Leksikon:Kirkelig jurisdiksjon - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

2023-04-19T07:09:46Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:09
Linje 16:		Linje 16:

	[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: forkortelse

2009-12-14T12:47:35Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. des. 2009 kl. 12:47
Linje 7:		Linje 7:
	Dommene i prosteretten kunne appelleres til stiftslensherren, senere stiftamtmannen og biskopen. Begge disse to domstolene ble opprettet umiddelbart etter reformasjonen og ordningen ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] (1–2–12, 13).		Dommene i prosteretten kunne appelleres til stiftslensherren, senere stiftamtmannen og biskopen. Begge disse to domstolene ble opprettet umiddelbart etter reformasjonen og ordningen ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] (1–2–12, 13).

	~~Iflg.~~ Ribe-artiklene av 1542 (H. Fr. Rørdam: Danske Kirkelove I nr. 86) skulle ekteskaps- og horsaker pådømmes av stiftsbefalingsmannen og domkapitlet. Denne domstolen ble kalt kapitelretten eller tamperetten. ''[[Leksikon:Superintendenten\|Superintendenten]]'' var hele tiden medlem av kapitelretten, men da i egenskap av capitularis (d.e. medlem av domkapitlet) og ikke som superintendent. Dette forholdet ble ikke forandret ved opprettelsen av ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) i [[1672]]. Bestemmelsene om kirkelig jurisdiksjon ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–14). Kirkelige dommer ble ført inn i kapitelsbøkene som for Trondheims og Stavangers vedkommende går tilbake til slutten av 1500-tallet.		Ifølge Ribe-artiklene av 1542 (H. Fr. Rørdam: Danske Kirkelove I nr. 86) skulle ekteskaps- og horsaker pådømmes av stiftsbefalingsmannen og domkapitlet. Denne domstolen ble kalt kapitelretten eller tamperetten. ''[[Leksikon:Superintendenten\|Superintendenten]]'' var hele tiden medlem av kapitelretten, men da i egenskap av capitularis (d.e. medlem av domkapitlet) og ikke som superintendent. Dette forholdet ble ikke forandret ved opprettelsen av ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) i [[1672]]. Bestemmelsene om kirkelig jurisdiksjon ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–14). Kirkelige dommer ble ført inn i kapitelsbøkene som for Trondheims og Stavangers vedkommende går tilbake til slutten av 1500-tallet.

	Etter hvert ble det skikk at også saker mot geistlige embetsmenn ble behandlet av kapitelretten. Etter loven (C.5. no. lov 1–3–11) skulle superintendenten og stiftsbefalingsmannen og kapitelretten avholde sine sesjoner til samme tid. Resultatet var at disse to domstolene på 1700-tallet smeltet sammen til en ny domstol: konsistoriet eller konsistorialretten. (Bare i Trondheim ble skillet mellom de to dommerkollegier opprettholdt.) I konsistoriet kunne kapitlet dømme alene når stiftamtmannen var fraværende.		Etter hvert ble det skikk at også saker mot geistlige embetsmenn ble behandlet av kapitelretten. Etter loven (C.5. no. lov 1–3–11) skulle superintendenten og stiftsbefalingsmannen og kapitelretten avholde sine sesjoner til samme tid. Resultatet var at disse to domstolene på 1700-tallet smeltet sammen til en ny domstol: konsistoriet eller konsistorialretten. (Bare i Trondheim ble skillet mellom de to dommerkollegier opprettholdt.) I konsistoriet kunne kapitlet dømme alene når stiftamtmannen var fraværende.

Cnyborg på 8. sep. 2008 kl. 16:41

2008-09-08T16:41:38Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. sep. 2008 kl. 16:41
Linje 15:		Linje 15:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Kristendom~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 19. jul. 2008 kl. 11:50

2008-07-19T11:50:31Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. jul. 2008 kl. 11:50
Linje 1:		Linje 1:
	Kirkelig jurisdiksjon. Spørsmålet om egen kirkelig domsrett ble aktuelt etter opprettelsen et norsk erkesete i 1152. Omfanget av den kirkelige jurisdiksjonen skulle bli et hovedtema i forholdet mellom kongemakt og kirke i hundreårene som fulgte. Det er noe uklart hva som var kirkens posisjon i denne striden det første hundreåret etter 1152, men under erkebiskop Jon Raude ble det stilt krav om uavkortet kirkelig jurisdiksjon både i klerkemålene, det vil si saker hvor geistlige var involvert, og i kristenrettssakene, som gjaldt religionen, kirkeholdet og kristen skikk og sæd. I den avtalen som Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude inngikk i Tønsberg i 1277 (kalt sættargerden i Tunsberg, NglL II s. 462–77) oppnådde kirken nesten full anerkjennelse for sine krav om egen jurisdiksjon. Sættargerden ble imidlertid suspendert etter kong Magnus’ død, og i alle fall fram til ca. 1330 ble det ført en politikk med sikte på å begrense den kirkelige jurisdiksjon. Mye tyder likevel på at kirken i løpet av 1300-tallet vant tilbake mange av de posisjonene som ble sikret i Sættargerden, og i 1458 ble avtalen fra 1277 endelig formelt stadfestet av kongemakten. Christian I godkjente ytterligere kirkens domsrett og sakefallsrett i blodskams-, leiermåls-, hors-, meneds- og ekteskapssaker under et møte i Oslo i 1478 (NglL 2.r. II s. 270f.).		'''Kirkelig jurisdiksjon'''. Spørsmålet om egen kirkelig domsrett ble aktuelt etter opprettelsen et norsk erkesete i [[1152]]. Omfanget av den kirkelige jurisdiksjonen skulle bli et hovedtema i forholdet mellom kongemakt og kirke i hundreårene som fulgte. Det er noe uklart hva som var kirkens posisjon i denne striden det første hundreåret etter 1152, men under erkebiskop [[Jon Raude]] ble det stilt krav om uavkortet kirkelig jurisdiksjon både i klerkemålene, det vil si saker hvor geistlige var involvert, og i kristenrettssakene, som gjaldt religionen, kirkeholdet og kristen skikk og sæd. I den avtalen som [[Magnus Lagabøte]] og erkebiskop Jon Raude inngikk i Tønsberg i [[1277]] (kalt [[sættargerden i Tunsberg]], ''NglL'' II s. 462–77) oppnådde kirken nesten full anerkjennelse for sine krav om egen jurisdiksjon. Sættargerden ble imidlertid suspendert etter kong Magnus’ død, og i alle fall fram til ca. 1330 ble det ført en politikk med sikte på å begrense den kirkelige jurisdiksjon. Mye tyder likevel på at kirken i løpet av 1300-tallet vant tilbake mange av de posisjonene som ble sikret i Sættargerden, og i [[1458]] ble avtalen fra 1277 endelig formelt stadfestet av kongemakten. [[Christian I]] godkjente ytterligere kirkens domsrett og sakefallsrett i blodskams-, leiermåls-, hors-, meneds- og ekteskapssaker under et møte i Oslo i [[1478]] (NglL 2.r. II s. 270f.).

	Med Christian II (1513–23, norsk visekonge fra 1506) satte imidlertid reaksjonen inn. Hans politikk overfor kirken peker framover mot reformasjonen ved at kongemakten nå søkte å begrense det kirkelige selvstyret, derunder den kirkelige jurisdiksjonen, og i 1536/37 ble i prinsippet all domsmakt i landet lagt under kronen. De nye dansk-norske styresmaktene fant det likevel hensiktsmessig å opprettholde egne domstoler, overveiende bestående av geistlige tjenestemenn, til å ta seg av ekteskaps- og sedelighetssaker og den indre geistlige disiplin. I prinsippet ble denne «kirkelige» jurisdiksjonen opprettholdt helt fram til domstolreformen av 1887, men den hadde da vært under avvikling siden slutten av 1700-tallet.		Med [[Christian II]] (1513–23, norsk visekonge fra 1506) satte imidlertid reaksjonen inn. Hans politikk overfor kirken peker framover mot [[reformasjonen]] ved at kongemakten nå søkte å begrense det kirkelige selvstyret, derunder den kirkelige jurisdiksjonen, og i 1536/37 ble i prinsippet all domsmakt i landet lagt under kronen. De nye dansk-norske styresmaktene fant det likevel hensiktsmessig å opprettholde egne domstoler, overveiende bestående av geistlige tjenestemenn, til å ta seg av ekteskaps- og sedelighetssaker og den indre geistlige disiplin. I prinsippet ble denne «kirkelige» jurisdiksjonen opprettholdt helt fram til domstolreformen av 1887, men den hadde da vært under avvikling siden slutten av 1700-tallet.

	Den såkalte prosteretten skulle dømme i første instans i saker mot tjenestemenn i kirke og skole og saker mellom prest eller degn og sognefolket. Foruten prosten satt det to andre prester fra prostedømmet i retten, og før 1660 var vanligvis lensherren medlem av retten. Også den geistlige skiftejurisdiksjon lå under prosteretten. Ved kgl. forordn. av 7. april 1809 ble underdommeren i vedk. distrikt meddommer i prosteretten, et tiltak som kom til å formidle avviklingen av en særskilt kirkelig jurisdiksjon.		Den såkalte prosteretten skulle dømme i første instans i saker mot tjenestemenn i kirke og skole og saker mellom prest eller degn og sognefolket. Foruten prosten satt det to andre prester fra prostedømmet i retten, og før 1660 var vanligvis lensherren medlem av retten. Også den geistlige skiftejurisdiksjon lå under prosteretten. Ved kgl. forordn. av 7. april 1809 ble underdommeren i vedk. distrikt meddommer i prosteretten, et tiltak som kom til å formidle avviklingen av en særskilt kirkelig jurisdiksjon.

	Dommene i prosteretten kunne appelleres til stiftslensherren, senere stiftamtmannen og biskopen. Begge disse to domstolene ble opprettet umiddelbart etter reformasjonen og ordningen ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–12, 13).		Dommene i prosteretten kunne appelleres til stiftslensherren, senere stiftamtmannen og biskopen. Begge disse to domstolene ble opprettet umiddelbart etter reformasjonen og ordningen ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] (1–2–12, 13).

	Iflg. Ribe-artiklene av 1542 (H. Fr. Rørdam: Danske Kirkelove I nr. 86) skulle ekteskaps- og horsaker pådømmes av stiftsbefalingsmannen og domkapitlet. Denne domstolen ble kalt kapitelretten eller tamperetten. Superintendenten var hele tiden medlem av kapitelretten, men da i egenskap av capitularis (d.e. medlem av domkapitlet) og ikke som superintendent. Dette forholdet ble ikke forandret ved opprettelsen av stiftsdireksjonen (s.d.) i 1672. Bestemmelsene om k. ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–14). ~~K.s~~ dommer ble ført inn i kapitelsbøkene som for Trondheims og Stavangers ~~vedk.~~ går tilbake til slutten av 1500-tallet.		Iflg. Ribe-artiklene av 1542 (H. Fr. Rørdam: Danske Kirkelove I nr. 86) skulle ekteskaps- og horsaker pådømmes av stiftsbefalingsmannen og domkapitlet. Denne domstolen ble kalt kapitelretten eller tamperetten. ''[[Leksikon:Superintendenten\|Superintendenten]]'' var hele tiden medlem av kapitelretten, men da i egenskap av capitularis (d.e. medlem av domkapitlet) og ikke som superintendent. Dette forholdet ble ikke forandret ved opprettelsen av ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) i [[1672]]. Bestemmelsene om kirkelig jurisdiksjon ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–14). Kirkelige dommer ble ført inn i kapitelsbøkene som for Trondheims og Stavangers vedkommende går tilbake til slutten av 1500-tallet.

	Etter hvert ble det skikk at også saker mot geistlige embetsmenn ble behandlet av kapitelretten. Etter loven (C.5. no. lov 1–3–11) skulle superintendenten og stiftsbefalingsmannen og kapitelretten avholde sine sesjoner til samme tid. Resultatet var at disse to domstolene på 1700-tallet smeltet sammen til en ny domstol: konsistoriet eller konsistorialretten. (Bare i Trondheim ble skillet mellom de to dommerkollegier opprettholdt.) I konsistoriet kunne kapitlet dømme alene når stiftamtmannen var fraværende.		Etter hvert ble det skikk at også saker mot geistlige embetsmenn ble behandlet av kapitelretten. Etter loven (C.5. no. lov 1–3–11) skulle superintendenten og stiftsbefalingsmannen og kapitelretten avholde sine sesjoner til samme tid. Resultatet var at disse to domstolene på 1700-tallet smeltet sammen til en ny domstol: konsistoriet eller konsistorialretten. (Bare i Trondheim ble skillet mellom de to dommerkollegier opprettholdt.) I konsistoriet kunne kapitlet dømme alene når stiftamtmannen var fraværende.

	~~K. j.~~ i ekteskapssaker ble avskaffet ved kgl. forordn. av 1. desember 1797. I årene mellom 1830 og 1870 opphørte konsistorialretten i stiftsbyene å fungere. All ~~k. j.~~ ble opphevet i 1887. S.I.		Kirkelig jurisdiksjon i ekteskapssaker ble avskaffet ved kgl. forordn. av 1. desember 1797. I årene mellom 1830 og 1870 opphørte konsistorialretten i stiftsbyene å fungere. All kirkelig jurisdiksjon ble opphevet i [[1887]]. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Kirkelig jurisdiksjon. Spørsmålet om egen kirkelig domsrett ble aktuelt etter opprettelsen et norsk erkesete i 1152. Omfanget av den kirkelige jurisdiksjonen skulle bli et hovedtema i for...

2008-06-25T22:13:40Z

Ny side: Kirkelig jurisdiksjon. Spørsmålet om egen kirkelig domsrett ble aktuelt etter opprettelsen et norsk erkesete i 1152. Omfanget av den kirkelige jurisdiksjonen skulle bli et hovedtema i for...

Ny side

Kirkelig jurisdiksjon. Spørsmålet om egen kirkelig domsrett ble aktuelt etter opprettelsen et norsk erkesete i 1152. Omfanget av den kirkelige jurisdiksjonen skulle bli et hovedtema i forholdet mellom kongemakt og kirke i hundreårene som fulgte. Det er noe uklart hva som var kirkens posisjon i denne striden det første hundreåret etter 1152, men under erkebiskop Jon Raude ble det stilt krav om uavkortet kirkelig jurisdiksjon både i klerkemålene, det vil si saker hvor geistlige var involvert, og i kristenrettssakene, som gjaldt religionen, kirkeholdet og kristen skikk og sæd. I den avtalen som Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude inngikk i Tønsberg i 1277 (kalt sættargerden i Tunsberg, NglL II s. 462–77) oppnådde kirken nesten full anerkjennelse for sine krav om egen jurisdiksjon. Sættargerden ble imidlertid suspendert etter kong Magnus’ død, og i alle fall fram til ca. 1330 ble det ført en politikk med sikte på å begrense den kirkelige jurisdiksjon. Mye tyder likevel på at kirken i løpet av 1300-tallet vant tilbake mange av de posisjonene som ble sikret i Sættargerden, og i 1458 ble avtalen fra 1277 endelig formelt stadfestet av kongemakten. Christian I godkjente ytterligere kirkens domsrett og sakefallsrett i blodskams-, leiermåls-, hors-, meneds- og ekteskapssaker under et møte i Oslo i 1478 (NglL 2.r. II s. 270f.).

Med Christian II (1513–23, norsk visekonge fra 1506) satte imidlertid reaksjonen inn. Hans politikk overfor kirken peker framover mot reformasjonen ved at kongemakten nå søkte å begrense det kirkelige selvstyret, derunder den kirkelige jurisdiksjonen, og i 1536/37 ble i prinsippet all domsmakt i landet lagt under kronen. De nye dansk-norske styresmaktene fant det likevel hensiktsmessig å opprettholde egne domstoler, overveiende bestående av geistlige tjenestemenn, til å ta seg av ekteskaps- og sedelighetssaker og den indre geistlige disiplin. I prinsippet ble denne «kirkelige» jurisdiksjonen opprettholdt helt fram til domstolreformen av 1887, men den hadde da vært under avvikling siden slutten av 1700-tallet.

Den såkalte prosteretten skulle dømme i første instans i saker mot tjenestemenn i kirke og skole og saker mellom prest eller degn og sognefolket. Foruten prosten satt det to andre prester fra prostedømmet i retten, og før 1660 var vanligvis lensherren medlem av retten. Også den geistlige skiftejurisdiksjon lå under prosteretten. Ved kgl. forordn. av 7. april 1809 ble underdommeren i vedk. distrikt meddommer i prosteretten, et tiltak som kom til å formidle avviklingen av en særskilt kirkelig jurisdiksjon.

Dommene i prosteretten kunne appelleres til stiftslensherren, senere stiftamtmannen og biskopen. Begge disse to domstolene ble opprettet umiddelbart etter reformasjonen og ordningen ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–12, 13).

Iflg. Ribe-artiklene av 1542 (H. Fr. Rørdam: Danske Kirkelove I nr. 86) skulle ekteskaps- og horsaker pådømmes av stiftsbefalingsmannen og domkapitlet. Denne domstolen ble kalt kapitelretten eller tamperetten. Superintendenten var hele tiden medlem av kapitelretten, men da i egenskap av capitularis (d.e. medlem av domkapitlet) og ikke som superintendent. Dette forholdet ble ikke forandret ved opprettelsen av stiftsdireksjonen (s.d.) i 1672. Bestemmelsene om k. ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–14). K.s dommer ble ført inn i kapitelsbøkene som for Trondheims og Stavangers vedk. går tilbake til slutten av 1500-tallet.

Etter hvert ble det skikk at også saker mot geistlige embetsmenn ble behandlet av kapitelretten. Etter loven (C.5. no. lov 1–3–11) skulle superintendenten og stiftsbefalingsmannen og kapitelretten avholde sine sesjoner til samme tid. Resultatet var at disse to domstolene på 1700-tallet smeltet sammen til en ny domstol: konsistoriet eller konsistorialretten. (Bare i Trondheim ble skillet mellom de to dommerkollegier opprettholdt.) I konsistoriet kunne kapitlet dømme alene når stiftamtmannen var fraværende.

K. j. i ekteskapssaker ble avskaffet ved kgl. forordn. av 1. desember 1797. I årene mellom 1830 og 1870 opphørte konsistorialretten i stiftsbyene å fungere. All k. j. ble opphevet i 1887. S.I.

{{nhl}}