Leksikon:Prostene - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 30. aug. 2023 kl. 09:07

2023-08-30T09:07:38Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. aug. 2023 kl. 09:07
Linje 9:		Linje 9:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	~~[[Kategori:Proster\|{{PAGENAME}}]]~~
	[[Kategori:Kirkelige embeter\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkelige embeter\|{{PAGENAME}}]]
	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Olve Utne: Teksterstatting – «{{gno}}» til «norrønt»

2022-12-01T22:29:59Z

Teksterstatting – «{{gno}}» til «norrønt»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:29
Linje 1:		Linje 1:
	'''Prostene''' ([[latin]] ''praepositus'', ~~{{gno}}~~. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.		'''Prostene''' ([[latin]] ''praepositus'', [[norrønt]]. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.

	Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i [[1574]].		Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i [[1574]].

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:40:56Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:40
Linje 1:		Linje 1:
	'''Prostene''' (~~{{lat.}}~~ ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.		'''Prostene''' ([[latin]] ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.

	Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i [[1574]].		Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i [[1574]].

Cnyborg på 30. nov. 2022 kl. 09:35

2022-11-30T09:35:33Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2022 kl. 09:35
Linje 1:		Linje 1:
	'''Prostene''' ({{lat}}. ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.		'''Prostene''' ({{lat.}} ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.

	Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i [[1574]].		Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i [[1574]].

Ola Alsvik på 19. mar. 2020 kl. 08:30

2020-03-19T08:30:46Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. mar. 2020 kl. 08:30
Linje 11:		Linje 11:
	[[Kategori:Proster\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Proster\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Kirkelige embeter\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkelige embeter\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2012-06-14T08:27:28Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jun. 2012 kl. 08:27
Linje 9:		Linje 9:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Geistlige~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Proster\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Kirkelige embeter\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: forkortelse

2009-11-09T09:24:39Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. nov. 2009 kl. 09:24
Linje 1:		Linje 1:
	'''Prostene''' ({{lat}}. ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.		'''Prostene''' ({{lat}}. ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.

	Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i 1574.		Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i [[1574]].

	Den prostestillingen vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens prosteombud. De nye prostene skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-prost. eller herreds-proster for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-proster. Prostene i stiftsbyene ble kalt stifts-proster, senere dom-proster, og de skulle fungere som biskopens vikarer.		Den prostestillingen vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens prosteombud. De nye prostene skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-prost. eller herreds-proster for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-proster. Prostene i stiftsbyene ble kalt stifts-proster, senere dom-proster, og de skulle fungere som biskopens vikarer.

	Den evangelisk-lutherske prosten skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. Prostene ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]''.) Som mellommann mellom ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjonen]]'' (s.d.) og ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) fikk prosten dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar prosten også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var prost, og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (''Fogtman IV'', 2 s. 141), men valget trengte nå ~~kgl.~~ approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. {{sign\|S.I.}}		Den evangelisk-lutherske prosten skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. Prostene ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]''.) Som mellommann mellom ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjonen]]'' (s.d.) og ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) fikk prosten dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar prosten også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var prost, og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (''Fogtman IV'', 2 s. 141), men valget trengte nå kongelig approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Geistlige\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Geistlige\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 31. des. 2008 kl. 16:54

2008-12-31T16:54:48Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. des. 2008 kl. 16:54
Linje 1:		Linje 1:
	'''Prostene''' ({{lat}}. ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens lensmenn, hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i Sættargjerden i Tunsberg påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.		'''Prostene''' ({{lat}}. ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens ''[[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]]'', hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i ''Sættargjerden i Tunsberg'' påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.

	Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i 1574.		Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i 1574.
Linje 5:		Linje 5:
	Den prostestillingen vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens prosteombud. De nye prostene skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-prost. eller herreds-proster for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-proster. Prostene i stiftsbyene ble kalt stifts-proster, senere dom-proster, og de skulle fungere som biskopens vikarer.		Den prostestillingen vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens prosteombud. De nye prostene skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-prost. eller herreds-proster for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-proster. Prostene i stiftsbyene ble kalt stifts-proster, senere dom-proster, og de skulle fungere som biskopens vikarer.

	Den evangelisk-lutherske prosten skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. Prostene ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se kirkelig jurisdiksjon.) Som mellommann mellom ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjonen]]'' (s.d.) og ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) fikk p. dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar p. også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var ~~prostene~~, og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i C.5. no. lov 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (Fogtman IV, 2 s. 141), men valget trengte nå kgl. approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. {{sign\|S.I.}}		Den evangelisk-lutherske prosten skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. Prostene ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]''.) Som mellommann mellom ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjonen]]'' (s.d.) og ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) fikk prosten dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar prosten også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var prost, og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (''Fogtman IV'', 2 s. 141), men valget trengte nå kgl. approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Geistlige\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:54

2008-08-22T11:54:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:54
Linje 5:		Linje 5:
	Den prostestillingen vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens prosteombud. De nye prostene skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-prost. eller herreds-proster for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-proster. Prostene i stiftsbyene ble kalt stifts-proster, senere dom-proster, og de skulle fungere som biskopens vikarer.		Den prostestillingen vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens prosteombud. De nye prostene skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-prost. eller herreds-proster for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-proster. Prostene i stiftsbyene ble kalt stifts-proster, senere dom-proster, og de skulle fungere som biskopens vikarer.

	Den evangelisk-lutherske prosten skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. Prostene ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se kirkelig jurisdiksjon.) Som mellommann mellom ''[[Leksikon:~~skolekommisjonen~~\|skolekommisjonen]]'' (s.d.) og ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) fikk p. dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar p. også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var prostene, og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i C.5. no. lov 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (Fogtman IV, 2 s. 141), men valget trengte nå kgl. approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. {{sign\|S.I.}}		Den evangelisk-lutherske prosten skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. Prostene ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se kirkelig jurisdiksjon.) Som mellommann mellom ''[[Leksikon:skolekommisjon\|skolekommisjonen]]'' (s.d.) og ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) fikk p. dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar p. også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var prostene, og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i C.5. no. lov 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (Fogtman IV, 2 s. 141), men valget trengte nå kgl. approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:54

2008-08-22T11:54:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:54
Linje 1:		Linje 1:
	Prostene (lat. praepositus, gno. prófastr) var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. P. etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner p. som biskopens lensmenn, hvilket viser til ~~p.s~~ ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i Sættargjerden i Tunsberg påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert p. som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som p., men som oftest var det en av sogneprestene som var p.		'''Prostene''' ({{lat}}. ''praepositus'', {{gno}}. ''prófastr'') var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppelige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens lensmenn, hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i Sættargjerden i Tunsberg påvist parallelliteten mellom biskopenes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.

	Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-p. eller regnskaps-p., som for øvrig ble avløst av stiftsskrivere (s.d.) i 1574.		Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av ''[[Leksikon:stiftsskrivere\|stiftsskrivere]]'' (s.d.) i 1574.

	Den ~~p.stillingen~~ vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens ~~p.ombud~~. De nye p. skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-p. eller herreds-p. for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-~~p. P~~. i stiftsbyene ble kalt stifts-p., senere dom-p., og de skulle fungere som biskopens vikarer.		Den prostestillingen vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens prosteombud. De nye prostene skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-prost. eller herreds-proster for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-proster. Prostene i stiftsbyene ble kalt stifts-proster, senere dom-proster, og de skulle fungere som biskopens vikarer.

	Den evangelisk-lutherske p. skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. P. ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se kirkelig jurisdiksjon.) Som mellommann mellom skolekommisjonen (s.d.) og stiftsdireksjonen (s.d.) fikk p. dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar p. også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var p., og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i C.5. no. lov 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (Fogtman IV, 2 s. 141), men valget trengte nå kgl. approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. S.I.		Den evangelisk-lutherske prosten skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. Prostene ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se kirkelig jurisdiksjon.) Som mellommann mellom ''[[Leksikon:skolekommisjonen\|skolekommisjonen]]'' (s.d.) og ''[[Leksikon:stiftsdireksjonen\|stiftsdireksjonen]]'' (s.d.) fikk p. dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar p. også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var prostene, og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i C.5. no. lov 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (Fogtman IV, 2 s. 141), men valget trengte nå kgl. approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}