Leksikon:Kirkegård - Sideversjonshistorikk

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-11-30T13:36:43Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2009 kl. 13:36
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|gravlund}}		{{allmenning\|gravlund}}
	'''Kirkegård''', innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med kirkegården var prostens og biskopens ansvar (se ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]''). Et minstekrav til kirkegårdens utstyr var inngjerding. Eldre Borgartings kristenrett omtaler gjerde rundt hver kirke. I middelalderen vokste det fram krav om at kirkegården skulle vigsles av biskopen (''benedictio'' ~~el.~~ ''consecratio cemeterii''). Vigslingen måtte gjentas om kirkegården ble vanhelliget ved ~~f.eks.~~ volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde kirkegården til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reglene om kirkegårdsfred fra 1200-tallet av: På kirkegården kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på kirkegårdsfreden straffet ekstra strengt.		'''Kirkegård''', innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med kirkegården var prostens og biskopens ansvar (se ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]''). Et minstekrav til kirkegårdens utstyr var inngjerding. [[Eldre Borgartings kristenrett]] omtaler gjerde rundt hver kirke. I [[middelalderen]] vokste det fram krav om at kirkegården skulle vigsles av biskopen (''benedictio'' eller ''consecratio cemeterii''). Vigslingen måtte gjentas om kirkegården ble vanhelliget ved for eksempel volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde kirkegården til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reglene om kirkegårdsfred fra [[1200-tallet]] av: På kirkegården kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på kirkegårdsfreden straffet ekstra strengt.

	Etter reformasjonen var bestemmelser om kirkegårder mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av kirkegårder som en seremoniell, praktisk sak. ~~Forordn.~~ 13/8 1734 presiserer plikten til å holde innhegning rundt kirkegårder, helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere kirkegårder kjennes egne beinhus, der løse beinrester ble oppbevart.		Etter [[reformasjonen]] var bestemmelser om kirkegårder mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av kirkegårder som en seremoniell, praktisk sak. [[Leksikon:forordning\|Forordning]] 13/8 [[1734]] presiserer plikten til å holde innhegning rundt kirkegårder, helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere kirkegårder kjennes egne [[beinhus]], der løse beinrester ble oppbevart.

	Vedlikehold av kirkegårdens innhegning var allmuens ansvar (''[[Leksikon:kirkeordinansen\|kirkeordinansen]]'' 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (~~sml. reskr.~~ 3/5 1704 og ~~forordn.~~ 13/8 1734). Plassering av kirkegården var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye kirkegårder utenfor ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]''. Økende plassbehov gjorde at man særlig på 1800-tallet opprettet hjelpe-kirkegårder også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om kirkegården ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye kirkegårder; i Heddal lot sognepresten i 1809 vigsle en epidemi-kirkegård ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av kirkegårdens fire hjørner (I. Nøstberg: ''Kirkegårder og holdninger til de døde'' s. 30, 55).		Vedlikehold av kirkegårdens innhegning var allmuens ansvar (''[[Leksikon:kirkeordinansen\|kirkeordinansen]]'' 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (sammenlikn [[Leksikon:reskript\|reskript]] 3/5 [[1704]] og [[Leksikon:forordning\|forordning]] 13/8 [[1734]]). Plassering av kirkegården var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye kirkegårder utenfor ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]''. Økende plassbehov gjorde at man særlig på [[1800-tallet]] opprettet hjelpe-kirkegårder også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om kirkegården ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye kirkegårder; i [[Heddal]] lot sognepresten i [[1809]] vigsle en epidemi-kirkegård ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av kirkegårdens fire hjørner (I. Nøstberg: ''Kirkegårder og holdninger til de døde'' s. 30, 55).

	Inndeling av kirkegårder kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i ''[[Leksikon:fjerdinger\|fjerdinger]]'', ~~bl.a.~~ slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av kirkegårder kjent. Rett til plass på kirkegård hadde alle som betalte tiende eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, [[C.5. no. lov]] 2-21-32, ~~res.~~ 14/6 1687, ~~forordn.~~ 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på kirkegården, dog slik at fattige kunne begraves uten betaling (C.5. ~~no.~~ lov 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, ''[[Leksikon:selvmordere\|selvmordere]]'' (~~s.d.~~), duellanter og bannsatte kunne ~~iflg.~~ den eldre lovgivning ikke begraves på kirkegård, men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 1842, formelt ved lov 14/7 1897 § 35. ~~Mht.~~ udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.		Inndeling av kirkegårder kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i ''[[Leksikon:fjerdinger\|fjerdinger]]'', blant annet slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av kirkegårder kjent. Rett til plass på kirkegård hadde alle som betalte [[Leksikon:tiende\|tiende]] eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, [[C.5. no. lov]] 2-21-32, reskript 14/6 1687, forordning 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på kirkegården, dog slik at fattige kunne begraves uten betaling ([[Christian 5. norske lov]] 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, ''[[Leksikon:selvmordere\|selvmordere]]'' (se dette), duellanter og bannsatte kunne ifølge den eldre lovgivning ikke begraves på kirkegård, men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 [[1842]], formelt ved lov 14/7 [[1897]] § 35. Med hensyn til udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.

	I folketradisjonen var kirkegården de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra kirkegården. {{sign\|A.B.A.}}		I folketradisjonen var kirkegården de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra kirkegården. {{sign\|A.B.A.}}

Siri J på 31. des. 2008 kl. 17:27

2008-12-31T17:27:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. des. 2008 kl. 17:27
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|gravlund}}		{{allmenning\|gravlund}}
	Kirkegård, innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med k. var prostens og biskopens ansvar (se visitas). Et minstekrav til ~~k.s~~ utstyr var inngjerding. Eldre Borgartings kristenrett omtaler gjerde rundt hver kirke. I middelalderen vokste det fram krav om at k. skulle vigsles av biskopen (benedictio el. consecratio cemeterii). Vigslingen måtte gjentas om k. ble vanhelliget ved f.eks. volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde k. til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reglene om ~~k.fred~~ fra 1200-tallet av: På k. kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på ~~k.freden~~ straffet ekstra strengt.		'''Kirkegård''', innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med kirkegården var prostens og biskopens ansvar (se ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]''). Et minstekrav til kirkegårdens utstyr var inngjerding. Eldre Borgartings kristenrett omtaler gjerde rundt hver kirke. I middelalderen vokste det fram krav om at kirkegården skulle vigsles av biskopen (''benedictio'' el. ''consecratio cemeterii''). Vigslingen måtte gjentas om kirkegården ble vanhelliget ved f.eks. volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde kirkegården til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reglene om kirkegårdsfred fra 1200-tallet av: På kirkegården kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på kirkegårdsfreden straffet ekstra strengt.

	Etter reformasjonen var bestemmelser om k. mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av k. som en seremoniell, praktisk sak. Forordn. 13/8 1734 presiserer plikten til å holde innhegning rundt k., helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere k. kjennes egne beinhus, der løse beinrester ble oppbevart.		Etter reformasjonen var bestemmelser om kirkegårder mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av kirkegårder som en seremoniell, praktisk sak. Forordn. 13/8 1734 presiserer plikten til å holde innhegning rundt kirkegårder, helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere kirkegårder kjennes egne beinhus, der løse beinrester ble oppbevart.

	Vedlikehold av ~~k.s~~ innhegning var allmuens ansvar (kirkeordinansen 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (sml. reskr. 3/5 1704 og forordn. 13/8 1734). Plassering av k. var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye k. utenfor kjøpstedene. Økende plassbehov gjorde at man særlig på 1800-tallet opprettet hjelpe-k. også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om k. ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye k.; i Heddal lot sognepresten i 1809 vigsle en epidemi-k. ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av ~~k.s~~ fire hjørner (I. Nøstberg: Kirkegårder og holdninger til de døde s. 30, 55).		Vedlikehold av kirkegårdens innhegning var allmuens ansvar (''[[Leksikon:kirkeordinansen\|kirkeordinansen]]'' 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (sml. reskr. 3/5 1704 og forordn. 13/8 1734). Plassering av kirkegården var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye kirkegårder utenfor ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]''. Økende plassbehov gjorde at man særlig på 1800-tallet opprettet hjelpe-kirkegårder også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om kirkegården ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye kirkegårder; i Heddal lot sognepresten i 1809 vigsle en epidemi-kirkegård ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av kirkegårdens fire hjørner (I. Nøstberg: ''Kirkegårder og holdninger til de døde'' s. 30, 55).

	Inndeling av k. kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i fjerdinger, bl.a. slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av k. kjent. Rett til plass på k. hadde alle som betalte tiende eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, C.5. no. lov 2-21-32, res. 14/6 1687, forordn. 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på k., dog slik at fattige kunne begraves uten betaling (C.5. no. lov 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, selvmordere (s.d.), duellanter og bannsatte kunne iflg. den eldre lovgivning ikke begraves på k., men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 1842, formelt ved lov 14/7 1897 § 35. Mht. udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.		Inndeling av kirkegårder kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i ''[[Leksikon:fjerdinger\|fjerdinger]]'', bl.a. slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av kirkegårder kjent. Rett til plass på kirkegård hadde alle som betalte tiende eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, [[C.5. no. lov]] 2-21-32, res. 14/6 1687, forordn. 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på kirkegården, dog slik at fattige kunne begraves uten betaling (C.5. no. lov 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, ''[[Leksikon:selvmordere\|selvmordere]]'' (s.d.), duellanter og bannsatte kunne iflg. den eldre lovgivning ikke begraves på kirkegård, men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 1842, formelt ved lov 14/7 1897 § 35. Mht. udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.

	I folketradisjonen var k. de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra k. A.B.A.		I folketradisjonen var kirkegården de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra kirkegården. {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Gravlunder\| ]]
			[[Kategori:Skikker omkring døden]]

Cnyborg: Ny side: {{allmenning|gravlund}} Kirkegård, innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med k. var prostens og biskopens ansvar (se visitas). Et minstekrav til k.s uts...

2008-06-25T22:10:55Z

Ny side: {{allmenning|gravlund}} Kirkegård, innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med k. var prostens og biskopens ansvar (se visitas). Et minstekrav til k.s uts...

Ny side

{{allmenning|gravlund}}
Kirkegård, innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med k. var prostens og biskopens ansvar (se visitas). Et minstekrav til k.s utstyr var inngjerding. Eldre Borgartings kristenrett omtaler gjerde rundt hver kirke. I middelalderen vokste det fram krav om at k. skulle vigsles av biskopen (benedictio el. consecratio cemeterii). Vigslingen måtte gjentas om k. ble vanhelliget ved f.eks. volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde k. til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reglene om k.fred fra 1200-tallet av: På k. kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på k.freden straffet ekstra strengt.

Etter reformasjonen var bestemmelser om k. mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av k. som en seremoniell, praktisk sak. Forordn. 13/8 1734 presiserer plikten til å holde innhegning rundt k., helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere k. kjennes egne beinhus, der løse beinrester ble oppbevart.

Vedlikehold av k.s innhegning var allmuens ansvar (kirkeordinansen 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (sml. reskr. 3/5 1704 og forordn. 13/8 1734). Plassering av k. var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye k. utenfor kjøpstedene. Økende plassbehov gjorde at man særlig på 1800-tallet opprettet hjelpe-k. også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om k. ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye k.; i Heddal lot sognepresten i 1809 vigsle en epidemi-k. ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av k.s fire hjørner (I. Nøstberg: Kirkegårder og holdninger til de døde s. 30, 55).

Inndeling av k. kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i fjerdinger, bl.a. slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av k. kjent. Rett til plass på k. hadde alle som betalte tiende eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, C.5. no. lov 2-21-32, res. 14/6 1687, forordn. 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på k., dog slik at fattige kunne begraves uten betaling (C.5. no. lov 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, selvmordere (s.d.), duellanter og bannsatte kunne iflg. den eldre lovgivning ikke begraves på k., men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 1842, formelt ved lov 14/7 1897 § 35. Mht. udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.

I folketradisjonen var k. de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra k. A.B.A.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2009 kl. 13:36
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|gravlund}}		{{allmenning\|gravlund}}
	'''Kirkegård''', innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med kirkegården var prostens og biskopens ansvar (se ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]''). Et minstekrav til kirkegårdens utstyr var inngjerding. Eldre Borgartings kristenrett omtaler gjerde rundt hver kirke. I middelalderen vokste det fram krav om at kirkegården skulle vigsles av biskopen (''benedictio'' ~~el.~~ ''consecratio cemeterii''). Vigslingen måtte gjentas om kirkegården ble vanhelliget ved ~~f.eks.~~ volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde kirkegården til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reglene om kirkegårdsfred fra 1200-tallet av: På kirkegården kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på kirkegårdsfreden straffet ekstra strengt.		'''Kirkegård''', innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med kirkegården var prostens og biskopens ansvar (se ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]''). Et minstekrav til kirkegårdens utstyr var inngjerding. [[Eldre Borgartings kristenrett]] omtaler gjerde rundt hver kirke. I [[middelalderen]] vokste det fram krav om at kirkegården skulle vigsles av biskopen (''benedictio'' eller ''consecratio cemeterii''). Vigslingen måtte gjentas om kirkegården ble vanhelliget ved for eksempel volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde kirkegården til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reglene om kirkegårdsfred fra [[1200-tallet]] av: På kirkegården kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på kirkegårdsfreden straffet ekstra strengt.

	Etter reformasjonen var bestemmelser om kirkegårder mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av kirkegårder som en seremoniell, praktisk sak. ~~Forordn.~~ 13/8 1734 presiserer plikten til å holde innhegning rundt kirkegårder, helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere kirkegårder kjennes egne beinhus, der løse beinrester ble oppbevart.		Etter [[reformasjonen]] var bestemmelser om kirkegårder mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av kirkegårder som en seremoniell, praktisk sak. [[Leksikon:forordning\|Forordning]] 13/8 [[1734]] presiserer plikten til å holde innhegning rundt kirkegårder, helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere kirkegårder kjennes egne [[beinhus]], der løse beinrester ble oppbevart.

	Vedlikehold av kirkegårdens innhegning var allmuens ansvar (''[[Leksikon:kirkeordinansen\|kirkeordinansen]]'' 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (~~sml. reskr.~~ 3/5 1704 og ~~forordn.~~ 13/8 1734). Plassering av kirkegården var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye kirkegårder utenfor ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]''. Økende plassbehov gjorde at man særlig på 1800-tallet opprettet hjelpe-kirkegårder også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om kirkegården ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye kirkegårder; i Heddal lot sognepresten i 1809 vigsle en epidemi-kirkegård ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av kirkegårdens fire hjørner (I. Nøstberg: ''Kirkegårder og holdninger til de døde'' s. 30, 55).		Vedlikehold av kirkegårdens innhegning var allmuens ansvar (''[[Leksikon:kirkeordinansen\|kirkeordinansen]]'' 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (sammenlikn [[Leksikon:reskript\|reskript]] 3/5 [[1704]] og [[Leksikon:forordning\|forordning]] 13/8 [[1734]]). Plassering av kirkegården var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye kirkegårder utenfor ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]''. Økende plassbehov gjorde at man særlig på [[1800-tallet]] opprettet hjelpe-kirkegårder også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om kirkegården ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye kirkegårder; i [[Heddal]] lot sognepresten i [[1809]] vigsle en epidemi-kirkegård ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av kirkegårdens fire hjørner (I. Nøstberg: ''Kirkegårder og holdninger til de døde'' s. 30, 55).

	Inndeling av kirkegårder kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i ''[[Leksikon:fjerdinger\|fjerdinger]]'', ~~bl.a.~~ slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av kirkegårder kjent. Rett til plass på kirkegård hadde alle som betalte tiende eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, [[C.5. no. lov]] 2-21-32, ~~res.~~ 14/6 1687, ~~forordn.~~ 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på kirkegården, dog slik at fattige kunne begraves uten betaling (C.5. ~~no.~~ lov 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, ''[[Leksikon:selvmordere\|selvmordere]]'' (~~s.d.~~), duellanter og bannsatte kunne ~~iflg.~~ den eldre lovgivning ikke begraves på kirkegård, men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 1842, formelt ved lov 14/7 1897 § 35. ~~Mht.~~ udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.		Inndeling av kirkegårder kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i ''[[Leksikon:fjerdinger\|fjerdinger]]'', blant annet slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av kirkegårder kjent. Rett til plass på kirkegård hadde alle som betalte [[Leksikon:tiende\|tiende]] eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, [[C.5. no. lov]] 2-21-32, reskript 14/6 1687, forordning 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på kirkegården, dog slik at fattige kunne begraves uten betaling ([[Christian 5. norske lov]] 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, ''[[Leksikon:selvmordere\|selvmordere]]'' (se dette), duellanter og bannsatte kunne ifølge den eldre lovgivning ikke begraves på kirkegård, men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 [[1842]], formelt ved lov 14/7 [[1897]] § 35. Med hensyn til udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.

	I folketradisjonen var kirkegården de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra kirkegården. {{sign\|A.B.A.}}		I folketradisjonen var kirkegården de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra kirkegården. {{sign\|A.B.A.}}