Leksikon:Fattigkommisjon - Sideversjonshistorikk

Ola Alsvik på 16. jan. 2020 kl. 12:58

2020-01-16T12:58:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2020 kl. 12:58
Linje 16:		Linje 16:

	[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]
	{{~~Fattigkommisjon~~}}		{{Klasserommet}}

Ola Alsvik på 16. jan. 2020 kl. 12:58

2020-01-16T12:58:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2020 kl. 12:58
Linje 16:		Linje 16:

	[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]
			{{Fattigkommisjon}}

Cnyborg på 27. nov. 2013 kl. 14:31

2013-11-27T14:31:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. nov. 2013 kl. 14:31
Linje 5:		Linje 5:
	Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg med henhold til til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.).		Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg med henhold til til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.).

	Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordning 2. desember [[1741]], resolusjon 2. november [[1742~~]][[Lenketittel~~]], anordning 29. august [[1755]] og 5. mai 1786, resolusjon 3. april [[1789]] og 13. aug. [[1790]]). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens\|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var [[sogneprest]]en og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen\|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner\|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.		Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordning 2. desember [[1741]], resolusjon 2. november [[1742]], anordning 29. august [[1755]] og 5. mai 1786, resolusjon 3. april [[1789]] og 13. aug. [[1790]]). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens\|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var [[sogneprest]]en og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen\|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner\|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.

	I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. ''[[Leksikon:Taksérborger\|Taksérborger]]''ne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.		I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. ''[[Leksikon:Taksérborger\|Taksérborger]]''ne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.

Marthe Glad: forkortelse

2009-10-30T16:02:13Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. okt. 2009 kl. 16:02
Linje 3:		Linje 3:
	Etter [[reformasjonen]] gjorde øvrigheten det beste den kunne for å avskaffe bondeluten, som i prinsippet skulle finansiere fattigforsorgen på landsbygda. Bestemmelsen fra Landsloven ble imidlertid tatt inn i [[C.4 no. lov]]. I tillegg ble det senere i [[Christian IV]]’s regjeringstid bestemt at det skulle bygges [[fattighus]] i hvert sogn, og at det skulle settes «... en blok hoes huset, at got folk kunne legge deris almisse udi, som de ville gifve de fattige for guds skyld...» (Store recess I, 4–79). Men det er mer enn usikkert om denne bestemmelsen ble satt ut i livet. (S. Imsen: ''Norsk bondekommunalisme'' II, s. 123.)		Etter [[reformasjonen]] gjorde øvrigheten det beste den kunne for å avskaffe bondeluten, som i prinsippet skulle finansiere fattigforsorgen på landsbygda. Bestemmelsen fra Landsloven ble imidlertid tatt inn i [[C.4 no. lov]]. I tillegg ble det senere i [[Christian IV]]’s regjeringstid bestemt at det skulle bygges [[fattighus]] i hvert sogn, og at det skulle settes «... en blok hoes huset, at got folk kunne legge deris almisse udi, som de ville gifve de fattige for guds skyld...» (Store recess I, 4–79). Men det er mer enn usikkert om denne bestemmelsen ble satt ut i livet. (S. Imsen: ''Norsk bondekommunalisme'' II, s. 123.)

	Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg ~~mht.~~ til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.).		Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg med henhold til til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.).

	Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se ~~anordn.~~ 2. ~~des.~~ 1741, ~~resol.~~ 2. ~~nov.~~ 1742, ~~anordn.~~ 29. ~~aug.~~ 1755 og 5. mai 1786, ~~resol.~~ 3. ~~apr.~~ 1789 og 13. aug. 1790). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens\|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var ~~sognepresten~~ og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen\|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner\|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.		Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordning 2. desember [[1741]], resolusjon 2. november [[1742]][[Lenketittel]], anordning 29. august [[1755]] og 5. mai 1786, resolusjon 3. april [[1789]] og 13. aug. [[1790]]). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens\|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var [[sogneprest]]en og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen\|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner\|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.

	I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. ~~Taksérborgerne~~ skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.		I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. ''[[Leksikon:Taksérborger\|Taksérborger]]''ne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.

	På landsbygda skulle legdssystemet danne grunnlaget for forsorgsvesenet. ~~Legden~~ var en gruppe gårder som var kollektivt ansvarlige for å underholde et fattiglem eller flere. Legdsprinsippet, som opprinnelig var dansk, ble introdusert i Norge på 1500-tallet ved beskatning. Som tidligere skulle de fattige sendes på rundgang blant de underholdspliktige bøndene. Det var stor uklarhet mht. fordelingen av legdsplikten, men i prinsippet skulle den fordeles etter evne. Landskylda ble da vanligvis brukt som «utligningsgrunnlag». Det var også anledning til å fri seg fra legdsplikten mot å betale en fast avgift. Folk som ikke tilhørte bondestanden, kunne ilegges en fattigskatt, og også bøndene kunne pålegges forskjellige naturalytelser ut over legdspliktene.		På landsbygda skulle legdssystemet danne grunnlaget for forsorgsvesenet. [[Legd]]en var en gruppe gårder som var kollektivt ansvarlige for å underholde et fattiglem eller flere. Legdsprinsippet, som opprinnelig var dansk, ble introdusert i Norge på 1500-tallet ved beskatning. Som tidligere skulle de fattige sendes på rundgang blant de underholdspliktige bøndene. Det var stor uklarhet mht. fordelingen av legdsplikten, men i prinsippet skulle den fordeles etter evne. Landskylda ble da vanligvis brukt som «utligningsgrunnlag». Det var også anledning til å fri seg fra legdsplikten mot å betale en fast avgift. Folk som ikke tilhørte bondestanden, kunne ilegges en fattigskatt, og også bøndene kunne pålegges forskjellige naturalytelser ut over legdspliktene.

	Lovene av 1845 om fattigstellet for byene og landdistriktene la grunnlaget for et moderne forsorgsvesen. Fattigstellet ble lagt under de nye kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, og de kommunale fattigkommisjonene fikk rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til fattigforsorgen. Men allerede i 1863 kom det en ny fattiglov som i mangt betydde et tilbakesteg for de idealer man hadde søkt å iverksette i 1845. (''Betenkning fra Commission om Fattig-Væsenet'', Kra. 1856.) {{sign\|S.I.}}		Lovene av [[1845]] om fattigstellet for byene og landdistriktene la grunnlaget for et moderne forsorgsvesen. Fattigstellet ble lagt under de nye kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, og de kommunale fattigkommisjonene fikk rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til fattigforsorgen. Men allerede i 1863 kom det en ny fattiglov som i mangt betydde et tilbakesteg for de idealer man hadde søkt å iverksette i 1845. (''Betenkning fra Commission om Fattig-Væsenet'', Kra. 1856.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 19. jul. 2008 kl. 01:53

2008-07-19T01:53:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. jul. 2008 kl. 01:53
Linje 1:		Linje 1:
	Fattigkommisjon. Noen allmenn ~~off.~~ ordning for å sørge for fattige og trengende fantes ikke i middelalderen, men det var ansatser. Eksempelvis hadde kirken hospitaler (s.d.) i byene, og 1/4 av tienden, den såkalte bondeluten, var øremerket til bruk for de fattige (se tiende). Landsloven (VII,57) bestemte for øvrig at fattigfolk som ikke hadde slektninger med tilstrekkelige midler, skulle forsørges ved å bli sendt på omgang mellom gardene i bygda (husgang). Flytteruten for de fattige skulle være den samme som for budstikka.		'''Fattigkommisjon'''. Noen allmenn offentlig ordning for å sørge for fattige og trengende fantes ikke i [[middelalderen]], men det var ansatser. Eksempelvis hadde kirken ''[[Leksikon:hospitaler\|hospitaler]]'' (s.d.) i byene, og 1/4 av tienden, den såkalte bondeluten, var øremerket til bruk for de fattige (se ''[[Leksikon:tiende\|tiende]]''). [[Landsloven]] (VII,57) bestemte for øvrig at fattigfolk som ikke hadde slektninger med tilstrekkelige midler, skulle forsørges ved å bli sendt på omgang mellom gardene i bygda (husgang). Flytteruten for de fattige skulle være den samme som for budstikka.

	Etter reformasjonen gjorde øvrigheten det beste den kunne for å avskaffe bondeluten, som i prinsippet skulle finansiere fattigforsorgen på landsbygda. Bestemmelsen fra Landsloven ble imidlertid tatt inn i C.4 no. lov. I tillegg ble det senere i Christian ~~IV’s~~ regjeringstid bestemt at det skulle bygges fattighus i hvert sogn, og at det skulle settes «... en blok hoes huset, at got folk kunne legge deris almisse udi, som de ville gifve de fattige for guds skyld...» (Store recess I, 4–79). Men det er mer enn usikkert om denne bestemmelsen ble satt ut i livet. (S. Imsen: Norsk bondekommunalisme II, s. 123.)		Etter [[reformasjonen]] gjorde øvrigheten det beste den kunne for å avskaffe bondeluten, som i prinsippet skulle finansiere fattigforsorgen på landsbygda. Bestemmelsen fra Landsloven ble imidlertid tatt inn i [[C.4 no. lov]]. I tillegg ble det senere i [[Christian IV]]’s regjeringstid bestemt at det skulle bygges [[fattighus]] i hvert sogn, og at det skulle settes «... en blok hoes huset, at got folk kunne legge deris almisse udi, som de ville gifve de fattige for guds skyld...» (Store recess I, 4–79). Men det er mer enn usikkert om denne bestemmelsen ble satt ut i livet. (S. Imsen: ''Norsk bondekommunalisme'' II, s. 123.)

	Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg mht. til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd tukthus (s.d.).		Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg mht. til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.).

	Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et ~~off.~~ forsorgsvesen for by og land (se anordn. 2. des. 1741, resol. 2. nov. 1742, anordn. 29. aug. 1755 og 5. mai 1786, resol. 3. apr. 1789 og 13. aug. 1790). Såkalte f. skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. F. var igjen underlagt stiftsdireksjonens (s.d.) kontroll. F. var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var sognepresten og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de eligerte menn (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av magistraten (s.d.). På landsbygda besto f. i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, lensmannen (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom f. på landet også til å fungere som skolekommisjoner (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.		Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordn. 2. des. 1741, resol. 2. nov. 1742, anordn. 29. aug. 1755 og 5. mai 1786, resol. 3. apr. 1789 og 13. aug. 1790). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens\|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var sognepresten og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen\|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner\|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.

	I byene ble det under ~~f.s~~ forvaltning opprettet spesielle ~~fattigkasser~~ som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. C.5. no. lov 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. Taksérborgerne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.		I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. Taksérborgerne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.

	På landsbygda skulle legdssystemet danne grunnlaget for forsorgsvesenet. Legden var en gruppe gårder som var kollektivt ansvarlige for å underholde et fattiglem eller flere. Legdsprinsippet, som opprinnelig var dansk, ble introdusert i Norge på 1500-tallet ved beskatning. Som tidligere skulle de fattige sendes på rundgang blant de underholdspliktige bøndene. Det var stor uklarhet mht. fordelingen av legdsplikten, men i prinsippet skulle den fordeles etter evne. Landskylda ble da vanligvis brukt som «utligningsgrunnlag». Det var også anledning til å fri seg fra legdsplikten mot å betale en fast avgift. Folk som ikke tilhørte bondestanden, kunne ilegges en fattigskatt, og også bøndene kunne pålegges forskjellige naturalytelser ut over legdspliktene.		På landsbygda skulle legdssystemet danne grunnlaget for forsorgsvesenet. Legden var en gruppe gårder som var kollektivt ansvarlige for å underholde et fattiglem eller flere. Legdsprinsippet, som opprinnelig var dansk, ble introdusert i Norge på 1500-tallet ved beskatning. Som tidligere skulle de fattige sendes på rundgang blant de underholdspliktige bøndene. Det var stor uklarhet mht. fordelingen av legdsplikten, men i prinsippet skulle den fordeles etter evne. Landskylda ble da vanligvis brukt som «utligningsgrunnlag». Det var også anledning til å fri seg fra legdsplikten mot å betale en fast avgift. Folk som ikke tilhørte bondestanden, kunne ilegges en fattigskatt, og også bøndene kunne pålegges forskjellige naturalytelser ut over legdspliktene.

	Lovene av 1845 om fattigstellet for byene og landdistriktene la grunnlaget for et moderne forsorgsvesen. Fattigstellet ble lagt under de nye kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, og de kommunale f. fikk rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til fattigforsorgen. Men allerede i 1863 kom det en ny fattiglov som i mangt betydde et tilbakesteg for de idealer man hadde søkt å iverksette i 1845. (Betenkning fra Commission om Fattig-Væsenet, Kra. 1856.) S.I.		Lovene av 1845 om fattigstellet for byene og landdistriktene la grunnlaget for et moderne forsorgsvesen. Fattigstellet ble lagt under de nye kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, og de kommunale fattigkommisjonene fikk rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til fattigforsorgen. Men allerede i 1863 kom det en ny fattiglov som i mangt betydde et tilbakesteg for de idealer man hadde søkt å iverksette i 1845. (''Betenkning fra Commission om Fattig-Væsenet'', Kra. 1856.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Fattigkommisjon. Noen allmenn off. ordning for å sørge for fattige og trengende fantes ikke i middelalderen, men det var ansatser. Eksempelvis hadde kirken hospitaler (s.d.) i byene, og 1...

2008-06-11T13:44:02Z

Ny side: Fattigkommisjon. Noen allmenn off. ordning for å sørge for fattige og trengende fantes ikke i middelalderen, men det var ansatser. Eksempelvis hadde kirken hospitaler (s.d.) i byene, og 1...

Ny side

Fattigkommisjon. Noen allmenn off. ordning for å sørge for fattige og trengende fantes ikke i middelalderen, men det var ansatser. Eksempelvis hadde kirken hospitaler (s.d.) i byene, og 1/4 av tienden, den såkalte bondeluten, var øremerket til bruk for de fattige (se tiende). Landsloven (VII,57) bestemte for øvrig at fattigfolk som ikke hadde slektninger med tilstrekkelige midler, skulle forsørges ved å bli sendt på omgang mellom gardene i bygda (husgang). Flytteruten for de fattige skulle være den samme som for budstikka.

Etter reformasjonen gjorde øvrigheten det beste den kunne for å avskaffe bondeluten, som i prinsippet skulle finansiere fattigforsorgen på landsbygda. Bestemmelsen fra Landsloven ble imidlertid tatt inn i C.4 no. lov. I tillegg ble det senere i Christian IV’s regjeringstid bestemt at det skulle bygges fattighus i hvert sogn, og at det skulle settes «... en blok hoes huset, at got folk kunne legge deris almisse udi, som de ville gifve de fattige for guds skyld...» (Store recess I, 4–79). Men det er mer enn usikkert om denne bestemmelsen ble satt ut i livet. (S. Imsen: Norsk bondekommunalisme II, s. 123.)

Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg mht. til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd tukthus (s.d.).

Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et off. forsorgsvesen for by og land (se anordn. 2. des. 1741, resol. 2. nov. 1742, anordn. 29. aug. 1755 og 5. mai 1786, resol. 3. apr. 1789 og 13. aug. 1790). Såkalte f. skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. F. var igjen underlagt stiftsdireksjonens (s.d.) kontroll. F. var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var sognepresten og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de eligerte menn (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av magistraten (s.d.). På landsbygda besto f. i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, lensmannen (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom f. på landet også til å fungere som skolekommisjoner (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.

I byene ble det under f.s forvaltning opprettet spesielle fattigkasser som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. C.5. no. lov 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. Taksérborgerne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.

På landsbygda skulle legdssystemet danne grunnlaget for forsorgsvesenet. Legden var en gruppe gårder som var kollektivt ansvarlige for å underholde et fattiglem eller flere. Legdsprinsippet, som opprinnelig var dansk, ble introdusert i Norge på 1500-tallet ved beskatning. Som tidligere skulle de fattige sendes på rundgang blant de underholdspliktige bøndene. Det var stor uklarhet mht. fordelingen av legdsplikten, men i prinsippet skulle den fordeles etter evne. Landskylda ble da vanligvis brukt som «utligningsgrunnlag». Det var også anledning til å fri seg fra legdsplikten mot å betale en fast avgift. Folk som ikke tilhørte bondestanden, kunne ilegges en fattigskatt, og også bøndene kunne pålegges forskjellige naturalytelser ut over legdspliktene.

Lovene av 1845 om fattigstellet for byene og landdistriktene la grunnlaget for et moderne forsorgsvesen. Fattigstellet ble lagt under de nye kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, og de kommunale f. fikk rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til fattigforsorgen. Men allerede i 1863 kom det en ny fattiglov som i mangt betydde et tilbakesteg for de idealer man hadde søkt å iverksette i 1845. (Betenkning fra Commission om Fattig-Væsenet, Kra. 1856.) S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. nov. 2013 kl. 14:31
Linje 5:		Linje 5:
	Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg med henhold til til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.).		Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdningene seg med henhold til til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.).

	Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordning 2. desember [[1741]], resolusjon 2. november [[1742~~]][[Lenketittel~~]], anordning 29. august [[1755]] og 5. mai 1786, resolusjon 3. april [[1789]] og 13. aug. [[1790]]). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens\|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var [[sogneprest]]en og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen\|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner\|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.		Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordning 2. desember [[1741]], resolusjon 2. november [[1742]], anordning 29. august [[1755]] og 5. mai 1786, resolusjon 3. april [[1789]] og 13. aug. [[1790]]). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens\|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var [[sogneprest]]en og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten\|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen\|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner\|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.

	I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. ''[[Leksikon:Taksérborger\|Taksérborger]]''ne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.		I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. ''[[Leksikon:Taksérborger\|Taksérborger]]''ne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.