Leksikon:Saltkoking - Sideversjonshistorikk

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut og kategorisert.

2009-07-21T14:45:57Z

Skrevet forkortelser helt ut og kategorisert.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2009 kl. 14:45
Linje 1:		Linje 1:
	'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (~~jf.~~ stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten. Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ~~ca.~~ 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ~~ca.~~ 36 g ~~pr.~~ l (~~jf.~~ ''[[Leksikon:saltspindel\|saltspindel]]'').		'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jamfør stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang ([[Jæren]]), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten. Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig cirka 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest cirka 36 g per l (jamfør ''[[Leksikon:saltspindel\|saltspindel]]'').

	Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, ~~dvs.~~ vel 300 g pr. l.		Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved [[Vallø Saltverk]], 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, det vil si vel 300 g pr. l.

	For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu ~~o.l.~~). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.		For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (''saltbu'' og liknende). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.

	Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», ~~dvs.~~ man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: ''Salt-Tilverkningen vid Walløe''; Lorentzen: ''Salt'' s. 50ff.) {{sign\|H.W.}}		Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», det vil si man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: ''Salt-Tilverkningen vid Walløe''; Lorentzen: ''Salt'' s. 50ff.) {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	{{~~ukategorisert~~}}		[[Kategori:Industri\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 5. sep. 2008 kl. 17:18

2008-09-05T17:18:10Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2008 kl. 17:18
Linje 1:		Linje 1:
	'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten.		'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten. Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. ''[[Leksikon:saltspindel\|saltspindel]]'').
	Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. ''[[Leksikon:saltspindel\|saltspindel]]'').

	Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, dvs. vel 300 g pr. l.		Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, dvs. vel 300 g pr. l.
Linje 6:		Linje 5:
	For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.		For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.

	Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: Salt-Tilverkningen vid Walløe; Lorentzen: Salt s. 50ff.) {{sign\|H.W.		Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: ''Salt-Tilverkningen vid Walløe''; Lorentzen: ''Salt'' s. 50ff.) {{sign\|H.W.}}
	}}
	{{nhl}}		{{nhl}}

			{{ukategorisert}}

Marthe Glad på 29. aug. 2008 kl. 08:40

2008-08-29T08:40:31Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2008 kl. 08:40
Linje 6:		Linje 6:
	For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.		For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.

	Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: Salt-Tilverkningen vid Walløe; Lorentzen: Salt s. 50ff.) H.W.		Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: Salt-Tilverkningen vid Walløe; Lorentzen: Salt s. 50ff.) {{sign\|H.W.
			}}
	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 16. jul. 2008 kl. 12:13

2008-07-16T12:13:45Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jul. 2008 kl. 12:13
Linje 1:		Linje 1:
	'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jf. ~~''[[Leksikon:~~stedsnavn sammensatt med salt~~\|stedsnavn sammensatt med salt]]''~~, ~~''[[Leksikon:gårder med saltskyld\|~~gårder med saltskyld~~]]''~~, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten.		'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten.
	Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. ''[[Leksikon:saltspindel\|saltspindel]]'').		Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. ''[[Leksikon:saltspindel\|saltspindel]]'').

Marthe Glad på 16. jul. 2008 kl. 12:13

2008-07-16T12:13:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jul. 2008 kl. 12:13
Linje 1:		Linje 1:
	'''Saltkoking''' ~~el.~~ saltsydning var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten.		'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jf. ''[[Leksikon:stedsnavn sammensatt med salt\|stedsnavn sammensatt med salt]]'', ''[[Leksikon:gårder med saltskyld\|gårder med saltskyld]]'', samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten.
	Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. saltspindel).		Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. ''[[Leksikon:saltspindel\|saltspindel]]'').

	Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert s. søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar ~~e.l.~~, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, dvs. vel 300 g pr. l.		Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, dvs. vel 300 g pr. l.

	For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.		For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.

	Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: Salt-Tilverkningen vid Walløe; Lorentzen: Salt s. 50ff.) H.W.		Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: Salt-Tilverkningen vid Walløe; Lorentzen: Salt s. 50ff.) H.W.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Saltkoking''' el. saltsydning var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne v...

2008-06-16T13:00:54Z

Ny side: '''Saltkoking''' el. saltsydning var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne v...

Ny side

'''Saltkoking''' el. saltsydning var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten.
Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. saltspindel).

Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert s. søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar e.l., fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, dvs. vel 300 g pr. l.

For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.
Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: Salt-Tilverkningen vid Walløe; Lorentzen: Salt s. 50ff.) H.W.

{{nhl}}