Leksikon:Len - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: Teksterstatting – «{{f.}}» til «''f.''»

2023-02-10T14:55:42Z

Teksterstatting – «{{f.}}» til «''f.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:55
Linje 3:		Linje 3:
	[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]
	[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]
	'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ([[norrønt]] veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ([[norrønt]] veizla ''[[grammatisk kjønn\|f.]]'', ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

Olve Utne: Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

2022-12-01T22:14:00Z

Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:14
Linje 3:		Linje 3:
	[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]
	[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]
	'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' (~~{{gno.}}~~ veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ([[norrønt]] veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

Olve Utne: Teksterstatting – «{{mnty.}}» til «mellomnedertysk»

2022-12-01T17:25:54Z

Teksterstatting – «{{mnty.}}» til «mellomnedertysk»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 17:25
Linje 3:		Linje 3:
	[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]
	[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]
	'''Len''' (~~{{mnty.}}~~ lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

Cnyborg på 11. des. 2015 kl. 10:39

2015-12-11T10:39:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. des. 2015 kl. 10:39
Linje 5:		Linje 5:
	'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[~~Kalmarunionen~~]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

	Lensinndelingen ved begynnelsen av [[1500-tallet]] var svært uensartet og ustabil. Foruten fire mer faste slotts- eller hoved-len var landet delt inn i bortimot tretti såkalte små-len, svært varierende lensenheter med forskjellig tilknytning til hoved-len. I tillegg kom gods-len. I løpet av 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble lensinndelingen i Norge mer ensartet; lensenhetene ble mer stabile, hoved-lens forvaltningsområde ble utvidet på bekostning av små-lenene, og små-lenenes antall ble sterkt redusert til fordel for nye hoved-len. I hovedtrekkene forelå eneveldets amtsinndeling allerede i første halvdel av 1600-tallet (se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'').		Lensinndelingen ved begynnelsen av [[1500-tallet]] var svært uensartet og ustabil. Foruten fire mer faste slotts- eller hoved-len var landet delt inn i bortimot tretti såkalte små-len, svært varierende lensenheter med forskjellig tilknytning til hoved-len. I tillegg kom gods-len. I løpet av 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble lensinndelingen i Norge mer ensartet; lensenhetene ble mer stabile, hoved-lens forvaltningsområde ble utvidet på bekostning av små-lenene, og små-lenenes antall ble sterkt redusert til fordel for nye hoved-len. I hovedtrekkene forelå eneveldets amtsinndeling allerede i første halvdel av 1600-tallet (se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'').

Cnyborg: lenkeretting

2013-02-15T12:54:32Z

lenkeretting

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. feb. 2013 kl. 12:54
Linje 37:		Linje 37:
	[[Stavanger]] ble også et hoved-len ved begynnelsen av 1600-tallet.		[[Stavanger]] ble også et hoved-len ved begynnelsen av 1600-tallet.

	[[Bergenhus]] hoved-len. Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Sunnmøre (fra 1597) kom mer direkte under Bergenhus. Voss, også kalt Apostelkirkens gods, Hardanger len (sammen med [[Halsnøy kloster]]) og Romsdal ble opprettholdt som mer selvstendige små-len. (Romsdal lå under Trondheim 1604–1627.)		[[Bergenhus]] hoved-len. Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Sunnmøre (fra 1597) kom mer direkte under Bergenhus. Voss, også kalt Apostelkirkens gods, Hardanger len (sammen med [[Halsnøy klosters len\|Halsnøy kloster]]) og Romsdal ble opprettholdt som mer selvstendige små-len. (Romsdal lå under Trondheim 1604–1627.)

	Trondheim hoved-len. De mange ustabile lenskombinasjonene var nå blitt mer varige, dessuten kom de i økende grad direkte under hoved-lenets forvaltning. Fra [[1540-årene]] lå Nordmøre (Edøy) med Fosen under Trondheim len (En periode lå også de nordnorske len til Trondheim, men de ble fra slutten av 1540-årene på nytt knyttet til Bergenhus.) Namdalen kom fast under Trondheim i 1532.		Trondheim hoved-len. De mange ustabile lenskombinasjonene var nå blitt mer varige, dessuten kom de i økende grad direkte under hoved-lenets forvaltning. Fra [[1540-årene]] lå Nordmøre (Edøy) med Fosen under Trondheim len (En periode lå også de nordnorske len til Trondheim, men de ble fra slutten av 1540-årene på nytt knyttet til Bergenhus.) Namdalen kom fast under Trondheim i 1532.

Cnyborg på 3. jan. 2013 kl. 09:18

2013-01-03T09:18:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. jan. 2013 kl. 09:18
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|len}}		{{allmenning\|len}}
			[[Fil:F1.png\|thumb\|350px]]
			[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]
			[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]
	'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

Hanne Lillevold: Fjernet overordnet kategori

2012-04-12T12:35:30Z

Fjernet overordnet kategori

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2012 kl. 12:35
Linje 45:		Linje 45:

	[[Kategori:Len\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Len\|{{PAGENAME}}]]
	~~[[Kategori:Verdslig inndeling\|{{PAGENAME}}]]~~

Marthe Glad: satt inn litt lenker.

2009-12-14T09:01:18Z

satt inn litt lenker.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. des. 2009 kl. 09:01
Linje 2:		Linje 2:
	'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] ~~bl.a.~~ om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til 1660 er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

	Lensinndelingen ved begynnelsen av [[1500-tallet]] var svært uensartet og ustabil. Foruten fire mer faste slotts- eller hoved-len var landet delt inn i bortimot tretti såkalte små-len, svært varierende lensenheter med forskjellig tilknytning til hoved-len. I tillegg kom gods-len. I løpet av 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble lensinndelingen i Norge mer ensartet; lensenhetene ble mer stabile, hoved-lens forvaltningsområde ble utvidet på bekostning av små-lenene, og små-lenenes antall ble sterkt redusert til fordel for nye hoved-len. I hovedtrekkene forelå eneveldets amtsinndeling allerede i første halvdel av 1600-tallet (se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'').		Lensinndelingen ved begynnelsen av [[1500-tallet]] var svært uensartet og ustabil. Foruten fire mer faste slotts- eller hoved-len var landet delt inn i bortimot tretti såkalte små-len, svært varierende lensenheter med forskjellig tilknytning til hoved-len. I tillegg kom gods-len. I løpet av 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble lensinndelingen i Norge mer ensartet; lensenhetene ble mer stabile, hoved-lens forvaltningsområde ble utvidet på bekostning av små-lenene, og små-lenenes antall ble sterkt redusert til fordel for nye hoved-len. I hovedtrekkene forelå eneveldets amtsinndeling allerede i første halvdel av 1600-tallet (se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'').
Linje 24:		Linje 24:
	Akershus hoved-len. Her var det dannet mer stabile lens-enheter i det nåværende Østfold: Idd og Marker, Veme, Tune og Åbygge, Onsøy, Moss, Mariakirkens prosti og Rakkestad len De fleste lensenhetene i dette området var nå fastere underordnet Akershus. Follo, Aker og Vestre Bærum var blitt direkte underlagt slotts-lenet, og også øvrige små-lenene var fastere knyttet til slotts-lenet. Eiker var eget len, og likeledes var Numedal og Sandsvær blitt et len, men forvaltningsmessig sett hadde de liten selvstendighet.		Akershus hoved-len. Her var det dannet mer stabile lens-enheter i det nåværende Østfold: Idd og Marker, Veme, Tune og Åbygge, Onsøy, Moss, Mariakirkens prosti og Rakkestad len De fleste lensenhetene i dette området var nå fastere underordnet Akershus. Follo, Aker og Vestre Bærum var blitt direkte underlagt slotts-lenet, og også øvrige små-lenene var fastere knyttet til slotts-lenet. Eiker var eget len, og likeledes var Numedal og Sandsvær blitt et len, men forvaltningsmessig sett hadde de liten selvstendighet.

	Tønsberg var fra begynnelsen av 1600-tallet hoved-len. Inntil den tid hadde det ligget under Akershus.		[[Tønsberg]] var fra begynnelsen av 1600-tallet hoved-len. Inntil den tid hadde det ligget under Akershus.

	Brunla ble opprettholdt som et av de få mer selvstendige små-lenene.		[[Brunla]] ble opprettholdt som et av de få mer selvstendige små-lenene.

	Skien eller Bratsberg var blitt hoved-len ved begynnelsen av 1600-tallet.		Skien eller [[Bratsberg]] var blitt hoved-len ved begynnelsen av 1600-tallet.

	Nedenes, Råbyggelaget, Mandal og Lista dannet et hoved-len fra begynnelsen av 1600-årene.		[[Nedenes]], [[Råbyggelaget]], [[Mandal]] og [[Lista]] dannet et hoved-len fra begynnelsen av 1600-årene.

	Stavanger ble også et hoved-len ved begynnelsen av 1600-tallet.		[[Stavanger]] ble også et hoved-len ved begynnelsen av 1600-tallet.

	Bergenhus hoved-len. Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Sunnmøre (fra 1597) kom mer direkte under Bergenhus. Voss, også kalt Apostelkirkens gods, Hardanger len (sammen med [[Halsnøy kloster]]) og Romsdal ble opprettholdt som mer selvstendige små-len. (Romsdal lå under Trondheim 1604–1627.)		[[Bergenhus]] hoved-len. Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Sunnmøre (fra 1597) kom mer direkte under Bergenhus. Voss, også kalt Apostelkirkens gods, Hardanger len (sammen med [[Halsnøy kloster]]) og Romsdal ble opprettholdt som mer selvstendige små-len. (Romsdal lå under Trondheim 1604–1627.)

	Trondheim hoved-len. De mange ustabile lenskombinasjonene var nå blitt mer varige, dessuten kom de i økende grad direkte under hoved-lenets forvaltning. Fra [[1540-årene]] lå Nordmøre (Edøy) med Fosen under Trondheim len (En periode lå også de nordnorske len til Trondheim, men de ble fra slutten av 1540-årene på nytt knyttet til Bergenhus.) Namdalen kom fast under Trondheim i 1532.		Trondheim hoved-len. De mange ustabile lenskombinasjonene var nå blitt mer varige, dessuten kom de i økende grad direkte under hoved-lenets forvaltning. Fra [[1540-årene]] lå Nordmøre (Edøy) med Fosen under Trondheim len (En periode lå også de nordnorske len til Trondheim, men de ble fra slutten av 1540-årene på nytt knyttet til Bergenhus.) Namdalen kom fast under Trondheim i 1532.

Ida Tolgensbakk: Lenket.

2009-07-29T11:18:21Z

Lenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jul. 2009 kl. 11:18
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|len}}		{{allmenning\|len}}
	'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og ~~oppebørselsmyndigheten~~ i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] bl.a. om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til 1660 er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] bl.a. om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til 1660 er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

Siri J: +lenke

2008-08-11T19:44:48Z

+lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. aug. 2008 kl. 19:44
Linje 14:		Linje 14:
	[[Bergenhus len\|Bergenhus hoved-len]] omfattet et område vestafjells og et nordafjells. (Grenseforholdene vestafor Nedenes var noe uklare.) [[Mandals len]] omfattet den østre delen av Vest-Agder til og med [[Halse]] og [[Harkmark]], [[Holum]], [[Øyslebø]], [[Laudal]], [[Finnsland]] og [[Hægeland]]. [[Lista len]] var resten av Vest-Agder unntatt Åseral. [[Stavanger len]] besto av [[Jæren]] og [[Dalane]] og [[Ryfylke]]. [[Sunnhordland]], [[Nordhordland]], [[Hardanger]], [[Voss]], [[Sogn]], [[Sunnfjord]], [[Nordfjord]] var egne forvaltningsområder, men de kunne forlenes i forskjellige kombinasjoner, og forholdet til Bergenhus varierte. [[Sunnmøre]] var et len, likeledes [[Romsdal]]. [[Nordmøre]] (ogsa kalt Edøy) utgjorde undertiden et len sammen med [[Fosen]] (fra 1540-årene under Trondheim hovedlen).		[[Bergenhus len\|Bergenhus hoved-len]] omfattet et område vestafjells og et nordafjells. (Grenseforholdene vestafor Nedenes var noe uklare.) [[Mandals len]] omfattet den østre delen av Vest-Agder til og med [[Halse]] og [[Harkmark]], [[Holum]], [[Øyslebø]], [[Laudal]], [[Finnsland]] og [[Hægeland]]. [[Lista len]] var resten av Vest-Agder unntatt Åseral. [[Stavanger len]] besto av [[Jæren]] og [[Dalane]] og [[Ryfylke]]. [[Sunnhordland]], [[Nordhordland]], [[Hardanger]], [[Voss]], [[Sogn]], [[Sunnfjord]], [[Nordfjord]] var egne forvaltningsområder, men de kunne forlenes i forskjellige kombinasjoner, og forholdet til Bergenhus varierte. [[Sunnmøre]] var et len, likeledes [[Romsdal]]. [[Nordmøre]] (ogsa kalt Edøy) utgjorde undertiden et len sammen med [[Fosen]] (fra 1540-årene under Trondheim hovedlen).

	Av de nordafjelske områdene lå [[Namdalen len]] under Bergenhus (til [[1532]]) og likeledes hele [[Nord-Norge]]. Nåværende [[Nordland]] besto av flere varierende lensenheter som [[Andenes]], [[Lofoten]] og [[Vesterålen]], [[Helgeland]], [[Salten]], [[Senja]] o. fl.		Av de ''[[Leksikon:Nordafjelske Norge\|nordafjelske]]'' områdene lå [[Namdalen len]] under Bergenhus (til [[1532]]) og likeledes hele [[Nord-Norge]]. Nåværende [[Nordland]] besto av flere varierende lensenheter som [[Andenes]], [[Lofoten]] og [[Vesterålen]], [[Helgeland]], [[Salten]], [[Senja]] o. fl.

	[[Trondheim len\|Trondheim hoved-len]] (også kalt Trondhjemshus len og en kort periode fra 1537 til midten av 1550-årene Steinvikholm len) omfattet nåværende [[Trøndelag]] minus Fosen og Namdalen. I tillegg kom [[Jemtland]] og [[Herjedalen]]. Imidlertid var den administrative inndelingen i Trondheim len usikker, med stadig skiftende lendkombinasjoner og små-len som undertiden sto temmelig fritt i forhold til hoved-lenet. Av de vanligste len kan nevnes [[Stjørdal len]], som også kunne omfatte [[Sparbu]] og Herjedalen, [[Gauldal len]], [[Sparbu len]] og [[Jemtland len]] (Jemtland inngikk ofte i kombinasjoner med Sparbu og/eller Gauldal.)		[[Trondheim len\|Trondheim hoved-len]] (også kalt Trondhjemshus len og en kort periode fra 1537 til midten av 1550-årene Steinvikholm len) omfattet nåværende [[Trøndelag]] minus Fosen og Namdalen. I tillegg kom [[Jemtland]] og [[Herjedalen]]. Imidlertid var den administrative inndelingen i Trondheim len usikker, med stadig skiftende lendkombinasjoner og små-len som undertiden sto temmelig fritt i forhold til hoved-lenet. Av de vanligste len kan nevnes [[Stjørdal len]], som også kunne omfatte [[Sparbu]] og Herjedalen, [[Gauldal len]], [[Sparbu len]] og [[Jemtland len]] (Jemtland inngikk ofte i kombinasjoner med Sparbu og/eller Gauldal.)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:55
Linje 3:		Linje 3:
	[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]
	[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]
	'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ([[norrønt]] veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ([[norrønt]] veizla ''[[grammatisk kjønn\|f.]]'', ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:14
Linje 3:		Linje 3:
	[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]
	[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]
	'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' (~~{{gno.}}~~ veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ([[norrønt]] veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 17:25
Linje 3:		Linje 3:
	[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]
	[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]		[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]
	'''Len''' (~~{{mnty.}}~~ lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ([[mellomnedertysk]] lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. des. 2015 kl. 10:39
Linje 5:		Linje 5:
	'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

	Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[~~Kalmarunionen~~]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.		Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len\|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len\|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmarunionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

	Lensinndelingen ved begynnelsen av [[1500-tallet]] var svært uensartet og ustabil. Foruten fire mer faste slotts- eller hoved-len var landet delt inn i bortimot tretti såkalte små-len, svært varierende lensenheter med forskjellig tilknytning til hoved-len. I tillegg kom gods-len. I løpet av 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble lensinndelingen i Norge mer ensartet; lensenhetene ble mer stabile, hoved-lens forvaltningsområde ble utvidet på bekostning av små-lenene, og små-lenenes antall ble sterkt redusert til fordel for nye hoved-len. I hovedtrekkene forelå eneveldets amtsinndeling allerede i første halvdel av 1600-tallet (se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'').		Lensinndelingen ved begynnelsen av [[1500-tallet]] var svært uensartet og ustabil. Foruten fire mer faste slotts- eller hoved-len var landet delt inn i bortimot tretti såkalte små-len, svært varierende lensenheter med forskjellig tilknytning til hoved-len. I tillegg kom gods-len. I løpet av 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble lensinndelingen i Norge mer ensartet; lensenhetene ble mer stabile, hoved-lens forvaltningsområde ble utvidet på bekostning av små-lenene, og små-lenenes antall ble sterkt redusert til fordel for nye hoved-len. I hovedtrekkene forelå eneveldets amtsinndeling allerede i første halvdel av 1600-tallet (se ''[[Leksikon:amt\|amt]]'').

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. jan. 2013 kl. 09:18
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|len}}		{{allmenning\|len}}
			[[Fil:F1.png\|thumb\|350px]]
			[[Fil:F.png\|thumb\|350px]]
			[[Fil:G.png\|thumb\|350px]]
	'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.		'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle\|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler\|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium\|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.