derfor beskjermelsesbrev som et vanlig moratorium. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Brev\|{{PAGENAME}}]]

Olve Utne på 6. jun. 2008 kl. 09:56

2008-06-06T09:56:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. jun. 2008 kl. 09:56
Linje 1:		Linje 1:
	Beskjermelsesbrev ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev (gno. ~~varna∂abréf~~ eller verndarbréf). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom b. og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange b. har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom b. og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I b. har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, KLNM XIII sp. 467, jf. G.A. Blom: Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387, s. 18ff.)		Beskjermelsesbrev ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev (gno. varnaðabréf eller verndarbréf). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom b. og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange b. har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom b. og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I b. har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, KLNM XIII sp. 467, jf. G.A. Blom: Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387, s. 18ff.)

	B.institusjonen går i Norge tilbake til høymiddelalderen, da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som f.eks. hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som f.eks. Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte grids- og landsvistbrev (s.d.).		B.institusjonen går i Norge tilbake til høymiddelalderen, da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som f.eks. hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som f.eks. Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte grids- og landsvistbrev (s.d.).

Cnyborg: Ny side: Beskjermelsesbrev ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev (gno. varna∂abréf eller verndarbréf). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmo...

2008-06-05T22:45:21Z

Ny side: Beskjermelsesbrev ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev (gno. varna∂abréf eller verndarbréf). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmo...

Ny side

Beskjermelsesbrev ble fra slutten av middelalderen vanlig betegnelse på kongelige vernebrev (gno. varna∂abréf eller verndarbréf). Vernebrevet ga ekstra kongelig beskyttelse av brevmottakerens rettigheter. Mellom b. og privilegiebrev kunne grensen være flytende idet mange b. har hatt til hensikt å sikre privilegier. Det er likevel vanlig å sondre mellom b. og privilegiebrev alt etter innholdet i brevet: I b. har den kongelige beskyttelsen vært hovedsaken, men selve privilegiet har vært hovedinnholdet i privilegiebrevene. (J. Agerholt, KLNM XIII sp. 467, jf. G.A. Blom: Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387, s. 18ff.)

B.institusjonen går i Norge tilbake til høymiddelalderen, da kongene etter pavelig mønster begynte å utstede vernebrev for kirkelige institusjoner, først og fremst til sikring av eiendom. Senere i middelalderen ble det også vanlig å gi kongelig beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper av personer, som f.eks. hirdmenn eller utenlandske kjøpmenn og håndverkere. I senmiddelalderen ble det også utstedt kongelige vernebrev for bygdelag og landsdeler, som f.eks. Østerdalen og Jemtland. Som en spesialgruppe av vernebrev må en kunne regne de brevene som ga drapsmannen kongens beskyttelse, enten midlertidig eller varig, de såkalte grids- og landsvistbrev (s.d.).

B. for institusjoner mistet stort sett sin betydning etter reformasjonen, da alle vernebrevene for kirkelige institusjoner som følge av den kirkelige nyordningen ble satt ut av kraft. Men b. for enkeltpersoner ble utstedt ennå så sent som ved slutten av 1600-tallet (NKB 1661 nr. 153, 1665 nr. 263, 1668 nr. 247). Slike individuelle b. synes oftest å være blitt innrømmet i gjeldssaker hvor debitor har vært hardt presset av sine kreditorer. I denne sammenhengen framtrer derfor b. som et vanlig moratorium. S.I.

{{nhl}}