Leksikon:Finnerydninger - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «kategori:Troms fylke» til «[[Kategori:Troms og Finnmark fylke [[Kategori:Troms»

2020-01-02T10:10:37Z

Teksterstatting – «[[kategori:Troms fylke» til «Kategori:Troms og Finnmark fylke [[Kategori:Troms»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jan. 2020 kl. 10:10
Linje 7:		Linje 7:
	[[kategori:samisk historie og kultur\|{{PAGENAME}}]]		[[kategori:samisk historie og kultur\|{{PAGENAME}}]]
	[[kategori:Nordland fylke]]		[[kategori:Nordland fylke]]
	[[~~kategori~~:Troms fylke]]		[[Kategori:Troms og Finnmark fylke]]
			[[Kategori:Troms]]

Olve Utne på 14. mar. 2017 kl. 17:23

2017-03-14T17:23:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. mar. 2017 kl. 17:23
Linje 5:		Linje 5:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[~~Kategori~~:~~Samer~~\|{{PAGENAME}}]]		[[kategori:samisk historie og kultur\|{{PAGENAME}}]]
			[[kategori:Nordland fylke]]
			[[kategori:Troms fylke]]

Cnyborg på 28. aug. 2008 kl. 16:36

2008-08-28T16:36:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. aug. 2008 kl. 16:36
Linje 1:		Linje 1:
	Finnerydninger, betegnelse på et utvalg av samiske boplasser i fjordene i Nordland og Troms, på 1600- og 1700-tallet bosatt av såkalte sjøfinner eller bufinner (se samer). F. var ikke matrikulert og skyldsatt. De samiske brukerne betalte kun de ordinære skattene som var pålagt den samiske befolkningen, dvs. såkalt finneskatt i penger, og finneleidang i tørrfisk, og kunne utnytte ressursene på plassene uten å betale vanlige bygselavgifter eller landskyld. F. sto dermed utenfor det ordinære bygselsystemet, og de samiske slektsgruppene kunne selv bestemme over brukerrekkefølgen. Sett fra norsk eiendomsrettslig synsvinkel lå de fleste f. i kongens allmenning, og skulle dermed ha tilfalt kronen, dersom de var blitt skyldsatt og matrikulert som ordinære rydninger i henhold til gjeldende lovgivning. Siden brukerne faktisk og funksjonelt kom i samme stilling som bygselrådige selveiere på gårder som det heftet odel på, ble ordningen til sammenligning døpt finneodel av enkelte embetsmenn. Retten til å slippe landskyld og bygselavgifter fulgte imidlertid ikke med dersom f. ble solgt eller avhendet til nordmenn.		'''Finnerydninger''', betegnelse på et utvalg av samiske boplasser i fjordene i [[Nordland]] og [[Troms]], på 1600- og 1700-tallet bosatt av såkalte sjøfinner eller bufinner (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''). Finnerydninger var ikke matrikulert og skyldsatt. De samiske brukerne betalte kun de ordinære skattene som var pålagt den samiske befolkningen, dvs. såkalt ''[[Leksikon:finneskatt\|finneskatt]]'' i penger, og ''[[Leksikon:finneleidang\|finneleidang]]'' i tørrfisk, og kunne utnytte ressursene på plassene uten å betale vanlige bygselavgifter eller landskyld. Finnerydninger sto dermed utenfor det ordinære bygselsystemet, og de samiske slektsgruppene kunne selv bestemme over brukerrekkefølgen. Sett fra norsk eiendomsrettslig synsvinkel lå de fleste finnerydninger i kongens allmenning, og skulle dermed ha tilfalt kronen, dersom de var blitt skyldsatt og matrikulert som ordinære rydninger i henhold til gjeldende lovgivning. Siden brukerne faktisk og funksjonelt kom i samme stilling som bygselrådige selveiere på gårder som det heftet odel på, ble ordningen til sammenligning døpt finneodel av enkelte embetsmenn. Retten til å slippe landskyld og bygselavgifter fulgte imidlertid ikke med dersom finnerydninger ble solgt eller avhendet til nordmenn.

	Dette fritaket fra det ordinære bygselsystemet ser ut til å ha blitt innrømmet av Christian IV en gang mellom 1601 og 1614, som en særrett overfor en del av de kystsamiske brukerne. Den konkrete bakgrunnen kjennes ikke, men ordningen inngikk sannsynligvis blant de taktiske tiltakene i samband med Kalmarkrigen (1611–13), da både dansk-norske og svenske myndigheter søkte å vinne den kystsamiske befolkningen for seg og dokumentere et nært undersåttforhold. Ordningen kan også være knyttet til innføringen av finneleidangen, i Nordlandene fra 1609, og i Vardøhus len fra 1615. Under matrikkelarbeidene i 1660-årene ble f. både i Nordland og Sør-Troms (Senja len) formelt lagt for landskyld og innført i matriklene. I tråd med dette ble f. i Senja len fullt ut integrert i det vanlige bygselsystemet allerede i 1661, mens matrikuleringskommisjonen i Nordland innstilte på at samene fortsatt skulle få nytte sine plasser uten bygsel eller landskyld. Her sto institusjonen formelt ved lag til de siste f. ble skyldsatt iflg. rentekammerets ordre av 31. mars 1759, men ordningen var da i lengre tid uthult, bl.a. gjennom salg og overtakelse av nordmenn. I Nord-Troms ble en del f. skyldsatt og matrikulert i 1667, og flere i 1723. Den endelige avviklingen skjedde også her i 1759/60. (Kolsrud 1947, Hansen 1986.) {{sign\|L.I.H.}}		Dette fritaket fra det ordinære bygselsystemet ser ut til å ha blitt innrømmet av [[Christian IV]] en gang mellom [[1601]] og [[1614]], som en særrett overfor en del av de kystsamiske brukerne. Den konkrete bakgrunnen kjennes ikke, men ordningen inngikk sannsynligvis blant de taktiske tiltakene i samband med [[Kalmarkrigen]] (1611–13), da både dansk-norske og svenske myndigheter søkte å vinne den kystsamiske befolkningen for seg og dokumentere et nært undersåttforhold. Ordningen kan også være knyttet til innføringen av finneleidangen, i [[Nordlandenes len\|Nordlandene]] fra [[1609]], og i [[Vardøhus len]] fra [[1615]]. Under matrikkelarbeidene i 1660-årene ble finnerydninger både i Nordland og Sør-Troms ([[Senja len]]) formelt lagt for ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' og innført i matriklene. I tråd med dette ble finnerydningene i Senja len fullt ut integrert i det vanlige bygselsystemet allerede i 1661, mens matrikuleringskommisjonen i Nordland innstilte på at samene fortsatt skulle få nytte sine plasser uten bygsel eller landskyld. Her sto institusjonen formelt ved lag til de siste finnerydninger ble skyldsatt iflg. rentekammerets ordre av 31. mars 1759, men ordningen var da i lengre tid uthult, bl.a. gjennom salg og overtakelse av nordmenn. I Nord-Troms ble en del finnerydninger skyldsatt og matrikulert i 1667, og flere i 1723. Den endelige avviklingen skjedde også her i 1759/60. (Kolsrud 1947, Hansen 1986.) {{sign\|L.I.H.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Samer\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Finnerydninger, betegnelse på et utvalg av samiske boplasser i fjordene i Nordland og Troms, på 1600- og 1700-tallet bosatt av såkalte sjøfinner eller bufinner (se samer). F. var ikke m...

2008-06-13T16:53:30Z

Ny side: Finnerydninger, betegnelse på et utvalg av samiske boplasser i fjordene i Nordland og Troms, på 1600- og 1700-tallet bosatt av såkalte sjøfinner eller bufinner (se samer). F. var ikke m...

Ny side

Finnerydninger, betegnelse på et utvalg av samiske boplasser i fjordene i Nordland og Troms, på 1600- og 1700-tallet bosatt av såkalte sjøfinner eller bufinner (se samer). F. var ikke matrikulert og skyldsatt. De samiske brukerne betalte kun de ordinære skattene som var pålagt den samiske befolkningen, dvs. såkalt finneskatt i penger, og finneleidang i tørrfisk, og kunne utnytte ressursene på plassene uten å betale vanlige bygselavgifter eller landskyld. F. sto dermed utenfor det ordinære bygselsystemet, og de samiske slektsgruppene kunne selv bestemme over brukerrekkefølgen. Sett fra norsk eiendomsrettslig synsvinkel lå de fleste f. i kongens allmenning, og skulle dermed ha tilfalt kronen, dersom de var blitt skyldsatt og matrikulert som ordinære rydninger i henhold til gjeldende lovgivning. Siden brukerne faktisk og funksjonelt kom i samme stilling som bygselrådige selveiere på gårder som det heftet odel på, ble ordningen til sammenligning døpt finneodel av enkelte embetsmenn. Retten til å slippe landskyld og bygselavgifter fulgte imidlertid ikke med dersom f. ble solgt eller avhendet til nordmenn.

Dette fritaket fra det ordinære bygselsystemet ser ut til å ha blitt innrømmet av Christian IV en gang mellom 1601 og 1614, som en særrett overfor en del av de kystsamiske brukerne. Den konkrete bakgrunnen kjennes ikke, men ordningen inngikk sannsynligvis blant de taktiske tiltakene i samband med Kalmarkrigen (1611–13), da både dansk-norske og svenske myndigheter søkte å vinne den kystsamiske befolkningen for seg og dokumentere et nært undersåttforhold. Ordningen kan også være knyttet til innføringen av finneleidangen, i Nordlandene fra 1609, og i Vardøhus len fra 1615. Under matrikkelarbeidene i 1660-årene ble f. både i Nordland og Sør-Troms (Senja len) formelt lagt for landskyld og innført i matriklene. I tråd med dette ble f. i Senja len fullt ut integrert i det vanlige bygselsystemet allerede i 1661, mens matrikuleringskommisjonen i Nordland innstilte på at samene fortsatt skulle få nytte sine plasser uten bygsel eller landskyld. Her sto institusjonen formelt ved lag til de siste f. ble skyldsatt iflg. rentekammerets ordre av 31. mars 1759, men ordningen var da i lengre tid uthult, bl.a. gjennom salg og overtakelse av nordmenn. I Nord-Troms ble en del f. skyldsatt og matrikulert i 1667, og flere i 1723. Den endelige avviklingen skjedde også her i 1759/60. (Kolsrud 1947, Hansen 1986.) {{sign|L.I.H.}}

{{nhl}}