Leksikon:Bygdefar - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 21. apr. 2023 kl. 07:20

2023-04-21T07:20:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. apr. 2023 kl. 07:20
Linje 3:		Linje 3:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Samferdsel og ~~kommunikasjon~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Samferdsel og transport\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Handel\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Handel\|{{PAGENAME}}]]

	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Ola Alsvik på 30. mar. 2020 kl. 09:17

2020-03-30T09:17:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2020 kl. 09:17
Linje 5:		Linje 5:
	[[Kategori:Samferdsel og kommunikasjon\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Samferdsel og kommunikasjon\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Handel\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Handel\|{{PAGENAME}}]]

			{{Klasserommet}}

Cnyborg: lenke

2018-10-24T11:57:47Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. okt. 2018 kl. 11:57
Linje 1:		Linje 1:
	'''Bygdefar''', i [[Nordland]] og [[Troms]] et distrikt (''skipperdistrikt''), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast ''skipperleie'' og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra [[Bergen]] (se ''[[Leksikon:bergenssegling\|bergenssegling]]'') og til og fra [[Leksikon:vær\|fiskeværa]] (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i [[Vågan]] og godkjent ved [[Leksikon:reskript\|reskript]] 6. mars [[1739]]. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede [[Leksikon:forordning\|forordning]] av 7. august [[1697]] bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom ''[[Leksikon:skipper\|skipper]]'' (se dette) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se ''[[Leksikon:båtsett\|båtsett]]'') og til å stille mannskap (se ''[[Leksikon:håsete\|håsete]]'') på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av ''[[Leksikon:Gjestgivere\|gjestgiverne]]'' (se dette), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover [[1800-tallet]] som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste cirka 1890. {{sign\|H.D.B.}}		'''Bygdefar''', i [[Nordland]] og [[Troms]] et distrikt (''skipperdistrikt''), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast ''skipperleie'' og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra [[Bergen]] (se ''[[Leksikon:bergenssegling\|bergenssegling]]'') og til og fra [[Leksikon:vær\|fiskeværa]] (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i [[Vågan kommune\|Vågan]] og godkjent ved [[Leksikon:reskript\|reskript]] 6. mars [[1739]]. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede [[Leksikon:forordning\|forordning]] av 7. august [[1697]] bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom ''[[Leksikon:skipper\|skipper]]'' (se dette) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se ''[[Leksikon:båtsett\|båtsett]]'') og til å stille mannskap (se ''[[Leksikon:håsete\|håsete]]'') på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av ''[[Leksikon:Gjestgivere\|gjestgiverne]]'' (se dette), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover [[1800-tallet]] som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste cirka 1890. {{sign\|H.D.B.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Ida Tolgensbakk: Omkategoriserer.

2011-01-25T09:37:26Z

Omkategoriserer.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2011 kl. 09:37
Linje 3:		Linje 3:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Kommunikasjon~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Samferdsel og kommunikasjon\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Handel\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Handel\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Retter lenke.

2009-11-16T13:23:36Z

Retter lenke.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. nov. 2009 kl. 13:23
Linje 1:		Linje 1:
	'''Bygdefar''', i [[Nordland]] og [[Troms]] et distrikt (''skipperdistrikt''), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast ''skipperleie'' og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra [[Bergen]] (se ''[[Leksikon:bergenssegling\|bergenssegling]]'') og til og fra [[Leksikon:vær\|fiskeværa]] (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i [[Vågan]] og godkjent ved [[Leksikon:reskript\|reskript]] 6. mars [[1739]]. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede [[Leksikon:forordning\|forordning]] av 7. august [[1697]] bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom ''[[Leksikon:skipper\|skipper]]'' (se dette) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se ''[[Leksikon:båtsett\|båtsett]]'') og til å stille mannskap (se ''[[Leksikon:håsete\|håsete]]'') på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av ''[[Leksikon:Gjestgivere\|gjestgiverne\|]]'' (se dette), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover [[1800-tallet]] som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste cirka 1890. {{sign\|H.D.B.}}		'''Bygdefar''', i [[Nordland]] og [[Troms]] et distrikt (''skipperdistrikt''), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast ''skipperleie'' og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra [[Bergen]] (se ''[[Leksikon:bergenssegling\|bergenssegling]]'') og til og fra [[Leksikon:vær\|fiskeværa]] (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i [[Vågan]] og godkjent ved [[Leksikon:reskript\|reskript]] 6. mars [[1739]]. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede [[Leksikon:forordning\|forordning]] av 7. august [[1697]] bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom ''[[Leksikon:skipper\|skipper]]'' (se dette) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se ''[[Leksikon:båtsett\|båtsett]]'') og til å stille mannskap (se ''[[Leksikon:håsete\|håsete]]'') på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av ''[[Leksikon:Gjestgivere\|gjestgiverne]]'' (se dette), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover [[1800-tallet]] som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste cirka 1890. {{sign\|H.D.B.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-11-16T13:21:13Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. nov. 2009 kl. 13:21
Linje 1:		Linje 1:
	'''Bygdefar''', i [[Nordland]] og [[Troms]] et distrikt (skipperdistrikt), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast skipperleie og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra [[Bergen]] (se ''[[Leksikon:bergenssegling\|bergenssegling]]'') og til og fra fiskeværa (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i Vågan og godkjent ved ~~reskr.~~ 6. mars [[1739]]. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede ~~forordn.~~ av 7. ~~aug.~~ [[1697]] bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom ''[[Leksikon:skipper\|skipper]]'' (~~s.d.~~) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se ''[[Leksikon:båtsett\|båtsett]]'') og til å stille mannskap (se ''[[Leksikon:håsete\|håsete]]'') på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av ''[[Leksikon:Gjestgivere\|gjestgiverne\|]]'' (~~s.d.~~), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover 1800-tallet som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste ~~ca.~~ 1890. {{sign\|H.D.B.}}		'''Bygdefar''', i [[Nordland]] og [[Troms]] et distrikt (''skipperdistrikt''), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast ''skipperleie'' og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra [[Bergen]] (se ''[[Leksikon:bergenssegling\|bergenssegling]]'') og til og fra [[Leksikon:vær\|fiskeværa]] (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i [[Vågan]] og godkjent ved [[Leksikon:reskript\|reskript]] 6. mars [[1739]]. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede [[Leksikon:forordning\|forordning]] av 7. august [[1697]] bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom ''[[Leksikon:skipper\|skipper]]'' (se dette) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se ''[[Leksikon:båtsett\|båtsett]]'') og til å stille mannskap (se ''[[Leksikon:håsete\|håsete]]'') på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av ''[[Leksikon:Gjestgivere\|gjestgiverne\|]]'' (se dette), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover [[1800-tallet]] som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste cirka 1890. {{sign\|H.D.B.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg på 10. aug. 2008 kl. 21:25

2008-08-10T21:25:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. aug. 2008 kl. 21:25
Linje 1:		Linje 1:
	Bygdefar, i Nordland og Troms et distrikt (skipperdistrikt), der bøndene i fellesskap befraktet ei ~~b.jekt~~. Den hørte hjemme ved et fast skipperleie og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra Bergen (se bergenssegling) og til og fra fiskeværa (især lofotværa). Eieren av ~~b.jekta~~ var gjerne en velstående bonde. ~~B.retten~~ var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i Vågan og godkjent ved reskr. 6. mars 1739. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede forordn. av 7. aug. 1697 bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for ~~b.jektene~~. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom skipper (s.d.) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se båtsett) og til å stille mannskap (se håsete) på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis ~~b.jekta~~ ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i b., fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del b. overtatt av gjestgiverne (s.d.), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre ~~b.jekter~~ fortsatte derfor utover 1800-tallet som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste ca. 1890. H.D.B.		'''Bygdefar''', i [[Nordland]] og [[Troms]] et distrikt (skipperdistrikt), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast skipperleie og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra [[Bergen]] (se ''[[Leksikon:bergenssegling\|bergenssegling]]'') og til og fra fiskeværa (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i Vågan og godkjent ved reskr. 6. mars [[1739]]. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede forordn. av 7. aug. [[1697]] bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom ''[[Leksikon:skipper\|skipper]]'' (s.d.) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se ''[[Leksikon:båtsett\|båtsett]]'') og til å stille mannskap (se ''[[Leksikon:håsete\|håsete]]'') på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av ''[[Leksikon:Gjestgivere\|gjestgiverne\|]]'' (s.d.), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover 1800-tallet som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste ca. 1890. {{sign\|H.D.B.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Kommunikasjon\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Handel\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Bygdefar, i Nordland og Troms et distrikt (skipperdistrikt), der bøndene i fellesskap befraktet ei b.jekt. Den hørte hjemme ved et fast skipperleie og hadde fortrinnsrett (og plikt) til ...

2008-06-08T20:04:57Z

Ny side: Bygdefar, i Nordland og Troms et distrikt (skipperdistrikt), der bøndene i fellesskap befraktet ei b.jekt. Den hørte hjemme ved et fast skipperleie og hadde fortrinnsrett (og plikt) til ...

Ny side

Bygdefar, i Nordland og Troms et distrikt (skipperdistrikt), der bøndene i fellesskap befraktet ei b.jekt. Den hørte hjemme ved et fast skipperleie og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra Bergen (se bergenssegling) og til og fra fiskeværa (især lofotværa). Eieren av b.jekta var gjerne en velstående bonde. B.retten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i Vågan og godkjent ved reskr. 6. mars 1739. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede forordn. av 7. aug. 1697 bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for b.jektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom skipper (s.d.) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se båtsett) og til å stille mannskap (se håsete) på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis b.jekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i b., fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del b. overtatt av gjestgiverne (s.d.), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre b.jekter fortsatte derfor utover 1800-tallet som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste ca. 1890. H.D.B.

{{nhl}}