Leksikon:Seil (skip) - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Omdirigerer til Leksikon:Seil

2008-08-24T14:56:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2008 kl. 14:56
Linje 1:		Linje 1:
	~~{{andre betydninger\|seil}}~~		#REDIRECT [[Leksikon:Seil]]

	~~'''Seil'''. Den eldste kjente seiltype er råseilet (fig. a), som var brukt både på småbåter og på store skip (se f.eks. ''~~[[Leksikon:fullrigger\|fullrigger]]''). Et fartøy som bare eller nesten bare førte råseil, kaltes en skværrigger. På norske småbåter til fiske o.a. var råseilet antagelig enerådende til utpå 1700-tallet. Langs kysten øst for Jæren gikk en på den tiden over til spriseil (se nedenfor), men langs hele vestkysten var råseilet i bruk til 1800-årene, da det etter hvert ble skiftet ut med andre seiltyper. Enkelte steder foregikk dette så sent som omkring 1900. Båtene på Sunnmøre skilte seg på 1700- og 1800-tallet ut fra andre båttyper bl.a. ved seiltypen, et asymmetrisk råseil (fig. b); i 1800-årene ble en modifisert utgave av dette seilet tatt i bruk også i Fjordane og på den sørlige delen av Nordmøreskysten. Denne seiltypen var særlig anvendelig når forholdene tillot lange strekk med vinden omtrent rett fra siden, f.eks. ved ut- og innseiling i forbindelse med havfiske.

	I middelalderen var det alltid bare ett råseil på masten, og gjennom det meste av middelalderen hadde selv større fartøyer bare én mast. Fra 1400-årene ble imidlertid 2–3 master vanlig på de største, og ca. 1500 fikk stormasten, som sto midtskips, et toppseil som ble kalt mersseil. Omtrent samtidig ble det på enkelte skipstyper satt et råseil under baugsprydet, kalt blinde, fordi det hindret utsikten framover. Utviklingen gikk i retning av stadig flere seil, og ved midten av 1500-tallet hadde tremastede skip som regel blinde, 2 seil på fokkemasten, 2 seil på stormasten og 1 på aktermasten (mesanmasten); det siste var den gang alltid et latinerseil (se nedenfor). Se ill. fløyte.

	~~Mot slutten av 1500-tallet fikk større skip et tredje seil på fokke- og stormast, bramseilet, plassert over mersseilet. Deretter fulgte like etter 1600~~
	~~bovenblinden, et skværseil som var rigget på en liten mast i forenden av baugsprydet, dvs. over blinden (jf. holl. boven, ovenfor, oventil).~~

	Andre seiltyper enn råseil har fellesbetegnelsen sneiseil. Eldst av disse var latinerseilet (fig. c), i hvert fall i Nord-Europa. Denne seiltypen, som kanskje var av arab. opphav, ble tatt i bruk i Norden helt mot slutten av middelalderen. På tremastede fartøyer var den alminnelig brukt som mesan (dvs. seil på aktermast) fram til omtrent 1750, og skipstypen ''[[Leksikon:galei\|galei]]'' (s.d.) hadde alltid bare latinerseil.

	I Holland ble det i løpet av 1500-tallet tatt i bruk en annen type sneiseil, spriseilet (flg. d), et firkantet seil som var lisset til masten i akterkant, og spent ut ved hjelp av en diagonalstang (spristake). Spriseilet kunne kombineres med et trekantet sneiseil satt foran masten, kalt (forre)stagseil eller stagfokk; dette ble snart supplert med enda et seil av samme fasong, klyver, senere også med jager. Disse seil var festet til henholdsvis klyver- og jagerbommen, som begge lå i forlengelsen av det eldre baugsprydet.

	Spriseilet ble mest brukt på småbåter og mindre fartøyer, men stagfokk (eller forre stengestagseil), (indre og ytre) klyver og jager (med et fellesnavn kalt forseil) ble i begynnelsen av 1700-tallet tatt i bruk også på store, skværriggete seilskip, der de fortrengte blinden og bovenblinden. Allerede noe før 1700 hadde disse skipene begynt å føre lignende seil, stagseil, mellom mastene.
	Omkring 1800 økte seilføringen ytterligere på de store skværriggerne ved at det over bramseilet på fokke- og stormasten ble satt et fjerde råseil, kalt røyl (eng. royal) eller bovenbramseil (holl. boven, ovenfor). I løpet av 1800-årene ble det til dels føyet til nye seil over røylen; i annen halvdel av 1800-tallet ble mersseil og bramseil gjort todelte (dobbelte), noe som gjorde det lettere å håndtere dem. Se fullrigger. På større seilskuter, særlig klipperskip, var det vanlig å øke seilarealet ved å anbringe såkalte le-seil på utsiden av mers- og bramseilene og breifokken. Le-seil gikk av bruk etter 1870-årene.

	Gaffelseilet (fig. e) er et sneiseil, oventil festet til et rundholt som ble kalt gaffel fordi forenden var formet som en klo eller «gaffel» som omklamret masten. Denne seiltypen var i bruk i Europa fra midten av 1600-tallet, og med tiden fortrengte den stort sett de øvrige sneiseiltypene. Etter hvert ble det vanlig at gaffelseilet ble festet til et rundholt (en bom) også i underkant (jf. betegnelsen bomseiler). For å kunne heise gaffelseilet måtte masten gjøres høyere enn seilet; på den måten ble det plass også til et gaffeltoppseil.

	Ennå på 1700-tallet var det helst mindre fartøyer som var gaffelrigget (jf. ill. galeas), men i 1800-årene ble også større skip rigget helt eller delvis på denne måten (se ill. skonnert). Små, gaffelriggete fartøyer som galeas og slupp kunne i 1800-årene i tillegg føre et råseil på stormasten, kalt breifokk (se ill. slupp).

	En fjerde type sneiseil var luggerseilet (fig. f), som imidlertid var lite brukt i Norden. Størst anvendelse fikk det i det vestligste Europa; bl.a. ble det brukt av eng. og skotske fiskere i Nordsjøen. Jf. ''[[Leksikon:lugger\|lugger]]~~''. H.W.~~

	~~{{nhl}}~~

Marthe Glad på 16. jul. 2008 kl. 13:26

2008-07-16T13:26:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jul. 2008 kl. 13:26
Linje 19:		Linje 19:
	Ennå på 1700-tallet var det helst mindre fartøyer som var gaffelrigget (jf. ill. galeas), men i 1800-årene ble også større skip rigget helt eller delvis på denne måten (se ill. skonnert). Små, gaffelriggete fartøyer som galeas og slupp kunne i 1800-årene i tillegg føre et råseil på stormasten, kalt breifokk (se ill. slupp).		Ennå på 1700-tallet var det helst mindre fartøyer som var gaffelrigget (jf. ill. galeas), men i 1800-årene ble også større skip rigget helt eller delvis på denne måten (se ill. skonnert). Små, gaffelriggete fartøyer som galeas og slupp kunne i 1800-årene i tillegg føre et råseil på stormasten, kalt breifokk (se ill. slupp).

	En fjerde type sneiseil var luggerseilet (fig. f), som imidlertid var lite brukt i Norden. Størst anvendelse fikk det i det vestligste Europa; bl.a. ble det brukt av eng. og skotske fiskere i Nordsjøen. Jf. lugger. H.W.		En fjerde type sneiseil var luggerseilet (fig. f), som imidlertid var lite brukt i Norden. Størst anvendelse fikk det i det vestligste Europa; bl.a. ble det brukt av eng. og skotske fiskere i Nordsjøen. Jf. ''[[Leksikon:lugger\|lugger]]''. H.W.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 16. jul. 2008 kl. 13:26

2008-07-16T13:26:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jul. 2008 kl. 13:26
Linje 1:		Linje 1:
	{{andre betydninger\|seil}}		{{andre betydninger\|seil}}

	'''Seil'''. Den eldste kjente ~~s.type~~ er råseilet (fig. a), som var brukt både på småbåter og på store skip (se f.eks. fullrigger). Et fartøy som bare eller nesten bare førte råseil, kaltes en skværrigger. På norske småbåter til fiske o.a. var råseilet antagelig enerådende til utpå 1700-tallet. Langs kysten øst for Jæren gikk en på den tiden over til spriseil (se nedenfor), men langs hele vestkysten var råseilet i bruk til 1800-årene, da det etter hvert ble skiftet ut med andre seiltyper. Enkelte steder foregikk dette så sent som omkring 1900. Båtene på Sunnmøre skilte seg på 1700- og 1800-tallet ut fra andre båttyper bl.a. ved ~~s.typen~~, et asymmetrisk råseil (fig. b); i 1800-årene ble en modifisert utgave av dette seilet tatt i bruk også i Fjordane og på den sørlige delen av Nordmøreskysten. Denne ~~s.typen~~ var særlig anvendelig når forholdene tillot lange strekk med vinden omtrent rett fra siden, f.eks. ved ut- og innseiling i forbindelse med havfiske.		'''Seil'''. Den eldste kjente seiltype er råseilet (fig. a), som var brukt både på småbåter og på store skip (se f.eks. ''[[Leksikon:fullrigger\|fullrigger]]''). Et fartøy som bare eller nesten bare førte råseil, kaltes en skværrigger. På norske småbåter til fiske o.a. var råseilet antagelig enerådende til utpå 1700-tallet. Langs kysten øst for Jæren gikk en på den tiden over til spriseil (se nedenfor), men langs hele vestkysten var råseilet i bruk til 1800-årene, da det etter hvert ble skiftet ut med andre seiltyper. Enkelte steder foregikk dette så sent som omkring 1900. Båtene på Sunnmøre skilte seg på 1700- og 1800-tallet ut fra andre båttyper bl.a. ved seiltypen, et asymmetrisk råseil (fig. b); i 1800-årene ble en modifisert utgave av dette seilet tatt i bruk også i Fjordane og på den sørlige delen av Nordmøreskysten. Denne seiltypen var særlig anvendelig når forholdene tillot lange strekk med vinden omtrent rett fra siden, f.eks. ved ut- og innseiling i forbindelse med havfiske.

	I middelalderen var det alltid bare ett råseil på masten, og gjennom det meste av middelalderen hadde selv større fartøyer bare én mast. Fra 1400-årene ble imidlertid 2–3 master vanlig på de største, og ca. 1500 fikk stormasten, som sto midtskips, et toppseil som ble kalt mersseil. Omtrent samtidig ble det på enkelte skipstyper satt et råseil under baugsprydet, kalt blinde, fordi det hindret utsikten framover. Utviklingen gikk i retning av stadig flere seil, og ved midten av 1500-tallet hadde tremastede skip som regel blinde, 2 s. på ~~fokke¬masten~~, 2 s. på stormasten og 1 på aktermasten (mesanmasten); det siste var den gang alltid et latinerseil (se nedenfor). Se ill. fløyte.		I middelalderen var det alltid bare ett råseil på masten, og gjennom det meste av middelalderen hadde selv større fartøyer bare én mast. Fra 1400-årene ble imidlertid 2–3 master vanlig på de største, og ca. 1500 fikk stormasten, som sto midtskips, et toppseil som ble kalt mersseil. Omtrent samtidig ble det på enkelte skipstyper satt et råseil under baugsprydet, kalt blinde, fordi det hindret utsikten framover. Utviklingen gikk i retning av stadig flere seil, og ved midten av 1500-tallet hadde tremastede skip som regel blinde, 2 seil på fokkemasten, 2 seil på stormasten og 1 på aktermasten (mesanmasten); det siste var den gang alltid et latinerseil (se nedenfor). Se ill. fløyte.

	Mot slutten av 1500-tallet fikk større skip et tredje s. på fokke- og stormast, bramseilet, plassert over mersseilet. Deretter fulgte like etter 1600		Mot slutten av 1500-tallet fikk større skip et tredje seil på fokke- og stormast, bramseilet, plassert over mersseilet. Deretter fulgte like etter 1600
	bovenblinden, et skværseil som var rigget på en liten mast i forenden av baugsprydet, dvs. over blinden (jf. holl. boven, ovenfor, oventil).		bovenblinden, et skværseil som var rigget på en liten mast i forenden av baugsprydet, dvs. over blinden (jf. holl. boven, ovenfor, oventil).

	Andre seiltyper enn råseil har fellesbetegnelsen sneiseil. Eldst av disse var latinerseilet (fig. c), i hvert fall i Nord-Europa. Denne seiltypen, som kanskje var av arab. opphav, ble tatt i bruk i Norden helt mot slutten av middelalderen. På ~~tre¬mastede~~ fartøyer var den alminnelig brukt som mesan (dvs. seil på aktermast) fram til omtrent 1750, og skipstypen galei (s.d.) hadde alltid bare latinerseil.		Andre seiltyper enn råseil har fellesbetegnelsen sneiseil. Eldst av disse var latinerseilet (fig. c), i hvert fall i Nord-Europa. Denne seiltypen, som kanskje var av arab. opphav, ble tatt i bruk i Norden helt mot slutten av middelalderen. På tremastede fartøyer var den alminnelig brukt som mesan (dvs. seil på aktermast) fram til omtrent 1750, og skipstypen ''[[Leksikon:galei\|galei]]'' (s.d.) hadde alltid bare latinerseil.

	I Holland ble det i løpet av 1500-tallet tatt i bruk en annen type sneiseil, spriseilet (flg. d), et firkantet seil som var lisset til masten i akterkant, og spent ut ved hjelp av en diagonalstang (~~spri¬stake~~). Spriseilet kunne kombineres med et trekantet sneiseil satt foran masten, kalt (forre)stagseil eller stagfokk; dette ble snart supplert med enda et s. av samme fasong, klyver, senere også med jager. Disse s. var festet til henholdsvis klyver- og jagerbommen, som begge lå i forlengelsen av det eldre baugsprydet.		I Holland ble det i løpet av 1500-tallet tatt i bruk en annen type sneiseil, spriseilet (flg. d), et firkantet seil som var lisset til masten i akterkant, og spent ut ved hjelp av en diagonalstang (spristake). Spriseilet kunne kombineres med et trekantet sneiseil satt foran masten, kalt (forre)stagseil eller stagfokk; dette ble snart supplert med enda et seil av samme fasong, klyver, senere også med jager. Disse seil var festet til henholdsvis klyver- og jagerbommen, som begge lå i forlengelsen av det eldre baugsprydet.

	Spriseilet ble mest brukt på småbåter og mindre fartøyer, men stagfokk (eller forre stengestagseil), (indre og ytre) klyver og jager (med et fellesnavn kalt forseil) ble i begynnelsen av 1700-tallet tatt i bruk også på store, skværriggete seilskip, der de fortrengte blinden og bovenblinden. Allerede noe før 1700 hadde disse skipene begynt å føre lignende s., stagseil, mellom mastene.		Spriseilet ble mest brukt på småbåter og mindre fartøyer, men stagfokk (eller forre stengestagseil), (indre og ytre) klyver og jager (med et fellesnavn kalt forseil) ble i begynnelsen av 1700-tallet tatt i bruk også på store, skværriggete seilskip, der de fortrengte blinden og bovenblinden. Allerede noe før 1700 hadde disse skipene begynt å føre lignende seil, stagseil, mellom mastene.
	Omkring 1800 økte seilføringen ytterligere på de store skværriggerne ved at det over bramseilet på fokke- og stormasten ble satt et fjerde råseil, kalt røyl (eng. royal) eller bovenbramseil (holl. boven, ovenfor). I løpet av 1800-årene ble det til dels føyet til nye s. over røylen; i annen halvdel av 1800-tallet ble mersseil og bramseil gjort todelte (dobbelte), noe som gjorde det lettere å håndtere dem. Se fullrigger. På større seilskuter, særlig klipperskip, var det vanlig å øke seilarealet ved å anbringe såkalte le-s. på utsiden av mers- og bramseilene og breifokken. Le-s. gikk av bruk		Omkring 1800 økte seilføringen ytterligere på de store skværriggerne ved at det over bramseilet på fokke- og stormasten ble satt et fjerde råseil, kalt røyl (eng. royal) eller bovenbramseil (holl. boven, ovenfor). I løpet av 1800-årene ble det til dels føyet til nye seil over røylen; i annen halvdel av 1800-tallet ble mersseil og bramseil gjort todelte (dobbelte), noe som gjorde det lettere å håndtere dem. Se fullrigger. På større seilskuter, særlig klipperskip, var det vanlig å øke seilarealet ved å anbringe såkalte le-seil på utsiden av mers- og bramseilene og breifokken. Le-seil gikk av bruk etter 1870-årene.
	etter 1870-årene.

	Gaffelseilet (fig. e) er et sneiseil, oventil festet til et rundholt som ble kalt gaffel fordi forenden var formet som en klo eller «gaffel» som omklamret masten. Denne seiltypen var i bruk i Europa fra midten av 1600-tallet, og med tiden fortrengte den stort sett de øvrige sneiseiltypene. Etter hvert ble det vanlig at gaffelseilet ble festet til et rundholt (en bom) også i underkant (jf. betegnelsen bomseiler). For å kunne heise gaffelseilet måtte masten gjøres høyere enn s.; på den måten ble det plass også til et gaffeltoppseil.		Gaffelseilet (fig. e) er et sneiseil, oventil festet til et rundholt som ble kalt gaffel fordi forenden var formet som en klo eller «gaffel» som omklamret masten. Denne seiltypen var i bruk i Europa fra midten av 1600-tallet, og med tiden fortrengte den stort sett de øvrige sneiseiltypene. Etter hvert ble det vanlig at gaffelseilet ble festet til et rundholt (en bom) også i underkant (jf. betegnelsen bomseiler). For å kunne heise gaffelseilet måtte masten gjøres høyere enn seilet; på den måten ble det plass også til et gaffeltoppseil.

	Ennå på 1700-tallet var det helst mindre fartøyer som var gaffelrigget (jf. ill. galeas), men i 1800-årene ble også større skip rigget helt eller delvis på denne måten (se ill. skonnert). Små, gaffelriggete fartøyer som galeas og slupp kunne i 1800-årene i tillegg føre et råseil på stormasten, kalt breifokk (se ill. slupp).		Ennå på 1700-tallet var det helst mindre fartøyer som var gaffelrigget (jf. ill. galeas), men i 1800-årene ble også større skip rigget helt eller delvis på denne måten (se ill. skonnert). Små, gaffelriggete fartøyer som galeas og slupp kunne i 1800-årene i tillegg føre et råseil på stormasten, kalt breifokk (se ill. slupp).

Marthe Glad: Ny side: {{andre betydninger|seil}} '''Seil'''. Den eldste kjente s.type er råseilet (fig. a), som var brukt både på småbåter og på store skip (se f.eks. fullrigger). Et fartøy som bare elle...

2008-06-17T08:56:49Z

Ny side: {{andre betydninger|seil}} '''Seil'''. Den eldste kjente s.type er råseilet (fig. a), som var brukt både på småbåter og på store skip (se f.eks. fullrigger). Et fartøy som bare elle...

Ny side

{{andre betydninger|seil}}

'''Seil'''. Den eldste kjente s.type er råseilet (fig. a), som var brukt både på småbåter og på store skip (se f.eks. fullrigger). Et fartøy som bare eller nesten bare førte råseil, kaltes en skværrigger. På norske småbåter til fiske o.a. var råseilet antagelig enerådende til utpå 1700-tallet. Langs kysten øst for Jæren gikk en på den tiden over til spriseil (se nedenfor), men langs hele vestkysten var råseilet i bruk til 1800-årene, da det etter hvert ble skiftet ut med andre seiltyper. Enkelte steder foregikk dette så sent som omkring 1900. Båtene på Sunnmøre skilte seg på 1700- og 1800-tallet ut fra andre båttyper bl.a. ved s.typen, et asymmetrisk råseil (fig. b); i 1800-årene ble en modifisert utgave av dette seilet tatt i bruk også i Fjordane og på den sørlige delen av Nordmøreskysten. Denne s.typen var særlig anvendelig når forholdene tillot lange strekk med vinden omtrent rett fra siden, f.eks. ved ut- og innseiling i forbindelse med havfiske.

I middelalderen var det alltid bare ett råseil på masten, og gjennom det meste av middelalderen hadde selv større fartøyer bare én mast. Fra 1400-årene ble imidlertid 2–3 master vanlig på de største, og ca. 1500 fikk stormasten, som sto midtskips, et toppseil som ble kalt mersseil. Omtrent samtidig ble det på enkelte skipstyper satt et råseil under baugsprydet, kalt blinde, fordi det hindret utsikten framover. Utviklingen gikk i retning av stadig flere seil, og ved midten av 1500-tallet hadde tremastede skip som regel blinde, 2 s. på fokke¬masten, 2 s. på stormasten og 1 på aktermasten (mesanmasten); det siste var den gang alltid et latinerseil (se nedenfor). Se ill. fløyte.

Mot slutten av 1500-tallet fikk større skip et tredje s. på fokke- og stormast, bramseilet, plassert over mersseilet. Deretter fulgte like etter 1600
bovenblinden, et skværseil som var rigget på en liten mast i forenden av baugsprydet, dvs. over blinden (jf. holl. boven, ovenfor, oventil).

Andre seiltyper enn råseil har fellesbetegnelsen sneiseil. Eldst av disse var latinerseilet (fig. c), i hvert fall i Nord-Europa. Denne seiltypen, som kanskje var av arab. opphav, ble tatt i bruk i Norden helt mot slutten av middelalderen. På tre¬mastede fartøyer var den alminnelig brukt som mesan (dvs. seil på aktermast) fram til omtrent 1750, og skipstypen galei (s.d.) hadde alltid bare latinerseil.

I Holland ble det i løpet av 1500-tallet tatt i bruk en annen type sneiseil, spriseilet (flg. d), et firkantet seil som var lisset til masten i akterkant, og spent ut ved hjelp av en diagonalstang (spri¬stake). Spriseilet kunne kombineres med et trekantet sneiseil satt foran masten, kalt (forre)stagseil eller stagfokk; dette ble snart supplert med enda et s. av samme fasong, klyver, senere også med jager. Disse s. var festet til henholdsvis klyver- og jagerbommen, som begge lå i forlengelsen av det eldre baugsprydet.

Spriseilet ble mest brukt på småbåter og mindre fartøyer, men stagfokk (eller forre stengestagseil), (indre og ytre) klyver og jager (med et fellesnavn kalt forseil) ble i begynnelsen av 1700-tallet tatt i bruk også på store, skværriggete seilskip, der de fortrengte blinden og bovenblinden. Allerede noe før 1700 hadde disse skipene begynt å føre lignende s., stagseil, mellom mastene.
Omkring 1800 økte seilføringen ytterligere på de store skværriggerne ved at det over bramseilet på fokke- og stormasten ble satt et fjerde råseil, kalt røyl (eng. royal) eller bovenbramseil (holl. boven, ovenfor). I løpet av 1800-årene ble det til dels føyet til nye s. over røylen; i annen halvdel av 1800-tallet ble mersseil og bramseil gjort todelte (dobbelte), noe som gjorde det lettere å håndtere dem. Se fullrigger. På større seilskuter, særlig klipperskip, var det vanlig å øke seilarealet ved å anbringe såkalte le-s. på utsiden av mers- og bramseilene og breifokken. Le-s. gikk av bruk
etter 1870-årene.

Gaffelseilet (fig. e) er et sneiseil, oventil festet til et rundholt som ble kalt gaffel fordi forenden var formet som en klo eller «gaffel» som omklamret masten. Denne seiltypen var i bruk i Europa fra midten av 1600-tallet, og med tiden fortrengte den stort sett de øvrige sneiseiltypene. Etter hvert ble det vanlig at gaffelseilet ble festet til et rundholt (en bom) også i underkant (jf. betegnelsen bomseiler). For å kunne heise gaffelseilet måtte masten gjøres høyere enn s.; på den måten ble det plass også til et gaffeltoppseil.

Ennå på 1700-tallet var det helst mindre fartøyer som var gaffelrigget (jf. ill. galeas), men i 1800-årene ble også større skip rigget helt eller delvis på denne måten (se ill. skonnert). Små, gaffelriggete fartøyer som galeas og slupp kunne i 1800-årene i tillegg føre et råseil på stormasten, kalt breifokk (se ill. slupp).

En fjerde type sneiseil var luggerseilet (fig. f), som imidlertid var lite brukt i Norden. Størst anvendelse fikk det i det vestligste Europa; bl.a. ble det brukt av eng. og skotske fiskere i Nordsjøen. Jf. lugger. H.W.

{{nhl}}