Leksikon:Gudstjeneste - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:34:41Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:34
Linje 1:		Linje 1:
	'''Gudstjeneste''', regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. [[Middelalderen]]s hovedgudstjeneste ble kalt messe (~~{{lat.}}~~ ''missa''). I tillegg til søndagens messe feiret man for eksempel sjelemesser (requiemmesser), brudemesser og votivmesser. Gudstjenesten hadde karakter av offer (messeoffer, se ''[[Leksikon:nattverd\|nattverd]]'') og fortjeneste; presten frambar et sonende offer, og både gudstjenesten selv og deltagelse i den formidlet guddommelig nåde og gode gjerninger. Antallet gudstjenester var gjennom middelalderen sterkt økende, mens menighetens aktive deltagelse var beskjeden. Mens presten feiret messen kunne menigheten utøve sin private andakt, eller presten kunne feire gudstjeneste alene. Gudstjenestens språk var latin. Noen full uniformering av gudstjenesteritualene var ikke mulig, men håndbøker (se ''[[Leksikon:graduale\|graduale]]'') og forklaringer av gudstjenestens innhold og betydning (messeforklaringer) fantes.		'''Gudstjeneste''', regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. [[Middelalderen]]s hovedgudstjeneste ble kalt messe ([[latin]] ''missa''). I tillegg til søndagens messe feiret man for eksempel sjelemesser (requiemmesser), brudemesser og votivmesser. Gudstjenesten hadde karakter av offer (messeoffer, se ''[[Leksikon:nattverd\|nattverd]]'') og fortjeneste; presten frambar et sonende offer, og både gudstjenesten selv og deltagelse i den formidlet guddommelig nåde og gode gjerninger. Antallet gudstjenester var gjennom middelalderen sterkt økende, mens menighetens aktive deltagelse var beskjeden. Mens presten feiret messen kunne menigheten utøve sin private andakt, eller presten kunne feire gudstjeneste alene. Gudstjenestens språk var latin. Noen full uniformering av gudstjenesteritualene var ikke mulig, men håndbøker (se ''[[Leksikon:graduale\|graduale]]'') og forklaringer av gudstjenestens innhold og betydning (messeforklaringer) fantes.

	Etter [[reformasjonen]] endret det teologiske synet på gudstjenesten seg. I stedet for offer og fortjeneste ble siktemålet nå skriftutleggelse (se ''[[Leksikon:preken\|preken]]'') og utdeling av sakramentene til menigheten. Gudstjenesten forutsatte dermed en aktivt deltagende menighet (sammenlikn ''[[Leksikon:salmebok\|salmebok]]''). Hovedgudstjenesten på søn- og helligdager med altergang kaltes gjerne messe eller høymesse. [[Leksikon:Kirkeritualet\|Kirkeritualet 1685]] bruker betegnelsen «høyprediken». Gudstjenesten fulgte vekslingen i ''[[Leksikon:kirkeåret\|kirkeåret]]'' (se dette). På [[1500-tallet\|1500-]] og [[1600-tallet]] ble det utover høymessen påbudt en rekke gudstjenester (se disse): ''[[Leksikon:aftensang\|aftensang]]'', ''[[Leksikon:bededagsgudstjeneste\|bededagsgudstjeneste]]'', ''[[Leksikon:fasteprekener\|fasteprekener]]'', ''[[Leksikon:fropreken\|fropreken]]'' og ''[[Leksikon:tolvpreken\|tolvpreken]]''. Det fantes også bestemmelser for gudstjeneste uten medvirkning av prest (se ''[[Leksikon:messefall\|messefall]]''). Etter reformasjonen oppsto betydelige variasjoner og til dels uklarhet om hva som var gjeldende regler for gudstjenesten, og gamle håndbøker var lenge i bruk. [[Leksikon:Kirkeordinans\|Kirkeordinansene 1537 og 1539]] trakk dog opp to forskjellige hovedprinsipper for gudstjenesten: den ene brukte fortsatt latin som hovedspråk, mens den andre fikk sterke innslag av dansk og med mye bruk av salmer. I hovedsak gikk skillet mellom de to typene mellom gudstjenester i kjøpsteder og på landet.		Etter [[reformasjonen]] endret det teologiske synet på gudstjenesten seg. I stedet for offer og fortjeneste ble siktemålet nå skriftutleggelse (se ''[[Leksikon:preken\|preken]]'') og utdeling av sakramentene til menigheten. Gudstjenesten forutsatte dermed en aktivt deltagende menighet (sammenlikn ''[[Leksikon:salmebok\|salmebok]]''). Hovedgudstjenesten på søn- og helligdager med altergang kaltes gjerne messe eller høymesse. [[Leksikon:Kirkeritualet\|Kirkeritualet 1685]] bruker betegnelsen «høyprediken». Gudstjenesten fulgte vekslingen i ''[[Leksikon:kirkeåret\|kirkeåret]]'' (se dette). På [[1500-tallet\|1500-]] og [[1600-tallet]] ble det utover høymessen påbudt en rekke gudstjenester (se disse): ''[[Leksikon:aftensang\|aftensang]]'', ''[[Leksikon:bededagsgudstjeneste\|bededagsgudstjeneste]]'', ''[[Leksikon:fasteprekener\|fasteprekener]]'', ''[[Leksikon:fropreken\|fropreken]]'' og ''[[Leksikon:tolvpreken\|tolvpreken]]''. Det fantes også bestemmelser for gudstjeneste uten medvirkning av prest (se ''[[Leksikon:messefall\|messefall]]''). Etter reformasjonen oppsto betydelige variasjoner og til dels uklarhet om hva som var gjeldende regler for gudstjenesten, og gamle håndbøker var lenge i bruk. [[Leksikon:Kirkeordinans\|Kirkeordinansene 1537 og 1539]] trakk dog opp to forskjellige hovedprinsipper for gudstjenesten: den ene brukte fortsatt latin som hovedspråk, mens den andre fikk sterke innslag av dansk og med mye bruk av salmer. I hovedsak gikk skillet mellom de to typene mellom gudstjenester i kjøpsteder og på landet.

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-08-28T10:35:43Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. aug. 2009 kl. 10:35
Linje 1:		Linje 1:
	'''Gudstjeneste''', regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. [[Middelalderen]]s hovedgudstjeneste ble kalt messe ({{lat.}} ''missa''). I tillegg til søndagens messe feiret man ~~f.eks.~~ sjelemesser (requiemmesser), brudemesser og votivmesser. Gudstjenesten hadde karakter av offer (messeoffer, se ''[[Leksikon:nattverd\|nattverd]]'') og fortjeneste; presten frambar et sonende offer, og både gudstjenesten selv og deltagelse i den formidlet guddommelig nåde og gode gjerninger. Antallet gudstjenester var gjennom middelalderen sterkt økende, mens menighetens aktive deltagelse var beskjeden. Mens presten feiret messen kunne menigheten utøve sin private andakt, eller presten kunne feire gudstjeneste alene. Gudstjenestens språk var latin. Noen full uniformering av gudstjenesteritualene var ikke mulig, men håndbøker (se ''[[Leksikon:graduale\|graduale]]'') og forklaringer av gudstjenestens innhold og betydning (messeforklaringer) fantes.		'''Gudstjeneste''', regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. [[Middelalderen]]s hovedgudstjeneste ble kalt messe ({{lat.}} ''missa''). I tillegg til søndagens messe feiret man for eksempel sjelemesser (requiemmesser), brudemesser og votivmesser. Gudstjenesten hadde karakter av offer (messeoffer, se ''[[Leksikon:nattverd\|nattverd]]'') og fortjeneste; presten frambar et sonende offer, og både gudstjenesten selv og deltagelse i den formidlet guddommelig nåde og gode gjerninger. Antallet gudstjenester var gjennom middelalderen sterkt økende, mens menighetens aktive deltagelse var beskjeden. Mens presten feiret messen kunne menigheten utøve sin private andakt, eller presten kunne feire gudstjeneste alene. Gudstjenestens språk var latin. Noen full uniformering av gudstjenesteritualene var ikke mulig, men håndbøker (se ''[[Leksikon:graduale\|graduale]]'') og forklaringer av gudstjenestens innhold og betydning (messeforklaringer) fantes.

	Etter [[reformasjonen]] endret det teologiske synet på gudstjenesten seg. I stedet for offer og fortjeneste ble siktemålet nå skriftutleggelse (se ''[[Leksikon:preken\|preken]]'') og utdeling av sakramentene til menigheten. Gudstjenesten forutsatte dermed en aktivt deltagende menighet (~~sml.~~ ''[[Leksikon:salmebok\|salmebok]]''). Hovedgudstjenesten på søn- og helligdager med altergang kaltes gjerne messe eller høymesse. [[Kirkeritualet 1685]] bruker betegnelsen «høyprediken». Gudstjenesten fulgte vekslingen i ''[[Leksikon:kirkeåret\|kirkeåret]]'' (~~s.d.~~). På 1500- og 1600-tallet ble det utover høymessen påbudt en rekke gudstjenester (se disse): ''[[Leksikon:aftensang\|aftensang]]'', ''[[Leksikon:bededagsgudstjeneste\|bededagsgudstjeneste]]'', ''[[Leksikon:fasteprekener\|fasteprekener]]'', ''[[Leksikon:fropreken\|fropreken]]'' og ''[[Leksikon:tolvpreken\|tolvpreken]]''. Det fantes også bestemmelser for gudstjeneste uten medvirkning av prest (se ''[[Leksikon:messefall\|messefall]]''). Etter reformasjonen oppsto betydelige variasjoner og til dels uklarhet om hva som var gjeldende regler for gudstjenesten, og gamle håndbøker var lenge i bruk. Kirkeordinansene 1537 og 1539 trakk dog opp to forskjellige hovedprinsipper for gudstjenesten: den ene brukte fortsatt latin som hovedspråk, mens den andre fikk sterke innslag av dansk og med mye bruk av salmer. I hovedsak gikk skillet mellom de to typene mellom gudstjenester i kjøpsteder og på landet.		Etter [[reformasjonen]] endret det teologiske synet på gudstjenesten seg. I stedet for offer og fortjeneste ble siktemålet nå skriftutleggelse (se ''[[Leksikon:preken\|preken]]'') og utdeling av sakramentene til menigheten. Gudstjenesten forutsatte dermed en aktivt deltagende menighet (sammenlikn ''[[Leksikon:salmebok\|salmebok]]''). Hovedgudstjenesten på søn- og helligdager med altergang kaltes gjerne messe eller høymesse. [[Leksikon:Kirkeritualet\|Kirkeritualet 1685]] bruker betegnelsen «høyprediken». Gudstjenesten fulgte vekslingen i ''[[Leksikon:kirkeåret\|kirkeåret]]'' (se dette). På [[1500-tallet\|1500-]] og [[1600-tallet]] ble det utover høymessen påbudt en rekke gudstjenester (se disse): ''[[Leksikon:aftensang\|aftensang]]'', ''[[Leksikon:bededagsgudstjeneste\|bededagsgudstjeneste]]'', ''[[Leksikon:fasteprekener\|fasteprekener]]'', ''[[Leksikon:fropreken\|fropreken]]'' og ''[[Leksikon:tolvpreken\|tolvpreken]]''. Det fantes også bestemmelser for gudstjeneste uten medvirkning av prest (se ''[[Leksikon:messefall\|messefall]]''). Etter reformasjonen oppsto betydelige variasjoner og til dels uklarhet om hva som var gjeldende regler for gudstjenesten, og gamle håndbøker var lenge i bruk. [[Leksikon:Kirkeordinans\|Kirkeordinansene 1537 og 1539]] trakk dog opp to forskjellige hovedprinsipper for gudstjenesten: den ene brukte fortsatt latin som hovedspråk, mens den andre fikk sterke innslag av dansk og med mye bruk av salmer. I hovedsak gikk skillet mellom de to typene mellom gudstjenester i kjøpsteder og på landet.

	Kirkeritualet 1685 innførte full uniformitet for gudstjenesten på grunnlag av «salmemessen» på dansk, og prinsippene herfra gjaldt i Norge til [[1889]]. Fram til [[1814]] var Vor Frue kirke i København normdannende for gudstjenestens form. Høymessen kunne ta lang tid, fordi både dåp og vielse gjerne fant sted i gudstjenesten.		Kirkeritualet 1685 innførte full uniformitet for gudstjenesten på grunnlag av «salmemessen» på dansk, og prinsippene herfra gjaldt i Norge til [[1889]]. Fram til [[1814]] var Vor Frue kirke i København normdannende for gudstjenestens form. Høymessen kunne ta lang tid, fordi både dåp og vielse gjerne fant sted i gudstjenesten.

	I tillegg til de formelle gudstjenesteregler kjennes mange steder at folketradisjonen tok vare på eldre gudstjenesteskikker, for eksempel kneling, «lesing i hatten» ~~m.m~~. {{sign\|A.B.A.}}		I tillegg til de formelle gudstjenesteregler kjennes mange steder at folketradisjonen tok vare på eldre gudstjenesteskikker, for eksempel kneling, «lesing i hatten» med mer. {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 22. sep. 2008 kl. 14:16

2008-09-22T14:16:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. sep. 2008 kl. 14:16
Linje 1:		Linje 1:
	Gudstjeneste, regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. ~~Middelalderens~~ hovedgudstjeneste ble kalt messe (lat. missa). I tillegg til søndagens messe feiret man f.eks. sjelemesser (requiemmesser), brudemesser og votivmesser. G. hadde karakter av offer (messeoffer, se nattverd) og fortjeneste; presten frambar et sonende offer, og både g. selv og deltagelse i den formidlet guddommelig nåde og gode gjerninger. Antallet g. var gjennom middelalderen sterkt økende, mens menighetens aktive deltagelse var beskjeden. Mens presten feiret messen kunne menigheten utøve sin private andakt, eller presten kunne feire g. alene. ~~G.s~~ språk var latin. Noen full uniformering av ~~g.ritualene~~ var ikke mulig, men håndbøker (se graduale) og forklaringer av ~~g.s~~ innhold og betydning (messeforklaringer) fantes.		'''Gudstjeneste''', regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. [[Middelalderen]]s hovedgudstjeneste ble kalt messe ({{lat.}} ''missa''). I tillegg til søndagens messe feiret man f.eks. sjelemesser (requiemmesser), brudemesser og votivmesser. Gudstjenesten hadde karakter av offer (messeoffer, se ''[[Leksikon:nattverd\|nattverd]]'') og fortjeneste; presten frambar et sonende offer, og både gudstjenesten selv og deltagelse i den formidlet guddommelig nåde og gode gjerninger. Antallet gudstjenester var gjennom middelalderen sterkt økende, mens menighetens aktive deltagelse var beskjeden. Mens presten feiret messen kunne menigheten utøve sin private andakt, eller presten kunne feire gudstjeneste alene. Gudstjenestens språk var latin. Noen full uniformering av gudstjenesteritualene var ikke mulig, men håndbøker (se ''[[Leksikon:graduale\|graduale]]'') og forklaringer av gudstjenestens innhold og betydning (messeforklaringer) fantes.

	Etter reformasjonen endret det teologiske synet på g. seg. I stedet for offer og fortjeneste ble siktemålet nå skriftutleggelse (se preken) og utdeling av sakramentene til menigheten. G. forutsatte dermed en aktivt deltagende menighet (sml. salmebok). ~~Hoved-g.~~ på søn- og helligdager med altergang kaltes gjerne messe eller høymesse. Kirkeritualet 1685 bruker betegnelsen «høyprediken». G. fulgte vekslingen i kirkeåret (s.d.). På 1500- og 1600-tallet ble det utover høymessen påbudt en rekke g. (se disse): aftensang, ~~bededags-g.~~, fasteprekener, fropreken og tolvpreken. Det fantes også bestemmelser for g. uten medvirkning av prest (se messefall). Etter reformasjonen oppsto betydelige variasjoner og til dels uklarhet om hva som var gjeldende regler for g., og gamle håndbøker var lenge i bruk. Kirkeordinansene 1537 og 1539 trakk dog opp to forskjellige hovedprinsipper for g.: den ene brukte fortsatt latin som hovedspråk, mens den andre fikk sterke innslag av dansk og med mye bruk av salmer. I hovedsak gikk skillet mellom de to typene mellom g. i kjøpsteder og på landet.		Etter [[reformasjonen]] endret det teologiske synet på gudstjenesten seg. I stedet for offer og fortjeneste ble siktemålet nå skriftutleggelse (se ''[[Leksikon:preken\|preken]]'') og utdeling av sakramentene til menigheten. Gudstjenesten forutsatte dermed en aktivt deltagende menighet (sml. ''[[Leksikon:salmebok\|salmebok]]''). Hovedgudstjenesten på søn- og helligdager med altergang kaltes gjerne messe eller høymesse. [[Kirkeritualet 1685]] bruker betegnelsen «høyprediken». Gudstjenesten fulgte vekslingen i ''[[Leksikon:kirkeåret\|kirkeåret]]'' (s.d.). På 1500- og 1600-tallet ble det utover høymessen påbudt en rekke gudstjenester (se disse): ''[[Leksikon:aftensang\|aftensang]]'', ''[[Leksikon:bededagsgudstjeneste\|bededagsgudstjeneste]]'', ''[[Leksikon:fasteprekener\|fasteprekener]]'', ''[[Leksikon:fropreken\|fropreken]]'' og ''[[Leksikon:tolvpreken\|tolvpreken]]''. Det fantes også bestemmelser for gudstjeneste uten medvirkning av prest (se ''[[Leksikon:messefall\|messefall]]''). Etter reformasjonen oppsto betydelige variasjoner og til dels uklarhet om hva som var gjeldende regler for gudstjenesten, og gamle håndbøker var lenge i bruk. Kirkeordinansene 1537 og 1539 trakk dog opp to forskjellige hovedprinsipper for gudstjenesten: den ene brukte fortsatt latin som hovedspråk, mens den andre fikk sterke innslag av dansk og med mye bruk av salmer. I hovedsak gikk skillet mellom de to typene mellom gudstjenester i kjøpsteder og på landet.

	Kirkeritualet 1685 innførte full uniformitet for g. på grunnlag av «salmemessen» på dansk, og prinsippene herfra gjaldt i Norge til 1889. Fram til 1814 var Vor Frue kirke i København normdannende for ~~g.s~~ form. Høymessen kunne ta lang tid, fordi både dåp og vielse gjerne fant sted i g.		Kirkeritualet 1685 innførte full uniformitet for gudstjenesten på grunnlag av «salmemessen» på dansk, og prinsippene herfra gjaldt i Norge til [[1889]]. Fram til [[1814]] var Vor Frue kirke i København normdannende for gudstjenestens form. Høymessen kunne ta lang tid, fordi både dåp og vielse gjerne fant sted i gudstjenesten.

	I tillegg til de formelle ~~g.regler~~ kjennes mange steder at folketradisjonen tok vare på eldre ~~g.skikker~~, for eksempel kneling, «lesing i hatten» m.m. A.B.A.		I tillegg til de formelle gudstjenesteregler kjennes mange steder at folketradisjonen tok vare på eldre gudstjenesteskikker, for eksempel kneling, «lesing i hatten» m.m. {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Gudstjeneste, regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. Middelalderens hovedgudstjeneste ble kalt messe (lat. missa). I tillegg til søndagens messe feiret man ...

2008-06-19T19:50:14Z

Ny side: Gudstjeneste, regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. Middelalderens hovedgudstjeneste ble kalt messe (lat. missa). I tillegg til søndagens messe feiret man ...

Ny side

Gudstjeneste, regulert kirkelig fellessamling i kirkehuset under ledelse av presten. Middelalderens hovedgudstjeneste ble kalt messe (lat. missa). I tillegg til søndagens messe feiret man f.eks. sjelemesser (requiemmesser), brudemesser og votivmesser. G. hadde karakter av offer (messeoffer, se nattverd) og fortjeneste; presten frambar et sonende offer, og både g. selv og deltagelse i den formidlet guddommelig nåde og gode gjerninger. Antallet g. var gjennom middelalderen sterkt økende, mens menighetens aktive deltagelse var beskjeden. Mens presten feiret messen kunne menigheten utøve sin private andakt, eller presten kunne feire g. alene. G.s språk var latin. Noen full uniformering av g.ritualene var ikke mulig, men håndbøker (se graduale) og forklaringer av g.s innhold og betydning (messeforklaringer) fantes.

Etter reformasjonen endret det teologiske synet på g. seg. I stedet for offer og fortjeneste ble siktemålet nå skriftutleggelse (se preken) og utdeling av sakramentene til menigheten. G. forutsatte dermed en aktivt deltagende menighet (sml. salmebok). Hoved-g. på søn- og helligdager med altergang kaltes gjerne messe eller høymesse. Kirkeritualet 1685 bruker betegnelsen «høyprediken». G. fulgte vekslingen i kirkeåret (s.d.). På 1500- og 1600-tallet ble det utover høymessen påbudt en rekke g. (se disse): aftensang, bededags-g., fasteprekener, fropreken og tolvpreken. Det fantes også bestemmelser for g. uten medvirkning av prest (se messefall). Etter reformasjonen oppsto betydelige variasjoner og til dels uklarhet om hva som var gjeldende regler for g., og gamle håndbøker var lenge i bruk. Kirkeordinansene 1537 og 1539 trakk dog opp to forskjellige hovedprinsipper for g.: den ene brukte fortsatt latin som hovedspråk, mens den andre fikk sterke innslag av dansk og med mye bruk av salmer. I hovedsak gikk skillet mellom de to typene mellom g. i kjøpsteder og på landet.

Kirkeritualet 1685 innførte full uniformitet for g. på grunnlag av «salmemessen» på dansk, og prinsippene herfra gjaldt i Norge til 1889. Fram til 1814 var Vor Frue kirke i København normdannende for g.s form. Høymessen kunne ta lang tid, fordi både dåp og vielse gjerne fant sted i g.

I tillegg til de formelle g.regler kjennes mange steder at folketradisjonen tok vare på eldre g.skikker, for eksempel kneling, «lesing i hatten» m.m. A.B.A.

{{nhl}}