Leksikon:Regale - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: Teksterstatting – «{{pl.}}» til «''pl.''»

2023-02-12T17:09:05Z

Teksterstatting – «{{pl.}}» til «''pl.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. feb. 2023 kl. 17:09
Linje 1:		Linje 1:
	'''Regale''' ([[middelalderlatin]] {{pl.}} ''regalia'', også ''iura regalia''), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet regale. Fra senmiddelalderen ble regalebegrepet delt inn i to kategorier. ''Regalia maiora'' eller ''regalia alta'' og ''regalia essentialia'' sto for fyrstens sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. ''Regalia minora'' eller ''regalia bassa'' og ''regalia accidentalia'' ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige regalia. På [[1500-tallet\|1500-]] og [[1600-tallet]] ble læren om regalia. videre utbygd, og regaleretten kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. Regalebegrepet ble opprettholdt under [[eneveldet]] selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for regale ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.		'''Regale''' ([[middelalderlatin]] ''[[grammatisk tal\|pl.]]'' ''regalia'', også ''iura regalia''), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet regale. Fra senmiddelalderen ble regalebegrepet delt inn i to kategorier. ''Regalia maiora'' eller ''regalia alta'' og ''regalia essentialia'' sto for fyrstens sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. ''Regalia minora'' eller ''regalia bassa'' og ''regalia accidentalia'' ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige regalia. På [[1500-tallet\|1500-]] og [[1600-tallet]] ble læren om regalia. videre utbygd, og regaleretten kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. Regalebegrepet ble opprettholdt under [[eneveldet]] selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for regale ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.

	Alt fra [[høymiddelalderen]] hadde de norske kongene flere finansielle regalia, bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' og måtte betale ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et kongelig krav om eiendomsrett til ''[[Leksikon:allmenningene\|allmenningene]]''. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde myntregale, det vil si enerett til å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder slo mynt var det i kraft av et kongelig privilegium. Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.		Alt fra [[høymiddelalderen]] hadde de norske kongene flere finansielle regalia, bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' og måtte betale ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et kongelig krav om eiendomsrett til ''[[Leksikon:allmenningene\|allmenningene]]''. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde myntregale, det vil si enerett til å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder slo mynt var det i kraft av et kongelig privilegium. Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.

Cnyborg: Teksterstatting – «{{mlat.}}» til «middelalderlatin»

2022-12-01T11:56:42Z

Teksterstatting – «{{mlat.}}» til «middelalderlatin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 11:56
Linje 1:		Linje 1:
	'''Regale''' (~~{{mlat.}}~~ {{pl.}} ''regalia'', også ''iura regalia''), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet regale. Fra senmiddelalderen ble regalebegrepet delt inn i to kategorier. ''Regalia maiora'' eller ''regalia alta'' og ''regalia essentialia'' sto for fyrstens sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. ''Regalia minora'' eller ''regalia bassa'' og ''regalia accidentalia'' ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige regalia. På [[1500-tallet\|1500-]] og [[1600-tallet]] ble læren om regalia. videre utbygd, og regaleretten kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. Regalebegrepet ble opprettholdt under [[eneveldet]] selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for regale ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.		'''Regale''' ([[middelalderlatin]] {{pl.}} ''regalia'', også ''iura regalia''), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet regale. Fra senmiddelalderen ble regalebegrepet delt inn i to kategorier. ''Regalia maiora'' eller ''regalia alta'' og ''regalia essentialia'' sto for fyrstens sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. ''Regalia minora'' eller ''regalia bassa'' og ''regalia accidentalia'' ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige regalia. På [[1500-tallet\|1500-]] og [[1600-tallet]] ble læren om regalia. videre utbygd, og regaleretten kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. Regalebegrepet ble opprettholdt under [[eneveldet]] selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for regale ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.

	Alt fra [[høymiddelalderen]] hadde de norske kongene flere finansielle regalia, bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' og måtte betale ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et kongelig krav om eiendomsrett til ''[[Leksikon:allmenningene\|allmenningene]]''. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde myntregale, det vil si enerett til å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder slo mynt var det i kraft av et kongelig privilegium. Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.		Alt fra [[høymiddelalderen]] hadde de norske kongene flere finansielle regalia, bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' og måtte betale ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et kongelig krav om eiendomsrett til ''[[Leksikon:allmenningene\|allmenningene]]''. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde myntregale, det vil si enerett til å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder slo mynt var det i kraft av et kongelig privilegium. Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.

Cnyborg på 20. mai 2014 kl. 12:48

2014-05-20T12:48:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. mai 2014 kl. 12:48
Linje 7:		Linje 7:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Kongehuset~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-25T10:18:53Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. nov. 2011 kl. 10:18
Linje 7:		Linje 7:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Monarki~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kongehuset\|{{PAGENAME}}]]

Siri J: internlenking

2008-08-14T15:23:02Z

internlenking

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2008 kl. 15:23
Linje 1:		Linje 1:
	'''Regale''' ({{mlat.}} {{pl.}} ''regalia'', også ''iura regalia''), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet regale. Fra senmiddelalderen ble regalebegrepet delt inn i to kategorier. ''Regalia maiora'' eller ''regalia alta'' og ''regalia essentialia'' sto for fyrstens sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. ''Regalia minora'' eller ''regalia bassa'' og ''regalia accidentalia'' ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige regalia. På 1500- og 1600-tallet ble læren om regalia. videre utbygd, og regaleretten kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. Regalebegrepet ble opprettholdt under [[eneveldet]] selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for regale ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.		'''Regale''' ({{mlat.}} {{pl.}} ''regalia'', også ''iura regalia''), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet regale. Fra senmiddelalderen ble regalebegrepet delt inn i to kategorier. ''Regalia maiora'' eller ''regalia alta'' og ''regalia essentialia'' sto for fyrstens sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. ''Regalia minora'' eller ''regalia bassa'' og ''regalia accidentalia'' ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige regalia. På [[1500-tallet\|1500-]] og [[1600-tallet]] ble læren om regalia. videre utbygd, og regaleretten kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. Regalebegrepet ble opprettholdt under [[eneveldet]] selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for regale ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.

	Alt fra [[høymiddelalderen]] hadde de norske kongene flere finansielle regalia, bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' og måtte betale ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et kongelig krav om eiendomsrett til ''[[Leksikon:allmenningene\|allmenningene]]''. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde myntregale, det vil si enerett til å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder slo mynt var det i kraft av et kongelig privilegium. Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.		Alt fra [[høymiddelalderen]] hadde de norske kongene flere finansielle regalia, bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' og måtte betale ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et kongelig krav om eiendomsrett til ''[[Leksikon:allmenningene\|allmenningene]]''. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde myntregale, det vil si enerett til å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder slo mynt var det i kraft av et kongelig privilegium. Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.

	På 1500-tallet kom nye rettigheter i tillegg. F.eks. ble de norske malmforekomstene i samsvar med tysk bergrett betraktet som et regale. Dette		På 1500-tallet kom nye rettigheter i tillegg. F.eks. ble de norske malmforekomstene i samsvar med tysk bergrett betraktet som et regale. Dette synet kom til uttrykk allerede i dronning [[Margrete]]s tid (rundt år [[1400]]), men fikk avgjørende betydning først fra [[Christian III]].s tid, da kongemakten for alvor forsøkte å bygge opp en bergverksnæring i Norge. Tollregale fikk etter hvert stor betydning for kongemaktens økonomi utover 1500-tallet, ikke minst som følge av veksten i trelastnæringen. (L. Hamre: Regale, ''KLNM'' XIII.) {{sign\|S.I.}}
	synet kom til uttrykk allerede i dronning [[Margrete]]s tid (rundt år 1400), men fikk avgjørende betydning først fra [[Christian III]].s tid, da kongemakten for alvor forsøkte å bygge opp en bergverksnæring i Norge. Tollregale fikk etter hvert stor betydning for kongemaktens økonomi utover 1500-tallet, ikke minst som følge av veksten i trelastnæringen. (L. Hamre: Regale, ''KLNM'' XIII.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 8. jul. 2008 kl. 15:30

2008-07-08T15:30:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. jul. 2008 kl. 15:30
Linje 1:		Linje 1:
	(mlat. pl. regalia, også iura regalia), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet r. Fra senmiddelalderen ble ~~r.begrepet~~ delt inn i to kategorier. Regalia maiora eller r. alta og r. essentialia sto for ~~fyrs¬tens~~ sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. Regalia minora eller r. bassa og r. accidentalia ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige r. På 1500- og 1600-tallet ble læren om r. videre utbygd, og ~~r.retten~~ kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. ~~R.begrepet~~ ble opprettholdt under eneveldet selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for r. ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.		'''Regale''' ({{mlat.}} {{pl.}} ''regalia'', også ''iura regalia''), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet regale. Fra senmiddelalderen ble regalebegrepet delt inn i to kategorier. ''Regalia maiora'' eller ''regalia alta'' og ''regalia essentialia'' sto for fyrstens sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. ''Regalia minora'' eller ''regalia bassa'' og ''regalia accidentalia'' ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige regalia. På 1500- og 1600-tallet ble læren om regalia. videre utbygd, og regaleretten kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. Regalebegrepet ble opprettholdt under [[eneveldet]] selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for regale ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.
	Alt fra høymiddelalderen hadde de norske kongene flere finansielle r., bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens leilendinger og måtte betale landskyld av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et ~~kgl.~~ krav om eiendomsrett til allmenningene. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde ~~mynt-r.~~, det vil si enerett til
	å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder		Alt fra [[høymiddelalderen]] hadde de norske kongene flere finansielle regalia, bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' og måtte betale ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et kongelig krav om eiendomsrett til ''[[Leksikon:allmenningene\|allmenningene]]''. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde myntregale, det vil si enerett til å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder slo mynt var det i kraft av et kongelig privilegium. Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.
	slo mynt var det i kraft av et ~~kgl.~~ privilegium.
	Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.		På 1500-tallet kom nye rettigheter i tillegg. F.eks. ble de norske malmforekomstene i samsvar med tysk bergrett betraktet som et regale. Dette
	På 1500-tallet kom nye rettigheter i tillegg. F.eks. ble de norske malmforekomstene i samsvar med ~~ty.~~ bergrett betraktet som et r. Dette		synet kom til uttrykk allerede i dronning [[Margrete]]s tid (rundt år 1400), men fikk avgjørende betydning først fra [[Christian III]].s tid, da kongemakten for alvor forsøkte å bygge opp en bergverksnæring i Norge. Tollregale fikk etter hvert stor betydning for kongemaktens økonomi utover 1500-tallet, ikke minst som følge av veksten i trelastnæringen. (L. Hamre: Regale, ''KLNM'' XIII.) {{sign\|S.I.}}
	synet kom til uttrykk allerede i dronning ~~Margretes~~ tid (rundt år 1400), men fikk avgjørende betydning først fra Christian III.s tid, da kongemakten for alvor forsøkte å bygge opp en bergverksnæring i Norge. ~~Toll-r.~~ fikk etter hvert stor betydning for kongemaktens økonomi utover 1500-
	tallet, ikke minst som følge av veksten i ~~trelast¬næringen~~. (L. Hamre: Regale, KLNM XIII.) S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: Ny side: (mlat. pl. regalia, også iura regalia), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar...

2008-06-10T11:56:40Z

Ny side: (mlat. pl. regalia, også iura regalia), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar...

Ny side

(mlat. pl. regalia, også iura regalia), i videste forstand fellesbetegnelse på en fyrstes høyhetsrettigheter og de rettighetene som var avledet av disse. Det finnes imidlertid ingen klar og entydig definisjon av ordet r. Fra senmiddelalderen ble r.begrepet delt inn i to kategorier. Regalia maiora eller r. alta og r. essentialia sto for fyrs¬tens sentrale suverenitetsretter, som f.eks. retten til å styre landet, opprettholde lov og orden osv. Regalia minora eller r. bassa og r. accidentalia ble brukt om rettigheter som hovedsakelig var av økonomisk art. Det er vanligvis disse det tenkes på når det tales om forskjellige r. På 1500- og 1600-tallet ble læren om r. videre utbygd, og r.retten kom til å spille en betydelig rolle for den dansk-norske kongemaktens økonomiske politikk. R.begrepet ble opprettholdt under eneveldet selv om den opprinnelige teoretiske begrunnelsen for r. ikke lenger eksisterte i og med at kongens suverenitet i prinsippet var blitt absolutt.
Alt fra høymiddelalderen hadde de norske kongene flere finansielle r., bl.a. forskjellige rettigheter i allmenningene som f.eks. retten til å sette ned rydningsmenn. De ble kongens leilendinger og måtte betale landskyld av rydningsbruket. Ved inngangen til moderne tid ble denne retten utvidet til et kgl. krav om eiendomsrett til allmenningene. Kravet skapte mye strid ut over 1500-tallet, men det ble etter hvert godtatt at alle gjen- og nyrydninger i allmenningene var å betrakte som kronens eiendom. Kongen hadde også rett til arveløst gods, og han hadde mynt-r., det vil si enerett til
å slå mynt. Når erkebiskopene også i perioder
slo mynt var det i kraft av et kgl. privilegium.
Kongen hadde dessuten vrakrett og flere mindre rettigheter.
På 1500-tallet kom nye rettigheter i tillegg. F.eks. ble de norske malmforekomstene i samsvar med ty. bergrett betraktet som et r. Dette
synet kom til uttrykk allerede i dronning Margretes tid (rundt år 1400), men fikk avgjørende betydning først fra Christian III.s tid, da kongemakten for alvor forsøkte å bygge opp en bergverksnæring i Norge. Toll-r. fikk etter hvert stor betydning for kongemaktens økonomi utover 1500-
tallet, ikke minst som følge av veksten i trelast¬næringen. (L. Hamre: Regale, KLNM XIII.) S.I.

{{nhl}}