Leksikon:Buslitsmann - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

2023-02-10T14:51:38Z

Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:51
Linje 1:		Linje 1:
	'''Buslitsmann''' ([[norrønt]] ''búslitsmaðr'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''arðarleiga'') i kompensasjon.		'''Buslitsmann''' ([[norrønt]] ''búslitsmaðr'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'') kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''arðarleiga'') i kompensasjon.

	I [[Christian 4. norske lov\|Christian 4. norske lovbok]] ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå ''utminnelsespenger''. (Christian 4. norske lov VI,1; [[Christian 5. norske lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.		I [[Christian 4. norske lov\|Christian 4. norske lovbok]] ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå ''utminnelsespenger''. (Christian 4. norske lov VI,1; [[Christian 5. norske lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.

Olve Utne: Teksterstatting – «∂» til «ð»

2022-12-01T22:37:02Z

Teksterstatting – «∂» til «ð»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:37
Linje 1:		Linje 1:
	'''Buslitsmann''' ([[norrønt]] ''~~búslitsma∂r~~'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''~~ar∂arleiga~~'') i kompensasjon.		'''Buslitsmann''' ([[norrønt]] ''búslitsmaðr'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''arðarleiga'') i kompensasjon.

	I [[Christian 4. norske lov\|Christian 4. norske lovbok]] ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå ''utminnelsespenger''. (Christian 4. norske lov VI,1; [[Christian 5. norske lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.		I [[Christian 4. norske lov\|Christian 4. norske lovbok]] ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå ''utminnelsespenger''. (Christian 4. norske lov VI,1; [[Christian 5. norske lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.

Olve Utne: Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

2022-12-01T22:11:02Z

Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:11
Linje 1:		Linje 1:
	'''Buslitsmann''' (~~{{gno.}}~~ ''búslitsma∂r'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''ar∂arleiga'') i kompensasjon.		'''Buslitsmann''' ([[norrønt]] ''búslitsma∂r'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''ar∂arleiga'') i kompensasjon.

	I [[Christian 4. norske lov\|Christian 4. norske lovbok]] ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå ''utminnelsespenger''. (Christian 4. norske lov VI,1; [[Christian 5. norske lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.		I [[Christian 4. norske lov\|Christian 4. norske lovbok]] ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå ''utminnelsespenger''. (Christian 4. norske lov VI,1; [[Christian 5. norske lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-11T12:43:02Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 12:43
Linje 7:		Linje 7:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Eiendom~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Lenket, rettet og skrevet forkotelser helt ut.

2009-11-09T16:47:15Z

Lenket, rettet og skrevet forkotelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. nov. 2009 kl. 16:47
Linje 1:		Linje 1:
	'''Buslitsmann''' ({{gno.}} ''búslitsma∂r'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''ar∂arleiga'') i kompensasjon.		'''Buslitsmann''' ({{gno.}} ''búslitsma∂r'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''ar∂arleiga'') i kompensasjon.

	I Christian ~~IV’s~~ norske lovbok ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå utminnelsespenger. (~~[[C.~~4. ~~no.~~ lov]] VI,1; [[C.5. ~~no.~~ lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.		I [[Christian 4. norske lov\|Christian 4. norske lovbok]] ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå ''utminnelsespenger''. (Christian 4. norske lov VI,1; [[Christian 5. norske lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.

	Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo forordning [[18. oktober\|18/10]] [[1780]] at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter odelsloven 1821 § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var buslitsmann, dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. {{sign\|S.I.}}/{{sign\|K.J.}}		Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo [[Leksikon:forordning\|forordning]] [[18. oktober\|18/10]] [[1780]] at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter [[odelsloven 1821]] § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var buslitsmann, dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. {{sign\|S.I.}}/{{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg på 10. aug. 2008 kl. 17:22

2008-08-10T17:22:40Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. aug. 2008 kl. 17:22
Linje 1:		Linje 1:
	Buslitsmann (gno. búslitsma∂r, m.) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge Landsloven (VII,1), som for øvrig bare gjentar ~~Frostatingslovens~~ bestemmelser om b. (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt b., om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (ar∂arleiga) i kompensasjon.		'''Buslitsmann''' ({{gno.}} ''búslitsma∂r'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''ar∂arleiga'') i kompensasjon.

	I Christian IV’s norske lovbok ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå utminnelsespenger. (C.4. no. lov VI,1; C.5. no. lov 3–13–1.) På ~~1600–1700~~-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.		I Christian IV’s norske lovbok ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå utminnelsespenger. ([[C.4. no. lov]] VI,1; [[C.5. no. lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.

	Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo forordning 18/10 1780 at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter odelsloven 1821 § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var b., dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. S.I./K.J.		Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo forordning [[18. oktober\|18/10]] [[1780]] at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter odelsloven 1821 § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var buslitsmann, dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. {{sign\|S.I.}}/{{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Buslitsmann (gno. búslitsma∂r, m.) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge Landsloven (VII,1), som for ø...

2008-06-08T16:58:40Z

Ny side: Buslitsmann (gno. búslitsma∂r, m.) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge Landsloven (VII,1), som for ø...

Ny side

Buslitsmann (gno. búslitsma∂r, m.) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge Landsloven (VII,1), som for øvrig bare gjentar Frostatingslovens bestemmelser om b. (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt b., om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (ar∂arleiga) i kompensasjon.

I Christian IV’s norske lovbok ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå utminnelsespenger. (C.4. no. lov VI,1; C.5. no. lov 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.

Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo forordning 18/10 1780 at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter odelsloven 1821 § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var b., dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. S.I./K.J.

{{nhl}}