Leksikon:Overlagting - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

2023-04-19T07:09:03Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:09
Linje 17:		Linje 17:

	[[Kategori:Ting\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Ting\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-09-28T09:20:15Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. sep. 2009 kl. 09:20
Linje 1:		Linje 1:
	'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det [[~~1600~~-tallet\|16. århundre]]. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', det vil si [[Vestlandet]] og [[Trøndelag]], med sete i [[Bergen]], og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', det vil si [[Østlandet]] og deler av [[Sørlandet]], med sete i [[Oslo]]. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» og liknende.		'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det [[1500-tallet\|16. århundre]]. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', det vil si [[Vestlandet]] og [[Trøndelag]], med sete i [[Bergen]], og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', det vil si [[Østlandet]] og deler av [[Sørlandet]], med sete i [[Oslo]]. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» og liknende.

	Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene [[kong Hans]] lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin [[valghåndfestning]] (jamfør ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.		Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene [[kong Hans]] lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin [[valghåndfestning]] (jamfør ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart [[Lagmann\|lagmennene]] i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.

	[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter 1537 fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra 1541 fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig		[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter [[1537]] fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra [[1541]] fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og [[1547]] befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra [[1572]]. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig
	ledelse av den øverste rettspleien i landet. Men begge forsøkene mislyktes, og det ble ikke skapt noen enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i Norge på 1500-tallet.		ledelse av den øverste rettspleien i landet. Men begge forsøkene mislyktes, og det ble ikke skapt noen enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i Norge på 1500-tallet.

	Omorganiseringen av overlagtinget etter 1537 stilte større krav til adelsmennene enn tidligere. De skulle delta i behandlingen av rettssakene, og i de første årene etter 1537 finnes de også som medutstedere av domsbrev. Dette gjelder imidlertid for det meste saker angående standsfeller. Adelsmøtet ser ut til å ha vært et forholdsvis fast element ved overlagtingets sesjoner.		Omorganiseringen av overlagtinget etter 1537 stilte større krav til adelsmennene enn tidligere. De skulle delta i behandlingen av rettssakene, og i de første årene etter 1537 finnes de også som medutstedere av domsbrev. Dette gjelder imidlertid for det meste saker angående standsfeller. Adelsmøtet ser ut til å ha vært et forholdsvis fast element ved overlagtingets sesjoner.

	Spørsmålet om hvilken instans som skulle avsi dom på overlagtinget synes å ha vært noe uklart i de første årene etter reformasjonen. Etter hvert framtrådte ''[[Leksikon:lagmennene\|lagmennene]]'' som det eneste dommerkollegium. I 1580-årene ble lagmennenes stilling som de eneste dommere innskjerpet. (''NRR'' II s. 697.) Utviklingen medførte at tyngdepunktet ble forskjøvet fra adelsmøtet til lagmannskollegiet. Mot slutten av det 16. århundre kan overlagtinget nærmest karakteriseres som en kollegial lagmannsrett.		Spørsmålet om hvilken instans som skulle avsi dom på overlagtinget synes å ha vært noe uklart i de første årene etter reformasjonen. Etter hvert framtrådte ''[[Leksikon:lagmennene\|lagmennene]]'' som det eneste dommerkollegium. I [[1580-årene]] ble lagmennenes stilling som de eneste dommere innskjerpet. (''NRR'' II s. 697.) Utviklingen medførte at tyngdepunktet ble forskjøvet fra adelsmøtet til lagmannskollegiet. Mot slutten av det 16. århundre kan overlagtinget nærmest karakteriseres som en kollegial lagmannsrett.

	Når overlagtinget betegnes som de øverste domstolene i Norge i det 16. århundre, må det ikke oppfattes som at de utgjorde siste instans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Noen instansordning fantes ikke i Norge på 1500-tallet. Heller ikke kan overlagtinget betegnes som noen ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]''. Kongens retterting i København, eller den norske herredagen, var rikets høyesterett, om vi i det hele tatt kan bruke denne betegnelsen på datidens rettsforhold. Avgjørende for en domstols kompetanse var ikke dens plassering i rettsapparatet, men dens sammensetning. Tilstedeværelsen av adelsmøtet og lagmannskollegiet gjorde overlagtingene mer betydningsfulle enn de øvrige norske domstolene. Hensikten med overlagtinget var at de skulle dømme i de sakene som var for store og vanskelige for lagmannsretten eller ''[[Leksikon:bygdetinget\|bygdetinget]]''. Men de fleste ønsket å skyve ansvaret foran seg. Resultatet var at alle mulige saker, store som små, ble innstevnet for overlagtinget. Dette framtvang de første spirene til en fast instansordning mot slutten av århundret. Stattholderens instruks av 1587 bestemmer at lagmennene først skal avsi dom i hvert sitt lagsogn, om saken ikke er for stor og vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i 1589. (''NRR'' II s. 697 og III s. 64.) Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker dersom de ikke var for store, før de ble stevnet for lagmannen. (''NRR'' III s. 134f.)		Når overlagtinget betegnes som de øverste domstolene i Norge i det 16. århundre, må det ikke oppfattes som at de utgjorde siste instans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Noen instansordning fantes ikke i Norge på 1500-tallet. Heller ikke kan overlagtinget betegnes som noen ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]''. Kongens retterting i København, eller [[Leksikon:Herredag\|den norske herredagen]], var rikets høyesterett, om vi i det hele tatt kan bruke denne betegnelsen på datidens rettsforhold. Avgjørende for en domstols kompetanse var ikke dens plassering i rettsapparatet, men dens sammensetning. Tilstedeværelsen av adelsmøtet og lagmannskollegiet gjorde overlagtingene mer betydningsfulle enn de øvrige norske domstolene. Hensikten med overlagtinget var at de skulle dømme i de sakene som var for store og vanskelige for lagmannsretten eller ''[[Leksikon:bygdetinget\|bygdetinget]]''. Men de fleste ønsket å skyve ansvaret foran seg. Resultatet var at alle mulige saker, store som små, ble innstevnet for overlagtinget. Dette framtvang de første spirene til en fast instansordning mot slutten av århundret. [[Leksikon:Stattholder\|Stattholderens]] instruks av [[1587]] bestemmer at lagmennene først skal avsi dom i hvert sitt lagsogn, om saken ikke er for stor og vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i [[1589]]. (''NRR'' II s. 697 og III s. 64.) Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker dersom de ikke var for store, før de ble stevnet for lagmannen. (''NRR'' III s. 134f.)

	I det 16. århundre var [[Landsloven]] i sin daværende form blitt foreldet. Behovet for en hensiktsmessig oversettelse og revisjon av lovverket var akutt. Sammenkomsten av lagmennene på overlagtinget tjente på sett og vis som en erstatning for den manglende enhet i lovverket. En lovrevisjon presset seg fram og ble endelig gjennomført på et rikslagmannsmøte i 1603. Lovrevisjonen satte punktum for overlagtingets eksistens. De registreres for siste gang i kildene i [[1602]]. [[C.4. no. lov]] (iverksatt 1604) gjorde de årlige sammenkomstene av lagmenn overflødige. Framveksten av en fast instansordning virket i samme retning. Adelsmøtet fikk mindre betydning for overlagtinget mot slutten av århundret. ''[[Leksikon:Herredagen\|Herredagen]]'' (~~s.d.~~) som regelmessig institusjon avløste overlagtinget som norsk overdomstol. {{sign\|S.I.}}		I det 16. århundre var [[Landsloven]] i sin daværende form blitt foreldet. Behovet for en hensiktsmessig oversettelse og revisjon av lovverket var akutt. Sammenkomsten av lagmennene på overlagtinget tjente på sett og vis som en erstatning for den manglende enhet i lovverket. En lovrevisjon presset seg fram og ble endelig gjennomført på et rikslagmannsmøte i [[1603]]. Lovrevisjonen satte punktum for overlagtingets eksistens. De registreres for siste gang i kildene i [[1602]]. [[C.4. no. lov]] (iverksatt 1604) gjorde de årlige sammenkomstene av lagmenn overflødige. Framveksten av en fast instansordning virket i samme retning. Adelsmøtet fikk mindre betydning for overlagtinget mot slutten av århundret. ''[[Leksikon:Herredagen\|Herredagen]]'' (se dette) som regelmessig institusjon avløste overlagtinget som norsk overdomstol. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Ida Tolgensbakk: mellomlagrer

2009-09-28T08:59:09Z

mellomlagrer

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. sep. 2009 kl. 08:59
Linje 1:		Linje 1:
	'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det 16. århundre. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', ~~dvs.~~ Vestlandet og Trøndelag, med sete i Bergen, og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', ~~dvs.~~ Østlandet og deler av Sørlandet, med sete i Oslo. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» ~~o.l~~.		'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det [[1600-tallet\|16. århundre]]. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', det vil si [[Vestlandet]] og [[Trøndelag]], med sete i [[Bergen]], og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', det vil si [[Østlandet]] og deler av [[Sørlandet]], med sete i [[Oslo]]. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» og liknende.

	Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene kong Hans lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin valghåndfestning (~~jf.~~ ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.		Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene [[kong Hans]] lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin [[valghåndfestning]] (jamfør ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.

	[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter 1537 fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra 1541 fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig		[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter 1537 fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra 1541 fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig

Siri J: +kat

2009-05-10T07:47:37Z

+kat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. mai 2009 kl. 07:47
Linje 15:		Linje 15:

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Ting\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Siri J: wikify

2009-05-09T10:24:02Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. mai 2009 kl. 10:24
Linje 1:		Linje 1:
	Overlagting, rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det 16. ~~årh~~. Det var to o., et for det nordafjelske, dvs. Vestlandet og Trøndelag, med sete i Bergen, og et for det sønnafjelske, dvs. Østlandet og deler av Sørlandet, med sete i Oslo. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» o.l.		'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det 16. århundre. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', dvs. Vestlandet og Trøndelag, med sete i Bergen, og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', dvs. Østlandet og deler av Sørlandet, med sete i Oslo. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» o.l.

	Det hersker enighet om at o. har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene kong Hans lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin valghåndfestning (jf. retterting). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring ~~årh.skiftet~~ tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. lagting). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen o. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for o. ble lagmannskollegiet og et utvalg av riksrådet pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.		Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene kong Hans lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin valghåndfestning (jf. ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.

	Reformasjonen medførte en delvis omorganisering av o. Etter 1537 fikk o. en fastere organisasjon. En rekke kongebrev fra 1541 fastsetter bestemmelser om ~~o.s~~ sammensetning og virksomhet. O. fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og NRR I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis o. i Bergen blitt ordnet. Kansleren, som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på o. sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på o. både i Bergen og Oslo. (NRR I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt stattholderen fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig		[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter 1537 fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra 1541 fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig
	ledelse av den øverste rettspleien i landet. Men begge forsøkene mislyktes, og det ble ikke skapt noen enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i Norge på 1500-tallet.		ledelse av den øverste rettspleien i landet. Men begge forsøkene mislyktes, og det ble ikke skapt noen enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i Norge på 1500-tallet.

	Omorganiseringen av o. etter 1537 stilte større krav til adelsmennene enn tidligere. De skulle delta i behandlingen av rettssakene, og i de første årene etter 1537 finnes de også som medutstedere av domsbrev. Dette gjelder imidlertid for det meste saker ~~ang.~~ standsfeller. Adelsmøtet ser ut til å ha vært et forholdsvis fast element ved ~~o.s~~ sesjoner.		Omorganiseringen av overlagtinget etter 1537 stilte større krav til adelsmennene enn tidligere. De skulle delta i behandlingen av rettssakene, og i de første årene etter 1537 finnes de også som medutstedere av domsbrev. Dette gjelder imidlertid for det meste saker angående standsfeller. Adelsmøtet ser ut til å ha vært et forholdsvis fast element ved overlagtingets sesjoner.

	Spørsmålet om hvilken instans som skulle avsi dom på o. synes å ha vært noe uklart i de første årene etter reformasjonen. Etter hvert framtrådte lagmennene som det eneste dommerkollegium. I 1580-årene ble lagmennenes stilling som de eneste dommere innskjerpet. (NRR II s. 697.) Utviklingen medførte at tyngdepunktet ble forskjøvet fra adelsmøtet til lagmannskollegiet. Mot slutten av det 16. ~~årh.~~ kan o. nærmest karakteriseres som en kollegial lagmannsrett.		Spørsmålet om hvilken instans som skulle avsi dom på overlagtinget synes å ha vært noe uklart i de første årene etter reformasjonen. Etter hvert framtrådte ''[[Leksikon:lagmennene\|lagmennene]]'' som det eneste dommerkollegium. I 1580-årene ble lagmennenes stilling som de eneste dommere innskjerpet. (''NRR'' II s. 697.) Utviklingen medførte at tyngdepunktet ble forskjøvet fra adelsmøtet til lagmannskollegiet. Mot slutten av det 16. århundre kan overlagtinget nærmest karakteriseres som en kollegial lagmannsrett.

	Når o. betegnes som de øverste domstolene i Norge i det 16. ~~årh.~~, må det ikke oppfattes som at de utgjorde siste instans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Noen instansordning fantes ikke i Norge på 1500-tallet. Heller ikke kan o. betegnes som noen høyesterett. Kongens retterting i København, eller den norske herredagen, var rikets høyesterett, om vi i det hele tatt kan bruke denne betegnelsen på datidens rettsforhold. Avgjørende for en domstols kompetanse var ikke dens plassering i rettsapparatet, men dens sammensetning. Tilstedeværelsen av adelsmøtet og lagmannskollegiet gjorde o. mer betydningsfulle enn de øvrige norske domstolene. Hensikten med o. var at de skulle dømme i de sakene som var for store og vanskelige for lagmannsretten eller bygdetinget. Men de fleste ønsket å skyve ansvaret foran seg. Resultatet var at alle mulige saker, store som små, ble innstevnet for o. Dette framtvang de første spirene til en fast instansordning mot slutten av ~~årh~~. Stattholderens instruks av 1587 bestemmer at lagmennene først skal avsi dom i hvert sitt lagsogn, om saken ikke er for stor og vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i 1589. (NRR II s. 697 og III s. 64.) Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker dersom de ikke var for store, før de ble stevnet for lagmannen. (NRR III s. 134f.)		Når overlagtinget betegnes som de øverste domstolene i Norge i det 16. århundre, må det ikke oppfattes som at de utgjorde siste instans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Noen instansordning fantes ikke i Norge på 1500-tallet. Heller ikke kan overlagtinget betegnes som noen ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]''. Kongens retterting i København, eller den norske herredagen, var rikets høyesterett, om vi i det hele tatt kan bruke denne betegnelsen på datidens rettsforhold. Avgjørende for en domstols kompetanse var ikke dens plassering i rettsapparatet, men dens sammensetning. Tilstedeværelsen av adelsmøtet og lagmannskollegiet gjorde overlagtingene mer betydningsfulle enn de øvrige norske domstolene. Hensikten med overlagtinget var at de skulle dømme i de sakene som var for store og vanskelige for lagmannsretten eller ''[[Leksikon:bygdetinget\|bygdetinget]]''. Men de fleste ønsket å skyve ansvaret foran seg. Resultatet var at alle mulige saker, store som små, ble innstevnet for overlagtinget. Dette framtvang de første spirene til en fast instansordning mot slutten av århundret. Stattholderens instruks av 1587 bestemmer at lagmennene først skal avsi dom i hvert sitt lagsogn, om saken ikke er for stor og vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i 1589. (''NRR'' II s. 697 og III s. 64.) Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker dersom de ikke var for store, før de ble stevnet for lagmannen. (''NRR'' III s. 134f.)

	I det 16. ~~årh.~~ var Landsloven i sin daværende form blitt foreldet. Behovet for en hensiktsmessig oversettelse og revisjon av lovverket var akutt. Sammenkomsten av lagmennene på o. tjente på sett og vis som en erstatning for den manglende enhet i lovverket. En lovrevisjon presset seg fram og ble endelig gjennomført på et rikslagmannsmøte i 1603. Lovrevisjonen satte punktum for ~~o.s~~ eksistens. De registreres for siste gang i kildene i 1602. C.4. no. lov (iverksatt 1604) gjorde de årlige sammenkomstene av lagmenn overflødige. Framveksten av en fast instansordning virket i samme retning. Adelsmøtet fikk mindre betydning for o. mot slutten av ~~årh~~. Herredagen (s.d.) som regelmessig institusjon avløste o. som norsk overdomstol. S.I.		I det 16. århundre var [[Landsloven]] i sin daværende form blitt foreldet. Behovet for en hensiktsmessig oversettelse og revisjon av lovverket var akutt. Sammenkomsten av lagmennene på overlagtinget tjente på sett og vis som en erstatning for den manglende enhet i lovverket. En lovrevisjon presset seg fram og ble endelig gjennomført på et rikslagmannsmøte i 1603. Lovrevisjonen satte punktum for overlagtingets eksistens. De registreres for siste gang i kildene i [[1602]]. [[C.4. no. lov]] (iverksatt 1604) gjorde de årlige sammenkomstene av lagmenn overflødige. Framveksten av en fast instansordning virket i samme retning. Adelsmøtet fikk mindre betydning for overlagtinget mot slutten av århundret. ''[[Leksikon:Herredagen\|Herredagen]]'' (s.d.) som regelmessig institusjon avløste overlagtinget som norsk overdomstol. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg: Ny side: Overlagting, rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det 16. årh. Det var to o., et for det nordafjelske, dvs. Vestlandet og Trøndelag, med sete i Bergen, og et for det sønn...

2008-07-03T20:25:57Z

Ny side: Overlagting, rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det 16. årh. Det var to o., et for det nordafjelske, dvs. Vestlandet og Trøndelag, med sete i Bergen, og et for det sønn...

Ny side

Overlagting, rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det 16. årh. Det var to o., et for det nordafjelske, dvs. Vestlandet og Trøndelag, med sete i Bergen, og et for det sønnafjelske, dvs. Østlandet og deler av Sørlandet, med sete i Oslo. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» o.l.

Det hersker enighet om at o. har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene kong Hans lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin valghåndfestning (jf. retterting). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring årh.skiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. lagting). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen o. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for o. ble lagmannskollegiet og et utvalg av riksrådet pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.

Reformasjonen medførte en delvis omorganisering av o. Etter 1537 fikk o. en fastere organisasjon. En rekke kongebrev fra 1541 fastsetter bestemmelser om o.s sammensetning og virksomhet. O. fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og NRR I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis o. i Bergen blitt ordnet. Kansleren, som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på o. sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på o. både i Bergen og Oslo. (NRR I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt stattholderen fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig
ledelse av den øverste rettspleien i landet. Men begge forsøkene mislyktes, og det ble ikke skapt noen enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i Norge på 1500-tallet.

Omorganiseringen av o. etter 1537 stilte større krav til adelsmennene enn tidligere. De skulle delta i behandlingen av rettssakene, og i de første årene etter 1537 finnes de også som medutstedere av domsbrev. Dette gjelder imidlertid for det meste saker ang. standsfeller. Adelsmøtet ser ut til å ha vært et forholdsvis fast element ved o.s sesjoner.

Spørsmålet om hvilken instans som skulle avsi dom på o. synes å ha vært noe uklart i de første årene etter reformasjonen. Etter hvert framtrådte lagmennene som det eneste dommerkollegium. I 1580-årene ble lagmennenes stilling som de eneste dommere innskjerpet. (NRR II s. 697.) Utviklingen medførte at tyngdepunktet ble forskjøvet fra adelsmøtet til lagmannskollegiet. Mot slutten av det 16. årh. kan o. nærmest karakteriseres som en kollegial lagmannsrett.

Når o. betegnes som de øverste domstolene i Norge i det 16. årh., må det ikke oppfattes som at de utgjorde siste instans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Noen instansordning fantes ikke i Norge på 1500-tallet. Heller ikke kan o. betegnes som noen høyesterett. Kongens retterting i København, eller den norske herredagen, var rikets høyesterett, om vi i det hele tatt kan bruke denne betegnelsen på datidens rettsforhold. Avgjørende for en domstols kompetanse var ikke dens plassering i rettsapparatet, men dens sammensetning. Tilstedeværelsen av adelsmøtet og lagmannskollegiet gjorde o. mer betydningsfulle enn de øvrige norske domstolene. Hensikten med o. var at de skulle dømme i de sakene som var for store og vanskelige for lagmannsretten eller bygdetinget. Men de fleste ønsket å skyve ansvaret foran seg. Resultatet var at alle mulige saker, store som små, ble innstevnet for o. Dette framtvang de første spirene til en fast instansordning mot slutten av årh. Stattholderens instruks av 1587 bestemmer at lagmennene først skal avsi dom i hvert sitt lagsogn, om saken ikke er for stor og vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i 1589. (NRR II s. 697 og III s. 64.) Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker dersom de ikke var for store, før de ble stevnet for lagmannen. (NRR III s. 134f.)

I det 16. årh. var Landsloven i sin daværende form blitt foreldet. Behovet for en hensiktsmessig oversettelse og revisjon av lovverket var akutt. Sammenkomsten av lagmennene på o. tjente på sett og vis som en erstatning for den manglende enhet i lovverket. En lovrevisjon presset seg fram og ble endelig gjennomført på et rikslagmannsmøte i 1603. Lovrevisjonen satte punktum for o.s eksistens. De registreres for siste gang i kildene i 1602. C.4. no. lov (iverksatt 1604) gjorde de årlige sammenkomstene av lagmenn overflødige. Framveksten av en fast instansordning virket i samme retning. Adelsmøtet fikk mindre betydning for o. mot slutten av årh. Herredagen (s.d.) som regelmessig institusjon avløste o. som norsk overdomstol. S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. sep. 2009 kl. 09:20
Linje 1:		Linje 1:
	'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det [[~~1600~~-tallet\|16. århundre]]. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', det vil si [[Vestlandet]] og [[Trøndelag]], med sete i [[Bergen]], og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', det vil si [[Østlandet]] og deler av [[Sørlandet]], med sete i [[Oslo]]. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» og liknende.		'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det [[1500-tallet\|16. århundre]]. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', det vil si [[Vestlandet]] og [[Trøndelag]], med sete i [[Bergen]], og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', det vil si [[Østlandet]] og deler av [[Sørlandet]], med sete i [[Oslo]]. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» og liknende.

	Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene [[kong Hans]] lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin [[valghåndfestning]] (jamfør ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.		Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene [[kong Hans]] lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin [[valghåndfestning]] (jamfør ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart [[Lagmann\|lagmennene]] i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.

	[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter 1537 fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra 1541 fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig		[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter [[1537]] fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra [[1541]] fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og [[1547]] befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra [[1572]]. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig
	ledelse av den øverste rettspleien i landet. Men begge forsøkene mislyktes, og det ble ikke skapt noen enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i Norge på 1500-tallet.		ledelse av den øverste rettspleien i landet. Men begge forsøkene mislyktes, og det ble ikke skapt noen enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i Norge på 1500-tallet.

	Omorganiseringen av overlagtinget etter 1537 stilte større krav til adelsmennene enn tidligere. De skulle delta i behandlingen av rettssakene, og i de første årene etter 1537 finnes de også som medutstedere av domsbrev. Dette gjelder imidlertid for det meste saker angående standsfeller. Adelsmøtet ser ut til å ha vært et forholdsvis fast element ved overlagtingets sesjoner.		Omorganiseringen av overlagtinget etter 1537 stilte større krav til adelsmennene enn tidligere. De skulle delta i behandlingen av rettssakene, og i de første årene etter 1537 finnes de også som medutstedere av domsbrev. Dette gjelder imidlertid for det meste saker angående standsfeller. Adelsmøtet ser ut til å ha vært et forholdsvis fast element ved overlagtingets sesjoner.

	Spørsmålet om hvilken instans som skulle avsi dom på overlagtinget synes å ha vært noe uklart i de første årene etter reformasjonen. Etter hvert framtrådte ''[[Leksikon:lagmennene\|lagmennene]]'' som det eneste dommerkollegium. I 1580-årene ble lagmennenes stilling som de eneste dommere innskjerpet. (''NRR'' II s. 697.) Utviklingen medførte at tyngdepunktet ble forskjøvet fra adelsmøtet til lagmannskollegiet. Mot slutten av det 16. århundre kan overlagtinget nærmest karakteriseres som en kollegial lagmannsrett.		Spørsmålet om hvilken instans som skulle avsi dom på overlagtinget synes å ha vært noe uklart i de første årene etter reformasjonen. Etter hvert framtrådte ''[[Leksikon:lagmennene\|lagmennene]]'' som det eneste dommerkollegium. I [[1580-årene]] ble lagmennenes stilling som de eneste dommere innskjerpet. (''NRR'' II s. 697.) Utviklingen medførte at tyngdepunktet ble forskjøvet fra adelsmøtet til lagmannskollegiet. Mot slutten av det 16. århundre kan overlagtinget nærmest karakteriseres som en kollegial lagmannsrett.

	Når overlagtinget betegnes som de øverste domstolene i Norge i det 16. århundre, må det ikke oppfattes som at de utgjorde siste instans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Noen instansordning fantes ikke i Norge på 1500-tallet. Heller ikke kan overlagtinget betegnes som noen ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]''. Kongens retterting i København, eller den norske herredagen, var rikets høyesterett, om vi i det hele tatt kan bruke denne betegnelsen på datidens rettsforhold. Avgjørende for en domstols kompetanse var ikke dens plassering i rettsapparatet, men dens sammensetning. Tilstedeværelsen av adelsmøtet og lagmannskollegiet gjorde overlagtingene mer betydningsfulle enn de øvrige norske domstolene. Hensikten med overlagtinget var at de skulle dømme i de sakene som var for store og vanskelige for lagmannsretten eller ''[[Leksikon:bygdetinget\|bygdetinget]]''. Men de fleste ønsket å skyve ansvaret foran seg. Resultatet var at alle mulige saker, store som små, ble innstevnet for overlagtinget. Dette framtvang de første spirene til en fast instansordning mot slutten av århundret. Stattholderens instruks av 1587 bestemmer at lagmennene først skal avsi dom i hvert sitt lagsogn, om saken ikke er for stor og vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i 1589. (''NRR'' II s. 697 og III s. 64.) Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker dersom de ikke var for store, før de ble stevnet for lagmannen. (''NRR'' III s. 134f.)		Når overlagtinget betegnes som de øverste domstolene i Norge i det 16. århundre, må det ikke oppfattes som at de utgjorde siste instans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Noen instansordning fantes ikke i Norge på 1500-tallet. Heller ikke kan overlagtinget betegnes som noen ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]''. Kongens retterting i København, eller [[Leksikon:Herredag\|den norske herredagen]], var rikets høyesterett, om vi i det hele tatt kan bruke denne betegnelsen på datidens rettsforhold. Avgjørende for en domstols kompetanse var ikke dens plassering i rettsapparatet, men dens sammensetning. Tilstedeværelsen av adelsmøtet og lagmannskollegiet gjorde overlagtingene mer betydningsfulle enn de øvrige norske domstolene. Hensikten med overlagtinget var at de skulle dømme i de sakene som var for store og vanskelige for lagmannsretten eller ''[[Leksikon:bygdetinget\|bygdetinget]]''. Men de fleste ønsket å skyve ansvaret foran seg. Resultatet var at alle mulige saker, store som små, ble innstevnet for overlagtinget. Dette framtvang de første spirene til en fast instansordning mot slutten av århundret. [[Leksikon:Stattholder\|Stattholderens]] instruks av [[1587]] bestemmer at lagmennene først skal avsi dom i hvert sitt lagsogn, om saken ikke er for stor og vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i [[1589]]. (''NRR'' II s. 697 og III s. 64.) Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker dersom de ikke var for store, før de ble stevnet for lagmannen. (''NRR'' III s. 134f.)

	I det 16. århundre var [[Landsloven]] i sin daværende form blitt foreldet. Behovet for en hensiktsmessig oversettelse og revisjon av lovverket var akutt. Sammenkomsten av lagmennene på overlagtinget tjente på sett og vis som en erstatning for den manglende enhet i lovverket. En lovrevisjon presset seg fram og ble endelig gjennomført på et rikslagmannsmøte i 1603. Lovrevisjonen satte punktum for overlagtingets eksistens. De registreres for siste gang i kildene i [[1602]]. [[C.4. no. lov]] (iverksatt 1604) gjorde de årlige sammenkomstene av lagmenn overflødige. Framveksten av en fast instansordning virket i samme retning. Adelsmøtet fikk mindre betydning for overlagtinget mot slutten av århundret. ''[[Leksikon:Herredagen\|Herredagen]]'' (~~s.d.~~) som regelmessig institusjon avløste overlagtinget som norsk overdomstol. {{sign\|S.I.}}		I det 16. århundre var [[Landsloven]] i sin daværende form blitt foreldet. Behovet for en hensiktsmessig oversettelse og revisjon av lovverket var akutt. Sammenkomsten av lagmennene på overlagtinget tjente på sett og vis som en erstatning for den manglende enhet i lovverket. En lovrevisjon presset seg fram og ble endelig gjennomført på et rikslagmannsmøte i [[1603]]. Lovrevisjonen satte punktum for overlagtingets eksistens. De registreres for siste gang i kildene i [[1602]]. [[C.4. no. lov]] (iverksatt 1604) gjorde de årlige sammenkomstene av lagmenn overflødige. Framveksten av en fast instansordning virket i samme retning. Adelsmøtet fikk mindre betydning for overlagtinget mot slutten av århundret. ''[[Leksikon:Herredagen\|Herredagen]]'' (se dette) som regelmessig institusjon avløste overlagtinget som norsk overdomstol. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. sep. 2009 kl. 08:59
Linje 1:		Linje 1:
	'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det 16. århundre. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', ~~dvs.~~ Vestlandet og Trøndelag, med sete i Bergen, og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', ~~dvs.~~ Østlandet og deler av Sørlandet, med sete i Oslo. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» ~~o.l~~.		'''Overlagting''', rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det [[1600-tallet\|16. århundre]]. Det var to overlagting, et for det ''[[Leksikon:nordafjelske\|nordafjelske]]'', det vil si [[Vestlandet]] og [[Trøndelag]], med sete i [[Bergen]], og et for det ''[[Leksikon:sønnafjelske\|sønnafjelske]]'', det vil si [[Østlandet]] og deler av [[Sørlandet]], med sete i [[Oslo]]. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» og liknende.

	Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene kong Hans lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin valghåndfestning (~~jf.~~ ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.		Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene [[kong Hans]] lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin [[valghåndfestning]] (jamfør ''[[Leksikon:retterting\|retterting]]''). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. ''[[Leksikon:lagting\|lagting]]''). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.

	[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter 1537 fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra 1541 fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig		[[Reformasjonen]] medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter 1537 fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke ''[[Leksikon:kongebrev\|kongebrev]]'' fra 1541 fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og ''NRR'' I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. ''[[Leksikon:Kansleren\|Kansleren]]'', som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (''NRR'' I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt ''[[Leksikon:stattholderen\|stattholderen]]'' fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig