Leksikon:Fadder - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: korrektur

2019-05-22T11:28:22Z

korrektur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. mai 2019 kl. 11:28
Linje 1:		Linje 1:
	'''Fadder''', vitne ved ''[[Leksikon:dåp\|dåp]]'' (s.d.). I [[middelalderen]] tenktes fadderskap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og fadder samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. ~~Fadderenss~~ plikter var i tillegg til å bevitne dåpshandlingen å påta seg et særlig ansvar for den døpte dersom foreldrene døde. Ved reformasjonen bortfalt reglene om åndelig slektskap, men de sterke sosiale bånd mellom fadder og dåpsbarn besto.		'''Fadder''', vitne ved ''[[Leksikon:dåp\|dåp]]'' (s.d.). I [[middelalderen]] tenktes fadderskap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og fadder samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. Faddernes plikter var i tillegg til å bevitne dåpshandlingen å påta seg et særlig ansvar for den døpte dersom foreldrene døde. Ved reformasjonen bortfalt reglene om åndelig slektskap, men de sterke sosiale bånd mellom fadder og dåpsbarn besto.

	Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre faddere. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange faddere og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne faddergavene være rike. Faddergaver ble forbudt ved ~~forordn.~~ 13/3 [[1683]], men forbudet fikk ikke fullt gjennomslag. Den norske [[kirkeordinansen 1607]] fastsatte høyeste tillatte antall faddere til fem; dette gjentas i [[Kirkeritualet 1685]] og [[C.5. no. lov]] 1687 (2-5-5) og innskjerpes på [[1700-tallet]] (reskr. 24/10 [[1739]]). Faddere skulle være «ærlige og uberyktede» (C.5.no.lov 2-5-5), mens bannsatte (2-9-12) og ikke-lutheranere (reskr. 6/9 [[1690]], opphevet senest ved skr. 22/10 [[1880]]) ikke var tillatt som faddere.		Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre faddere. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange faddere og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne faddergavene være rike. Faddergaver ble forbudt ved forordning 13/3 [[1683]], men forbudet fikk ikke fullt gjennomslag. Den norske [[kirkeordinansen 1607]] fastsatte høyeste tillatte antall faddere til fem; dette gjentas i [[Kirkeritualet 1685]] og [[C.5. no. lov]] 1687 (2-5-5) og innskjerpes på [[1700-tallet]] (reskr. 24/10 [[1739]]). Faddere skulle være «ærlige og uberyktede» (C.5.no.lov 2-5-5), mens bannsatte (2-9-12) og ikke-lutheranere (reskr. 6/9 [[1690]], opphevet senest ved skr. 22/10 [[1880]]) ikke var tillatt som faddere.

	Den av fadderne som bar barnet var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige faddere ofret til presten. Fadderofring var ~~iflg.~~ C.5.no.lov (2-5-4) ikke tillatt ved dåp av barn født utenfor ekteskap, men denne ~~best.~~ ble opphevet ved ~~forordn.~~ 13/6 [[1771]].		Den av fadderne som bar barnet, var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige faddere ofret til presten. Fadderofring var ifølge C.5.no.lov (2-5-4) ikke tillatt ved dåp av barn født utenfor ekteskap, men denne bestemmelsen ble opphevet ved forordning 13/6 [[1771]].

	I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine faddere. {{sign\|A.B.A.}}		I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine faddere. {{sign\|A.B.A.}}

Cnyborg: kategorirydding

2013-09-24T09:06:12Z

kategorirydding

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. sep. 2013 kl. 09:06
Linje 10:		Linje 10:

	[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Folketro~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Folketru\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: formatering

2008-08-18T18:07:53Z

formatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. aug. 2008 kl. 18:07
Linje 1:		Linje 1:
	Fadder, vitne ved dåp (s.d.). I middelalderen tenktes ~~f.skap~~ å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og f. samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. ~~F.s~~ plikter var i tillegg til å bevitne dåpshandlingen å påta seg et særlig ansvar for den døpte dersom foreldrene døde. Ved reformasjonen bortfalt reglene om åndelig slektskap, men de sterke sosiale bånd mellom f. og dåpsbarn besto.		'''Fadder''', vitne ved ''[[Leksikon:dåp\|dåp]]'' (s.d.). I [[middelalderen]] tenktes fadderskap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og fadder samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. Fadderenss plikter var i tillegg til å bevitne dåpshandlingen å påta seg et særlig ansvar for den døpte dersom foreldrene døde. Ved reformasjonen bortfalt reglene om åndelig slektskap, men de sterke sosiale bånd mellom fadder og dåpsbarn besto.

	Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre f. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange f. og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne ~~f.gavene~~ være rike. ~~F.gaver~~ ble forbudt ved forordn. 13/3 1683, men forbudet fikk ikke fullt gjennomslag. Den norske kirkeordinansen 1607 fastsatte høyeste tillatte antall f. til fem; dette gjentas i Kirkeritualet 1685 og C.5. no. lov 1687 (2-5-5) og innskjerpes på 1700-tallet (reskr. 24/10 1739). F. skulle være «ærlige og uberyktede» (C.5.no.lov 2-5-5), mens bannsatte (2-9-12) og ikke-lutheranere (reskr. 6/9 1690, opphevet senest ved skr. 22/10 1880) ikke var tillatt som f.		Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre faddere. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange faddere og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne faddergavene være rike. Faddergaver ble forbudt ved forordn. 13/3 [[1683]], men forbudet fikk ikke fullt gjennomslag. Den norske [[kirkeordinansen 1607]] fastsatte høyeste tillatte antall faddere til fem; dette gjentas i [[Kirkeritualet 1685]] og [[C.5. no. lov]] 1687 (2-5-5) og innskjerpes på [[1700-tallet]] (reskr. 24/10 [[1739]]). Faddere skulle være «ærlige og uberyktede» (C.5.no.lov 2-5-5), mens bannsatte (2-9-12) og ikke-lutheranere (reskr. 6/9 [[1690]], opphevet senest ved skr. 22/10 [[1880]]) ikke var tillatt som faddere.

	Den av f. som bar barnet var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige f. ofret til presten. ~~F.ofring~~ var iflg. C.5.no.lov (2-5-4) ikke tillatt ved dåp av barn født utenfor ekteskap, men denne best. ble opphevet ved forordn. 13/6 1771.		Den av fadderne som bar barnet var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige faddere ofret til presten. Fadderofring var iflg. C.5.no.lov (2-5-4) ikke tillatt ved dåp av barn født utenfor ekteskap, men denne best. ble opphevet ved forordn. 13/6 [[1771]].

	I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine f. A.B.A.		I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine faddere. {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Folketro\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Fadder, vitne ved dåp (s.d.). I middelalderen tenktes f.skap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og f. samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap s...

2008-06-10T20:16:13Z

Ny side: Fadder, vitne ved dåp (s.d.). I middelalderen tenktes f.skap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og f. samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap s...

Ny side

Fadder, vitne ved dåp (s.d.). I middelalderen tenktes f.skap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og f. samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. F.s plikter var i tillegg til å bevitne dåpshandlingen å påta seg et særlig ansvar for den døpte dersom foreldrene døde. Ved reformasjonen bortfalt reglene om åndelig slektskap, men de sterke sosiale bånd mellom f. og dåpsbarn besto.

Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre f. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange f. og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne f.gavene være rike. F.gaver ble forbudt ved forordn. 13/3 1683, men forbudet fikk ikke fullt gjennomslag. Den norske kirkeordinansen 1607 fastsatte høyeste tillatte antall f. til fem; dette gjentas i Kirkeritualet 1685 og C.5. no. lov 1687 (2-5-5) og innskjerpes på 1700-tallet (reskr. 24/10 1739). F. skulle være «ærlige og uberyktede» (C.5.no.lov 2-5-5), mens bannsatte (2-9-12) og ikke-lutheranere (reskr. 6/9 1690, opphevet senest ved skr. 22/10 1880) ikke var tillatt som f.

Den av f. som bar barnet var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige f. ofret til presten. F.ofring var iflg. C.5.no.lov (2-5-4) ikke tillatt ved dåp av barn født utenfor ekteskap, men denne best. ble opphevet ved forordn. 13/6 1771.

I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine f. A.B.A.

{{nhl}}