Leksikon:Setegård - Sideversjonshistorikk

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-11T13:43:04Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 13:43
Linje 5:		Linje 5:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Eiendom~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Garder\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Garder\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

2009-07-29T07:50:50Z

Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jul. 2009 kl. 07:50
Linje 1:		Linje 1:
	'''Setegård''', gård som var bosted for en [[Leksikon:Adel\|adelsfamilie]], og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratiet fikk innrømmet skattefrihet for sine setegårder, men det må ha skjedd etter [[1277]], da lendmenn og skutilsveiner fikk skattefritak for sin egen person samt to husholdsmedlemmer. De vanlige hirdmennene oppnådde det samme for seg selv og ett husholdsmedlem (se [[Leksikon:Adel\|adel]]). En udatert retterbot fra [[Håkon VI]]’s tid (1358–80) forutsetter at riddere og andre kongsmenn har «hofgardh» (NglL III s. 205). Sammenlignet med Danmark og Sverige har likevel setegårder og setegårdsprivilegier hatt et beskjedent omfang i Norge i middelalderen. Det er først fra tiden etter [[reformasjonen]] at vi har noe større kjennskap til den norske adelens setegårder, noe som igjen har sammenheng med framveksten av adelen som en privilegert stand i 2. halvdel av 1500-tallet.		'''Setegård''', gård som var bosted for en [[Leksikon:Adel\|adelsfamilie]], og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og [[Leksikon:Tiende\|tiendefrihet]]. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratiet fikk innrømmet skattefrihet for sine setegårder, men det må ha skjedd etter [[1277]], da [[Lendmann\|lendmenn]] og [[skutilsvein\|skutilsveiner]] fikk skattefritak for sin egen person samt to husholdsmedlemmer. De vanlige hirdmennene oppnådde det samme for seg selv og ett husholdsmedlem (se [[Leksikon:Adel\|adel]]). En udatert [[retterbot]] fra [[Håkon VI]]’s tid (1358–80) forutsetter at [[Leksikon:Ridder\|riddere]] og andre kongsmenn har «hofgardh» (NglL III s. 205). Sammenlignet med Danmark og Sverige har likevel setegårder og setegårdsprivilegier hatt et beskjedent omfang i Norge i [[middelalderen]]. Det er først fra tiden etter [[reformasjonen]] at vi har noe større kjennskap til den norske adelens setegårder, noe som igjen har sammenheng med framveksten av adelen som en privilegert stand i 2. halvdel av [[1500-tallet]].

	Skattefriheten skulle ennå tidlig på 1600-tallet følge personen, men var i praksis gjerne knyttet til setegårder, som en familie kunne ha flere av. I [[1639]] ble det så fastslått at setegårder var bare de gårder som adelsfolk bodde på, og som i minst 40 år hadde vært ansett for setegårder. Antallet setegårder er i 1639 anslått til vel 100 innenfor nåværende riksgrenser, hvorav omtrent halvparten var konsentrert til områdene rundt [[Oslofjorden]]. Fra [[1682]] ble året 1639 satt som kvalifikasjonsgrense, og dette var senere gjeldende regel. Etter 1800 ble skattefriheten modifisert, og etter adelsloven [[1821]] skulle all skattefrihet bortfalle ved daværende eiers død. I 1821 var det bare ~~ca.~~ 25 setegårder igjen, og blant dem en håndfull som var kommet til ved kongelig bevilling etter 1660. Tiendefriheten ble bevart ved en rekke tidligere setegårder. (J. Chr. Berg: Bidrag til Adelens Historie i Norge, ''Budstikken'' 1823.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}		Skattefriheten skulle ennå tidlig på [[1600-tallet]] følge personen, men var i praksis gjerne knyttet til setegårder, som en familie kunne ha flere av. I [[1639]] ble det så fastslått at setegårder var bare de gårder som adelsfolk bodde på, og som i minst 40 år hadde vært ansett for setegårder. Antallet setegårder er i [[1639]] anslått til vel 100 innenfor nåværende riksgrenser, hvorav omtrent halvparten var konsentrert til områdene rundt [[Oslofjorden]]. Fra [[1682]] ble året 1639 satt som kvalifikasjonsgrense, og dette var senere gjeldende regel. Etter [[1800]] ble skattefriheten modifisert, og etter adelsloven [[1821]] skulle all skattefrihet bortfalle ved daværende eiers død. I [[1821]] var det bare cirka 25 setegårder igjen, og blant dem en håndfull som var kommet til ved kongelig bevilling etter [[1660]]. Tiendefriheten ble bevart ved en rekke tidligere setegårder. (J. Chr. Berg: Bidrag til Adelens Historie i Norge, ''Budstikken'' 1823.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg på 8. jul. 2008 kl. 11:39

2008-07-08T11:39:59Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. jul. 2008 kl. 11:39
Linje 7:		Linje 7:
	[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Garder\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Garder\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 8. jul. 2008 kl. 11:39

2008-07-08T11:39:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. jul. 2008 kl. 11:39
Linje 1:		Linje 1:
	'''Setegård''', gård som var bosted for en [[Leksikon:Adel\|adelsfamilie]], og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratiet fikk innrømmet skattefrihet for sine setegårder, men det må ha skjedd etter 1277, da lendmenn og skutilsveiner fikk skattefritak for sin egen person samt to husholdsmedlemmer. De vanlige hirdmennene oppnådde det samme for seg selv og ett husholdsmedlem (se [[Leksikon:Adel\|adel]]). En udatert retterbot fra Håkon ~~VI’s~~ tid (1358–80) forutsetter at riddere og andre kongsmenn har «hofgardh» (NglL III s. 205). Sammenlignet med Danmark og Sverige har likevel setegårder og setegårdsprivilegier hatt et beskjedent omfang i Norge i middelalderen. Det er først fra tiden etter reformasjonen at vi har noe større kjennskap til den norske adelens setegårder, noe som igjen har sammenheng med framveksten av adelen som en privilegert stand i 2. halvdel av 1500-tallet.		'''Setegård''', gård som var bosted for en [[Leksikon:Adel\|adelsfamilie]], og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratiet fikk innrømmet skattefrihet for sine setegårder, men det må ha skjedd etter [[1277]], da lendmenn og skutilsveiner fikk skattefritak for sin egen person samt to husholdsmedlemmer. De vanlige hirdmennene oppnådde det samme for seg selv og ett husholdsmedlem (se [[Leksikon:Adel\|adel]]). En udatert retterbot fra [[Håkon VI]]’s tid (1358–80) forutsetter at riddere og andre kongsmenn har «hofgardh» (NglL III s. 205). Sammenlignet med Danmark og Sverige har likevel setegårder og setegårdsprivilegier hatt et beskjedent omfang i Norge i middelalderen. Det er først fra tiden etter [[reformasjonen]] at vi har noe større kjennskap til den norske adelens setegårder, noe som igjen har sammenheng med framveksten av adelen som en privilegert stand i 2. halvdel av 1500-tallet.

	Skattefriheten skulle ennå tidlig på 1600-tallet følge personen, men var i praksis gjerne knyttet til setegårder, som en familie kunne ha flere av. I 1639 ble det så fastslått at setegårder var bare de gårder som adelsfolk bodde på, og som i minst 40 år hadde vært ansett for setegårder. Antallet setegårder er i 1639 anslått til vel 100 innenfor nåværende riksgrenser, hvorav omtrent halvparten var konsentrert til områdene rundt Oslofjorden. Fra 1682 ble året 1639 satt som kvalifikasjonsgrense, og dette var senere gjeldende regel. Etter 1800 ble skattefriheten modifisert, og etter adelsloven 1821 skulle all skattefrihet bortfalle ved daværende eiers død. I 1821 var det bare ca. 25 setegårder igjen, og blant dem en håndfull som var kommet til ved kongelig bevilling etter 1660. Tiendefriheten ble bevart ved en rekke tidligere setegårder. (J. Chr. Berg: Bidrag til Adelens Historie i Norge, Budstikken 1823.) K.J./S.I.		Skattefriheten skulle ennå tidlig på 1600-tallet følge personen, men var i praksis gjerne knyttet til setegårder, som en familie kunne ha flere av. I [[1639]] ble det så fastslått at setegårder var bare de gårder som adelsfolk bodde på, og som i minst 40 år hadde vært ansett for setegårder. Antallet setegårder er i 1639 anslått til vel 100 innenfor nåværende riksgrenser, hvorav omtrent halvparten var konsentrert til områdene rundt [[Oslofjorden]]. Fra [[1682]] ble året 1639 satt som kvalifikasjonsgrense, og dette var senere gjeldende regel. Etter 1800 ble skattefriheten modifisert, og etter adelsloven [[1821]] skulle all skattefrihet bortfalle ved daværende eiers død. I 1821 var det bare ca. 25 setegårder igjen, og blant dem en håndfull som var kommet til ved kongelig bevilling etter 1660. Tiendefriheten ble bevart ved en rekke tidligere setegårder. (J. Chr. Berg: Bidrag til Adelens Historie i Norge, ''Budstikken'' 1823.) {{sign\|K.J.}}/{{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Garder\|{{PAGENAME}}]]

Kristian Hunskaar: litt lenking samt utskriving av forkortelser - ikke kategorisering

2008-07-08T09:08:14Z

litt lenking samt utskriving av forkortelser - ikke kategorisering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. jul. 2008 kl. 09:08
Linje 1:		Linje 1:
	'''Setegård''', gård som var bosted for en ~~adels¬familie~~, og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratiet fikk innrømmet skattefrihet for sine s., men det må ha skjedd etter 1277, da lendmenn og skutilsveiner fikk skattefritak for sin egen person samt to husholdsmedlemmer. De vanlige hirdmennene oppnådde det samme for seg selv og ett husholdsmedlem (se adel). En udatert retterbot fra Håkon VI’s tid (1358–80) forutsetter at riddere og andre kongsmenn har «hofgardh» (NglL III s. 205). Sammenlignet med Danmark og Sverige har likevel s. og ~~s.privilegier~~ hatt et beskjedent omfang i Norge i middelalderen. Det er først fra tiden etter reformasjonen at vi har noe større kjennskap til den norske adelens s., noe som igjen har sammenheng med framveksten av adelen som en privilegert stand i 2. halvdel av 1500-tallet.		'''Setegård''', gård som var bosted for en [[Leksikon:Adel\|adelsfamilie]], og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratiet fikk innrømmet skattefrihet for sine setegårder, men det må ha skjedd etter 1277, da lendmenn og skutilsveiner fikk skattefritak for sin egen person samt to husholdsmedlemmer. De vanlige hirdmennene oppnådde det samme for seg selv og ett husholdsmedlem (se [[Leksikon:Adel\|adel]]). En udatert retterbot fra Håkon VI’s tid (1358–80) forutsetter at riddere og andre kongsmenn har «hofgardh» (NglL III s. 205). Sammenlignet med Danmark og Sverige har likevel setegårder og setegårdsprivilegier hatt et beskjedent omfang i Norge i middelalderen. Det er først fra tiden etter reformasjonen at vi har noe større kjennskap til den norske adelens setegårder, noe som igjen har sammenheng med framveksten av adelen som en privilegert stand i 2. halvdel av 1500-tallet.

	Skattefriheten skulle ennå tidlig på 1600-tallet følge personen, men var i praksis gjerne knyttet til s., som en familie kunne ha flere av. I 1639 ble det så fastslått at s. var bare de gårder som adelsfolk bodde på, og som i minst 40 år hadde vært ansett for s. Antallet s. er i 1639 anslått til vel 100 innenfor nåværende riksgrenser, hvorav omtrent halvparten var konsentrert til områdene rundt Oslofjorden. Fra 1682 ble året 1639 satt som kvalifikasjonsgrense, og dette var senere gjeldende regel. Etter 1800 ble skattefriheten modifisert, og etter adelsloven 1821 skulle all skattefrihet bortfalle ved daværende eiers død. I 1821 var det bare ca. 25 s. igjen, og blant dem en håndfull som var kommet til ved kongelig bevilling etter 1660. Tiendefriheten ble bevart ved en rekke tidligere s. (J. Chr. Berg: Bidrag til Adelens Historie i Norge, Budstikken 1823.) K.J./S.I.		Skattefriheten skulle ennå tidlig på 1600-tallet følge personen, men var i praksis gjerne knyttet til setegårder, som en familie kunne ha flere av. I 1639 ble det så fastslått at setegårder var bare de gårder som adelsfolk bodde på, og som i minst 40 år hadde vært ansett for setegårder. Antallet setegårder er i 1639 anslått til vel 100 innenfor nåværende riksgrenser, hvorav omtrent halvparten var konsentrert til områdene rundt Oslofjorden. Fra 1682 ble året 1639 satt som kvalifikasjonsgrense, og dette var senere gjeldende regel. Etter 1800 ble skattefriheten modifisert, og etter adelsloven 1821 skulle all skattefrihet bortfalle ved daværende eiers død. I 1821 var det bare ca. 25 setegårder igjen, og blant dem en håndfull som var kommet til ved kongelig bevilling etter 1660. Tiendefriheten ble bevart ved en rekke tidligere setegårder. (J. Chr. Berg: Bidrag til Adelens Historie i Norge, Budstikken 1823.) K.J./S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Setegård''', gård som var bosted for en adels¬familie, og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratie...

2008-06-17T11:19:55Z

Ny side: '''Setegård''', gård som var bosted for en adels¬familie, og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratie...

Ny side

'''Setegård''', gård som var bosted for en adels¬familie, og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratiet fikk innrømmet skattefrihet for sine s., men det må ha skjedd etter 1277, da lendmenn og skutilsveiner fikk skattefritak for sin egen person samt to husholdsmedlemmer. De vanlige hirdmennene oppnådde det samme for seg selv og ett husholdsmedlem (se adel). En udatert retterbot fra Håkon VI’s tid (1358–80) forutsetter at riddere og andre kongsmenn har «hofgardh» (NglL III s. 205). Sammenlignet med Danmark og Sverige har likevel s. og s.privilegier hatt et beskjedent omfang i Norge i middelalderen. Det er først fra tiden etter reformasjonen at vi har noe større kjennskap til den norske adelens s., noe som igjen har sammenheng med framveksten av adelen som en privilegert stand i 2. halvdel av 1500-tallet.

Skattefriheten skulle ennå tidlig på 1600-tallet følge personen, men var i praksis gjerne knyttet til s., som en familie kunne ha flere av. I 1639 ble det så fastslått at s. var bare de gårder som adelsfolk bodde på, og som i minst 40 år hadde vært ansett for s. Antallet s. er i 1639 anslått til vel 100 innenfor nåværende riksgrenser, hvorav omtrent halvparten var konsentrert til områdene rundt Oslofjorden. Fra 1682 ble året 1639 satt som kvalifikasjonsgrense, og dette var senere gjeldende regel. Etter 1800 ble skattefriheten modifisert, og etter adelsloven 1821 skulle all skattefrihet bortfalle ved daværende eiers død. I 1821 var det bare ca. 25 s. igjen, og blant dem en håndfull som var kommet til ved kongelig bevilling etter 1660. Tiendefriheten ble bevart ved en rekke tidligere s. (J. Chr. Berg: Bidrag til Adelens Historie i Norge, Budstikken 1823.) K.J./S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. jul. 2008 kl. 11:39
Linje 7:		Linje 7:
	[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Garder\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Garder\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]