Leksikon:Kullbrenning - Sideversjonshistorikk

Olve Utne på 5. sep. 2014 kl. 09:17

2014-09-05T09:17:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2014 kl. 09:17
Linje 9:		Linje 9:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Kullbrenning~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kolbrenning\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: korr

2012-12-13T08:31:51Z

korr

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. des. 2012 kl. 08:31
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Leksikon:Kullbrenning\|Kullbrenning]]'''. Det beste virket til framstilling av [[trekull]] var fin nåleskog ([[gran]] ga mer enn [[furu]]), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til kullbrenning. Også [[bjørk]] var anvendelig.		'''[[Leksikon:Kullbrenning\|Kullbrenning]]'''. Det beste virket til framstilling av [[trekull]] var fin nåleskog ([[gran (tre)\|gran]] ga mer enn [[furu]]), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til kullbrenning. Også [[bjørk]] var anvendelig.

	Kullbrenning foregikk i ''kullmiler'', som kunne være bygd opp på forskjellige måter. En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.		Kullbrenning foregikk i ''kullmiler'', som kunne være bygd opp på forskjellige måter. En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.

Olve Utne på 9. nov. 2009 kl. 13:41

2009-11-09T13:41:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. nov. 2009 kl. 13:41
Linje 1:		Linje 1:
	'''Kullbrenning'''. Det beste virket til framstilling av trekull var fin nåleskog (gran ga mer enn furu), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til kullbrenning. Også bjørk var anvendelig.		'''[[Leksikon:Kullbrenning\|Kullbrenning]]'''. Det beste virket til framstilling av [[trekull]] var fin nåleskog ([[gran]] ga mer enn [[furu]]), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til kullbrenning. Også [[bjørk]] var anvendelig.

	Kullbrenning foregikk i ''kullmiler'', som kunne være bygd opp på forskjellige måter. En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.		Kullbrenning foregikk i ''kullmiler'', som kunne være bygd opp på forskjellige måter. En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.

	Også den innerste, grove veden kunne være reist på ende (''reismile''). Det var da gjerne en åpning fra toppen og helt til bunns som ga nødvendig trekk. I en tredje type (''leggmile'') ble stokkene lunnet på hverandre med én bratt og én slakk langside.		Også den innerste, grove veden kunne være reist på ende (''reismile''). Det var da gjerne en åpning fra toppen og helt til bunns som ga nødvendig trekk. I en tredje type (''leggmile'') ble stokkene [[lunning\|lunnet]] på hverandre med én bratt og én slakk langside.

	Å brenne en mile tok fra et par døgn opptil ~~to-tre~~ uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte passes hele tiden. I alminnelighet regnet en med at det trengtes ca. 4 ~~m<sup>3</sup>~~ mileved for å få 1 ''[[Leksikon:lest\|lest]]'' eller 12 ''[[Leksikon:tønner\|tønner]]'' kull. Miler med omkrets på 12 ''[[Leksikon:favner\|favner]]'' skulle normalt gi 360 tønner (= 30 lester). Sommerbrent mile ga oftest mer enn vinterbrent. {{sign\|H.W.}}		Å brenne en mile tok fra et par døgn opptil to–tre uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte passes hele tiden. I alminnelighet regnet en med at det trengtes ca. 4 [[m³]] mileved for å få 1 ''[[Leksikon:lest\|lest]]'' eller 12 ''[[Leksikon:tønner\|tønner]]'' kull. Miler med omkrets på 12 ''[[Leksikon:favner\|favner]]'' skulle normalt gi 360 tønner (= 30 lester). Sommerbrent mile ga oftest mer enn vinterbrent. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Kullbrenning\| {{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kullbrenning\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 5. des. 2008 kl. 18:59

2008-12-05T18:59:37Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. des. 2008 kl. 18:59
Linje 9:		Linje 9:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	{{~~ukategorisert~~}}		[[Kategori:Kullbrenning\| {{PAGENAME}}]]

Siri J på 1. nov. 2008 kl. 18:04

2008-11-01T18:04:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. nov. 2008 kl. 18:04
Linje 1:		Linje 1:
	Kullbrenning. Det beste virket til framstilling av trekull var fin nåleskog (gran ga mer enn furu), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til k. Også bjørk var anvendelig.		'''Kullbrenning'''. Det beste virket til framstilling av trekull var fin nåleskog (gran ga mer enn furu), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til kullbrenning. Også bjørk var anvendelig.

	K. foregikk i kullmiler, som kunne være bygd opp på forskjellige måter. En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.		Kullbrenning foregikk i ''kullmiler'', som kunne være bygd opp på forskjellige måter. En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.

	Også den innerste, grove veden kunne være reist på ende (reismile). Det var da gjerne en åpning fra toppen og helt til bunns som ga nødvendig trekk. I en tredje type (leggmile) ble stokkene lunnet på hverandre med én bratt og én slakk langside.		Også den innerste, grove veden kunne være reist på ende (''reismile''). Det var da gjerne en åpning fra toppen og helt til bunns som ga nødvendig trekk. I en tredje type (''leggmile'') ble stokkene lunnet på hverandre med én bratt og én slakk langside.

	Å brenne en mile tok fra et par døgn opptil to-tre uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte passes hele tiden. I alminnelighet regnet en med at det trengtes ca. 4 m3 mileved for å få 1 lest eller 12 tønner kull. Miler med omkrets på 12 favner skulle normalt gi 360 tønner (= 30 lester). Sommerbrent mile ga oftest mer enn vinterbrent. H.W.		Å brenne en mile tok fra et par døgn opptil to-tre uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte passes hele tiden. I alminnelighet regnet en med at det trengtes ca. 4 m<sup>3</sup> mileved for å få 1 ''[[Leksikon:lest\|lest]]'' eller 12 ''[[Leksikon:tønner\|tønner]]'' kull. Miler med omkrets på 12 ''[[Leksikon:favner\|favner]]'' skulle normalt gi 360 tønner (= 30 lester). Sommerbrent mile ga oftest mer enn vinterbrent. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			{{ukategorisert}}

Cnyborg: Ny side: Kullbrenning. Det beste virket til framstilling av trekull var fin nåleskog (gran ga mer enn furu), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindre...

2008-06-27T15:59:40Z

Ny side: Kullbrenning. Det beste virket til framstilling av trekull var fin nåleskog (gran ga mer enn furu), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindre...

Ny side

Kullbrenning. Det beste virket til framstilling av trekull var fin nåleskog (gran ga mer enn furu), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til k. Også bjørk var anvendelig.

K. foregikk i kullmiler, som kunne være bygd opp på forskjellige måter. En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.

Også den innerste, grove veden kunne være reist på ende (reismile). Det var da gjerne en åpning fra toppen og helt til bunns som ga nødvendig trekk. I en tredje type (leggmile) ble stokkene lunnet på hverandre med én bratt og én slakk langside.

Å brenne en mile tok fra et par døgn opptil to-tre uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte passes hele tiden. I alminnelighet regnet en med at det trengtes ca. 4 m3 mileved for å få 1 lest eller 12 tønner kull. Miler med omkrets på 12 favner skulle normalt gi 360 tønner (= 30 lester). Sommerbrent mile ga oftest mer enn vinterbrent. H.W.

{{nhl}}