Leksikon:Skilsmisse - Sideversjonshistorikk

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-08-19T09:06:01Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. aug. 2009 kl. 09:06
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av [[1200-tallet]] og framover, da [[kanonisk rett]] for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap som var ukanonisk inngått – ~~f.eks.~~ på grunn av for nært slektskap mellom ektefellene – kunne annuleres, og separasjon kunne innvilges ved ekteskapsbrudd, dog ikke oppløsning av ekteskapet som følge av hor.		'''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av [[1200-tallet]] og framover, da [[kanonisk rett]] for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap som var ukanonisk inngått – for eksempel på grunn av for nært slektskap mellom ektefellene – kunne annuleres, og separasjon kunne innvilges ved ekteskapsbrudd, dog ikke oppløsning av ekteskapet som følge av hor.

	Etter reformasjonen ble ikke lenger ekteskapet regnet som et ''[[Leksikon:sakrament\|sakrament]]'' – og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ''ipso jure'' som skilsmissegrunner: hor, lengre fravær (se ''[[Leksikon:desertio\|desertio]]'') og mishandling av ektefellen. Forutgående skilsmissedom trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovgivning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet, men skilsmisse kunne bare finne sted gjennom dom (se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]'') – senere også ved ~~kgl.~~ bevilling, og loven begrenset skilsmissegrunnene til hor og ondsinnet fravær. (Fraværet måtte ha vart minst i tre år.) Fra 1750 ble også livsvarig straffarbeid og forbrytelse regnet som skilsmissegrunn. {{sign\|S.I.}}		Etter [[reformasjonen]] ble ikke lenger ekteskapet regnet som et ''[[Leksikon:sakrament\|sakrament]]'' – og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ''[[ipso jure]]'' som skilsmissegrunner: hor, lengre fravær (se ''[[Leksikon:desertio\|desertio]]'') og mishandling av ektefellen. Forutgående skilsmissedom trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovgivning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet, men skilsmisse kunne bare finne sted gjennom dom (se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]'') – senere også ved kongelig bevilling, og loven begrenset skilsmissegrunnene til hor og ondsinnet fravær. (Fraværet måtte ha vart minst i tre år.) Fra [[1750]] ble også livsvarig straffarbeid og forbrytelse regnet som skilsmissegrunn. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 24. aug. 2008 kl. 17:56

2008-08-24T17:56:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2008 kl. 17:56
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av 1200-tallet og framover, da kanonisk rett for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap som var ukanonisk inngått – f.eks. på grunn av for nært slektskap mellom ektefellene – kunne annuleres, og separasjon kunne innvilges ved ekteskapsbrudd, dog ikke oppløsning av ekteskapet som følge av hor.		'''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av [[1200-tallet]] og framover, da [[kanonisk rett]] for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap som var ukanonisk inngått – f.eks. på grunn av for nært slektskap mellom ektefellene – kunne annuleres, og separasjon kunne innvilges ved ekteskapsbrudd, dog ikke oppløsning av ekteskapet som følge av hor.
	Etter reformasjonen ble ikke lenger ekteskapet regnet som et sakrament – og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ipso jure som skilsmissegrunner: hor, lengre fravær (se ''[[Leksikon:desertio\|desertio]]'') og mishandling av ektefellen. Forutgående skilsmissedom trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovgivning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet, men skilsmisse kunne bare finne sted gjennom dom (se kirkelig jurisdiksjon) – senere også ved kgl. bevilling, og loven begrenset skilsmissegrunnene til hor og ondsinnet fravær. (Fraværet måtte ha vart minst i tre år.) Fra 1750 ble også livsvarig straffarbeid og forbrytelse regnet som skilsmissegrunn. S.I.
			Etter reformasjonen ble ikke lenger ekteskapet regnet som et ''[[Leksikon:sakrament\|sakrament]]'' – og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ''ipso jure'' som skilsmissegrunner: hor, lengre fravær (se ''[[Leksikon:desertio\|desertio]]'') og mishandling av ektefellen. Forutgående skilsmissedom trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovgivning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet, men skilsmisse kunne bare finne sted gjennom dom (se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]'') – senere også ved kgl. bevilling, og loven begrenset skilsmissegrunnene til hor og ondsinnet fravær. (Fraværet måtte ha vart minst i tre år.) Fra 1750 ble også livsvarig straffarbeid og forbrytelse regnet som skilsmissegrunn. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 17. jul. 2008 kl. 07:52

2008-07-17T07:52:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jul. 2008 kl. 07:52
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av 1200-tallet og framover, da kanonisk rett for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap som var ukanonisk inngått – f.eks. på grunn av for nært slektskap mellom ektefellene – kunne annuleres, og separasjon kunne innvilges ved ekteskapsbrudd, dog ikke oppløsning av ekteskapet som følge av hor.		'''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av 1200-tallet og framover, da kanonisk rett for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap som var ukanonisk inngått – f.eks. på grunn av for nært slektskap mellom ektefellene – kunne annuleres, og separasjon kunne innvilges ved ekteskapsbrudd, dog ikke oppløsning av ekteskapet som følge av hor.
	Etter reformasjonen ble ikke lenger ekteskapet regnet som et sakrament – og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ipso jure som ~~s.grunner~~: hor, lengre fravær (se desertio) og mishandling av ektefellen. Forutgående ~~s.dom~~ trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovgivning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet, men s. kunne bare finne sted gjennom dom (se kirkelig jurisdiksjon) – senere også ved kgl. bevilling, og loven begrenset ~~s.grunnene~~ til hor og ondsinnet fravær. (Fraværet måtte ha vart minst i tre år.) Fra 1750 ble også livsvarig straffarbeid og forbrytelse regnet som ~~s.grunn~~. S.I.		Etter reformasjonen ble ikke lenger ekteskapet regnet som et sakrament – og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ipso jure som skilsmissegrunner: hor, lengre fravær (se ''[[Leksikon:desertio\|desertio]]'') og mishandling av ektefellen. Forutgående skilsmissedom trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovgivning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet, men skilsmisse kunne bare finne sted gjennom dom (se kirkelig jurisdiksjon) – senere også ved kgl. bevilling, og loven begrenset skilsmissegrunnene til hor og ondsinnet fravær. (Fraværet måtte ha vart minst i tre år.) Fra 1750 ble også livsvarig straffarbeid og forbrytelse regnet som skilsmissegrunn. S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av 1200-tallet og framover, da kanonisk rett for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap...

2008-06-19T09:06:36Z

Ny side: '''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av 1200-tallet og framover, da kanonisk rett for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap...

Ny side

'''Skilsmisse''' var ifølge lovgivningen fra slutten av 1200-tallet og framover, da kanonisk rett for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap som var ukanonisk inngått – f.eks. på grunn av for nært slektskap mellom ektefellene – kunne annuleres, og separasjon kunne innvilges ved ekteskapsbrudd, dog ikke oppløsning av ekteskapet som følge av hor.
Etter reformasjonen ble ikke lenger ekteskapet regnet som et sakrament – og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ipso jure som s.grunner: hor, lengre fravær (se desertio) og mishandling av ektefellen. Forutgående s.dom trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovgivning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet, men s. kunne bare finne sted gjennom dom (se kirkelig jurisdiksjon) – senere også ved kgl. bevilling, og loven begrenset s.grunnene til hor og ondsinnet fravær. (Fraværet måtte ha vart minst i tre år.) Fra 1750 ble også livsvarig straffarbeid og forbrytelse regnet som s.grunn. S.I.

{{nhl}}