Leksikon:Supplikk - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 17. aug. 2015 kl. 08:21

2015-08-17T08:21:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. aug. 2015 kl. 08:21
Linje 7:		Linje 7:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~brev~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kjeldetyper\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: kategorier

2009-08-17T12:16:28Z

kategorier

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. aug. 2009 kl. 12:16
Linje 8:		Linje 8:

	[[Kategori:brev\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:brev\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Siri J: wikify

2008-09-08T15:59:23Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. sep. 2008 kl. 15:59
Linje 1:		Linje 1:
	'''Supplikk''', også supplikasjon, d.e. bønneskrift eller klageskrift stilet til kongen. Vi har bevart allmue-supplikker både fra senmiddelalderen og fra foreningstiden, men særlig stor er forekomsten av supplikk fra 1600- og 1700-tallet. I de fleste tilfellene har det dreid seg om klager over lokale øvrighetspersoner, skatter og andre pålegg. Supplikk var gjennom hele perioden et viktig insrumemt for menigmann, både individuelt og kollektivt, til å påvirke styresmaktene. Selv om den økende mengden av supplikker ut over 1600-tallet førte til forsøk fra øvrighetens side på å begrense eller kontrollere adgangen til å supplikere til kongen (C.5. no. lov 1–24–1, 2), var myndighetene i København alltid interessert i å holde denne kanalen åpen for de norske undersåttene, ikke minst fordi norske bønder og danske sentralstyresmakter hadde en felles interesse i å kontrollere det norske embetsverket. Dessuten		'''Supplikk''', også ''supplikasjon'', d.e. ''bønneskrift'' eller ''klageskrift'' stilet til kongen. Vi har bevart allmue-supplikker både fra [[senmiddelalderen]] og fra foreningstiden, men særlig stor er forekomsten av supplikk fra 1600- og 1700-tallet. I de fleste tilfellene har det dreid seg om klager over lokale øvrighetspersoner, skatter og andre pålegg. Supplikk var gjennom hele perioden et viktig insrumemt for menigmann, både individuelt og kollektivt, til å påvirke styresmaktene. Selv om den økende mengden av supplikker ut over 1600-tallet førte til forsøk fra øvrighetens side på å begrense eller kontrollere adgangen til å supplikere til kongen ([[C.5. no. lov]] 1–24–1, 2), var myndighetene i København alltid interessert i å holde denne kanalen åpen for de norske undersåttene, ikke minst fordi norske bønder og danske sentralstyresmakter hadde en felles interesse i å kontrollere det norske embetsverket. Dessuten bidro supplikkinstitusjonen til å styrke båndene mellom København og Norge. Etter opprettelsen av [[Leksikon:sorenskriver\|sorenskriver]]stillingen i 1591 ble det vanlig at de nye tingskriverne førte allmuens supplikker i pennen.
	bidro supplikkinstitusjonen til å styrke båndene mellom København og Norge. Etter opprettelsen av
	~~sorenskriverstillingen~~ i 1591 ble det vanlig at de nye tingskriverne førte allmuens supplikker i pennen.

	Allerede ved forordning av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive supplikk. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive supplikk sorenskriverne stundom i forlegenhet, da supplikk ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved kongelig forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive supplikk dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive supplikk. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved kongelig forordning av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive supplikk når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.		Allerede ved forordning av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive supplikk. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive supplikk sorenskriverne stundom i forlegenhet, da supplikk ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved kongelig forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive supplikk dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive supplikk. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved kongelig forordning av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive supplikk når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.

	Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. ''[[Leksikon:prokurator\|prokurator]]''.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. {{sign\|S.I.		Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. ''[[Leksikon:prokurator\|prokurator]]''.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. {{sign\|S.I.}}
	}}
	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:brev\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 29. aug. 2008 kl. 11:42

2008-08-29T11:42:21Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2008 kl. 11:42
Linje 5:		Linje 5:
	Allerede ved forordning av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive supplikk. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive supplikk sorenskriverne stundom i forlegenhet, da supplikk ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved kongelig forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive supplikk dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive supplikk. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved kongelig forordning av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive supplikk når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.		Allerede ved forordning av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive supplikk. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive supplikk sorenskriverne stundom i forlegenhet, da supplikk ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved kongelig forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive supplikk dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive supplikk. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved kongelig forordning av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive supplikk når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.

	Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. ''[[Leksikon:prokurator\|prokurator]]''.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. S.I.		Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. ''[[Leksikon:prokurator\|prokurator]]''.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. {{sign\|S.I.
			}}
	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 18. jul. 2008 kl. 14:04

2008-07-18T14:04:17Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. jul. 2008 kl. 14:04
Linje 1:		Linje 1:
	'''Supplikk''', også supplikasjon, d.e. bønneskrift eller klageskrift stilet til kongen. Vi har bevart allmue-s. både fra senmiddelalderen og fra ~~foren¬ingstiden~~, men særlig stor er forekomsten av s. fra 1600- og 1700-tallet. I de fleste tilfellene har det dreid seg om klager over lokale øvrighetspersoner, skatter og andre pålegg. S. var gjennom hele perioden et viktig insrumemt for menigmann, både individuelt og kollektivt, til å påvirke ~~styres¬maktene~~. Selv om den økende mengden av s. ut over 1600-tallet førte til forsøk fra øvrighetens side på å begrense eller kontrollere adgangen til å supplikere til kongen (C.5. no. lov 1–24–1, 2), var myndighetene i København alltid interessert i å holde denne kanalen åpen for de norske undersåttene, ikke minst fordi norske bønder og danske sentralstyresmakter hadde en felles interesse i å kontrollere det norske embetsverket. Dessuten		'''Supplikk''', også supplikasjon, d.e. bønneskrift eller klageskrift stilet til kongen. Vi har bevart allmue-supplikker både fra senmiddelalderen og fra foreningstiden, men særlig stor er forekomsten av supplikk fra 1600- og 1700-tallet. I de fleste tilfellene har det dreid seg om klager over lokale øvrighetspersoner, skatter og andre pålegg. Supplikk var gjennom hele perioden et viktig insrumemt for menigmann, både individuelt og kollektivt, til å påvirke styresmaktene. Selv om den økende mengden av supplikker ut over 1600-tallet førte til forsøk fra øvrighetens side på å begrense eller kontrollere adgangen til å supplikere til kongen (C.5. no. lov 1–24–1, 2), var myndighetene i København alltid interessert i å holde denne kanalen åpen for de norske undersåttene, ikke minst fordi norske bønder og danske sentralstyresmakter hadde en felles interesse i å kontrollere det norske embetsverket. Dessuten
	bidro ~~s.institusjonen~~ til å styrke båndene mellom København og Norge. Etter opprettelsen av		bidro supplikkinstitusjonen til å styrke båndene mellom København og Norge. Etter opprettelsen av
	sorenskriverstillingen i 1591 ble det vanlig at de nye tingskriverne førte allmuens s. i pennen.		sorenskriverstillingen i 1591 ble det vanlig at de nye tingskriverne førte allmuens supplikker i pennen.

	Allerede ved ~~forordn.~~ av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive s. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive s. sorenskriverne stundom i forlegenhet, da s. ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved ~~kgl.~~ forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive s. dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive s. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved ~~kgl. forordn.~~ av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive s. når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.		Allerede ved forordning av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive supplikk. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive supplikk sorenskriverne stundom i forlegenhet, da supplikk ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved kongelig forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive supplikk dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive supplikk. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved kongelig forordning av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive supplikk når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.

	Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. prokurator.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. S.I.		Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. ''[[Leksikon:prokurator\|prokurator]]''.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Supplikk''', også supplikasjon, d.e. bønneskrift eller klageskrift stilet til kongen. Vi har bevart allmue-s. både fra senmiddelalderen og fra foren¬ingstiden, men særlig stor er fo...

2008-06-23T14:31:17Z

Ny side: '''Supplikk''', også supplikasjon, d.e. bønneskrift eller klageskrift stilet til kongen. Vi har bevart allmue-s. både fra senmiddelalderen og fra foren¬ingstiden, men særlig stor er fo...

Ny side

'''Supplikk''', også supplikasjon, d.e. bønneskrift eller klageskrift stilet til kongen. Vi har bevart allmue-s. både fra senmiddelalderen og fra foren¬ingstiden, men særlig stor er forekomsten av s. fra 1600- og 1700-tallet. I de fleste tilfellene har det dreid seg om klager over lokale øvrighetspersoner, skatter og andre pålegg. S. var gjennom hele perioden et viktig insrumemt for menigmann, både individuelt og kollektivt, til å påvirke styres¬maktene. Selv om den økende mengden av s. ut over 1600-tallet førte til forsøk fra øvrighetens side på å begrense eller kontrollere adgangen til å supplikere til kongen (C.5. no. lov 1–24–1, 2), var myndighetene i København alltid interessert i å holde denne kanalen åpen for de norske undersåttene, ikke minst fordi norske bønder og danske sentralstyresmakter hadde en felles interesse i å kontrollere det norske embetsverket. Dessuten
bidro s.institusjonen til å styrke båndene mellom København og Norge. Etter opprettelsen av
sorenskriverstillingen i 1591 ble det vanlig at de nye tingskriverne førte allmuens s. i pennen.

Allerede ved forordn. av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive s. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive s. sorenskriverne stundom i forlegenhet, da s. ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved kgl. forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive s. dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive s. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved kgl. forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive s. når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.

Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. prokurator.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. S.I.

{{nhl}}