Leksikon:Borgerskap - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:25:25Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:25
Linje 1:		Linje 1:
	'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' (~~{{lat.}}~~ ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].		'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ([[latin]] ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].

	'''I.''' Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet borgerskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen\|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.		'''I.''' Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet borgerskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen\|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.

Kallrustad: korr.

2021-08-16T06:22:22Z

korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. aug. 2021 kl. 06:22
Linje 1:		Linje 1:
	'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ({{lat.}} ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].		'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ({{lat.}} ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].

	'''I.''' Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet ~~boregrskap~~ første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen\|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.		'''I.''' Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet borgerskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen\|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.

	På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.		På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.

Ola Alsvik på 16. jan. 2020 kl. 10:48

2020-01-16T10:48:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2020 kl. 10:48
Linje 26:		Linje 26:

	[[Kategori:Borgerskap\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Borgerskap\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Ida Tolgensbakk: Noen rettelser og ny lenke.

2009-11-16T12:51:01Z

Noen rettelser og ny lenke.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. nov. 2009 kl. 12:51
Linje 1:		Linje 1:
	'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ({{lat.}} ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].		'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ({{lat.}} ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].

	'''I'''. Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet boregrskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen\|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.		'''I.''' Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet boregrskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen\|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.

	På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.		På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.

	Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder\|ladesteder]]'' (se dette) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av [[1662]] (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:cirkumferens\|cirkumferenser]]'' (se dette).		Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder\|ladesteder]]'' (se dette) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. [[De norske byprivilegiene av 1662\|Byprivilegiene av 1662]] (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:cirkumferens\|cirkumferenser]]'' (se dette).

	Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes [[håndverksloven av 15. juli 1839]], [[loven om handelen på landsbygda av 28. september 1857]] og 26. mai 1866 og [[loven om utskipningsrett av 15. juni 1882]]. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, for eksmepl deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.		Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes [[håndverksloven av 15. juli 1839]], [[loven om handelen på landsbygda av 28. september 1857]] og 26. mai 1866 og [[loven om utskipningsrett av 15. juni 1882]]. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, for eksmepl deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.

	'''II'''. Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om ''husbønder'', det vil si de som eide hus i byen og som ifølge [[Magnus Lagabøte]]s bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i [[1270-årene]] (for eksempel NglL II s. 207).		'''II.''' Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om ''husbønder'', det vil si de som eide hus i byen og som ifølge [[Magnus Lagabøte]]s bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i [[1270-årene]] (for eksempel NglL II s. 207).

	I en by som [[Bergen]] kan det ha vært ansatser til et livskraftig borgerskap omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av [[Leksikon:Kontoret\|hanseatene]] som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I [[Trondheim]] var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til [[1537]]. Noe lettere var det for de spirene til et boregrskap som fantes i byene på [[Østlandet]], hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere [[Leksikon:sønnafjelske Norge\|sønnafjells]] enn [[Leksikon:nordafjelske Norge\|nordafjells]] (jamfør ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').		I en by som [[Bergen]] kan det ha vært ansatser til et livskraftig borgerskap omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av [[Leksikon:Kontoret\|hanseatene]] som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I [[Trondheim]] var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til [[1537]]. Noe lettere var det for de spirene til et boregrskap som fantes i byene på [[Østlandet]], hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere [[Leksikon:sønnafjelske Norge\|sønnafjells]] enn [[Leksikon:nordafjelske Norge\|nordafjells]] (jamfør ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').
Linje 17:		Linje 17:
	Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvstendige norske staten fra [[1814]]. Denne stillingen var et naturlig resultat av den samfunnsutvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i [[enevoldstiden]].		Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvstendige norske staten fra [[1814]]. Denne stillingen var et naturlig resultat av den samfunnsutvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i [[enevoldstiden]].

	'''III'''. Borgerskap som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid boergerskapet likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte borgerskapet som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen borgerskapet mellom et storborgerskap og et småborgerskap, og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.		'''III.''' Borgerskap som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid boergerskapet likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte borgerskapet som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen borgerskapet mellom et storborgerskap og et småborgerskap, og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.

	Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (se dette), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over ''[[Leksikon:borgervæpningen\|borgervæpningen]]'' (se dette).		Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (se dette), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over ''[[Leksikon:borgervæpningen\|borgervæpningen]]'' (se dette).

Ida Tolgensbakk: Retter rødlenke.

2009-11-06T16:09:20Z

Retter rødlenke.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. nov. 2009 kl. 16:09
Linje 5:		Linje 5:
	På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.		På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.

	Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder\|ladesteder]]'' (se dette) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av [[1662]] (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:~~cirkumferenser~~\|cirkumferenser]]'' (se dette).		Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder\|ladesteder]]'' (se dette) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av [[1662]] (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:cirkumferens\|cirkumferenser]]'' (se dette).

	Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes [[håndverksloven av 15. juli 1839]], [[loven om handelen på landsbygda av 28. september 1857]] og 26. mai 1866 og [[loven om utskipningsrett av 15. juni 1882]]. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, for eksmepl deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.		Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes [[håndverksloven av 15. juli 1839]], [[loven om handelen på landsbygda av 28. september 1857]] og 26. mai 1866 og [[loven om utskipningsrett av 15. juni 1882]]. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, for eksmepl deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.

Ida Tolgensbakk: Lenket, kursivert og skrevet forkortelser helt ut.

2009-11-06T16:08:37Z

Lenket, kursivert og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. nov. 2009 kl. 16:08
Linje 1:		Linje 1:
	'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ({{lat.}} ''jus civitatis''), ~~dvs.~~ de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, ~~dvs.~~ fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].		'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ({{lat.}} ''jus civitatis''), det vil si de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, det vil si fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].

	'''I'''. Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, de borgerlige pålegg. Gjennom borgerskap fikk vedkommende ~~bl.a.~~ lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet boregrskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i ~~Oslos~~ privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et senmiddelalderfenomen, som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.		'''I'''. Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, ''de borgerlige pålegg''. Gjennom borgerskap fikk vedkommende blant annet lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet boregrskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i [[Oslo]]s privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et [[senmiddelalderen\|senmiddelalderfenomen]], som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.

	På 1600-tallet ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, ~~dvs.~~ byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (~~s.d.~~) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, ~~f.eks.~~ Bergen, hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til 1500-tallet; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.		På [[1600-tallet]] ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, det vil si byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (se dette) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, for eksempel [[Bergen]], hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til [[1500-tallet]]; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.

	Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder\|ladesteder]]'' (~~s.d.~~) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av 1662 (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:cirkumferenser\|cirkumferenser]]'' (~~s.d.~~).		Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder\|ladesteder]]'' (se dette) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av [[1662]] (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:cirkumferenser\|cirkumferenser]]'' (se dette).

	Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes håndverksloven av 15. juli 1839, loven om handelen på landsbygda av 28. ~~sept.~~ 1857 og 26. mai 1866 og loven om utskipningsrett av 15. juni 1882. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, ~~f.eks.~~ deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.		Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes [[håndverksloven av 15. juli 1839]], [[loven om handelen på landsbygda av 28. september 1857]] og 26. mai 1866 og [[loven om utskipningsrett av 15. juni 1882]]. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, for eksmepl deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.

	'''II'''. Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om husbønder, det vil si de som eide hus i byen og som ifølge Magnus ~~Lagabøtes~~ bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i 1270-årene (~~f.eks.~~ NglL II s. 207).		'''II'''. Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om ''husbønder'', det vil si de som eide hus i byen og som ifølge [[Magnus Lagabøte]]s bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i [[1270-årene]] (for eksempel NglL II s. 207).

	I en by som [[Bergen]] kan det ha vært ansatser til et livskraftig borgerskap omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av [[~~Hansaforbundet~~\|hanseatene]] som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I [[Trondheim]] var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til [[1537]]. Noe lettere var det for de spirene til et boregrskap som fantes i byene på [[Østlandet]], hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere sønnafjells enn nordafjells (~~jf.~~ ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').		I en by som [[Bergen]] kan det ha vært ansatser til et livskraftig borgerskap omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av [[Leksikon:Kontoret\|hanseatene]] som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I [[Trondheim]] var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til [[1537]]. Noe lettere var det for de spirene til et boregrskap som fantes i byene på [[Østlandet]], hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere [[Leksikon:sønnafjelske Norge\|sønnafjells]] enn [[Leksikon:nordafjelske Norge\|nordafjells]] (jamfør ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').

	Fra midten av 1500-årene vokste det fram en nasjonal borgerstand som fikk stadig økende betydning, både økonomisk og politisk. I Østlandsområdet var det særlig ekspansjonen i trelastnæringen som fikk betydning for framveksten av en sterk borgerstand. De bedrede vekstvilkårene for Bergens borgerskap hadde sammenheng med svekkelsen av hanseatenes dominerende stilling. Etter 1550 ble utenlandske kjøpmenn og håndverkere i økende grad borgerskap i byen.		Fra midten av 1500-årene vokste det fram en nasjonal borgerstand som fikk stadig økende betydning, både økonomisk og politisk. I Østlandsområdet var det særlig ekspansjonen i trelastnæringen som fikk betydning for framveksten av en sterk borgerstand. De bedrede vekstvilkårene for Bergens borgerskap hadde sammenheng med svekkelsen av hanseatenes dominerende stilling. Etter 1550 ble utenlandske kjøpmenn og håndverkere i økende grad borgerskap i byen.

	Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvstendige norske staten fra 1814. Denne stillingen var et naturlig resultat av den samfunnsutvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i [[enevoldstiden]].		Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvstendige norske staten fra [[1814]]. Denne stillingen var et naturlig resultat av den samfunnsutvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i [[enevoldstiden]].

	'''III'''. Borgerskap som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid boergerskapet likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte borgerskapet som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen borgerskapet mellom et storborgerskap og et småborgerskap, og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.		'''III'''. Borgerskap som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid boergerskapet likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte borgerskapet som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen borgerskapet mellom et storborgerskap og et småborgerskap, og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.

	Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (~~s.d.~~), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over ''[[Leksikon:borgervæpningen\|borgervæpningen]]'' (~~s.d.~~).		Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (se dette), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over ''[[Leksikon:borgervæpningen\|borgervæpningen]]'' (se dette).

	1800-tallet med omlegging av næringsliv og styringsskikk ga nye grupper innen borgerskapet større innflytelse enn de tidligere hadde hatt. Avstand og motsetning innen borgerskapet synes også å ha minsket. Imidlertid førte utviklingen på 1800-tallet til at den gamle «borgerbyen» etter hvert forsvant. {{sign\|S.I.}}		1800-tallet med omlegging av næringsliv og styringsskikk ga nye grupper innen borgerskapet større innflytelse enn de tidligere hadde hatt. Avstand og motsetning innen borgerskapet synes også å ha minsket. Imidlertid førte utviklingen på 1800-tallet til at den gamle «borgerbyen» etter hvert forsvant. {{sign\|S.I.}}

Cnyborg på 28. jul. 2008 kl. 18:40

2008-07-28T18:40:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jul. 2008 kl. 18:40
Linje 1:		Linje 1:
	Borgerskap brukes både om borgerrett (lat. jus civitatis), dvs. de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, dvs. fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en by.		'''Borgerskap''' brukes både om ''borgerrett'' ({{lat.}} ''jus civitatis''), dvs. de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, dvs. fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en [[by]].

	I. B. gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som ~~vedk.~~ påtok seg fellesskapets plikter, de borgerlige pålegg. Gjennom b. fikk ~~vedk.~~ bl.a. lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet b. første gang i en udatert retterbot for Bergen fra Håkon ~~V’s~~ tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (NglL III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om b. i Oslos privilegier av 1346 og 1358. B. kan således sies å være et senmiddelalderfenomen, som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.		'''I'''. Borgerskap gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedkommende påtok seg fellesskapets plikter, de borgerlige pålegg. Gjennom borgerskap fikk vedkommende bl.a. lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet boregrskap første gang i en udatert retterbot for Bergen fra [[Håkon V]]’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (''NglL'' III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om borgerskap i Oslos privilegier av [[1346]] og [[1358]]. Borgerskap kan således sies å være et senmiddelalderfenomen, som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.

	På 1600-tallet ser vi at b. er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, dvs. byrådet – senere magistraten (s.d.) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans b., borgerbrevet. Enkelte byer førte egne borgerbøker, f.eks. Bergen, hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til 1500-tallet; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om b. ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå b. var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at ~~vedk.~~ skulle være bofast i byen.		På 1600-tallet ser vi at borgerskap er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, dvs. byrådet – senere ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (s.d.) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans borgerskap, ''borgerbrevet''. Enkelte byer førte egne borgerbøker, f.eks. Bergen, hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til 1500-tallet; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om borgerskap ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå borgerskap var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedkommende skulle være bofast i byen.
	Kravet om b. ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ladesteder (s.d.) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av 1662 (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om b. fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte cirkumferenser (s.d.).
	B. som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av 1830-årene da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av b. Eksempelvis kan nevnes håndverksloven av 15. juli 1839, loven om handelen på landsbygda av 28. sept. 1857 og 26. mai 1866 og loven om utskipningsrett av 15. juni 1882. Også de politiske forrettighetene b. hadde innebåret, f.eks. deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.

	~~II. Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet~~ om ~~det i det hele tatt fantes et norsk~~ borgerskap ~~i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot~~ fra ~~begynnelsen~~ av ~~1300~~-tallet~~. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om husbønder, det vil si de som eide hus~~ i ~~byen~~ og ~~som ifølge Magnus Lagabøtes bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i 1270-årene~~ (f.~~eks. NglL II s~~. ~~207~~).		Kravet om borgerskap ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ''[[Leksikon:ladesteder\|ladesteder]]'' (s.d.) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av 1662 (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om borgerskap fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte ''[[Leksikon:cirkumferenser\|cirkumferenser]]'' (s.d.).
	I en by ~~som Bergen kan det ha vært ansatser til et livskraftig b~~. ~~omkring 1300~~, ~~men disse~~ ble ~~i tilfelle stoppet i veksten~~ av ~~hanseatene som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen~~ av ~~1500-tallet~~. I ~~Trondheim var det erkebiskopen~~ og ~~geistligheten som rådde fram til 1537. Noe lettere var det~~ for ~~de spirene til et b. som fantes i~~ byene ~~på Østlandet~~, ~~hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen~~. ~~Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere sønnafjells enn nordafjells (jf~~. ~~borgermester~~).

	~~Fra midten~~ av ~~1500~~-årene ~~vokste det fram en nasjonal borgerstand som fikk stadig økende betydning, både~~ økonomisk og politisk. ~~I Østlandsområdet var det særlig ekspansjonen i trelastnæringen som fikk betydning for framveksten~~ av ~~en sterk borgerstand~~. ~~De bedrede vekstvilkårene for Bergens b~~. ~~hadde sammenheng med svekkelsen~~ av ~~hanseatenes dominerende stilling~~. ~~Etter 1550 ble utenlandske kjøpmenn~~ og ~~håndverkere i økende grad b~~. ~~i byen~~.		Borgerskap som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av [[1830-årene]] da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av borgerskap. Eksempelvis kan nevnes håndverksloven av 15. juli 1839, loven om handelen på landsbygda av 28. sept. 1857 og 26. mai 1866 og loven om utskipningsrett av 15. juni 1882. Også de politiske forrettighetene borgerskap hadde innebåret, f.eks. deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.
	~~Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av~~ de ~~politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvstendige norske staten fra 1814~~. ~~Denne stillingen var et naturlig resultat av den samfunnsutvikling som hadde funnet sted~~ i ~~de foregående århundrer~~, ~~særlig~~ i ~~enevoldstiden~~.

	~~III~~. B. ~~som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne~~ i ~~byen og evt~~. ~~ladestedet~~, ~~som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne~~ en ~~bloc seg~~ fra ~~de uprivilegerte delene~~ av ~~bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid b~~. ~~likevel svært uensartet;~~ det ~~kan endog være tvilsomt~~ om det ~~er hensiktsmessig~~ å ~~betrakte b.~~ som ~~én samfunnsgruppe~~ i ~~sosial forstand. Fra slutten av 1500~~-~~tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen b~~. ~~mellom et stor-b~~. ~~og et små-b~~., og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.		'''II'''. Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om husbønder, det vil si de som eide hus i byen og som ifølge Magnus Lagabøtes bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i 1270-årene (f.eks. NglL II s. 207).

	~~Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer~~ som ~~erstatning for~~ det ~~tapte. I de større byene fikk vi~~ i ~~annen halvdel~~ av ~~1600~~-tallet ~~faste borgerutvalg, ofte kalt eligerte menn (s~~.~~d.),~~ som ~~med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell~~. ~~På 1700-tallet ble~~ de i ~~virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg~~ og ~~byøvrighet~~, ~~men stort sett~~ sto ~~de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap~~. ~~Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn~~ også til å ~~få stor innflytelse over borgervæpningen~~ (~~s.d~~.).		I en by som [[Bergen]] kan det ha vært ansatser til et livskraftig borgerskap omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av [[Hansaforbundet\|hanseatene]] som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I [[Trondheim]] var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til [[1537]]. Noe lettere var det for de spirene til et boregrskap som fantes i byene på [[Østlandet]], hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere sønnafjells enn nordafjells (jf. ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').

	1800-tallet med omlegging av næringsliv og styringsskikk ga nye grupper innen b. større innflytelse enn de tidligere hadde hatt. Avstand og motsetning innen b. synes også å ha minsket. Imidlertid førte utviklingen på 1800-tallet til at den gamle «borgerbyen» etter hvert forsvant. S.I.		Fra midten av 1500-årene vokste det fram en nasjonal borgerstand som fikk stadig økende betydning, både økonomisk og politisk. I Østlandsområdet var det særlig ekspansjonen i trelastnæringen som fikk betydning for framveksten av en sterk borgerstand. De bedrede vekstvilkårene for Bergens borgerskap hadde sammenheng med svekkelsen av hanseatenes dominerende stilling. Etter 1550 ble utenlandske kjøpmenn og håndverkere i økende grad borgerskap i byen.

			Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvstendige norske staten fra 1814. Denne stillingen var et naturlig resultat av den samfunnsutvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i [[enevoldstiden]].

			'''III'''. Borgerskap som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid boergerskapet likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte borgerskapet som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen borgerskapet mellom et storborgerskap og et småborgerskap, og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.

			Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over ''[[Leksikon:borgervæpningen\|borgervæpningen]]'' (s.d.).

			1800-tallet med omlegging av næringsliv og styringsskikk ga nye grupper innen borgerskapet større innflytelse enn de tidligere hadde hatt. Avstand og motsetning innen borgerskapet synes også å ha minsket. Imidlertid førte utviklingen på 1800-tallet til at den gamle «borgerbyen» etter hvert forsvant. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Borgerskap\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Borgerskap brukes både om borgerrett (lat. jus civitatis), dvs. de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, dvs. fellesbetegnelse på alle bo...

2008-06-06T22:47:40Z

Ny side: Borgerskap brukes både om borgerrett (lat. jus civitatis), dvs. de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, dvs. fellesbetegnelse på alle bo...

Ny side

Borgerskap brukes både om borgerrett (lat. jus civitatis), dvs. de rettsforhold som ga en person status av borger i en by, og som sosial gruppebetegnelse, dvs. fellesbetegnelse på alle borgere i landet (borgerstanden) eller i en by.

I. B. gjorde innehaveren delaktig i byens privilegier samtidig som vedk. påtok seg fellesskapets plikter, de borgerlige pålegg. Gjennom b. fikk vedk. bl.a. lovlig atkomst til å drive såkalt borgerlig næring, han ble stilt under byens lov og ble valgbar til byens tillitsverv. I Norge forekommer begrepet b. første gang i en udatert retterbot for Bergen fra Håkon V’s tid. Der heter det at ingen kan få drive næring i byen før de har vært for lagmannen og rådmennene og fått borgerskap, sverget staden troskap og blitt innskrevet i stadsboken (NglL III s. 211). Senere stilles et tilsvarende krav om b. i Oslos privilegier av 1346 og 1358. B. kan således sies å være et senmiddelalderfenomen, som dels henger sammen med utenlandsk innflytelse, dels med de norske byenes omdannelse til kommuner.

På 1600-tallet ser vi at b. er blitt ervervet ved at den nye borgeren avla ed til kongen og byens myndigheter, dvs. byrådet – senere magistraten (s.d.) – og betalte en avgift til byens kasse. Deretter ble han innført i byens protokoll, og det ble utstedt en skriftlig bevitnelse på hans b., borgerbrevet. Enkelte byer førte egne borgerbøker, f.eks. Bergen, hvor vi har bevart borgerruller helt tilbake til 1500-tallet; andre steder kunne borgerne bli ført inn i den vanlige rettsprotokollen. Kravet om b. ble i løpet av 1500-tallet gjort allment gjeldende for den som ville drive borgerlig næring i en by. Betingelsen for å oppnå b. var vanligvis at den nye borgeren var i besittelse av en minsteformue. Man kunne bare være borger i én by. Derimot ble det bare i Bergen krevd at vedk. skulle være bofast i byen.
Kravet om b. ble fra slutten av 1500-tallet i og med oppkomsten av ladesteder (s.d.) til et krav fra borgerne om å monopolisere all borgerlig næringsdrift til byene. Alle som ville drive en borgerlig næring i et underliggende ladested, måtte ta borgerskap i nærmeste by. Dette betydde en bremse, om enn ikke noen hindring på framveksten av nye byer, selv om kravet langt på vei ble anerkjent av statsmakten. Byprivilegiene av 1662 (Medd. no. RA I) understreket byenes monopolstatus i forhold til omliggende ladesteder, og kravet om b. fikk sitt komplementære uttrykk gjennom opprettelsen av privilegerte interesseområder for byene, såkalte cirkumferenser (s.d.).
B. som et viktig ledd i et sentralt regulert næringsliv holdt seg inntil slutten av 1830-årene da systemet slo sprekker under innflytelse av økonomisk liberalisme og politisk demokrati. Gjennom en rekke lover ble flere næringer gjort uavhengige av b. Eksempelvis kan nevnes håndverksloven av 15. juli 1839, loven om handelen på landsbygda av 28. sept. 1857 og 26. mai 1866 og loven om utskipningsrett av 15. juni 1882. Også de politiske forrettighetene b. hadde innebåret, f.eks. deltagelse i byens «kommunale liv», ble avskaffet i løpet av 1800-tallet.

II. Den norske borgerstanden utgjorde tallmessig sett en forholdsvis ubetydelig befolkningsgruppe i middelalderen. Spørsmålet om det i det hele tatt fantes et norsk borgerskap i middelalderen har vært gjenstand for debatt. Selve begrepet borger er ukjent i kildene før 1400, selv om «borgarskapr» forekommer i en retterbot fra begynnelsen av 1300-tallet. Isteden tales det om bymenn (staDarmenn) og om husbønder, det vil si de som eide hus i byen og som ifølge Magnus Lagabøtes bylov synes å ha vært regnet som «normalborgerne» i de norske byene i 1270-årene (f.eks. NglL II s. 207).
I en by som Bergen kan det ha vært ansatser til et livskraftig b. omkring 1300, men disse ble i tilfelle stoppet i veksten av hanseatene som kom til å dominere handels- og delvis håndverksnæringene inntil begynnelsen av 1500-tallet. I Trondheim var det erkebiskopen og geistligheten som rådde fram til 1537. Noe lettere var det for de spirene til et b. som fantes i byene på Østlandet, hvor hansekjøpmennene, hovedsakelig fra Rostock, Stralsund og Wismar, sto relativt svakere enn lübeckerne i Bergen. Bykommunen ser da også ut til å ha utviklet seg tidligere sønnafjells enn nordafjells (jf. borgermester).

Fra midten av 1500-årene vokste det fram en nasjonal borgerstand som fikk stadig økende betydning, både økonomisk og politisk. I Østlandsområdet var det særlig ekspansjonen i trelastnæringen som fikk betydning for framveksten av en sterk borgerstand. De bedrede vekstvilkårene for Bergens b. hadde sammenheng med svekkelsen av hanseatenes dominerende stilling. Etter 1550 ble utenlandske kjøpmenn og håndverkere i økende grad b. i byen.
Ved siden av embetsstanden framsto den norske borgerstand som en av de politisk og økonomisk betydeligste befolkningsgrupper i den selvstendige norske staten fra 1814. Denne stillingen var et naturlig resultat av den samfunnsutvikling som hadde funnet sted i de foregående århundrer, særlig i enevoldstiden.

III. B. som sosial gruppebetegnelse omfatter de innbyggerne i byen og evt. ladestedet, som hadde borgerstatus. Som privilegerte skilte borgerne en bloc seg fra de uprivilegerte delene av bybefolkingen. Som sosial gruppe var imidlertid b. likevel svært uensartet; det kan endog være tvilsomt om det er hensiktsmessig å betrakte b. som én samfunnsgruppe i sosial forstand. Fra slutten av 1500-tallet kan vi merke en tiltagende differensiering innen b. mellom et stor-b. og et små-b., og fra slutten av 1600-tallet forvandlet den borgerlige overklassen seg etter hvert til et virkelig bypatrisiat. Denne gruppen kom sosialt sett til å vokse sammen med gruppen av høyere embetsmenn og danne en ny overklasse i Norge.

Byrådets overgang til magistrat ved eneveldets innførelse førte naturlig til krav om nye representative organer som erstatning for det tapte. I de større byene fikk vi i annen halvdel av 1600-tallet faste borgerutvalg, ofte kalt eligerte menn (s.d.), som med tiden fikk økende innflytelse på kommunalt styre og stell. På 1700-tallet ble de i virkeligheten selvrekrutterende korporasjoner som besto av representanter for det høyere borgerskap. Det forekom strid mellom borgerutvalg og byøvrighet, men stort sett sto de eligerte menn og magistraten sammen, ofte mot det lavere borgerskap. Da stadshauptmannen normalt var borgerutvalgets formann, kom de eligerte menn også til å få stor innflytelse over borgervæpningen (s.d.).

1800-tallet med omlegging av næringsliv og styringsskikk ga nye grupper innen b. større innflytelse enn de tidligere hadde hatt. Avstand og motsetning innen b. synes også å ha minsket. Imidlertid førte utviklingen på 1800-tallet til at den gamle «borgerbyen» etter hvert forsvant. S.I.

{{nhl}}