Leksikon:Magistrat - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

2023-04-19T07:11:21Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:11
Linje 28:		Linje 28:

	[[Kategori:Verdslige embeter\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Verdslige embeter\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]
	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Olve Utne: Teksterstatting – «{{n.}}» til «''n.''»

2023-02-10T15:02:40Z

Teksterstatting – «{{n.}}» til «''n.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 15:02
Linje 13:		Linje 13:
	Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kongelig bestalling. Byens kongelige tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de offentlige inntekter.		Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kongelig bestalling. Byens kongelige tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de offentlige inntekter.

	Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne [[borgervæpningen]] stundom få karakter av bymøter.		Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', ''[[grammatisk kjønn\|n.]]''). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne [[borgervæpningen]] stundom få karakter av bymøter.

	'''II.''' ''Funksjoner.'' Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I [[1607]] trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]]'', ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i [[1797]], beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, for eksempel i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').		'''II.''' ''Funksjoner.'' Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I [[1607]] trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]]'', ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i [[1797]], beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, for eksempel i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').

Ola Alsvik på 19. mar. 2020 kl. 09:31

2020-03-19T09:31:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. mar. 2020 kl. 09:31
Linje 29:		Linje 29:
	[[Kategori:Verdslige embeter\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Verdslige embeter\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Marthe Glad: forkortelse, lenket

2009-11-30T12:17:58Z

forkortelse, lenket

Ida Tolgensbakk: Lenket.

2009-07-29T11:16:19Z

Lenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jul. 2009 kl. 11:16
Linje 19:		Linje 19:
	Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom magistratens oppgaver som en del av statsforvaltningen og magistratens mer «kommunale» funksjoner.		Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom magistratens oppgaver som en del av statsforvaltningen og magistratens mer «kommunale» funksjoner.

	Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra [[1660-årene]] oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. Magistraten hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle magistraten i alle anliggender vareta statens interesser.		Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra [[1660-årene]] [[oppebørsel]] av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. Magistraten hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle magistraten i alle anliggender vareta statens interesser.

	De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto magistraten selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. ''[[Leksikon:vektere\|vektere]]'', ''[[Leksikon:bedemenn\|bedemenn]]'', ''[[Leksikon:nattmenn\|nattmenn]]'', ''[[Leksikon:stadsmusikanter\|stadsmusikanter]]'', ''[[Leksikon:organister\|organister]]'', ''[[Leksikon:kemnere\|kemnere]]'', ''[[Leksikon:underfogder\|underfogder]]'', ''[[Leksikon:vaktmestre\|vaktmestre]]'' m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. Magistraten skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). Magistraten innvilget ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]'', fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:laugsvesen\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]''). Magistratpersoner satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]]'', s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]'', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. Magistraten skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.		De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto magistraten selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. ''[[Leksikon:vektere\|vektere]]'', ''[[Leksikon:bedemenn\|bedemenn]]'', ''[[Leksikon:nattmenn\|nattmenn]]'', ''[[Leksikon:stadsmusikanter\|stadsmusikanter]]'', ''[[Leksikon:organister\|organister]]'', ''[[Leksikon:kemnere\|kemnere]]'', ''[[Leksikon:underfogder\|underfogder]]'', ''[[Leksikon:vaktmestre\|vaktmestre]]'' m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. Magistraten skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). Magistraten innvilget ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]'', fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:laugsvesen\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]''). Magistratpersoner satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]]'', s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]'', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. Magistraten skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.

Siri J: +kat

2008-08-14T14:07:41Z

+kat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2008 kl. 14:07
Linje 27:		Linje 27:
	{{NHL}}		{{NHL}}

	{{~~ukategorisert~~}}		[[Kategori:Verdslige embeter\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Siri J: wikify

2008-08-14T14:03:54Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2008 kl. 14:03
Linje 9:		Linje 9:
	Som en følge av den økende kongemakten på [[1500-tallet\|1500–]][[1600-tallet]] framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra [[Christian IV\|Christian IV.s tid]]. Christian IV.s bylov fra [[1619]] utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet'' i byen var [[stiftamtmann]]en, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se ''[[leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[leksikon:amtmann\|amtmann]]''.) Fra [[1665]] ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt ''[[leksikon:president\|president]]''. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til [[1815]], da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. ([[Kongsberg]], som var [[bergstad]], lå under ''[[Leksikon:Berghauptmann\|Berghaupt-]]''/Oberberghauptmannen inntil [[29. juni]] [[1814]].)		Som en følge av den økende kongemakten på [[1500-tallet\|1500–]][[1600-tallet]] framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra [[Christian IV\|Christian IV.s tid]]. Christian IV.s bylov fra [[1619]] utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet'' i byen var [[stiftamtmann]]en, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se ''[[leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[leksikon:amtmann\|amtmann]]''.) Fra [[1665]] ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt ''[[leksikon:president\|president]]''. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til [[1815]], da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. ([[Kongsberg]], som var [[bergstad]], lå under ''[[Leksikon:Berghauptmann\|Berghaupt-]]''/Oberberghauptmannen inntil [[29. juni]] [[1814]].)

	Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av 1619 bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av [[1700-tallet]] var det bare stiftsbyene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter [[1774]] bare to rådmenn i Kristiania. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til ''[[leksikon:sorenskriver\|sorenskriveren]] (s.d.) i det omliggende distrikt.		Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av 1619 bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av [[1700-tallet]] var det bare stiftsbyene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter [[1774]] bare to rådmenn i Kristiania. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til ''[[leksikon:sorenskriver\|sorenskriveren]]'' (s.d.) i det omliggende distrikt.

	Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kgl. bestalling. Byens kgl. tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de off. inntekter.		Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kgl. bestalling. Byens kgl. tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de off. inntekter.

	Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne ''borgervæpningen'' stundom få karakter av bymøter.		Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne [[borgervæpningen]] stundom få karakter av bymøter.

	'''II.''' ''Funksjoner.'' M. hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]], ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt m. in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').		'''II.''' ''Funksjoner.'' Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I [[1607]] trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]]'', ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i [[1797]], beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').

	Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom ~~m.s~~ oppgaver som en del av statsforvaltningen og ~~m.s~~ mer «kommunale» funksjoner.		Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom magistratens oppgaver som en del av statsforvaltningen og magistratens mer «kommunale» funksjoner.

	Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra 1660-årene oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. M. hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle m. i alle anliggender vareta statens interesser.		Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra [[1660-årene]] oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. Magistraten hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle magistraten i alle anliggender vareta statens interesser.

	De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto m. selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. vektere, bedemenn, nattmenn, stadsmusikanter, organister, kemnere, underfogder, vaktmestre m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. M. skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). M. innvilget borgerskap, fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:~~laugsvesenet~~\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]). ~~M.personer~~ satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]], s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. M. skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.		De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto magistraten selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. ''[[Leksikon:vektere\|vektere]]'', ''[[Leksikon:bedemenn\|bedemenn]]'', ''[[Leksikon:nattmenn\|nattmenn]]'', ''[[Leksikon:stadsmusikanter\|stadsmusikanter]]'', ''[[Leksikon:organister\|organister]]'', ''[[Leksikon:kemnere\|kemnere]]'', ''[[Leksikon:underfogder\|underfogder]]'', ''[[Leksikon:vaktmestre\|vaktmestre]]'' m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. Magistraten skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). Magistraten innvilget ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]'', fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:laugsvesen\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]''). Magistratpersoner satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]]'', s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]'', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. Magistraten skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.

	Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle m.- og rådstueskriverembeter ble avskaffet ved lov av 9. mars 1917. S.I.		Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle magistrat- og rådstueskriverembeter ble avskaffet ved lov av [[9. mars]] [[1917]]. {{sign\|S.I.}}

	{{NHL}}		{{NHL}}

			{{ukategorisert}}

Siri J: dels videre wikifisert.

2008-08-14T13:41:29Z

dels videre wikifisert.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2008 kl. 13:41
Linje 1:		Linje 1:
	'''Magistrat''' (lat. ''magistratus'', embete, øvrighet, embetsmann). '''I.''' Etter 1660 vanlig fellesbetegnelse for byråd og borgermestre, byens fremste styringsorgan. Navneskiftet forteller samtidig om bystyrets omdannelse til et embetsorgan og innlemmelse i statsforvaltningen, og om den endelige overgangen fra en form for kommunalt selvstyre til kommunalt embetsstyre.		'''Magistrat''' (lat. ''magistratus'', embete, øvrighet, embetsmann).

	~~Byrådets historie strekker seg tilbake til andre halvdel av 1200-tallet~~. ~~Rådet var et utvalg av~~ byens ~~husfaste menn som sammen med en rekke kgl. tjenestemenn skulle forestå byadministrasjonen~~. ~~De eldste lovbestemmelsene~~ om ~~byrådet finner vi~~ i ~~Magnus Lagabøtes bylov~~, og ~~de vitner~~ om ~~at de kommunale representantene (rådsmennene) ikke kunne styre uavhengig av kongens menn i byen (''NglL'' II s. 244). Byrådets forvandling~~ til ~~et virkelig~~ kommunalt ~~selvstyreorgan fant sted først henimot midten av 1300-tallet. Utover i senmiddelalderen fikk rådet også sterkere preg av å være en representasjon for byens beste borgerskap~~.		'''I.''' Etter [[1660]] vanlig fellesbetegnelse for byråd og borgermestre, byens fremste styringsorgan. Navneskiftet forteller samtidig om bystyrets omdannelse til et embetsorgan og innlemmelse i statsforvaltningen, og om den endelige overgangen fra en form for kommunalt selvstyre til kommunalt embetsstyre.

	~~Økningen~~ av ~~rådets kompetanse falt~~ sammen med en ~~svekkelse av kongemaktens representanter~~ i ~~bystyret. ''~~[[~~Gjaldkeren~~]]~~''/~~''[[~~byfogden~~ ]]''~~(s.d.~~) ~~ble delvis underordnet rådet. Allerede ved Oslo bys privilegium~~ i ~~1346 fikk rådet innflytelse på besettelsen av gjaldkerestillingen, som nå ble omdøpt til~~ ''~~[[byfogd]]~~'' (s.d.). ~~''[[Lagmann]]en'' (s.d.) trådte ut av byens administrasjon på~~ et ~~tidlig tidspunkt, men skulle som dommer senere (~~midten av ~~1400~~-tallet~~) gå opp~~ i ~~rådet, og lagmann og byråd kom sammen til å danne en ny domstol som gjerne blir kalt ''~~[[~~lagmannsretten~~]]~~'' (s.d.). Denne kollegiale lagmannsretten besto fram til 1607. Sysselmannen, senere hans arvtager lensherren, synes~~ også å ~~ha fått mindre kontroll med~~ byens ~~styre og stell ut gjennom senmiddelalderen. Et uttrykk for rådets relative styrkelse var utviklingen av egne formannsverv på 1400-tallet: borgermesterstillingen (se borgermester)~~.		Byrådets historie strekker seg tilbake til andre halvdel av [[1200-tallet]]. Rådet var et utvalg av byens husfaste menn som sammen med en rekke kgl. tjenestemenn skulle forestå byadministrasjonen. De eldste lovbestemmelsene om byrådet finner vi i [[Magnus Lagabøtes bylov]], og de vitner om at de kommunale representantene (''[[Leksikon:rådsmann\|rådsmennene]]'') ikke kunne styre uavhengig av kongens menn i byen (''NglL'' II s. 244). Byrådets forvandling til et virkelig kommunalt selvstyreorgan fant sted først henimot midten av 1300-tallet. Utover i [[middelalderen\|senmiddelalderen]] fikk rådet også sterkere preg av å være en representasjon for byens beste borgerskap.

	~~Som en følge~~ av ~~den økende kongemakten på 1500–1600-tallet framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng~~ med en ~~større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse~~ av ~~de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under~~ kongemaktens ~~kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra Christian IV~~.s ~~tid~~. ~~Christian IV~~.s bylov fra 1619 utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble ~~en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av~~ rådet ~~som et kommunalt selvstyreorgan forsvant~~. ~~Den nye m., også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet''~~ i ~~byen var ''~~[[~~stiftamtmann~~]]~~en''~~, ~~men m. kunne, dersom det var~~		Økningen av rådets kompetanse falt sammen med en svekkelse av kongemaktens representanter i bystyret. Gjaldkeren /''[[Leksikon:byfogder\|byfogden]]'' (s.d.) ble delvis underordnet rådet. Allerede ved [[Oslo bys privilegium]] i [[1346]] fikk rådet innflytelse på besettelsen av gjaldkerestillingen, som nå ble omdøpt til ''[[Leksikon:byfogder\|byfogd]]'' (s.d.). ''[[Leksikon:Lagmannen\|Lagmannen]]'' (s.d.) trådte ut av byens administrasjon på et tidlig tidspunkt, men skulle som dommer senere (midten av [[1400-tallet]]) gå opp i rådet, og lagmann og byråd kom sammen til å danne en ny domstol som gjerne blir kalt ''[[Leksikon:lagmannsretten\|lagmannsretten]]'' (s.d.). Denne kollegiale lagmannsretten besto fram til [[1607]]. Sysselmannen, senere hans arvtager lensherren, synes også å ha fått mindre kontroll med byens styre og stell ut gjennom senmiddelalderen. Et uttrykk for rådets relative styrkelse var utviklingen av egne formannsverv på 1400-tallet: borgermesterstillingen (se ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').
	~~uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte~~ til ~~sentralmyndighetene i København. (Se~~ ''[[~~leksikon~~:~~amt~~\|~~amt~~]]'' og ''[[~~leksikon~~:~~amtmann~~\|~~amtmann~~]]''.) ~~Fra 1665 ble den fremste~~ av ~~rådets medlemmer~~, ~~vanligvis den~~
	~~eldste borgermesteren~~, kalt ''[[~~leksikon~~:~~president~~\|~~president~~]]''. ~~Alle medlemmene av m~~. ~~ble tilsatt ved kgl~~. ~~bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og m. Underordningen under stiftamtmannen~~ besto fram til ~~1815~~, ~~da m. ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter~~. (~~Kongsberg, som var~~ ''[[~~leksikon~~:~~bergstad~~\|~~bergstad~~]]''~~, lå under Berghaupt-/Oberberghauptmannen inntil 29~~. ~~juni 1814.)~~

	~~Rådmennenes~~ og ~~borgermestrenes antall varierte~~ fra tid ~~til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre~~. Christian IV.s ~~forordn~~. ~~av 1619 bestemte~~ at ~~det skulle være to eller flere borgermestre~~, ~~fire~~, ~~seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane~~. ~~Utviklingen gikk imidlertid~~ i ~~retning~~ av ~~å redusere antallet m~~.~~personer~~. ~~Ved slutten~~ av ~~1700-tallet var det bare stiftsbyene~~ som ~~hadde en kollegial m~~., og også ~~her var antallet sterkt redusert~~. ~~Således~~ var det ~~etter 1774 bare to rådmenn~~ i ~~Kristiania~~. ~~I de mindre byene var som oftest byfogden alene m~~. ~~Enkelte steder kunne også m~~.~~s dømmende oppgaver være~~ lagt ~~til~~ ''[[~~leksikon~~:~~sorenskriver~~\|~~sorenskriveren~~]] (s.d.) ~~i det omliggende distrikt.~~		Som en følge av den økende kongemakten på [[1500-tallet\|1500–]][[1600-tallet]] framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra [[Christian IV\|Christian IV.s tid]]. Christian IV.s bylov fra [[1619]] utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet'' i byen var [[stiftamtmann]]en, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se ''[[leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[leksikon:amtmann\|amtmann]]''.) Fra [[1665]] ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt ''[[leksikon:president\|president]]''. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til [[1815]], da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. ([[Kongsberg]], som var [[bergstad]], lå under ''[[Leksikon:Berghauptmann\|Berghaupt-]]''/Oberberghauptmannen inntil [[29. juni]] [[1814]].)

	M. i ~~de større byene~~ hadde en ~~rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver~~. ~~Det dreide seg om~~ [[~~leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren~~]] (s.d.~~) som fortsatt kom~~ til ~~å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær,~~ [[leksikon:~~byskriver~~\|~~byskriveren~~]] (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kgl. bestalling. Byens kgl. tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i ~~de off. inntekter~~.		Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av 1619 bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av [[1700-tallet]] var det bare stiftsbyene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter [[1774]] bare to rådmenn i Kristiania. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til ''[[leksikon:sorenskriver\|sorenskriveren]] (s.d.) i det omliggende distrikt.

	Allerede før den endelige forvandling til m. var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: [[leksikon:~~Taksérborger~~\|Taksérborgerne]] (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]] (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under eneveldet kunne ''borgervæpningen'' stundom få		Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kgl. bestalling. Byens kgl. tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de off. inntekter.
	karakter av bymøter.
			Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne ''borgervæpningen'' stundom få karakter av bymøter.

	'''II.''' ''Funksjoner.'' M. hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]], ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt m. in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').		'''II.''' ''Funksjoner.'' M. hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]], ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt m. in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').

Olve Utne på 5. jun. 2008 kl. 08:49

2008-06-05T08:49:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. jun. 2008 kl. 08:49
Linje 22:		Linje 22:
	Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra 1660-årene oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. M. hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle m. i alle anliggender vareta statens interesser.		Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra 1660-årene oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. M. hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle m. i alle anliggender vareta statens interesser.

	De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto m. selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. vektere, bedemenn, nattmenn, stadsmusikanter, organister, kemnere, underfogder, vaktmestre m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. M. skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. politivesen). M. innvilget borgerskap, fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og laugsvesenet (s.d., jf. laugspatron). M.personer satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (kirkeinspeksjonen, s.d.), skolevesenet (skoleinspeksjonen, s.d.), havnevesenet (havnekommisjonen, s.d.), fattigvesenet (fattigkommisjonen, s.d.) m.m. M. skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. bymarka (i middelalderen vanligvis kalt takmark), allmenninger m.m.		De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto m. selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. vektere, bedemenn, nattmenn, stadsmusikanter, organister, kemnere, underfogder, vaktmestre m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. M. skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). M. innvilget borgerskap, fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:laugsvesenet\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]). M.personer satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]], s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. M. skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.

	Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle m.- og rådstueskriverembeter ble avskaffet ved lov av 9. mars 1917. S.I.		Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle m.- og rådstueskriverembeter ble avskaffet ved lov av 9. mars 1917. S.I.

	{{NHL}}		{{NHL}}

Olve Utne på 5. jun. 2008 kl. 08:44

2008-06-05T08:44:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. jun. 2008 kl. 08:44
Linje 16:		Linje 16:
	karakter av bymøter.		karakter av bymøter.

	'''II.''' Funksjoner. M. hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet rådstuerett (s.d., jf. lagmann, lagting og byting). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt m. in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, brannretten (s.d.), gjeldskommisjonene (s.d., jf. også stiftsoverrett).		'''II.''' ''Funksjoner.'' M. hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]], ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt m. in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').

	Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom m.s oppgaver som en del av statsforvaltningen og m.s mer «kommunale» funksjoner.		Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom m.s oppgaver som en del av statsforvaltningen og m.s mer «kommunale» funksjoner.

	Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra 1660-årene oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også skattefogd.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. M. hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle m. i alle anliggender vareta statens interesser.		Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra 1660-årene oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. M. hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle m. i alle anliggender vareta statens interesser.

	De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto m. selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. vektere, bedemenn, nattmenn, stadsmusikanter, organister, kemnere, underfogder, vaktmestre m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. M. skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. politivesen). M. innvilget borgerskap, fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og laugsvesenet (s.d., jf. laugspatron). M.personer satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (kirkeinspeksjonen, s.d.), skolevesenet (skoleinspeksjonen, s.d.), havnevesenet (havnekommisjonen, s.d.), fattigvesenet (fattigkommisjonen, s.d.) m.m. M. skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. bymarka (i middelalderen vanligvis kalt takmark), allmenninger m.m.		De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto m. selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. vektere, bedemenn, nattmenn, stadsmusikanter, organister, kemnere, underfogder, vaktmestre m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. M. skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. politivesen). M. innvilget borgerskap, fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og laugsvesenet (s.d., jf. laugspatron). M.personer satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (kirkeinspeksjonen, s.d.), skolevesenet (skoleinspeksjonen, s.d.), havnevesenet (havnekommisjonen, s.d.), fattigvesenet (fattigkommisjonen, s.d.) m.m. M. skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. bymarka (i middelalderen vanligvis kalt takmark), allmenninger m.m.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 15:02
Linje 13:		Linje 13:
	Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kongelig bestalling. Byens kongelige tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de offentlige inntekter.		Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kongelig bestalling. Byens kongelige tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de offentlige inntekter.

	Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne [[borgervæpningen]] stundom få karakter av bymøter.		Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', ''[[grammatisk kjønn\|n.]]''). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne [[borgervæpningen]] stundom få karakter av bymøter.

	'''II.''' ''Funksjoner.'' Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I [[1607]] trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]]'', ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i [[1797]], beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, for eksempel i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').		'''II.''' ''Funksjoner.'' Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I [[1607]] trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]]'', ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i [[1797]], beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, for eksempel i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2008 kl. 14:03
Linje 9:		Linje 9:
	Som en følge av den økende kongemakten på [[1500-tallet\|1500–]][[1600-tallet]] framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra [[Christian IV\|Christian IV.s tid]]. Christian IV.s bylov fra [[1619]] utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet'' i byen var [[stiftamtmann]]en, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se ''[[leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[leksikon:amtmann\|amtmann]]''.) Fra [[1665]] ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt ''[[leksikon:president\|president]]''. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til [[1815]], da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. ([[Kongsberg]], som var [[bergstad]], lå under ''[[Leksikon:Berghauptmann\|Berghaupt-]]''/Oberberghauptmannen inntil [[29. juni]] [[1814]].)		Som en følge av den økende kongemakten på [[1500-tallet\|1500–]][[1600-tallet]] framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra [[Christian IV\|Christian IV.s tid]]. Christian IV.s bylov fra [[1619]] utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet'' i byen var [[stiftamtmann]]en, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se ''[[leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[leksikon:amtmann\|amtmann]]''.) Fra [[1665]] ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt ''[[leksikon:president\|president]]''. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til [[1815]], da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. ([[Kongsberg]], som var [[bergstad]], lå under ''[[Leksikon:Berghauptmann\|Berghaupt-]]''/Oberberghauptmannen inntil [[29. juni]] [[1814]].)

	Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av 1619 bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av [[1700-tallet]] var det bare stiftsbyene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter [[1774]] bare to rådmenn i Kristiania. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til ''[[leksikon:sorenskriver\|sorenskriveren]] (s.d.) i det omliggende distrikt.		Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av 1619 bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av [[1700-tallet]] var det bare stiftsbyene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter [[1774]] bare to rådmenn i Kristiania. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til ''[[leksikon:sorenskriver\|sorenskriveren]]'' (s.d.) i det omliggende distrikt.

	Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kgl. bestalling. Byens kgl. tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de off. inntekter.		Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kgl. bestalling. Byens kgl. tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de off. inntekter.

	Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne ''borgervæpningen'' stundom få karakter av bymøter.		Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne [[borgervæpningen]] stundom få karakter av bymøter.

	'''II.''' ''Funksjoner.'' M. hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]], ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt m. in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').		'''II.''' ''Funksjoner.'' Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I [[1607]] trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]]'', ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i [[1797]], beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').

	Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom ~~m.s~~ oppgaver som en del av statsforvaltningen og ~~m.s~~ mer «kommunale» funksjoner.		Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom magistratens oppgaver som en del av statsforvaltningen og magistratens mer «kommunale» funksjoner.

	Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra 1660-årene oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. M. hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle m. i alle anliggender vareta statens interesser.		Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra [[1660-årene]] oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kgl. tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. Magistraten hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle magistraten i alle anliggender vareta statens interesser.

	De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto m. selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. vektere, bedemenn, nattmenn, stadsmusikanter, organister, kemnere, underfogder, vaktmestre m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. M. skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). M. innvilget borgerskap, fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:~~laugsvesenet~~\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]). ~~M.personer~~ satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]], s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. M. skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.		De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto magistraten selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som f.eks. ''[[Leksikon:vektere\|vektere]]'', ''[[Leksikon:bedemenn\|bedemenn]]'', ''[[Leksikon:nattmenn\|nattmenn]]'', ''[[Leksikon:stadsmusikanter\|stadsmusikanter]]'', ''[[Leksikon:organister\|organister]]'', ''[[Leksikon:kemnere\|kemnere]]'', ''[[Leksikon:underfogder\|underfogder]]'', ''[[Leksikon:vaktmestre\|vaktmestre]]'' m. fl. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. Magistraten skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). Magistraten innvilget ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]'', fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:laugsvesen\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]''). Magistratpersoner satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]]'', s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]'', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. Magistraten skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.

	Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle m.- og rådstueskriverembeter ble avskaffet ved lov av 9. mars 1917. S.I.		Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle magistrat- og rådstueskriverembeter ble avskaffet ved lov av [[9. mars]] [[1917]]. {{sign\|S.I.}}

	{{NHL}}		{{NHL}}

			{{ukategorisert}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2008 kl. 13:41
Linje 1:		Linje 1:
	'''Magistrat''' (lat. ''magistratus'', embete, øvrighet, embetsmann). '''I.''' Etter 1660 vanlig fellesbetegnelse for byråd og borgermestre, byens fremste styringsorgan. Navneskiftet forteller samtidig om bystyrets omdannelse til et embetsorgan og innlemmelse i statsforvaltningen, og om den endelige overgangen fra en form for kommunalt selvstyre til kommunalt embetsstyre.		'''Magistrat''' (lat. ''magistratus'', embete, øvrighet, embetsmann).

	~~Byrådets historie strekker seg tilbake til andre halvdel av 1200-tallet~~. ~~Rådet var et utvalg av~~ byens ~~husfaste menn som sammen med en rekke kgl. tjenestemenn skulle forestå byadministrasjonen~~. ~~De eldste lovbestemmelsene~~ om ~~byrådet finner vi~~ i ~~Magnus Lagabøtes bylov~~, og ~~de vitner~~ om ~~at de kommunale representantene (rådsmennene) ikke kunne styre uavhengig av kongens menn i byen (''NglL'' II s. 244). Byrådets forvandling~~ til ~~et virkelig~~ kommunalt ~~selvstyreorgan fant sted først henimot midten av 1300-tallet. Utover i senmiddelalderen fikk rådet også sterkere preg av å være en representasjon for byens beste borgerskap~~.		'''I.''' Etter [[1660]] vanlig fellesbetegnelse for byråd og borgermestre, byens fremste styringsorgan. Navneskiftet forteller samtidig om bystyrets omdannelse til et embetsorgan og innlemmelse i statsforvaltningen, og om den endelige overgangen fra en form for kommunalt selvstyre til kommunalt embetsstyre.

	~~Økningen~~ av ~~rådets kompetanse falt~~ sammen med en ~~svekkelse av kongemaktens representanter~~ i ~~bystyret. ''~~[[~~Gjaldkeren~~]]~~''/~~''[[~~byfogden~~ ]]''~~(s.d.~~) ~~ble delvis underordnet rådet. Allerede ved Oslo bys privilegium~~ i ~~1346 fikk rådet innflytelse på besettelsen av gjaldkerestillingen, som nå ble omdøpt til~~ ''~~[[byfogd]]~~'' (s.d.). ~~''[[Lagmann]]en'' (s.d.) trådte ut av byens administrasjon på~~ et ~~tidlig tidspunkt, men skulle som dommer senere (~~midten av ~~1400~~-tallet~~) gå opp~~ i ~~rådet, og lagmann og byråd kom sammen til å danne en ny domstol som gjerne blir kalt ''~~[[~~lagmannsretten~~]]~~'' (s.d.). Denne kollegiale lagmannsretten besto fram til 1607. Sysselmannen, senere hans arvtager lensherren, synes~~ også å ~~ha fått mindre kontroll med~~ byens ~~styre og stell ut gjennom senmiddelalderen. Et uttrykk for rådets relative styrkelse var utviklingen av egne formannsverv på 1400-tallet: borgermesterstillingen (se borgermester)~~.		Byrådets historie strekker seg tilbake til andre halvdel av [[1200-tallet]]. Rådet var et utvalg av byens husfaste menn som sammen med en rekke kgl. tjenestemenn skulle forestå byadministrasjonen. De eldste lovbestemmelsene om byrådet finner vi i [[Magnus Lagabøtes bylov]], og de vitner om at de kommunale representantene (''[[Leksikon:rådsmann\|rådsmennene]]'') ikke kunne styre uavhengig av kongens menn i byen (''NglL'' II s. 244). Byrådets forvandling til et virkelig kommunalt selvstyreorgan fant sted først henimot midten av 1300-tallet. Utover i [[middelalderen\|senmiddelalderen]] fikk rådet også sterkere preg av å være en representasjon for byens beste borgerskap.

	~~Som en følge~~ av ~~den økende kongemakten på 1500–1600-tallet framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng~~ med en ~~større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse~~ av ~~de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under~~ kongemaktens ~~kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra Christian IV~~.s ~~tid~~. ~~Christian IV~~.s bylov fra 1619 utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble ~~en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av~~ rådet ~~som et kommunalt selvstyreorgan forsvant~~. ~~Den nye m., også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet''~~ i ~~byen var ''~~[[~~stiftamtmann~~]]~~en''~~, ~~men m. kunne, dersom det var~~		Økningen av rådets kompetanse falt sammen med en svekkelse av kongemaktens representanter i bystyret. Gjaldkeren /''[[Leksikon:byfogder\|byfogden]]'' (s.d.) ble delvis underordnet rådet. Allerede ved [[Oslo bys privilegium]] i [[1346]] fikk rådet innflytelse på besettelsen av gjaldkerestillingen, som nå ble omdøpt til ''[[Leksikon:byfogder\|byfogd]]'' (s.d.). ''[[Leksikon:Lagmannen\|Lagmannen]]'' (s.d.) trådte ut av byens administrasjon på et tidlig tidspunkt, men skulle som dommer senere (midten av [[1400-tallet]]) gå opp i rådet, og lagmann og byråd kom sammen til å danne en ny domstol som gjerne blir kalt ''[[Leksikon:lagmannsretten\|lagmannsretten]]'' (s.d.). Denne kollegiale lagmannsretten besto fram til [[1607]]. Sysselmannen, senere hans arvtager lensherren, synes også å ha fått mindre kontroll med byens styre og stell ut gjennom senmiddelalderen. Et uttrykk for rådets relative styrkelse var utviklingen av egne formannsverv på 1400-tallet: borgermesterstillingen (se ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').
	~~uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte~~ til ~~sentralmyndighetene i København. (Se~~ ''[[~~leksikon~~:~~amt~~\|~~amt~~]]'' og ''[[~~leksikon~~:~~amtmann~~\|~~amtmann~~]]''.) ~~Fra 1665 ble den fremste~~ av ~~rådets medlemmer~~, ~~vanligvis den~~
	~~eldste borgermesteren~~, kalt ''[[~~leksikon~~:~~president~~\|~~president~~]]''. ~~Alle medlemmene av m~~. ~~ble tilsatt ved kgl~~. ~~bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og m. Underordningen under stiftamtmannen~~ besto fram til ~~1815~~, ~~da m. ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter~~. (~~Kongsberg, som var~~ ''[[~~leksikon~~:~~bergstad~~\|~~bergstad~~]]''~~, lå under Berghaupt-/Oberberghauptmannen inntil 29~~. ~~juni 1814.)~~

	~~Rådmennenes~~ og ~~borgermestrenes antall varierte~~ fra tid ~~til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre~~. Christian IV.s ~~forordn~~. ~~av 1619 bestemte~~ at ~~det skulle være to eller flere borgermestre~~, ~~fire~~, ~~seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane~~. ~~Utviklingen gikk imidlertid~~ i ~~retning~~ av ~~å redusere antallet m~~.~~personer~~. ~~Ved slutten~~ av ~~1700-tallet var det bare stiftsbyene~~ som ~~hadde en kollegial m~~., og også ~~her var antallet sterkt redusert~~. ~~Således~~ var det ~~etter 1774 bare to rådmenn~~ i ~~Kristiania~~. ~~I de mindre byene var som oftest byfogden alene m~~. ~~Enkelte steder kunne også m~~.~~s dømmende oppgaver være~~ lagt ~~til~~ ''[[~~leksikon~~:~~sorenskriver~~\|~~sorenskriveren~~]] (s.d.) ~~i det omliggende distrikt.~~		Som en følge av den økende kongemakten på [[1500-tallet\|1500–]][[1600-tallet]] framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra [[Christian IV\|Christian IV.s tid]]. Christian IV.s bylov fra [[1619]] utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet'' i byen var [[stiftamtmann]]en, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se ''[[leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[leksikon:amtmann\|amtmann]]''.) Fra [[1665]] ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt ''[[leksikon:president\|president]]''. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til [[1815]], da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. ([[Kongsberg]], som var [[bergstad]], lå under ''[[Leksikon:Berghauptmann\|Berghaupt-]]''/Oberberghauptmannen inntil [[29. juni]] [[1814]].)

	M. i ~~de større byene~~ hadde en ~~rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver~~. ~~Det dreide seg om~~ [[~~leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren~~]] (s.d.~~) som fortsatt kom~~ til ~~å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær,~~ [[leksikon:~~byskriver~~\|~~byskriveren~~]] (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kgl. bestalling. Byens kgl. tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i ~~de off. inntekter~~.		Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av 1619 bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av [[1700-tallet]] var det bare stiftsbyene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter [[1774]] bare to rådmenn i Kristiania. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til ''[[leksikon:sorenskriver\|sorenskriveren]] (s.d.) i det omliggende distrikt.

	Allerede før den endelige forvandling til m. var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: [[leksikon:~~Taksérborger~~\|Taksérborgerne]] (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]] (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under eneveldet kunne ''borgervæpningen'' stundom få		Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kgl. bestalling. Byens kgl. tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de off. inntekter.
	karakter av bymøter.
			Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne ''borgervæpningen'' stundom få karakter av bymøter.

	'''II.''' ''Funksjoner.'' M. hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]], ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt m. in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').		'''II.''' ''Funksjoner.'' M. hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]], ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt m. in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, f.eks. i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2009 kl. 12:17
Linje 3:		Linje 3:
	'''I.''' Etter [[1660]] vanlig fellesbetegnelse for byråd og borgermestre, byens fremste styringsorgan. Navneskiftet forteller samtidig om bystyrets omdannelse til et embetsorgan og innlemmelse i statsforvaltningen, og om den endelige overgangen fra en form for kommunalt selvstyre til kommunalt embetsstyre.		'''I.''' Etter [[1660]] vanlig fellesbetegnelse for byråd og borgermestre, byens fremste styringsorgan. Navneskiftet forteller samtidig om bystyrets omdannelse til et embetsorgan og innlemmelse i statsforvaltningen, og om den endelige overgangen fra en form for kommunalt selvstyre til kommunalt embetsstyre.

	Byrådets historie strekker seg tilbake til andre halvdel av [[1200-tallet]]. Rådet var et utvalg av byens husfaste menn som sammen med en rekke ~~kgl.~~ tjenestemenn skulle forestå byadministrasjonen. De eldste lovbestemmelsene om byrådet finner vi i [[Magnus Lagabøtes bylov]], og de vitner om at de kommunale representantene (''[[Leksikon:rådsmann\|rådsmennene]]'') ikke kunne styre uavhengig av kongens menn i byen (''NglL'' II s. 244). Byrådets forvandling til et virkelig kommunalt selvstyreorgan fant sted først henimot midten av 1300-tallet. Utover i [[middelalderen\|senmiddelalderen]] fikk rådet også sterkere preg av å være en representasjon for byens beste borgerskap.		Byrådets historie strekker seg tilbake til andre halvdel av [[1200-tallet]]. Rådet var et utvalg av byens husfaste menn som sammen med en rekke kongelige tjenestemenn skulle forestå byadministrasjonen. De eldste lovbestemmelsene om byrådet finner vi i [[Magnus Lagabøtes bylov]], og de vitner om at de kommunale representantene (''[[Leksikon:rådsmann\|rådsmennene]]'') ikke kunne styre uavhengig av kongens menn i byen (''NglL'' II s. 244). Byrådets forvandling til et virkelig kommunalt selvstyreorgan fant sted først henimot midten av 1300-tallet. Utover i [[middelalderen\|senmiddelalderen]] fikk rådet også sterkere preg av å være en representasjon for byens beste borgerskap.

	Økningen av rådets kompetanse falt sammen med en svekkelse av kongemaktens representanter i bystyret. Gjaldkeren /''[[Leksikon:byfogder\|byfogden]]'' (s.d.) ble delvis underordnet rådet. Allerede ved [[Oslo bys privilegium]] i [[1346]] fikk rådet innflytelse på besettelsen av gjaldkerestillingen, som nå ble omdøpt til ''[[Leksikon:byfogder\|byfogd]]'' (s.d.). ''[[Leksikon:Lagmannen\|Lagmannen]]'' (s.d.) trådte ut av byens administrasjon på et tidlig tidspunkt, men skulle som dommer senere (midten av [[1400-tallet]]) gå opp i rådet, og lagmann og byråd kom sammen til å danne en ny domstol som gjerne blir kalt ''[[Leksikon:lagmannsretten\|lagmannsretten]]'' (s.d.). Denne kollegiale lagmannsretten besto fram til [[1607]]. Sysselmannen, senere hans arvtager lensherren, synes også å ha fått mindre kontroll med byens styre og stell ut gjennom senmiddelalderen. Et uttrykk for rådets relative styrkelse var utviklingen av egne formannsverv på 1400-tallet: borgermesterstillingen (se ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').		Økningen av rådets kompetanse falt sammen med en svekkelse av kongemaktens representanter i bystyret. Gjaldkeren /''[[Leksikon:byfogder\|byfogden]]'' (s.d.) ble delvis underordnet rådet. Allerede ved [[Oslo bys privilegium]] i [[1346]] fikk rådet innflytelse på besettelsen av gjaldkerestillingen, som nå ble omdøpt til ''[[Leksikon:byfogder\|byfogd]]'' (s.d.). ''[[Leksikon:Lagmannen\|Lagmannen]]'' (s.d.) trådte ut av byens administrasjon på et tidlig tidspunkt, men skulle som dommer senere (midten av [[1400-tallet]]) gå opp i rådet, og lagmann og byråd kom sammen til å danne en ny domstol som gjerne blir kalt ''[[Leksikon:lagmannsretten\|lagmannsretten]]'' (s.d.). Denne kollegiale lagmannsretten besto fram til [[1607]]. Sysselmannen, senere hans arvtager lensherren, synes også å ha fått mindre kontroll med byens styre og stell ut gjennom senmiddelalderen. Et uttrykk for rådets relative styrkelse var utviklingen av egne formannsverv på 1400-tallet: borgermesterstillingen (se ''[[Leksikon:borgermester\|borgermester]]'').
Linje 9:		Linje 9:
	Som en følge av den økende kongemakten på [[1500-tallet\|1500–]][[1600-tallet]] framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra [[Christian IV\|Christian IV.s tid]]. Christian IV.s bylov fra [[1619]] utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet'' i byen var [[stiftamtmann]]en, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se ''[[leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[leksikon:amtmann\|amtmann]]''.) Fra [[1665]] ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt ''[[leksikon:president\|president]]''. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til [[1815]], da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. ([[Kongsberg]], som var [[bergstad]], lå under ''[[Leksikon:Berghauptmann\|Berghaupt-]]''/Oberberghauptmannen inntil [[29. juni]] [[1814]].)		Som en følge av den økende kongemakten på [[1500-tallet\|1500–]][[1600-tallet]] framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra [[Christian IV\|Christian IV.s tid]]. Christian IV.s bylov fra [[1619]] utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt ''underøvrighet'', kan betraktes som et amtstyre for byene. ''Overøvrighet'' i byen var [[stiftamtmann]]en, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se ''[[leksikon:amt\|amt]]'' og ''[[leksikon:amtmann\|amtmann]]''.) Fra [[1665]] ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt ''[[leksikon:president\|president]]''. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til [[1815]], da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. ([[Kongsberg]], som var [[bergstad]], lå under ''[[Leksikon:Berghauptmann\|Berghaupt-]]''/Oberberghauptmannen inntil [[29. juni]] [[1814]].)

	Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av 1619 bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av [[1700-tallet]] var det bare stiftsbyene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter [[1774]] bare to rådmenn i Kristiania. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til ''[[leksikon:sorenskriver\|sorenskriveren]]'' (s.d.) i det omliggende distrikt.		Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av [[1619]] bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av [[1700-tallet]] var det bare stiftsbyene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter [[1774]] bare to rådmenn i [[Kristiania]]. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til ''[[leksikon:sorenskriver\|sorenskriveren]]'' (s.d.) i det omliggende distrikt.

	Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved ~~kgl.~~ bestalling. Byens ~~kgl.~~ tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de ~~off.~~ inntekter.		Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om ''[[leksikon:rådstueskriver\|rådstueskriveren]]'' (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, ''[[leksikon:byskriver\|byskriveren]]'' (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kongelig bestalling. Byens kongelige tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de offentlige inntekter.

	Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne [[borgervæpningen]] stundom få karakter av bymøter.		Allerede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: ''[[leksikon:Taksérborgere\|Taksérborgerne]]'' (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt ''[[leksikon:eligerte menn\|eligerte menn]]'' (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (''bæjarmót'', {{n.}}). Under [[enevoldstiden\|eneveldet]] kunne [[borgervæpningen]] stundom få karakter av bymøter.

	'''II.''' ''Funksjoner.'' Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I [[1607]] trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]]'', ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i [[1797]], beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, ~~f.eks.~~ i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').		'''II.''' ''Funksjoner.'' Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I [[1607]] trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet ''[[leksikon:rådstuerett\|rådstuerett]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:lagmann\|lagmann]]'', ''[[leksikon:lagting\|lagting]]'' og ''[[leksikon:byting\|byting]]''). Etter at rådstueretten ble avskaffet i [[1797]], beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, for eksempel i skifteretten, ''[[leksikon:brannrett\|brannretten]]'' (s.d.), ''[[leksikon:gjeldskommisjon\|gjeldskommisjonene]]'' (s.d., jf. også ''[[leksikon:stiftsoverrett\|stiftsoverrett]]'').

	Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom magistratens oppgaver som en del av statsforvaltningen og magistratens mer «kommunale» funksjoner.		Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom magistratens oppgaver som en del av statsforvaltningen og magistratens mer «kommunale» funksjoner.

	Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra [[1660-årene]] [[oppebørsel]] av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, ~~kgl.~~ tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. Magistraten hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle magistraten i alle anliggender vareta statens interesser.		Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra [[1660-årene]] [[oppebørsel]] av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kongelige tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også ''[[leksikon:skattefogd\|skattefogd]]''.) Garnisonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. Magistraten hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle magistraten i alle anliggender vareta statens interesser.

	De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto magistraten selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som ~~f.eks.~~ ''[[Leksikon:vektere\|vektere]]'', ''[[Leksikon:bedemenn\|bedemenn]]'', ''[[Leksikon:nattmenn\|nattmenn]]'', ''[[Leksikon:stadsmusikanter\|stadsmusikanter]]'', ''[[Leksikon:organister\|organister]]'', ''[[Leksikon:kemnere\|kemnere]]'', ''[[Leksikon:underfogder\|underfogder]]'', ''[[Leksikon:vaktmestre\|vaktmestre]]'' ~~m. fl~~. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. Magistraten skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). Magistraten innvilget ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]'', fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:laugsvesen\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]''). Magistratpersoner satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]]'', s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]'', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. Magistraten skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.		De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto magistraten selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som for eksempel ''[[Leksikon:vektere\|vektere]]'', ''[[Leksikon:bedemenn\|bedemenn]]'', ''[[Leksikon:nattmenn\|nattmenn]]'', ''[[Leksikon:stadsmusikanter\|stadsmusikanter]]'', ''[[Leksikon:organister\|organister]]'', ''[[Leksikon:kemnere\|kemnere]]'', ''[[Leksikon:underfogder\|underfogder]]'', ''[[Leksikon:vaktmestre\|vaktmestre]]'' med flere. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. Magistraten skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. ''[[leksikon:politivesen\|politivesen]]''). Magistraten innvilget ''[[Leksikon:borgerskap\|borgerskap]]'', fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og ''[[leksikon:laugsvesen\|laugsvesenet]]'' (s.d., jf. ''[[leksikon:laugspatron\|laugspatron]]''). Magistratpersoner satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (''[[leksikon:kirkeinspeksjonen\|kirkeinspeksjonen]]'', s.d.), skolevesenet (''[[leksikon:skoleinspeksjonen\|skoleinspeksjonen]]'', s.d.), havnevesenet (''[[leksikon:havnekommisjonen\|havnekommisjonen]]'', s.d.), fattigvesenet (''[[leksikon:fattigkommisjonen\|fattigkommisjonen]]'', s.d.) m.m. Magistraten skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. ''bymarka'' (i middelalderen vanligvis kalt ''takmark''), allmenninger m.m.

	Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle magistrat- og rådstueskriverembeter ble avskaffet ved lov av [[9. mars]] [[1917]]. {{sign\|S.I.}}		Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle magistrat- og rådstueskriverembeter ble avskaffet ved lov av [[9. mars]] [[1917]]. {{sign\|S.I.}}