Leksikon:Rang - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 17. sep. 2015 kl. 07:03

2015-09-17T07:03:06Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. sep. 2015 kl. 07:03
Linje 2:		Linje 2:

	{{nhl}}		{{nhl}}

			==Se også==

			* [[Rangen av 1746]].

	[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]

Arnfinn Kjelland: lenke

2015-09-12T08:15:10Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. sep. 2015 kl. 08:15
Linje 1:		Linje 1:
	'''Rang''', betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker rang for å betegne rekkefølgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet rang forekommer først etter [[1660]]. Under eneveldet ble rangshierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai [[1671]], 11. februar [[1693]] og 14. oktober [[1746]]). Forordningen i [[1671]] rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra [[1693]] ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. Rang ble tildelt ''[[Leksikon:adel\|adel]]'' (s.d.) og geistlige, militære og sivile [[embetsmenn]]. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt rang, kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet rangtittelen, og en rangtittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høyærverdige og velbårne, mens prester uten rang var velærverdige. {{sign\|M.R.}}		'''Rang''', betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker rang for å betegne rekkefølgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet rang forekommer først etter [[1660]]. Under eneveldet ble rangshierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai [[1671]], 11. februar [[1693]] og 14. oktober [[1746]]). Forordningen i [[1671]] rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra [[1693]] ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. Rang ble tildelt ''[[Leksikon:adel\|adel]]'' (s.d.) og geistlige, militære og sivile [[embetsmann\|embetsmenn]]. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt rang, kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet rangtittelen, og en rangtittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høyærverdige og velbårne, mens prester uten rang var velærverdige. {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: lenker

2009-08-14T08:20:42Z

lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2009 kl. 08:20
Linje 1:		Linje 1:
	'''Rang''', betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker rang for å betegne rekkefølgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet rang forekommer først etter 1660. Under eneveldet ble rangshierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai 1671, 11. februar 1693 og 14. oktober 1746). Forordningen i 1671 rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra 1693 ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. Rang ble tildelt ''[[Leksikon:adel\|adel]]'' (s.d.) og geistlige, militære og sivile embetsmenn. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt rang, kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet rangtittelen, og en rangtittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høyærverdige og velbårne, mens prester uten rang var velærverdige. {{sign\|M.R.}}		'''Rang''', betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker rang for å betegne rekkefølgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet rang forekommer først etter [[1660]]. Under eneveldet ble rangshierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai [[1671]], 11. februar [[1693]] og 14. oktober [[1746]]). Forordningen i [[1671]] rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra [[1693]] ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. Rang ble tildelt ''[[Leksikon:adel\|adel]]'' (s.d.) og geistlige, militære og sivile [[embetsmenn]]. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt rang, kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet rangtittelen, og en rangtittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høyærverdige og velbårne, mens prester uten rang var velærverdige. {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 15. jul. 2008 kl. 10:31

2008-07-15T10:31:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. jul. 2008 kl. 10:31
Linje 1:		Linje 1:
	'''Rang''', betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker rang for å betegne rekkefølgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet rang forekommer først etter 1660. Under eneveldet ble rangshierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai 1671, 11. februar 1693 og 14. oktober 1746). Forordningen i 1671 rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra 1693 ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. Rang ble tildelt ''[[Leksikon:adel\|adel]]'' (s.d.) og geistlige, militære og sivile embetsmenn. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt rang, kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet rangtittelen, og en rangtittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som ~~høy¬ærverdige~~ og velbårne, mens prester uten rang var velærverdige. {{sign\|M.R.}}		'''Rang''', betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker rang for å betegne rekkefølgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet rang forekommer først etter 1660. Under eneveldet ble rangshierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai 1671, 11. februar 1693 og 14. oktober 1746). Forordningen i 1671 rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra 1693 ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. Rang ble tildelt ''[[Leksikon:adel\|adel]]'' (s.d.) og geistlige, militære og sivile embetsmenn. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt rang, kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet rangtittelen, og en rangtittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høyærverdige og velbårne, mens prester uten rang var velærverdige. {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 6. jul. 2008 kl. 20:48

2008-07-06T20:48:59Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. jul. 2008 kl. 20:48
Linje 1:		Linje 1:
	betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker r. for å betegne ~~rekke¬følgen~~ på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet r. forekommer først etter 1660. Under eneveldet ble ~~r.hierarkiet~~ systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai 1671, 11. februar 1693 og 14. oktober 1746). Forordningen i 1671 rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra 1693 ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. R. ble tildelt adel (s.d.) og geistlige, militære og sivile embetsmenn. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt r., kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet ~~r.tittelen~~, og en ~~r.tittel~~ kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høy¬ærverdige og velbårne, mens prester uten r. var velærverdige. M.R.		'''Rang''', betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker rang for å betegne rekkefølgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet rang forekommer først etter 1660. Under eneveldet ble rangshierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai 1671, 11. februar 1693 og 14. oktober 1746). Forordningen i 1671 rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra 1693 ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. Rang ble tildelt ''[[Leksikon:adel\|adel]]'' (s.d.) og geistlige, militære og sivile embetsmenn. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt rang, kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet rangtittelen, og en rangtittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høy¬ærverdige og velbårne, mens prester uten rang var velærverdige. {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Titulatur\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: Ny side: betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker r. for å betegne rekke¬følgen på samfunnets inndeling i stender (...

2008-06-10T11:41:26Z

Ny side: betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker r. for å betegne rekke¬følgen på samfunnets inndeling i stender (...

Ny side

betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker r. for å betegne rekke¬følgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet r. forekommer først etter 1660. Under eneveldet ble r.hierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai 1671, 11. februar 1693 og 14. oktober 1746). Forordningen i 1671 rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra 1693 ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. R. ble tildelt adel (s.d.) og geistlige, militære og sivile embetsmenn. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt r., kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet r.tittelen, og en r.tittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høy¬ærverdige og velbårne, mens prester uten r. var velærverdige. M.R.

{{nhl}}