Leksikon:Kirkegods - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:29:17Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:29
Linje 3:		Linje 3:
	'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').		'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').

	'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning (~~{{lat.}}~~ ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved [[reformasjonen]] kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten [[Leksikon:bygsel\|bygselrett]]. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i [[middelalderen]] forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 [[1721]] ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i [[Nord-Norge]] ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene [[Jarlsberg grevskap\|Jarlsberg]] og [[Larvik grevskap\|Larvik]] og [[baroniet Rosendal]]. Salgene ble ikke gjennomført i [[Nord-Østerdalen\|Nord-Østerdal]] og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene cirka 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}		'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning ([[latin]] ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved [[reformasjonen]] kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten [[Leksikon:bygsel\|bygselrett]]. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i [[middelalderen]] forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 [[1721]] ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i [[Nord-Norge]] ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene [[Jarlsberg grevskap\|Jarlsberg]] og [[Larvik grevskap\|Larvik]] og [[baroniet Rosendal]]. Salgene ble ikke gjennomført i [[Nord-Østerdalen\|Nord-Østerdal]] og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene cirka 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Ola Alsvik på 17. jan. 2020 kl. 14:13

2020-01-17T14:13:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jan. 2020 kl. 14:13
Linje 8:		Linje 8:

	[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Ida Tolgensbakk: Knot.

2009-11-30T13:24:31Z

Knot.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2009 kl. 13:24
Linje 3:		Linje 3:
	'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').		'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').

	'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved [[reformasjonen]] kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten [[Leksikon:bygsel\|bygselrett]]. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i [[middelalderen]] forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 [[1721]] ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i [[Nord-Norge]] ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene [[Jarlsberg grevskap\|Jarlsberg]] og [[Larvik grevskap\|Larvik]] og [[baroniet Rosendal]]. Salgene ble ikke gjennomført i [[Nord-Østerdal]] og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene cirka 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}		'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved [[reformasjonen]] kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten [[Leksikon:bygsel\|bygselrett]]. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i [[middelalderen]] forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 [[1721]] ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i [[Nord-Norge]] ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene [[Jarlsberg grevskap\|Jarlsberg]] og [[Larvik grevskap\|Larvik]] og [[baroniet Rosendal]]. Salgene ble ikke gjennomført i [[Nord-Østerdalen\|Nord-Østerdal]] og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene cirka 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-11-30T13:24:00Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2009 kl. 13:24
Linje 3:		Linje 3:
	'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').		'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').

	'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved reformasjonen kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten bygselrett. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i middelalderen forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 1721 ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i Nord-Norge ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik og baroniet Rosendal. Salgene ble ikke gjennomført i Nord-Østerdal og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene ~~ca.~~ 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}		'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved [[reformasjonen]] kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten [[Leksikon:bygsel\|bygselrett]]. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i [[middelalderen]] forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 [[1721]] ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i [[Nord-Norge]] ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene [[Jarlsberg grevskap\|Jarlsberg]] og [[Larvik grevskap\|Larvik]] og [[baroniet Rosendal]]. Salgene ble ikke gjennomført i [[Nord-Østerdal]] og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene cirka 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 5. des. 2008 kl. 23:54

2008-12-05T23:54:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. des. 2008 kl. 23:54
Linje 3:		Linje 3:
	'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').		'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').

	'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved reformasjonen kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten bygselrett. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i middelalderen forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 1721 ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i Nord-Norge ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik og baroniet Rosendal. Salgene ble ikke gjennomført i Nord-Østerdal og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene ca. 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i ''[[~~Leksikon:Riksarkivet\|~~Riksarkivet]]''. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}		'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved reformasjonen kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten bygselrett. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i middelalderen forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 1721 ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i Nord-Norge ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik og baroniet Rosendal. Salgene ble ikke gjennomført i Nord-Østerdal og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene ca. 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 5. des. 2008 kl. 23:52

2008-12-05T23:52:41Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. des. 2008 kl. 23:52
Linje 1:		Linje 1:
	Kirkegods. I. Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se jordeiendomsforhold). II. Jordeiendom som lå til en kirkebygning (lat. fabrica ecclesiæ), også kalt oppheldesgods. Ved reformasjonen kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten bygselrett. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i middelalderen forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ~~kirkeverge~~, stiftsskriver), og det ble vanlig at fogdene (av og til stiftsskriverne) bygslet bort k. og tok inn bygselavgiftene. Ved plakat 1/8 1721 ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i Nord-Norge ble holdt utenfor (se Nordlandske Kirke- og Skolefond), likeledes kirker som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik og baroniet Rosendal. Salgene ble ikke gjennomført i Nord-Østerdal og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene ca. 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse k. med bygselrett videre til leilendingene, som imidlertid måtte svare landskyld (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til ~~menighetene~~. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde, 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og k. solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i Riksarkivet. Jf. ellers jordebok.) K.J./S.I.		'''Kirkegods'''.

			'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]'').

			'''II.''' Jordeiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved reformasjonen kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten bygselrett. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i middelalderen forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver\|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:fogdene\|fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat\|plakat]]'' 1/8 1721 ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i Nord-Norge ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond\|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik og baroniet Rosendal. Salgene ble ikke gjennomført i Nord-Østerdal og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene ca. 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene\|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i ''[[Leksikon:Riksarkivet\|Riksarkivet]]''. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok\|jordebok]]''.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Geistlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Kirkegods. I. Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se jordeiendomsforhold). II. Jordeiendom som lå til en kirkebygning (lat. fabrica ecclesiæ), også kalt oppheldesgods. Ved re...

2008-06-25T22:10:15Z

Ny side: Kirkegods. I. Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se jordeiendomsforhold). II. Jordeiendom som lå til en kirkebygning (lat. fabrica ecclesiæ), også kalt oppheldesgods. Ved re...

Ny side

Kirkegods. I. Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se jordeiendomsforhold). II. Jordeiendom som lå til en kirkebygning (lat. fabrica ecclesiæ), også kalt oppheldesgods. Ved reformasjonen kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endringer i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten bygselrett. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i middelalderen forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se kirkeverge, stiftsskriver), og det ble vanlig at fogdene (av og til stiftsskriverne) bygslet bort k. og tok inn bygselavgiftene. Ved plakat 1/8 1721 ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i Nord-Norge ble holdt utenfor (se Nordlandske Kirke- og Skolefond), likeledes kirker som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik og baroniet Rosendal. Salgene ble ikke gjennomført i Nord-Østerdal og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene ca. 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse k. med bygselrett videre til leilendingene, som imidlertid måtte svare landskyld (løs landskyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde, 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og k. solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i Riksarkivet. Jf. ellers jordebok.) K.J./S.I.

{{nhl}}