Leksikon:Sone - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: Teksterstatting – «{{f.}}» til «''f.''»

2023-02-10T14:28:21Z

Teksterstatting – «{{f.}}» til «''f.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 14:28
Linje 1:		Linje 1:
	'''Sone''' (av [[mellomnedertysk]] og gammeldansk ''sone'' {{f.}}) ble innført i norsk rettsspråk i det [[15. århundre]] som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle [[Leksikon:såttmålet\|såttmålet]]. ''Semje'', ''minne'', ''nøge'' og ''avtinging'' ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.		'''Sone''' (av [[mellomnedertysk]] og gammeldansk ''sone'' ''[[grammatisk kjønn\|f.]]'') ble innført i norsk rettsspråk i det [[15. århundre]] som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle [[Leksikon:såttmålet\|såttmålet]]. ''Semje'', ''minne'', ''nøge'' og ''avtinging'' ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.

	Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, [[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]] og [[Leksikon:fogder\|fogder]], og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i [[Håkon V]]’s tid rundt [[1300]] så vel som i [[Chrisian III]]’s i slutten av [[1530-årene]]. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i [[1539]] ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til soning. [[Leksikon:Tingbok\|Tingbøkene]] fra begynnelsen av [[1600-tallet]] viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i [[Rogaland]] synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det [[17. århundre]] medførte at soning mistet sin tidligere plass i rettergangen.{{sign\| S.I.}}		Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, [[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]] og [[Leksikon:fogder\|fogder]], og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i [[Håkon V]]’s tid rundt [[1300]] så vel som i [[Chrisian III]]’s i slutten av [[1530-årene]]. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i [[1539]] ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til soning. [[Leksikon:Tingbok\|Tingbøkene]] fra begynnelsen av [[1600-tallet]] viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i [[Rogaland]] synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det [[17. århundre]] medførte at soning mistet sin tidligere plass i rettergangen.{{sign\| S.I.}}

Olve Utne: Teksterstatting – «{{mnty.}}» til «mellomnedertysk»

2022-12-01T17:24:20Z

Teksterstatting – «{{mnty.}}» til «mellomnedertysk»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 17:24
Linje 1:		Linje 1:
	'''Sone''' (av ~~{{mnty.}}~~ og gammeldansk ''sone'' {{f.}}) ble innført i norsk rettsspråk i det [[15. århundre]] som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle [[Leksikon:såttmålet\|såttmålet]]. ''Semje'', ''minne'', ''nøge'' og ''avtinging'' ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.		'''Sone''' (av [[mellomnedertysk]] og gammeldansk ''sone'' {{f.}}) ble innført i norsk rettsspråk i det [[15. århundre]] som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle [[Leksikon:såttmålet\|såttmålet]]. ''Semje'', ''minne'', ''nøge'' og ''avtinging'' ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.

	Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, [[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]] og [[Leksikon:fogder\|fogder]], og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i [[Håkon V]]’s tid rundt [[1300]] så vel som i [[Chrisian III]]’s i slutten av [[1530-årene]]. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i [[1539]] ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til soning. [[Leksikon:Tingbok\|Tingbøkene]] fra begynnelsen av [[1600-tallet]] viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i [[Rogaland]] synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det [[17. århundre]] medførte at soning mistet sin tidligere plass i rettergangen.{{sign\| S.I.}}		Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, [[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]] og [[Leksikon:fogder\|fogder]], og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i [[Håkon V]]’s tid rundt [[1300]] så vel som i [[Chrisian III]]’s i slutten av [[1530-årene]]. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i [[1539]] ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til soning. [[Leksikon:Tingbok\|Tingbøkene]] fra begynnelsen av [[1600-tallet]] viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i [[Rogaland]] synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det [[17. århundre]] medførte at soning mistet sin tidligere plass i rettergangen.{{sign\| S.I.}}

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

2009-08-03T08:51:50Z

Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. aug. 2009 kl. 08:51
Linje 1:		Linje 1:
	'''Sone''' (av {{mnty.}} og gammeldansk ''sone'' {{f.}}) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. århundre som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle [[Leksikon:såttmålet\|såttmålet]]. ''Semje'', ''minne'', ''nøge'' og ''avtinging'' ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.		'''Sone''' (av {{mnty.}} og gammeldansk ''sone'' {{f.}}) ble innført i norsk rettsspråk i det [[15. århundre]] som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle [[Leksikon:såttmålet\|såttmålet]]. ''Semje'', ''minne'', ''nøge'' og ''avtinging'' ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.

	Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, [[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]] og [[Leksikon:fogder\|fogder]], og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i [[Håkon V]]’s tid rundt 1300 så vel som i [[Chrisian III]]’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til soning. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. århundre medførte at soning mistet sin tidligere plass i rettergangen.{{sign\| S.I.}}		Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, [[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]] og [[Leksikon:fogder\|fogder]], og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i [[Håkon V]]’s tid rundt [[1300]] så vel som i [[Chrisian III]]’s i slutten av [[1530-årene]]. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i [[1539]] ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til soning. [[Leksikon:Tingbok\|Tingbøkene]] fra begynnelsen av [[1600-tallet]] viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i [[Rogaland]] synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det [[17. århundre]] medførte at soning mistet sin tidligere plass i rettergangen.{{sign\| S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Siri J på 8. sep. 2008 kl. 14:58

2008-09-08T14:58:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. sep. 2008 kl. 14:58
Linje 7:		Linje 7:
	[[Kategori:straff\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:straff\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:kirkerett\|{{PAGENAME}}]]

Siri J: wikify

2008-09-08T14:31:34Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. sep. 2008 kl. 14:31
Linje 1:		Linje 1:
	'''Sone''' (av mnty. og gammeldansk sone f.) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. ~~årh.~~ som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle såttmålet. Semje, minne, nøge og avtinging ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.		'''Sone''' (av {{mnty.}} og gammeldansk ''sone'' {{f.}}) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. århundre som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle [[Leksikon:såttmålet\|såttmålet]]. ''Semje'', ''minne'', ''nøge'' og ''avtinging'' ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.

	Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, lensmenn og fogder, og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i Håkon ~~V’s~~ tid rundt 1300 så vel som i Chrisian ~~III’s~~ i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til s. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. ~~årh.~~ medførte at s. mistet sin tidligere plass i		Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, [[Leksikon:lensmenn\|lensmenn]] og [[Leksikon:fogder\|fogder]], og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i [[Håkon V]]’s tid rundt 1300 så vel som i [[Chrisian III]]’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til soning. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. århundre medførte at soning mistet sin tidligere plass i rettergangen.{{sign\| S.I.}}
	rettergangen.{{sign\| S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:straff\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 29. aug. 2008 kl. 09:32

2008-08-29T09:32:41Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2008 kl. 09:32
Linje 1:		Linje 1:
	'''Sone''' (av mnty. og gammeldansk sone f.) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. årh. som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. S. var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle såttmålet. Semje, minne, nøge og avtinging ses brukt ensbetydende med s. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok s. en sentral plass.		'''Sone''' (av mnty. og gammeldansk sone f.) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. årh. som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Soning var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle såttmålet. Semje, minne, nøge og avtinging ses brukt ensbetydende med sone. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok soning en sentral plass.

	Mange har ment at s. ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved s. enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at s. var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, lensmenn og fogder, og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av s., i Håkon V’s tid rundt 1300 så vel som i Chrisian III’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe s. under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-s. og lensmanns-s. forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til s. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss s. som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til s. istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved s. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. årh. medførte at s. mistet sin tidligere plass i		Mange har ment at soning ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved soning enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at soning var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, lensmenn og fogder, og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av soning, i Håkon V’s tid rundt 1300 så vel som i Chrisian III’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe soning under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-soning og lensmanns-soning forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til s. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss soning som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til soning istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved soning. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. årh. medførte at s. mistet sin tidligere plass i
	rettergangen.{{sign\| S.I.}}		rettergangen.{{sign\| S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 29. aug. 2008 kl. 09:27

2008-08-29T09:27:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2008 kl. 09:27
Linje 2:		Linje 2:

	Mange har ment at s. ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved s. enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at s. var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, lensmenn og fogder, og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av s., i Håkon V’s tid rundt 1300 så vel som i Chrisian III’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe s. under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-s. og lensmanns-s. forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til s. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss s. som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til s. istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved s. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. årh. medførte at s. mistet sin tidligere plass i		Mange har ment at s. ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved s. enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at s. var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, lensmenn og fogder, og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av s., i Håkon V’s tid rundt 1300 så vel som i Chrisian III’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe s. under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-s. og lensmanns-s. forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til s. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss s. som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til s. istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved s. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. årh. medførte at s. mistet sin tidligere plass i
	rettergangen. S.I.		rettergangen.{{sign\| S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Sone''' (av mnty. og gammeldansk sone f.) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. årh. som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte....

2008-06-20T12:58:06Z

Ny side: '''Sone''' (av mnty. og gammeldansk sone f.) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. årh. som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte....

Ny side

'''Sone''' (av mnty. og gammeldansk sone f.) ble innført i norsk rettsspråk i det 15. årh. som betegnelse på et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. S. var ikke noe nytt rettsinstitutt i Norge på 1400-tallet, men bare et nytt navn på det gamle såttmålet. Semje, minne, nøge og avtinging ses brukt ensbetydende med s. De tilsvarende verb er: sone, avsone, avtinge. Også i den kirkelige rettspleien inntok s. en sentral plass.

Mange har ment at s. ofte ble foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget, både av saksøkte og av påtalemaktens representant. Og det er blitt antatt at den saksøkte fikk bedre betingelser ved s. enn ved dom; bøtene kunne bli mindre, og en slapp en byrdefull rettergang. Men dette vet vi ingenting om. Hva vi vet, er at s. var en kilde til fortjeneste for sysselmenn, lensmenn og fogder, og at menigmann stadig vekk har klaget over bruken av s., i Håkon V’s tid rundt 1300 så vel som i Chrisian III’s i slutten av 1530-årene. Stadige klager over sysselmenn og lensmenn førte til like hyppige forsøk fra kongemaktens side på å bringe s. under betryggende offentlig kontroll. Og i 1539 ble fogde-s. og lensmanns-s. forbudt. Men forbudslinjen synes å ha hatt liten innflytelse på praksis. Dessuten var øvrigheten selv mer enn ambivalent til s. Tingbøkene fra begynnelsen av 1600-tallet viser oss s. som et livskraftig og hyppig benyttet institutt. I flere tilfeller har lagretten vist saker til s. istedenfor til dom, i Rogaland synes faktisk et flertall av sakene å ha blitt avgjort ved s. Det var ikke myndighetenes forbud, men reformene i rettsvesenet som i løpet av det 17. årh. medførte at s. mistet sin tidligere plass i
rettergangen. S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. sep. 2008 kl. 14:58
Linje 7:		Linje 7:
	[[Kategori:straff\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:straff\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:kirkerett\|{{PAGENAME}}]]