Leksikon:Festermål - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: Teksterstatting – «{{n.}}» til «''n.''»

2023-02-10T14:47:44Z

Teksterstatting – «{{n.}}» til «''n.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:47
Linje 1:		Linje 1:
	'''Festermål''' ([[norrønt]] ''festarmál'', {{n.}}), det er avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.		'''Festermål''' ([[norrønt]] ''festarmál'', ''[[grammatisk kjønn\|n.]]''), det er avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.

	Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene og andre økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.		Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene og andre økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

Olve Utne: Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

2022-12-01T22:15:24Z

Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:15
Linje 1:		Linje 1:
	'''Festermål''' (~~{{gno.}}~~ ''festarmál'', {{n.}}), det er avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.		'''Festermål''' ([[norrønt]] ''festarmál'', {{n.}}), det er avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.

	Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene og andre økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.		Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene og andre økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

Marthe Glad: fiks

2009-10-23T14:31:59Z

fiks

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2009 kl. 14:31
Linje 1:		Linje 1:
	'''Festermål''' ({{gno.}} ''festarmál'', {{n.}}), ~~d.e.~~ avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.		'''Festermål''' ({{gno.}} ''festarmál'', {{n.}}), det er avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.

	Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene ~~o.a.~~ økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.		Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene og andre økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

	[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. ~~Iflg.~~ Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom ~~k.b.~~ av 6. mai [[1589]] (''NRR'' III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med ~~off.~~ trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)		[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. Ifølge Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom kongebrev av 6. mai [[1589]] (''NRR'' III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med offentlig trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)

	Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).		Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter [[1589]] nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).

	~~Forordn.~~ av 19. februar [[1783]] bestemte at den kirkelige vielsen skulle finne sted snarest mulig etter trolovelsen. Men påbudet ble ikke etterfulgt, og ved forordn. av 4. januar [[1799]] ble den off. forlovelse opphevet. Fra nå av skulle vielsen være den eneste ekteskapsstiftende akt. {{sign\|S.I.}}		Forordning av 19. februar [[1783]] bestemte at den kirkelige vielsen skulle finne sted snarest mulig etter trolovelsen. Men påbudet ble ikke etterfulgt, og ved forordn. av 4. januar [[1799]] ble den off. forlovelse opphevet. Fra nå av skulle vielsen være den eneste ekteskapsstiftende akt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 24. jan. 2009 kl. 09:38

2009-01-24T09:38:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jan. 2009 kl. 09:38
Linje 3:		Linje 3:
	Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene o.a. økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.		Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene o.a. økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

	[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. Iflg. Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom k.b. av 6. mai [[1589]] (NRR III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med off. trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)		[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. Iflg. Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom k.b. av 6. mai [[1589]] (''NRR'' III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med off. trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)

	Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).		Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).

Cnyborg på 11. jul. 2008 kl. 13:23

2008-07-11T13:23:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. jul. 2008 kl. 13:23
Linje 1:		Linje 1:
	Festermål (gno. festarmál, n.), d.e. avtale om ekteskap. F. var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved f. ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter f., og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.		'''Festermål''' ({{gno.}} ''festarmál'', {{n.}}), d.e. avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.

	Foruten selve bortfestingen ble det ved f. truffet avtale om brudegavene o.a. økonomiske forhold ~~ang.~~ det nye husholdet. Viktigst var medgiften (hjemmefølget) og morgengaven (benkegaven). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble f. gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. F. ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ~~belevetle~~, hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (belemenn og belekoner), gjerne også presten, var til stede.		Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene o.a. økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

	Reformasjonen førte ikke til noen umiddelbare endringer i f. posisjon. Iflg. Luther var dessuten enhver ~~off.~~ forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av 1582, som ble gjort gjeldende for Norge gjennom k.b. av 6. mai 1589 (NRR III s. 42). Ordinansen påbød off. trolovelse (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med off. trolovelse for presten i tillegg til f. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)		[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. Iflg. Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom k.b. av 6. mai [[1589]] (NRR III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med off. trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)

	Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se vielse). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet f. som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter f., trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt f. begrensede ekteskapsvirkninger (jf. C.5. no. lov 3–18–16, 2).		Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).

	Forordn. av 19. februar 1783 bestemte at den kirkelige vielsen skulle finne sted snarest mulig etter trolovelsen. Men påbudet ble ikke etterfulgt, og ved forordn. av 4. januar 1799 ble den off. forlovelse opphevet. Fra nå av skulle vielsen være den eneste ekteskapsstiftende akt. S.I.		Forordn. av 19. februar [[1783]] bestemte at den kirkelige vielsen skulle finne sted snarest mulig etter trolovelsen. Men påbudet ble ikke etterfulgt, og ved forordn. av 4. januar [[1799]] ble den off. forlovelse opphevet. Fra nå av skulle vielsen være den eneste ekteskapsstiftende akt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Festermål (gno. festarmál, n.), d.e. avtale om ekteskap. F. var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved f. ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den...

2008-06-13T13:19:44Z

Ny side: Festermål (gno. festarmál, n.), d.e. avtale om ekteskap. F. var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved f. ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den...

Ny side

Festermål (gno. festarmál, n.), d.e. avtale om ekteskap. F. var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved f. ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter f., og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.

Foruten selve bortfestingen ble det ved f. truffet avtale om brudegavene o.a. økonomiske forhold ang. det nye husholdet. Viktigst var medgiften (hjemmefølget) og morgengaven (benkegaven). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble f. gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. F. ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt belevetle, hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (belemenn og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

Reformasjonen førte ikke til noen umiddelbare endringer i f. posisjon. Iflg. Luther var dessuten enhver off. forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av 1582, som ble gjort gjeldende for Norge gjennom k.b. av 6. mai 1589 (NRR III s. 42). Ordinansen påbød off. trolovelse (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med off. trolovelse for presten i tillegg til f. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)

Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se vielse). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet f. som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter f., trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt f. begrensede ekteskapsvirkninger (jf. C.5. no. lov 3–18–16, 2).

Forordn. av 19. februar 1783 bestemte at den kirkelige vielsen skulle finne sted snarest mulig etter trolovelsen. Men påbudet ble ikke etterfulgt, og ved forordn. av 4. januar 1799 ble den off. forlovelse opphevet. Fra nå av skulle vielsen være den eneste ekteskapsstiftende akt. S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2009 kl. 14:31
Linje 1:		Linje 1:
	'''Festermål''' ({{gno.}} ''festarmál'', {{n.}}), ~~d.e.~~ avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.		'''Festermål''' ({{gno.}} ''festarmál'', {{n.}}), det er avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielsesakten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.

	Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene ~~o.a.~~ økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.		Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene og andre økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

	[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. ~~Iflg.~~ Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom ~~k.b.~~ av 6. mai [[1589]] (''NRR'' III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med ~~off.~~ trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)		[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. Ifølge Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom kongebrev av 6. mai [[1589]] (''NRR'' III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med offentlig trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)

	Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).		Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter [[1589]] nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).

	~~Forordn.~~ av 19. februar [[1783]] bestemte at den kirkelige vielsen skulle finne sted snarest mulig etter trolovelsen. Men påbudet ble ikke etterfulgt, og ved forordn. av 4. januar [[1799]] ble den off. forlovelse opphevet. Fra nå av skulle vielsen være den eneste ekteskapsstiftende akt. {{sign\|S.I.}}		Forordning av 19. februar [[1783]] bestemte at den kirkelige vielsen skulle finne sted snarest mulig etter trolovelsen. Men påbudet ble ikke etterfulgt, og ved forordn. av 4. januar [[1799]] ble den off. forlovelse opphevet. Fra nå av skulle vielsen være den eneste ekteskapsstiftende akt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jan. 2009 kl. 09:38
Linje 3:		Linje 3:
	Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene o.a. økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.		Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene o.a. økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget\|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven\|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn\|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

	[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. Iflg. Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom k.b. av 6. mai [[1589]] (NRR III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med off. trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)		[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. Iflg. Luther var dessuten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom k.b. av 6. mai [[1589]] (''NRR'' III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med off. trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)

	Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).		Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse\|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).