Leksikon:Postvesen - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Offentlig forvaltning|» til «[[Kategori:Offentlig sektor|»

2023-04-20T06:35:23Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Offentlig forvaltning|» til «[[Kategori:Offentlig sektor|»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. apr. 2023 kl. 06:35
Linje 12:		Linje 12:
	[[Kategori:Etableringer i 1647\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Etableringer i 1647\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Etableringer i 1719\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Etableringer i 1719\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Offentlig ~~forvaltning~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Offentlig sektor\|{{PAGENAME}}]]

	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Ola Alsvik på 17. mar. 2020 kl. 14:45

2020-03-17T14:45:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. mar. 2020 kl. 14:45
Linje 13:		Linje 13:
	[[Kategori:Etableringer i 1719\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Etableringer i 1719\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Offentlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Offentlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]

			{{Klasserommet}}

Cnyborg på 26. okt. 2015 kl. 14:03

2015-10-26T14:03:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. okt. 2015 kl. 14:03
Linje 1:		Linje 1:
	'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, det vil si staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kongelig privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.		'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, det vil si staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens [[Hannibal Sehested]] var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kongelig privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.

	''Postmesterstillingene '' ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.		''Postmesterstillingene '' ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.

Cnyborg på 26. okt. 2015 kl. 14:03

2015-10-26T14:03:43Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. okt. 2015 kl. 14:03
Linje 1:		Linje 1:
	'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, det vil si staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kongelig privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.		'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, det vil si staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kongelig privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.

	''~~[[Leksikon:Postmester\|~~Postmesterstillingene ]]''ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.		''Postmesterstillingene '' ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.

	Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.		Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.

Marthe Glad: kat

2009-11-06T09:56:54Z

kat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. nov. 2009 kl. 09:56
Linje 1:		Linje 1:
	'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, det vil si staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et ~~kgl.~~ privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.		'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, det vil si staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kongelig privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.

	''[[Leksikon:Postmester\|Postmesterstillingene ]]''ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.		''[[Leksikon:Postmester\|Postmesterstillingene ]]''ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.

Marthe Glad: forkortelse

2009-11-06T09:56:27Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. nov. 2009 kl. 09:56
Linje 1:		Linje 1:
	'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, ~~dvs.~~ staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kgl. privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.		'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, det vil si staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kgl. privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.

	''[[Leksikon:Postmester\|Postmesterstillingene ]]''ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.		''[[Leksikon:Postmester\|Postmesterstillingene ]]''ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.
Linje 5:		Linje 5:
	Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.		Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.

	Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av ''[[Leksikon:postbønder\|postbønder]]'', bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste ~~o.a. off.~~ plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet ~~off. poståpnerier~~, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med postvesen. ~~Bl.a.~~ skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske postvesenet i de ~~flg.~~ tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. {{sign\|S.I.}}		Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av ''[[Leksikon:postbønder\|postbønder]]'', bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste og andre plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. [[1758]] bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet offentlige [[poståpneri]]er, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med postvesen. Blant annet skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i [[Kristiania]] skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske postvesenet i de følgende tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Siri J på 24. jan. 2009 kl. 10:22

2009-01-24T10:22:39Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jan. 2009 kl. 10:22
Linje 1:		Linje 1:
	'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, dvs. staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I 1647, mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kgl. privilegium, en ordning som holdt seg til 1719. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.		'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, dvs. staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I [[1647]], mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kgl. privilegium, en ordning som holdt seg til [[1719]]. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.

	Postmesterstillingene ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.		''[[Leksikon:Postmester\|Postmesterstillingene ]]''ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.

	Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.		Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.

	Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av postbønder, bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste o.a. off. plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet off. poståpnerier, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med postvesen. Bl.a. skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske postvesenet i de flg. tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. {{sign\|S.I.}}		Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av ''[[Leksikon:postbønder\|postbønder]]'', bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste o.a. off. plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet off. poståpnerier, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med postvesen. Bl.a. skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske postvesenet i de flg. tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Postvesen\| {{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Etableringer i 1647\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Etableringer i 1719\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Offentlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:30

2008-08-22T11:30:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:30
Linje 5:		Linje 5:
	Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.		Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.

	Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av postbønder, bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste o.a. off. plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet off. poståpnerier, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med postvesen. Bl.a. skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske postvesenet i de flg. tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. S.I.		Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av postbønder, bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste o.a. off. plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet off. poståpnerier, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med postvesen. Bl.a. skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske postvesenet i de flg. tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 09:25

2008-08-22T09:25:48Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 09:25
Linje 1:		Linje 1:
	Postvesen. Ved opprettelsen av et p. i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et regale (s.d.). Det betydde ikke at kongen, dvs. staten, selv ville påta seg å organisere og drive et p., men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I 1647, mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk p. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kgl. privilegium, en ordning som holdt seg til 1719. Da ble det norske p. lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske p. ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.		'''Postvesen'''. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et ''[[Leksikon:regale\|regale]]'' (s.d.). Det betydde ikke at kongen, dvs. staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I 1647, mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kgl. privilegium, en ordning som holdt seg til 1719. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.

	Postmesterstillingene ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.		Postmesterstillingene ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.

	Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte p. som en viktig ~~off.~~ oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk p.		Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.

	Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av postbønder, bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste o.a. off. plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet off. poståpnerier, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med p. Bl.a. skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske p. i de flg. tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. S.I.		Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av postbønder, bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste o.a. off. plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet off. poståpnerier, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med postvesen. Bl.a. skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske postvesenet i de flg. tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg: Ny side: Postvesen. Ved opprettelsen av et p. i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et regale (s.d.). Det betydde ikke at kongen, dvs. staten, selv ville p...

2008-07-03T10:14:49Z

Ny side: Postvesen. Ved opprettelsen av et p. i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et regale (s.d.). Det betydde ikke at kongen, dvs. staten, selv ville p...

Ny side

Postvesen. Ved opprettelsen av et p. i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et regale (s.d.). Det betydde ikke at kongen, dvs. staten, selv ville påta seg å organisere og drive et p., men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I 1647, mens Hannibal Sehested var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk p. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kgl. privilegium, en ordning som holdt seg til 1719. Da ble det norske p. lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske p. ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.

Postmesterstillingene ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.

Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte p. som en viktig off. oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk p.

Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av postbønder, bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste o.a. off. plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet off. poståpnerier, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med p. Bl.a. skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske p. i de flg. tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. S.I.

{{nhl}}