Leksikon:Ed - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 20. mai 2014 kl. 12:46

2014-05-20T12:46:41Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. mai 2014 kl. 12:46
Linje 10:		Linje 10:

	[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Kongehuset~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-25T10:14:04Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. nov. 2011 kl. 10:14
Linje 10:		Linje 10:

	[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Monarki~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kongehuset\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: noen fork, men ikke skrevet loven helt ut siden deet er lenka

2009-10-16T08:28:31Z

noen fork, men ikke skrevet loven helt ut siden deet er lenka

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. okt. 2009 kl. 08:28
Linje 3:		Linje 3:
	De assertoriske eder var særlig knyttet til rettergangen, hvor de oftest ble brukt i forbindelse med bevisførselen. Disse edene spilte en stor rolle i prosessordningen fra [[middelalderen]] og fram til slutten av [[1600-tallet]] ([[C.5. no. lov]] 1–4). Mest kjent fra den gamle rettergangsordningen er trolig nektelsesed, som bl.a. ble brukt i forbindelse med drapssaker (se ''[[Leksikon:døl\|døl]]''), men som ikke fungerte ved trolldomssakene (jf. ''[[Leksikon:gudsdom\|gudsdom]]'', som i egenskap av subsidiært bevismiddel fikk en renessanse i forbindelse med hekseprosessene på 1500–1600-tallet).		De assertoriske eder var særlig knyttet til rettergangen, hvor de oftest ble brukt i forbindelse med bevisførselen. Disse edene spilte en stor rolle i prosessordningen fra [[middelalderen]] og fram til slutten av [[1600-tallet]] ([[C.5. no. lov]] 1–4). Mest kjent fra den gamle rettergangsordningen er trolig nektelsesed, som bl.a. ble brukt i forbindelse med drapssaker (se ''[[Leksikon:døl\|døl]]''), men som ikke fungerte ved trolldomssakene (jf. ''[[Leksikon:gudsdom\|gudsdom]]'', som i egenskap av subsidiært bevismiddel fikk en renessanse i forbindelse med hekseprosessene på 1500–1600-tallet).

	Promissoriske var ~~bl.a.~~ de eder embetsmennene måtte avlegge ved overtakelsen av embetet. C.5. danske lov synes å forutsette at alle embetsmenn var edsfestet. (C. 5. danske lov 1–1–5; Bilag til C.5. no. lov hvor edsformularet for dommerne er inntatt.) Likeledes var det edsfestingen hos lagmannen som gjorde en lekmann til ''[[Leksikon:lagrettemann\|lagrettemann]]'' (s.d.), ~~dvs.~~ autoriserte ham til ~~lekdommervervet~~. ([[Landsloven]] I, 3; C.5. no. lov 1–7–2.) Derfor ble lagrettemennene undertiden også kalt «sornemenn» liksom de edsvorne tingskriverne etter hvert ble kalt «sorenskrivere». (C.5. no. lov 1–13–7.)		Promissoriske var blant annet de eder embetsmennene måtte avlegge ved overtakelsen av embetet. C.5. danske lov synes å forutsette at alle embetsmenn var edsfestet. (C. 5. danske lov 1–1–5; Bilag til C.5. no. lov hvor edsformularet for dommerne er inntatt.) Likeledes var det edsfestingen hos lagmannen som gjorde en lekmann til ''[[Leksikon:lagrettemann\|lagrettemann]]'' (s.d.), det vil si autoriserte ham til [[lekdommer]]vervet. ([[Landsloven]] I, 3; C.5. no. lov 1–7–2.) Derfor ble lagrettemennene undertiden også kalt «sornemenn» liksom de edsvorne tingskriverne etter hvert ble kalt «sorenskrivere». (C.5. no. lov 1–13–7.)

	I det riksrådskonstitusjonalistiske valgmonarkiet (1450–1660) måtte kongene avlegge ed på forfatningen, dvs. ''[[Leksikon:Valghåndfestning\|valghåndfestningen\|]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:tronfølge\|tronfølge]]'') ved innsettelsen i embetet. Denne forfatningseden var promissorisk. Som følge av at kroningen ved utgangen av middelalderen ble omtolket fra å være en rent kirkelig handling til å bli den seremonien hvorved den utvalgte kongen ble overdratt den hele og fulle kongelige myndighet (lovfestet første gang i [[1483]]), fikk kroningseden rollen som forfatningsed (''NglL'' 2.r. III,1., se ellers ''Aarsberetn. G. Arch.'' II; [[C.4. no. lov]] I, 10.) Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s kroningsvegring i 1520–30-årene førte dermed til at [[Frederik I]] formelt sett aldri ble mer enn «utvalgt» konge til Norge. (I den gammelnorske arverikeforfatningen var det ikke tale om noen kongsed ved tronskiftet, men ved innsettelsen (''konungstekja'') skulle kongen avgi et løfte («konongs iattan», [[Hirdskråen]] 6). Undersåttenes troskapsed ved tronskifte må også regnes som promissorisk ed. (Landsloven II, 9 12, jf. Hirdskråen 5–10; C.4.no.lov I, 11.) {{sign\|S.I.}}		I det riksrådskonstitusjonalistiske valgmonarkiet (1450–1660) måtte kongene avlegge ed på forfatningen, dvs. ''[[Leksikon:Valghåndfestning\|valghåndfestningen\|]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:tronfølge\|tronfølge]]'') ved innsettelsen i embetet. Denne forfatningseden var promissorisk. Som følge av at kroningen ved utgangen av middelalderen ble omtolket fra å være en rent kirkelig handling til å bli den seremonien hvorved den utvalgte kongen ble overdratt den hele og fulle kongelige myndighet (lovfestet første gang i [[1483]]), fikk kroningseden rollen som forfatningsed (''NglL'' 2.r. III,1., se ellers ''Aarsberetn. G. Arch.'' II; [[C.4. no. lov]] I, 10.) Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s kroningsvegring i 1520–30-årene førte dermed til at [[Frederik I]] formelt sett aldri ble mer enn «utvalgt» konge til Norge. (I den gammelnorske arverikeforfatningen var det ikke tale om noen kongsed ved tronskiftet, men ved innsettelsen (''konungstekja'') skulle kongen avgi et løfte («konongs iattan», [[Hirdskråen]] 6). Undersåttenes troskapsed ved tronskifte må også regnes som promissorisk ed. (Landsloven II, 9 12, jf. Hirdskråen 5–10; C.4.no.lov I, 11.) {{sign\|S.I.}}

Cnyborg på 19. aug. 2008 kl. 16:34

2008-08-19T16:34:53Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. aug. 2008 kl. 16:34
Linje 1:		Linje 1:
	Ed ble i eldre tid hyppig brukt som rettslig bekreftelsesmiddel. Rettsvitenskapen regner gjerne med to hovedgrupper e.: de assertoriske e., som hadde til hensikt å bekrefte sannheten av et utsagn, og de promissoriske e., som skulle binde ~~e.avleggeren~~ til å stå ved de forpliktelsene han hadde påtatt seg.		'''Ed''' ble i eldre tid hyppig brukt som rettslig bekreftelsesmiddel. Rettsvitenskapen regner gjerne med to hovedgrupper eder: de ''assertoriske eder'', som hadde til hensikt å bekrefte sannheten av et utsagn, og de ''promissoriske eder'', som skulle binde edsavleggeren til å stå ved de forpliktelsene han hadde påtatt seg.

	De assertoriske e. var særlig knyttet til rettergangen, hvor de oftest ble brukt i forbindelse med bevisførselen. Disse e. spilte en stor rolle i prosessordningen fra middelalderen og fram til slutten av 1600-tallet (C.5. no. lov 1–4). Mest kjent fra den gamle rettergangsordningen er trolig ~~nektelses-e.~~, som bl.a. ble brukt i forbindelse med drapssaker (se døl), men som ikke fungerte ved trolldomssakene (jf. gudsdom, som i egenskap av subsidiært bevismiddel fikk en renessanse i forbindelse med hekseprosessene på 1500–1600-tallet).		De assertoriske eder var særlig knyttet til rettergangen, hvor de oftest ble brukt i forbindelse med bevisførselen. Disse edene spilte en stor rolle i prosessordningen fra [[middelalderen]] og fram til slutten av [[1600-tallet]] ([[C.5. no. lov]] 1–4). Mest kjent fra den gamle rettergangsordningen er trolig nektelsesed, som bl.a. ble brukt i forbindelse med drapssaker (se ''[[Leksikon:døl\|døl]]''), men som ikke fungerte ved trolldomssakene (jf. ''[[Leksikon:gudsdom\|gudsdom]]'', som i egenskap av subsidiært bevismiddel fikk en renessanse i forbindelse med hekseprosessene på 1500–1600-tallet).

	Promissoriske var bl.a. de e. embetsmennene måtte avlegge ved overtakelsen av embetet. C.5. danske lov synes å forutsette at alle embetsmenn var ~~e.festet~~. (C. 5. danske lov 1–1–5; Bilag til C.5. no. lov hvor ~~e.formularet~~ for dommerne er inntatt.) Likeledes var det ~~e.festingen~~ hos lagmannen som gjorde en lekmann til lagrettemann (s.d.), dvs. autoriserte ham til lekdommervervet. (Landsloven I, 3; C.5. no. lov 1–7–2.) Derfor ble lagrettemennene undertiden også kalt «sornemenn» liksom de edsvorne tingskriverne etter hvert ble kalt «sorenskrivere». (C.5. no. lov 1–13–7.)		Promissoriske var bl.a. de eder embetsmennene måtte avlegge ved overtakelsen av embetet. C.5. danske lov synes å forutsette at alle embetsmenn var edsfestet. (C. 5. danske lov 1–1–5; Bilag til C.5. no. lov hvor edsformularet for dommerne er inntatt.) Likeledes var det edsfestingen hos lagmannen som gjorde en lekmann til ''[[Leksikon:lagrettemann\|lagrettemann]]'' (s.d.), dvs. autoriserte ham til lekdommervervet. ([[Landsloven]] I, 3; C.5. no. lov 1–7–2.) Derfor ble lagrettemennene undertiden også kalt «sornemenn» liksom de edsvorne tingskriverne etter hvert ble kalt «sorenskrivere». (C.5. no. lov 1–13–7.)

	I det riksrådskonstitusjonalistiske valgmonarkiet (1450–1660) måtte kongene avlegge e. på forfatningen, dvs. valghåndfestningen (s.d., jf. tronfølge) ved innsettelsen i embetet. Denne ~~forfatnings-e.~~ var promissorisk. Som følge av at kroningen ved utgangen av middelalderen ble omtolket fra å være en rent kirkelig handling til å bli den seremonien hvorved den utvalgte kongen ble overdratt den hele og fulle kongelige myndighet (lovfestet første gang i 1483), fikk ~~kronings-e.~~ rollen som ~~forfatnings-e.~~ (NglL 2.r. III,1., se ellers Aarsberetn. G. Arch. II; C.4. no. lov I, 10.) Erkebiskop Olav ~~Engelbrektssons~~ kroningsvegring i 1520–30-årene førte dermed til at Frederik I formelt sett aldri ble mer enn «utvalgt» konge til Norge. (I den gammelnorske arverikeforfatningen var det ikke tale om noen ~~kongs-e.~~ ved tronskiftet, men ved innsettelsen (konungstekja) skulle kongen avgi et løfte («konongs iattan», Hirdskråen 6). Undersåttenes ~~troskaps-e.~~ ved tronskifte må også regnes som promissorisk e. (Landsloven II, 9 12, jf. Hirdskråen 5–10; C.4.no.lov I, 11.) S.I.		I det riksrådskonstitusjonalistiske valgmonarkiet (1450–1660) måtte kongene avlegge ed på forfatningen, dvs. ''[[Leksikon:Valghåndfestning\|valghåndfestningen\|]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:tronfølge\|tronfølge]]'') ved innsettelsen i embetet. Denne forfatningseden var promissorisk. Som følge av at kroningen ved utgangen av middelalderen ble omtolket fra å være en rent kirkelig handling til å bli den seremonien hvorved den utvalgte kongen ble overdratt den hele og fulle kongelige myndighet (lovfestet første gang i [[1483]]), fikk kroningseden rollen som forfatningsed (''NglL'' 2.r. III,1., se ellers ''Aarsberetn. G. Arch.'' II; [[C.4. no. lov]] I, 10.) Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s kroningsvegring i 1520–30-årene førte dermed til at [[Frederik I]] formelt sett aldri ble mer enn «utvalgt» konge til Norge. (I den gammelnorske arverikeforfatningen var det ikke tale om noen kongsed ved tronskiftet, men ved innsettelsen (''konungstekja'') skulle kongen avgi et løfte («konongs iattan», [[Hirdskråen]] 6). Undersåttenes troskapsed ved tronskifte må også regnes som promissorisk ed. (Landsloven II, 9 12, jf. Hirdskråen 5–10; C.4.no.lov I, 11.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Ed ble i eldre tid hyppig brukt som rettslig bekreftelsesmiddel. Rettsvitenskapen regner gjerne med to hovedgrupper e.: de assertoriske e., som hadde til hensikt å bekrefte sannheten av et...

2008-06-09T21:48:01Z

Ny side: Ed ble i eldre tid hyppig brukt som rettslig bekreftelsesmiddel. Rettsvitenskapen regner gjerne med to hovedgrupper e.: de assertoriske e., som hadde til hensikt å bekrefte sannheten av et...

Ny side

Ed ble i eldre tid hyppig brukt som rettslig bekreftelsesmiddel. Rettsvitenskapen regner gjerne med to hovedgrupper e.: de assertoriske e., som hadde til hensikt å bekrefte sannheten av et utsagn, og de promissoriske e., som skulle binde e.avleggeren til å stå ved de forpliktelsene han hadde påtatt seg.

De assertoriske e. var særlig knyttet til rettergangen, hvor de oftest ble brukt i forbindelse med bevisførselen. Disse e. spilte en stor rolle i prosessordningen fra middelalderen og fram til slutten av 1600-tallet (C.5. no. lov 1–4). Mest kjent fra den gamle rettergangsordningen er trolig nektelses-e., som bl.a. ble brukt i forbindelse med drapssaker (se døl), men som ikke fungerte ved trolldomssakene (jf. gudsdom, som i egenskap av subsidiært bevismiddel fikk en renessanse i forbindelse med hekseprosessene på 1500–1600-tallet).

Promissoriske var bl.a. de e. embetsmennene måtte avlegge ved overtakelsen av embetet. C.5. danske lov synes å forutsette at alle embetsmenn var e.festet. (C. 5. danske lov 1–1–5; Bilag til C.5. no. lov hvor e.formularet for dommerne er inntatt.) Likeledes var det e.festingen hos lagmannen som gjorde en lekmann til lagrettemann (s.d.), dvs. autoriserte ham til lekdommervervet. (Landsloven I, 3; C.5. no. lov 1–7–2.) Derfor ble lagrettemennene undertiden også kalt «sornemenn» liksom de edsvorne tingskriverne etter hvert ble kalt «sorenskrivere». (C.5. no. lov 1–13–7.)

I det riksrådskonstitusjonalistiske valgmonarkiet (1450–1660) måtte kongene avlegge e. på forfatningen, dvs. valghåndfestningen (s.d., jf. tronfølge) ved innsettelsen i embetet. Denne forfatnings-e. var promissorisk. Som følge av at kroningen ved utgangen av middelalderen ble omtolket fra å være en rent kirkelig handling til å bli den seremonien hvorved den utvalgte kongen ble overdratt den hele og fulle kongelige myndighet (lovfestet første gang i 1483), fikk kronings-e. rollen som forfatnings-e. (NglL 2.r. III,1., se ellers Aarsberetn. G. Arch. II; C.4. no. lov I, 10.) Erkebiskop Olav Engelbrektssons kroningsvegring i 1520–30-årene førte dermed til at Frederik I formelt sett aldri ble mer enn «utvalgt» konge til Norge. (I den gammelnorske arverikeforfatningen var det ikke tale om noen kongs-e. ved tronskiftet, men ved innsettelsen (konungstekja) skulle kongen avgi et løfte («konongs iattan», Hirdskråen 6). Undersåttenes troskaps-e. ved tronskifte må også regnes som promissorisk e. (Landsloven II, 9 12, jf. Hirdskråen 5–10; C.4.no.lov I, 11.) S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. okt. 2009 kl. 08:28
Linje 3:		Linje 3:
	De assertoriske eder var særlig knyttet til rettergangen, hvor de oftest ble brukt i forbindelse med bevisførselen. Disse edene spilte en stor rolle i prosessordningen fra [[middelalderen]] og fram til slutten av [[1600-tallet]] ([[C.5. no. lov]] 1–4). Mest kjent fra den gamle rettergangsordningen er trolig nektelsesed, som bl.a. ble brukt i forbindelse med drapssaker (se ''[[Leksikon:døl\|døl]]''), men som ikke fungerte ved trolldomssakene (jf. ''[[Leksikon:gudsdom\|gudsdom]]'', som i egenskap av subsidiært bevismiddel fikk en renessanse i forbindelse med hekseprosessene på 1500–1600-tallet).		De assertoriske eder var særlig knyttet til rettergangen, hvor de oftest ble brukt i forbindelse med bevisførselen. Disse edene spilte en stor rolle i prosessordningen fra [[middelalderen]] og fram til slutten av [[1600-tallet]] ([[C.5. no. lov]] 1–4). Mest kjent fra den gamle rettergangsordningen er trolig nektelsesed, som bl.a. ble brukt i forbindelse med drapssaker (se ''[[Leksikon:døl\|døl]]''), men som ikke fungerte ved trolldomssakene (jf. ''[[Leksikon:gudsdom\|gudsdom]]'', som i egenskap av subsidiært bevismiddel fikk en renessanse i forbindelse med hekseprosessene på 1500–1600-tallet).

	Promissoriske var ~~bl.a.~~ de eder embetsmennene måtte avlegge ved overtakelsen av embetet. C.5. danske lov synes å forutsette at alle embetsmenn var edsfestet. (C. 5. danske lov 1–1–5; Bilag til C.5. no. lov hvor edsformularet for dommerne er inntatt.) Likeledes var det edsfestingen hos lagmannen som gjorde en lekmann til ''[[Leksikon:lagrettemann\|lagrettemann]]'' (s.d.), ~~dvs.~~ autoriserte ham til ~~lekdommervervet~~. ([[Landsloven]] I, 3; C.5. no. lov 1–7–2.) Derfor ble lagrettemennene undertiden også kalt «sornemenn» liksom de edsvorne tingskriverne etter hvert ble kalt «sorenskrivere». (C.5. no. lov 1–13–7.)		Promissoriske var blant annet de eder embetsmennene måtte avlegge ved overtakelsen av embetet. C.5. danske lov synes å forutsette at alle embetsmenn var edsfestet. (C. 5. danske lov 1–1–5; Bilag til C.5. no. lov hvor edsformularet for dommerne er inntatt.) Likeledes var det edsfestingen hos lagmannen som gjorde en lekmann til ''[[Leksikon:lagrettemann\|lagrettemann]]'' (s.d.), det vil si autoriserte ham til [[lekdommer]]vervet. ([[Landsloven]] I, 3; C.5. no. lov 1–7–2.) Derfor ble lagrettemennene undertiden også kalt «sornemenn» liksom de edsvorne tingskriverne etter hvert ble kalt «sorenskrivere». (C.5. no. lov 1–13–7.)

	I det riksrådskonstitusjonalistiske valgmonarkiet (1450–1660) måtte kongene avlegge ed på forfatningen, dvs. ''[[Leksikon:Valghåndfestning\|valghåndfestningen\|]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:tronfølge\|tronfølge]]'') ved innsettelsen i embetet. Denne forfatningseden var promissorisk. Som følge av at kroningen ved utgangen av middelalderen ble omtolket fra å være en rent kirkelig handling til å bli den seremonien hvorved den utvalgte kongen ble overdratt den hele og fulle kongelige myndighet (lovfestet første gang i [[1483]]), fikk kroningseden rollen som forfatningsed (''NglL'' 2.r. III,1., se ellers ''Aarsberetn. G. Arch.'' II; [[C.4. no. lov]] I, 10.) Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s kroningsvegring i 1520–30-årene førte dermed til at [[Frederik I]] formelt sett aldri ble mer enn «utvalgt» konge til Norge. (I den gammelnorske arverikeforfatningen var det ikke tale om noen kongsed ved tronskiftet, men ved innsettelsen (''konungstekja'') skulle kongen avgi et løfte («konongs iattan», [[Hirdskråen]] 6). Undersåttenes troskapsed ved tronskifte må også regnes som promissorisk ed. (Landsloven II, 9 12, jf. Hirdskråen 5–10; C.4.no.lov I, 11.) {{sign\|S.I.}}		I det riksrådskonstitusjonalistiske valgmonarkiet (1450–1660) måtte kongene avlegge ed på forfatningen, dvs. ''[[Leksikon:Valghåndfestning\|valghåndfestningen\|]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:tronfølge\|tronfølge]]'') ved innsettelsen i embetet. Denne forfatningseden var promissorisk. Som følge av at kroningen ved utgangen av middelalderen ble omtolket fra å være en rent kirkelig handling til å bli den seremonien hvorved den utvalgte kongen ble overdratt den hele og fulle kongelige myndighet (lovfestet første gang i [[1483]]), fikk kroningseden rollen som forfatningsed (''NglL'' 2.r. III,1., se ellers ''Aarsberetn. G. Arch.'' II; [[C.4. no. lov]] I, 10.) Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s kroningsvegring i 1520–30-årene førte dermed til at [[Frederik I]] formelt sett aldri ble mer enn «utvalgt» konge til Norge. (I den gammelnorske arverikeforfatningen var det ikke tale om noen kongsed ved tronskiftet, men ved innsettelsen (''konungstekja'') skulle kongen avgi et løfte («konongs iattan», [[Hirdskråen]] 6). Undersåttenes troskapsed ved tronskifte må også regnes som promissorisk ed. (Landsloven II, 9 12, jf. Hirdskråen 5–10; C.4.no.lov I, 11.) {{sign\|S.I.}}