Leksikon:Prokurator - Sideversjonshistorikk

Hans P. Hosar på 25. feb. 2021 kl. 04:55

2021-02-25T04:55:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. feb. 2021 kl. 04:55
Linje 11:		Linje 11:
	[[Kategori:Yrkesgrupper\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Yrkesgrupper\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]
	~~[[Kategori:Jurister]]~~

Hans P. Hosar på 25. feb. 2021 kl. 04:54

2021-02-25T04:54:33Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. feb. 2021 kl. 04:54
Linje 11:		Linje 11:
	[[Kategori:Yrkesgrupper\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Yrkesgrupper\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Jurister]]

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Personer etter virke» til «[[Kategori:Yrkesgrupper»

2019-02-19T09:32:24Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Personer etter virke» til «[[Kategori:Yrkesgrupper»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. feb. 2019 kl. 09:32
Linje 9:		Linje 9:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Personer etter virke~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Yrkesgrupper\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: kat

2011-01-27T15:44:12Z

kat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. jan. 2011 kl. 15:44
Linje 9:		Linje 9:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Yrker~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Personer etter virke\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: forkortelse

2009-11-09T09:01:30Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. nov. 2009 kl. 09:01
Linje 1:		Linje 1:
	'''Prokurator''', ~~d.e.~~ på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', ~~dvs.~~ en som har ~~off.~~ bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).		'''Prokurator''', det er på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', det vil si en som har offentlig bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).

	I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ankedomstolene, overhoffretten og ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd ~~kgl.~~ bevilling.		I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ankedomstolene, overhoffretten og ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kongelig bevilling.
	Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.

	Som yrkesgruppe hadde prokurator den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve prokuratorbetegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller prokurator kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut ~~o.l~~. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var prokurator en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. {{sign\|S.I.}}		Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august [[1735]] ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar [[1736]] ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plakat av 4. september [[1810]] ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kongelig bestalling.

			Som yrkesgruppe hadde prokurator den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve prokuratorbetegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller prokurator kunne bli tillagt infamerende betegnelser som [[tingstut]] og lignende. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var prokurator en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Ida Tolgensbakk: Lagt til kategori.

2009-11-02T12:54:30Z

Lagt til kategori.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. nov. 2009 kl. 12:54
Linje 9:		Linje 9:

	[[Kategori:Yrker\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Yrker\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Skjellsord\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:48

2008-08-22T11:48:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:48
Linje 1:		Linje 1:
	'''Prokurator''', d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).		'''Prokurator''', d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).

	I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ankedomstolene, ~~''[[Leksikon:overhoffrett\|~~overhoffretten~~]]''~~ og ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.		I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ankedomstolene, overhoffretten og ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.
	Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.		Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:46

2008-08-22T11:46:39Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:46
Linje 1:		Linje 1:
	'''Prokurator''', d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).		'''Prokurator''', d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).

	I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ~~''[[Leksikon:ankedomstol\|~~ankedomstolene~~]]''~~, ''[[Leksikon:overhoffrett\|overhoffretten]]'' og ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.		I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ankedomstolene, ''[[Leksikon:overhoffrett\|overhoffretten]]'' og ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.
	Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.		Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.

Siri J på 8. jul. 2008 kl. 09:34

2008-07-08T09:34:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. jul. 2008 kl. 09:34
Linje 1:		Linje 1:
	Prokurator, d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på sakfører, dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. ~~P.vesenet~~ ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om p. (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også ~~p.vesenet~~ som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke p. (1–9–15).		'''Prokurator''', d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).

	I byene fikk magistraten rett til å utnevne p. Foruten byens p. ble det etter en tid også beskikket p. ved de nye ankedomstolene, overhoffretten og høyesterett (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.		I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ''[[Leksikon:ankedomstol\|ankedomstolene]]'', ''[[Leksikon:overhoffrett\|overhoffretten]]'' og ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.
	Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke p. på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at p. der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med p. både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som p., og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle p. måtte ha kgl. bestalling.		Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.

	Som yrkesgruppe hadde p. den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve ~~p.betegnelsen~~ kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller p. kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut o.l. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var p. en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. S.I.		Som yrkesgruppe hadde prokurator den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve prokuratorbetegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller prokurator kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut o.l. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var prokurator en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Yrker\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Prokurator, d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på sakfører, dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. P.vesenet ble innfør...

2008-07-03T08:19:08Z

Ny side: Prokurator, d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på sakfører, dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. P.vesenet ble innfør...

Ny side

Prokurator, d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på sakfører, dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. P.vesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om p. (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også p.vesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke p. (1–9–15).

I byene fikk magistraten rett til å utnevne p. Foruten byens p. ble det etter en tid også beskikket p. ved de nye ankedomstolene, overhoffretten og høyesterett (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.
Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke p. på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at p. der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med p. både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som p., og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle p. måtte ha kgl. bestalling.

Som yrkesgruppe hadde p. den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve p.betegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller p. kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut o.l. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var p. en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. S.I.

{{nhl}}