Leksikon:Brygging - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: Teksterstatting – «{{n.}}» til «''n.''»

2023-02-10T14:44:54Z

Teksterstatting – «{{n.}}» til «''n.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:44
Linje 3:		Linje 3:
	Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt for eksempel i en ''maltkarm'' (''maltbenk'') og plassert i et oppvarmet værelse eller liknende. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På [[Østlandet]] foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (se dette) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (se dette). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (se dette) og på en ''turkehelle/tørkhylle'' satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jamfør ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (se dette).		Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt for eksempel i en ''maltkarm'' (''maltbenk'') og plassert i et oppvarmet værelse eller liknende. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På [[Østlandet]] foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (se dette) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (se dette). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (se dette) og på en ''turkehelle/tørkhylle'' satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jamfør ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (se dette).

	Neste arbeidsprosess var å ''meske'' maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'', eller ''drav'', {{n.}}). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.		Neste arbeidsprosess var å ''meske'' maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'', eller ''drav'', ''[[grammatisk kjønn\|n.]]''). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.

	Meisken ble deretter slått over i et ''rostekar'' (også kalt ''roste-så'', m., -''stamp'' m., -''holk'' m., ''kolle/kølle'' f., ''stett''(e) m., ''fotkjer'' n., og annet). Det var et [[Leksikon:lagging\|lagget]] kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister eller liknende øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.		Meisken ble deretter slått over i et ''rostekar'' (også kalt ''roste-så'', m., -''stamp'' m., -''holk'' m., ''kolle/kølle'' f., ''stett''(e) m., ''fotkjer'' n., og annet). Det var et [[Leksikon:lagging\|lagget]] kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister eller liknende øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.

Olve Utne: Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

2023-02-10T14:37:16Z

Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:37
Linje 3:		Linje 3:
	Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt for eksempel i en ''maltkarm'' (''maltbenk'') og plassert i et oppvarmet værelse eller liknende. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På [[Østlandet]] foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (se dette) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (se dette). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (se dette) og på en ''turkehelle/tørkhylle'' satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jamfør ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (se dette).		Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt for eksempel i en ''maltkarm'' (''maltbenk'') og plassert i et oppvarmet værelse eller liknende. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På [[Østlandet]] foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (se dette) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (se dette). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (se dette) og på en ''turkehelle/tørkhylle'' satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jamfør ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (se dette).

	Neste arbeidsprosess var å ''meske'' maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', {{m.}}, eller ''drav'', {{n.}}). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.		Neste arbeidsprosess var å ''meske'' maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'', eller ''drav'', {{n.}}). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.

	Meisken ble deretter slått over i et ''rostekar'' (også kalt ''roste-så'', m., -''stamp'' m., -''holk'' m., ''kolle/kølle'' f., ''stett''(e) m., ''fotkjer'' n., og annet). Det var et [[Leksikon:lagging\|lagget]] kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister eller liknende øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.		Meisken ble deretter slått over i et ''rostekar'' (også kalt ''roste-så'', m., -''stamp'' m., -''holk'' m., ''kolle/kølle'' f., ''stett''(e) m., ''fotkjer'' n., og annet). Det var et [[Leksikon:lagging\|lagget]] kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister eller liknende øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.

Ida Tolgensbakk: mellomlagrer

2009-11-11T14:20:20Z

mellomlagrer

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2009 kl. 14:20
Linje 1:		Linje 1:
	'''Brygging''' av [[øl]] krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av blandkorn eller havre. Arbeidsgangen ved brygging har variert en god del.		'''Brygging''' av [[øl]] krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av [[Leksikon:blandkorn\|blandkorn]] eller havre. Arbeidsgangen ved brygging har variert en god del.

	Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt ~~f.eks.~~ i en maltkarm (maltbenk) og plassert i et oppvarmet værelse ~~e.l~~. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På Østlandet foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (~~s.d.~~) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (~~s.d.~~). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (~~s.d.~~) og på en turkehelle/tørkhylle satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (~~jf.~~ ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (~~s.d.~~).		Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt for eksempel i en ''maltkarm'' (''maltbenk'') og plassert i et oppvarmet værelse eller liknende. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På [[Østlandet]] foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (se dette) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (se dette). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (se dette) og på en ''turkehelle/tørkhylle'' satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jamfør ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (se dette).

	Neste arbeidsprosess var å meske maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', {{m.}}, eller ''drav'', {{n.}}). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På [[Østlandet]] og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.		Neste arbeidsprosess var å ''meske'' maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', {{m.}}, eller ''drav'', {{n.}}). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.

	Meisken ble deretter slått over i et rostekar (også kalt roste-så, m., -stamp m., -holk m., kolle/kølle f., stett(e) m., fotkjer n., ~~o.a.~~). Det var et lagget kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister ~~e.l.~~ øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.		Meisken ble deretter slått over i et ''rostekar'' (også kalt ''roste-så'', m., -''stamp'' m., -''holk'' m., ''kolle/kølle'' f., ''stett''(e) m., ''fotkjer'' n., og annet). Det var et [[Leksikon:lagging\|lagget]] kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister eller liknende øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.

	Vørteret ble helt over i et kar som bl.a. ble kalt gil/gilså, m. (Vestlandet), gangkar/gjærkar (Telemark, Sørlandet), holk, m. (Valdres, Hallingdal), ølstamp, m. (Trøndelag). Når det var passe avkjølt, ble det tilsatt gjær, kalt jester o.l. (gno. jostr, m.), kveik, f. (Telemark og Vestlandet, særlig Hardanger), gang, m. (Østlandet), nøre, n., eller berm, m. På dette stadium av b. ble væsken kalt øl. Karet ble så dekket til med et klede, og ølet fikk gjære 3–4 døgn før det ble tappet over på kagger e.l		Vørteret ble helt over i et kar som bl.a. ble kalt gil/gilså, m. (Vestlandet), gangkar/gjærkar (Telemark, Sørlandet), holk, m. (Valdres, Hallingdal), ølstamp, m. (Trøndelag). Når det var passe avkjølt, ble det tilsatt gjær, kalt jester o.l. (gno. jostr, m.), kveik, f. (Telemark og Vestlandet, særlig Hardanger), gang, m. (Østlandet), nøre, n., eller berm, m. På dette stadium av b. ble væsken kalt øl. Karet ble så dekket til med et klede, og ølet fikk gjære 3–4 døgn før det ble tappet over på kagger e.l

Cnyborg på 28. jul. 2008 kl. 21:36

2008-07-28T21:36:19Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jul. 2008 kl. 21:36
Linje 1:		Linje 1:
	'''Brygging''' av øl krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av blandkorn eller havre. Arbeidsgangen ved brygging har variert en god del.		'''Brygging''' av [[øl]] krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av blandkorn eller havre. Arbeidsgangen ved brygging har variert en god del.

	Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt f.eks. i en maltkarm (maltbenk) og plassert i et oppvarmet værelse e.l. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt malt. Prosessen kaltes melting. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På Østlandet foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (s.d.) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (s.d.). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (s.d.) og på en turkehelle/tørkhylle satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jf. ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (s.d.).		Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt f.eks. i en maltkarm (maltbenk) og plassert i et oppvarmet værelse e.l. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På Østlandet foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (s.d.) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (s.d.). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (s.d.) og på en turkehelle/tørkhylle satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jf. ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (s.d.).

	Neste arbeidsprosess var å meske maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (meisk/mesk/mask, m., eller drav, n.). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i Trøndelag ble meisken helst kokt.		Neste arbeidsprosess var å meske maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', {{m.}}, eller ''drav'', {{n.}}). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På [[Østlandet]] og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.

	Meisken ble deretter slått over i et rostekar (også kalt roste-så, m., -stamp m., -holk m., kolle/kølle f., stett(e) m., fotkjer n., o.a.). Det var et lagget kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister e.l. øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.		Meisken ble deretter slått over i et rostekar (også kalt roste-så, m., -stamp m., -holk m., kolle/kølle f., stett(e) m., fotkjer n., o.a.). Det var et lagget kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister e.l. øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.

	Vørteret ble helt over i et kar som bl.a. ble kalt gil/gilså, m. (Vestlandet), gangkar/gjærkar (Telemark, Sørlandet), holk, m. (Valdres, Hallingdal), ølstamp, m. (Trøndelag). Når det var passe avkjølt, ble det tilsatt gjær, kalt jester o.l. (gno. jostr, m.), kveik, f. (Telemark og Vestlandet, særlig Hardanger), gang, m. (Østlandet), nøre, n., eller berm, m. På dette stadium av b. ble væsken kalt øl. Karet ble så dekket til med et klede, og ølet fikk gjære 3–4 døgn før det ble tappet over på kagger e.l		Vørteret ble helt over i et kar som bl.a. ble kalt gil/gilså, m. (Vestlandet), gangkar/gjærkar (Telemark, Sørlandet), holk, m. (Valdres, Hallingdal), ølstamp, m. (Trøndelag). Når det var passe avkjølt, ble det tilsatt gjær, kalt jester o.l. (gno. jostr, m.), kveik, f. (Telemark og Vestlandet, særlig Hardanger), gang, m. (Østlandet), nøre, n., eller berm, m. På dette stadium av b. ble væsken kalt øl. Karet ble så dekket til med et klede, og ølet fikk gjære 3–4 døgn før det ble tappet over på kagger e.l
	Som smakstilsetninger i øl er det i tillegg til einer blitt brukt bl.a. humle (hunnblomsten), pors, ryllik, reinfann og karve. {{sign\|H.W.}}
			Som smakstilsetninger i øl er det i tillegg til einer blitt brukt bl.a. [[humle]] (hunnblomsten), [[pors]], [[ryllik]], [[reinfann]] og [[karve]]. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Drikke~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Brygging\| {{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Øl\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 17. jun. 2008 kl. 18:11

2008-06-17T18:11:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2008 kl. 18:11
Linje 1:		Linje 1:
	Brygging av øl krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av blandkorn eller havre. Arbeidsgangen ved b. har variert en god del.		'''Brygging''' av øl krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av blandkorn eller havre. Arbeidsgangen ved brygging har variert en god del.

	Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt f.eks. i en maltkarm (maltbenk) og plassert i et oppvarmet værelse e.l. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt malt. Prosessen kaltes melting. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På Østlandet foregikk dette helst i bastu (s.d.) eller kjone (s.d.). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ~~røykovnen~~ (s.d.) og på en turkehelle/tørkhylle satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jf. kornbehandling VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig kvern (s.d.).		Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt f.eks. i en maltkarm (maltbenk) og plassert i et oppvarmet værelse e.l. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt malt. Prosessen kaltes melting. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På Østlandet foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (s.d.) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (s.d.). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (s.d.) og på en turkehelle/tørkhylle satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jf. ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (s.d.).

	Neste arbeidsprosess var å meske maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (meisk/mesk/mask, m., eller drav, n.). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i Trøndelag ble meisken helst kokt.		Neste arbeidsprosess var å meske maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (meisk/mesk/mask, m., eller drav, n.). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i Trøndelag ble meisken helst kokt.
Linje 8:		Linje 8:

	Vørteret ble helt over i et kar som bl.a. ble kalt gil/gilså, m. (Vestlandet), gangkar/gjærkar (Telemark, Sørlandet), holk, m. (Valdres, Hallingdal), ølstamp, m. (Trøndelag). Når det var passe avkjølt, ble det tilsatt gjær, kalt jester o.l. (gno. jostr, m.), kveik, f. (Telemark og Vestlandet, særlig Hardanger), gang, m. (Østlandet), nøre, n., eller berm, m. På dette stadium av b. ble væsken kalt øl. Karet ble så dekket til med et klede, og ølet fikk gjære 3–4 døgn før det ble tappet over på kagger e.l		Vørteret ble helt over i et kar som bl.a. ble kalt gil/gilså, m. (Vestlandet), gangkar/gjærkar (Telemark, Sørlandet), holk, m. (Valdres, Hallingdal), ølstamp, m. (Trøndelag). Når det var passe avkjølt, ble det tilsatt gjær, kalt jester o.l. (gno. jostr, m.), kveik, f. (Telemark og Vestlandet, særlig Hardanger), gang, m. (Østlandet), nøre, n., eller berm, m. På dette stadium av b. ble væsken kalt øl. Karet ble så dekket til med et klede, og ølet fikk gjære 3–4 døgn før det ble tappet over på kagger e.l
	Som smakstilsetninger i øl er det i tillegg til einer blitt brukt bl.a. humle (hunnblomsten), pors, ryllik, reinfann og karve. H.W.		Som smakstilsetninger i øl er det i tillegg til einer blitt brukt bl.a. humle (hunnblomsten), pors, ryllik, reinfann og karve. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Drikke\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Brygging av øl krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av blandkorn eller havre. Arbeidsgangen ved b. har variert en god del...

2008-06-08T16:47:18Z

Ny side: Brygging av øl krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av blandkorn eller havre. Arbeidsgangen ved b. har variert en god del...

Ny side

Brygging av øl krevde godt korn (veggerandskorn). Som regel bruktes bygg, men langs vestkysten ble det også brygget av blandkorn eller havre. Arbeidsgangen ved b. har variert en god del.

Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt f.eks. i en maltkarm (maltbenk) og plassert i et oppvarmet værelse e.l. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt malt. Prosessen kaltes melting. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På Østlandet foregikk dette helst i bastu (s.d.) eller kjone (s.d.). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over røykovnen (s.d.) og på en turkehelle/tørkhylle satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jf. kornbehandling VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig kvern (s.d.).

Neste arbeidsprosess var å meske maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (meisk/mesk/mask, m., eller drav, n.). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i Trøndelag ble meisken helst kokt.

Meisken ble deretter slått over i et rostekar (også kalt roste-så, m., -stamp m., -holk m., kolle/kølle f., stett(e) m., fotkjer n., o.a.). Det var et lagget kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister e.l. øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.

Vørteret ble helt over i et kar som bl.a. ble kalt gil/gilså, m. (Vestlandet), gangkar/gjærkar (Telemark, Sørlandet), holk, m. (Valdres, Hallingdal), ølstamp, m. (Trøndelag). Når det var passe avkjølt, ble det tilsatt gjær, kalt jester o.l. (gno. jostr, m.), kveik, f. (Telemark og Vestlandet, særlig Hardanger), gang, m. (Østlandet), nøre, n., eller berm, m. På dette stadium av b. ble væsken kalt øl. Karet ble så dekket til med et klede, og ølet fikk gjære 3–4 døgn før det ble tappet over på kagger e.l
Som smakstilsetninger i øl er det i tillegg til einer blitt brukt bl.a. humle (hunnblomsten), pors, ryllik, reinfann og karve. H.W.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:44
Linje 3:		Linje 3:
	Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt for eksempel i en ''maltkarm'' (''maltbenk'') og plassert i et oppvarmet værelse eller liknende. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På [[Østlandet]] foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (se dette) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (se dette). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (se dette) og på en ''turkehelle/tørkhylle'' satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jamfør ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (se dette).		Kornet ble først lagt i vann noen dager, som regel i en sekk som ble senket ned i rennende vann. Når det var godt gjennombløtt, ble det tømt for eksempel i en ''maltkarm'' (''maltbenk'') og plassert i et oppvarmet værelse eller liknende. Kornet begynte da å spire og ble heretter kalt ''malt''. Prosessen kaltes ''melting''. Spiringen ble avbrutt på et tidlig tidspunkt, og maltet tørket. På [[Østlandet]] foregikk dette helst i ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'' (se dette) eller ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' (se dette). Tørking i bastu hadde også en videre utbredelse, men ellers ble det vesta- og nordafjells benyttet en rekke forskjellige tørkeinnretninger, derav en del som virket etter kjone-prinsippet. Malt ble dessuten tørket på hella over ''[[Leksikon:røykovn\|røykovn]]'' (se dette) og på en ''turkehelle/tørkhylle'' satt opp i tilknytning til peisen i eldhuset eller stua. Malt er bare unntaksvis blitt tørket i gryte (jamfør ''[[Leksikon:kornbehandling\|kornbehandling]]'' VII). Til malingen av maltet ble det brukt vanlig ''[[Leksikon:kvern\|kvern]]'' (se dette).

	Neste arbeidsprosess var å ''meske'' maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'', eller ''drav'', {{n.}}). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.		Neste arbeidsprosess var å ''meske'' maltet: Det ble tilsatt et visst kvantum varmt/kaldt vann eller varmt/kaldt avkok av einer, slik at det ble en tykk røre (''meisk''/''mesk''/''mask'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'', eller ''drav'', ''[[grammatisk kjønn\|n.]]''). Karet ble dekket til og fikk stå noen timer. På Østlandet og i [[Trøndelag]] ble meisken helst kokt.

	Meisken ble deretter slått over i et ''rostekar'' (også kalt ''roste-så'', m., -''stamp'' m., -''holk'' m., ''kolle/kølle'' f., ''stett''(e) m., ''fotkjer'' n., og annet). Det var et [[Leksikon:lagging\|lagget]] kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister eller liknende øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.		Meisken ble deretter slått over i et ''rostekar'' (også kalt ''roste-så'', m., -''stamp'' m., -''holk'' m., ''kolle/kølle'' f., ''stett''(e) m., ''fotkjer'' n., og annet). Det var et [[Leksikon:lagging\|lagget]] kar med bein (eller plassert på stativ) og med tappekran nær bunnen. Over krana lå en sil, som ofte besto av trepinner nederst og halm, einer, orekvister eller liknende øverst. Over meisken ble det slått vann eller einerekstrakt. Etter en stund ble væsken tappet av. Den kaltes oftest vørter (gno. virtr, n.) eller vyrkje, n. Også vørteret ble som regel kokt. Meisken som ble igjen i rostekaret, er blitt brukt som mat både for folk og fe.