Leksikon:Taterne - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: kat.

2021-12-09T09:29:11Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. des. 2021 kl. 09:29
Linje 50:		Linje 50:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Rom~~ og ~~romanifolk~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Romanifolkets historie og kultur\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 26. feb. 2019 kl. 08:05

2019-02-26T08:05:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. feb. 2019 kl. 08:05
Linje 12:		Linje 12:
	'''II.''' ''Geografisk utbredelse.'' Langs kysten, fra Larvik til Ålesund, utviklet de reisende en særegen livsform. Fantene på Sørlandet og splintene på Vestlandet reiste med skøyter eller dekksbåter, som de bodde i med hele familien, til dels både sommer og vinter. Her både sov og arbeidet de. De levde av småhåndverk og handel. Skøytene var fantenes hjem gjennom århundrer. Hvor lenge de har seilt på kysten, vet ingen, men båttypene må ha forandret seg gjennom tidene. På Østlandet, i Trøndelag og i Nordland reiste taterne vanligvis med hest og vogn. Reiserutene gikk gjennom flatbygdene, de sentrale dalførene og over fjellovergangene. Det var strabasiøse reiser over store avstander. Ofte kunne flere familier reise i følge. Om vinteren brukte taterne hest og slede. Om våren dro mange tatere ned til fjorden. Her byttet de ofte hestene i båt. Utover sommeren besøkte de skjærgården i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland, særlig på Helgelandskysten. Noen steder bærer navn som forteller at tatere la til der, som for eksempel «Taterstøa». En del tatere foretrakk imidlertid å benytte lokalbåten om sommeren. Om høsten solgte mange båtene igjen og kjøpte hester, som de reiste med i innlandet utover vinteren. Slik fantes det en viss årsrytme og en viss regional sammenheng i reiserutene. Mange tatere overnattet på skysstasjoner om vinteren. Noen av disse stasjonene hadde egne små stuer for reisende, såkalte «fantestuer», for eksempel på [[Fokkstua]] og [[Hjerkinn]] på Dovre. Fjellstuer kunne ha egne «fantesenger» for tatere.		'''II.''' ''Geografisk utbredelse.'' Langs kysten, fra Larvik til Ålesund, utviklet de reisende en særegen livsform. Fantene på Sørlandet og splintene på Vestlandet reiste med skøyter eller dekksbåter, som de bodde i med hele familien, til dels både sommer og vinter. Her både sov og arbeidet de. De levde av småhåndverk og handel. Skøytene var fantenes hjem gjennom århundrer. Hvor lenge de har seilt på kysten, vet ingen, men båttypene må ha forandret seg gjennom tidene. På Østlandet, i Trøndelag og i Nordland reiste taterne vanligvis med hest og vogn. Reiserutene gikk gjennom flatbygdene, de sentrale dalførene og over fjellovergangene. Det var strabasiøse reiser over store avstander. Ofte kunne flere familier reise i følge. Om vinteren brukte taterne hest og slede. Om våren dro mange tatere ned til fjorden. Her byttet de ofte hestene i båt. Utover sommeren besøkte de skjærgården i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland, særlig på Helgelandskysten. Noen steder bærer navn som forteller at tatere la til der, som for eksempel «Taterstøa». En del tatere foretrakk imidlertid å benytte lokalbåten om sommeren. Om høsten solgte mange båtene igjen og kjøpte hester, som de reiste med i innlandet utover vinteren. Slik fantes det en viss årsrytme og en viss regional sammenheng i reiserutene. Mange tatere overnattet på skysstasjoner om vinteren. Noen av disse stasjonene hadde egne små stuer for reisende, såkalte «fantestuer», for eksempel på [[Fokkstua]] og [[Hjerkinn]] på Dovre. Fjellstuer kunne ha egne «fantesenger» for tatere.

	'''III'''. ''Opprinnelse''. Mange forskere har gjennom tidene vært opptatt av taternes opprinnelse. Noe sikkert svar har vi imidlertid ikke. Dertil er kildematerialet hittil for sparsomt. Samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]] (~~l8l7–l875~~) hevdet i sin bok ''Fante- eller landstrygerfolket i Norge'' i l850 at «fantefolket» opprinnelig besto av to stammer: «storvandringer» som han kalte tatere, og «småvandringer» eller «skøyere», også kalt «meltravere». Storvandringene mente E. Sundt var sigøynere, eller ætlinger av disse. Han begrunnet dette med likhetstrekk mht. levevis, næringsgrunnlag og språk. Dessuten hadde denne gruppen et mørkt og fremmed utseende. Småvandringenes opprinnelse var, ifølge E. Sundt, mer tvilsom. Denne stammen skilte seg ikke sterkt ut fra den norske befolkning hva utseende angikk. Deres reiser var av mindre omfang, og deres erverv hadde en annen karakter. Dessuten hadde språket deres andre røtter. Eilert Sundt antok at omstreifende personer mot slutten av middelalderen hadde bredt seg fra Tyskland over hele Vest- og Nord-Europa og også til Norge, og her hadde de blandet seg med innenlandske omstreifere. Slik oppsto gruppen «småvandringene». Disse to stammene, storvandringene og småvandringene, smeltet etter hvert mer og mer sammen, men bevisstheten om forskjellen var til stede. Det norske «fantefolket» skulle således, ifølge Eilert Sundt, være oppstått som en blanding av asiater, fremmede europeere og norske omstreifende personer.		'''III'''. ''Opprinnelse''. Mange forskere har gjennom tidene vært opptatt av taternes opprinnelse. Noe sikkert svar har vi imidlertid ikke. Dertil er kildematerialet hittil for sparsomt. Samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]] (1817–1875) hevdet i sin bok ''Fante- eller landstrygerfolket i Norge'' i l850 at «fantefolket» opprinnelig besto av to stammer: «storvandringer» som han kalte tatere, og «småvandringer» eller «skøyere», også kalt «meltravere». Storvandringene mente E. Sundt var sigøynere, eller ætlinger av disse. Han begrunnet dette med likhetstrekk mht. levevis, næringsgrunnlag og språk. Dessuten hadde denne gruppen et mørkt og fremmed utseende. Småvandringenes opprinnelse var, ifølge E. Sundt, mer tvilsom. Denne stammen skilte seg ikke sterkt ut fra den norske befolkning hva utseende angikk. Deres reiser var av mindre omfang, og deres erverv hadde en annen karakter. Dessuten hadde språket deres andre røtter. Eilert Sundt antok at omstreifende personer mot slutten av middelalderen hadde bredt seg fra Tyskland over hele Vest- og Nord-Europa og også til Norge, og her hadde de blandet seg med innenlandske omstreifere. Slik oppsto gruppen «småvandringene». Disse to stammene, storvandringene og småvandringene, smeltet etter hvert mer og mer sammen, men bevisstheten om forskjellen var til stede. Det norske «fantefolket» skulle således, ifølge Eilert Sundt, være oppstått som en blanding av asiater, fremmede europeere og norske omstreifende personer.

	Senere forskere i hele Norden kom fram til andre resultater. Gjennom flere slektskapsstudier viste de at taterne ikke kunne stamme fra sigøynerne. I stedet la de vekt på sosiale mekanismer og påviste at de fleste personer og slekter som ble gransket bakover i tid, syntes å ha blitt utstøtt fra det etablerte samfunn av forskjellige årsaker (jamfør Kaspar Flekstad: ''Omstreifere og sigøynere.'' Aschehoug l949).		Senere forskere i hele Norden kom fram til andre resultater. Gjennom flere slektskapsstudier viste de at taterne ikke kunne stamme fra sigøynerne. I stedet la de vekt på sosiale mekanismer og påviste at de fleste personer og slekter som ble gransket bakover i tid, syntes å ha blitt utstøtt fra det etablerte samfunn av forskjellige årsaker (jamfør Kaspar Flekstad: ''Omstreifere og sigøynere.'' Aschehoug l949).

Cnyborg på 26. feb. 2019 kl. 07:43

2019-02-26T07:43:14Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. feb. 2019 kl. 07:43
Linje 50:		Linje 50:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:romanifolk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Rom og romanifolk\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: lenker

2018-02-16T09:36:51Z

lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. feb. 2018 kl. 09:36
Linje 19:		Linje 19:
	sikre konklusjoner.		sikre konklusjoner.

	'''IV'''. ''Språk''. Taterne har egne språk som kalles romani og rodi. [[leksikon:Romani\|Romani]] snakkes av tatere og har størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet. Ordet romani er av indisk opprinnelse. Ordforrådet i romani har røtter i mange språk, både av asiatisk og europeisk opprinnelse, for eksempel indiske språk, persisk, armensk, gresk, slaviske og germanske språk som tysk, norsk og svensk. Ordene i romani bøyes etter det norske språks grammatiske regler. Det eksisterer dialektforskjeller innen romani, hovedsakelig mellom områdene nord og sør for Dovre. [[Rodi]] ble snakket av «fantene» og «splintene» og var utbredt over hele Sør- og Vestlandet. Rodi har meget til felles med det danske skøyerspråket ''rotvelsk'' og det tyske ''Rotwelsch'', som tales av de tyske reisende, ''die Jenischen'' – også kalt ''Landfahrer''. Rodi går ikke lenger tilbake enn til slutten av middelalderen. Rodi har et stort innslag av lånord fra romani, ord av norsk opprinnelse, samt lånord fra en rekke forskjellige europeiske språk. Det er også kommet et tilsig fra latin. Vi kan skille mellom vestlandsrodi og sørlandsrodi, ut fra visse særdrag. Det er mange lingvistiske skillemerker mellom romani og rodi. Romani har holdt sterkere på det tradisjonelle, mens rodi har vist større evne til «lån» utenfra og til nyskapning innenfra.		'''IV'''. ''Språk''. Taterne har egne språk som kalles [[rommani\|romani]] og [[rodi]]. [[leksikon:Romani\|Romani]] snakkes av tatere og har størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet. Ordet romani er av indisk opprinnelse. Ordforrådet i romani har røtter i mange språk, både av asiatisk og europeisk opprinnelse, for eksempel indiske språk, persisk, armensk, gresk, slaviske og germanske språk som tysk, norsk og svensk. Ordene i romani bøyes etter det norske språks grammatiske regler. Det eksisterer dialektforskjeller innen romani, hovedsakelig mellom områdene nord og sør for Dovre. [[Rodi]] ble snakket av «fantene» og «splintene» og var utbredt over hele Sør- og Vestlandet. Rodi har meget til felles med det danske skøyerspråket ''rotvelsk'' og det tyske ''Rotwelsch'', som tales av de tyske reisende, ''die Jenischen'' – også kalt ''Landfahrer''. Rodi går ikke lenger tilbake enn til slutten av middelalderen. Rodi har et stort innslag av lånord fra romani, ord av norsk opprinnelse, samt lånord fra en rekke forskjellige europeiske språk. Det er også kommet et tilsig fra latin. Vi kan skille mellom vestlandsrodi og sørlandsrodi, ut fra visse særdrag. Det er mange lingvistiske skillemerker mellom romani og rodi. Romani har holdt sterkere på det tradisjonelle, mens rodi har vist større evne til «lån» utenfra og til nyskapning innenfra.
	Rodi er nå imidlertid forsvunnet, mens romani blir vedlikeholdt i mange slekter, som en bekreftelse på at de tilhører et eget folk.		Rodi er nå imidlertid forsvunnet, mens romani blir vedlikeholdt i mange slekter, som en bekreftelse på at de tilhører et eget folk.

Siri J: gjoer om den andre lenken til artikkelnavnrommet til en mal.

2009-09-08T09:54:15Z

gjoer om den andre lenken til artikkelnavnrommet til en mal.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. sep. 2009 kl. 09:54
Linje 1:		Linje 1:
	~~''Se også [[~~Romanifolk~~]] i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.''~~		{{allmenning\|Romanifolk}}
	{{allmenning\|Romanifolket og taterne i Norge}}		{{allmenning\|Romanifolket og taterne i Norge}}
	'''Taterne'''.		'''Taterne'''.

Hans P. Hosar: Tilvising til artikkel i ålmenninga

2009-09-08T08:55:41Z

Tilvising til artikkel i ålmenninga

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. sep. 2009 kl. 08:55
Linje 1:		Linje 1:
	''Se også [[Romanifolk]] i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.''		''Se også [[Romanifolk]] i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.''
			{{allmenning\|Romanifolket og taterne i Norge}}
	'''Taterne'''.		'''Taterne'''.

Ida Tolgensbakk: Endret kategori fra Urfolk og nasj min til Romanifolk.

2009-08-04T08:21:41Z

Endret kategori fra Urfolk og nasj min til Romanifolk.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. aug. 2009 kl. 08:21
Linje 50:		Linje 50:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~urfolk og nasjonale minoriteter~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:romanifolk\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: rettet lenke

2009-06-23T15:14:10Z

rettet lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2009 kl. 15:14
Linje 42:		Linje 42:
	Organisert jakt på omstreifende personer er kjent i Norge fra begynnelsen av det 18. århundre. Det folkelige uttrykket for slike inkvisisjoner var «fantejakter». I 1710 ga et kongelig reskript melding til amtmenn og fogder om en slik forestående jakt. Den skulle foregå samtidig i alle de tre sørlige stift. Etter hvert forordnet myndighetene årlige fantejakter. Taterne var nærmest betraktet som fredløse. De ble jaget fra bygd til bygd, og dersom de ble pågrepet, ble de satt i fengsel på festningene. For hver bygd ble det ansatt en bygdevekter som skulle holde bygda fri for uvedkommende omstreifere. I bygdespråket ble han kalt «ståtarkonge» (se ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]''). Fattigkommisjonen i kommunene fryktet at fattige omstreifere skulle få hjemstavnsrett der. Det ble derfor en viktig oppgave for «ståtarkongen» å holde slike personer borte fra bygda, helst jage dem over kommunegrensen. Påbudet om «ståtarkonge» ble opphevet i Danmark og Norge i 1803 og omgjort til en frivillig ordning for bygdene. Men ordningen var i full funksjon helt til 1920 og flere år etter den tid.		Organisert jakt på omstreifende personer er kjent i Norge fra begynnelsen av det 18. århundre. Det folkelige uttrykket for slike inkvisisjoner var «fantejakter». I 1710 ga et kongelig reskript melding til amtmenn og fogder om en slik forestående jakt. Den skulle foregå samtidig i alle de tre sørlige stift. Etter hvert forordnet myndighetene årlige fantejakter. Taterne var nærmest betraktet som fredløse. De ble jaget fra bygd til bygd, og dersom de ble pågrepet, ble de satt i fengsel på festningene. For hver bygd ble det ansatt en bygdevekter som skulle holde bygda fri for uvedkommende omstreifere. I bygdespråket ble han kalt «ståtarkonge» (se ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]''). Fattigkommisjonen i kommunene fryktet at fattige omstreifere skulle få hjemstavnsrett der. Det ble derfor en viktig oppgave for «ståtarkongen» å holde slike personer borte fra bygda, helst jage dem over kommunegrensen. Påbudet om «ståtarkonge» ble opphevet i Danmark og Norge i 1803 og omgjort til en frivillig ordning for bygdene. Men ordningen var i full funksjon helt til 1920 og flere år etter den tid.

	Da [[tukthus]]~~ene~~ og slaveriene ble opprettet i Norge på midten av l700-tallet, var det ikke minst «fantefolket» man hadde i tankene. Tiltakene var primært rettet mot tatere. Samfunnet skulle nå nyttiggjøre seg deres arbeidskraft. Dessuten skulle frihetsberøvelsen virke avskrekkende på «arbeidssky» personer. Det ble opprettet et tukthus i hver stiftsstad (se ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]''). Tatere ble satt inn der for løsgjengeri, betleri, bedrageri, tyveri, kvakksalveri og for samliv uten vigsel. I tukthuset foregikk også opplæring. Taterne fikk kristendomsundervisning, slik at de kunne bli konfirmert. Mange tatere foretrakk et opphold på tukthuset framfor å bli dømt for ugift samliv. Det nye i tiden var altså frihetsberøvelse, som avløste forvisninger og vanærende straffer. Taterne skulle disiplineres, gjøres til samfunnsnyttige borgere og dessuten forberedes til konfirmasjon, med andre ord assimileres.		Da ''[[Leksikon:tukthus\|tukthusene]]'' og slaveriene ble opprettet i Norge på midten av l700-tallet, var det ikke minst «fantefolket» man hadde i tankene. Tiltakene var primært rettet mot tatere. Samfunnet skulle nå nyttiggjøre seg deres arbeidskraft. Dessuten skulle frihetsberøvelsen virke avskrekkende på «arbeidssky» personer. Det ble opprettet et tukthus i hver stiftsstad (se ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]''). Tatere ble satt inn der for løsgjengeri, betleri, bedrageri, tyveri, kvakksalveri og for samliv uten vigsel. I tukthuset foregikk også opplæring. Taterne fikk kristendomsundervisning, slik at de kunne bli konfirmert. Mange tatere foretrakk et opphold på tukthuset framfor å bli dømt for ugift samliv. Det nye i tiden var altså frihetsberøvelse, som avløste forvisninger og vanærende straffer. Taterne skulle disiplineres, gjøres til samfunnsnyttige borgere og dessuten forberedes til konfirmasjon, med andre ord assimileres.

	Til slaveriene ble tatere sendt for grovere «forbrytelser». På 1700- og 1800-tallet var det en forbrytelse å tigge eller streife omkring på veiene. Gjorde man det, ble man satt i tukthuset eller slaveriet. Det kunne også dreie seg om andre forbrytelser. Bare menn kom til slaveriene. Vilkårene der var langt hardere enn i tukthuset og straffene lengre. Slavene var hovedsakelig beskjeftiget med festningsarbeid på vollene eller et annet sted.		Til slaveriene ble tatere sendt for grovere «forbrytelser». På 1700- og 1800-tallet var det en forbrytelse å tigge eller streife omkring på veiene. Gjorde man det, ble man satt i tukthuset eller slaveriet. Det kunne også dreie seg om andre forbrytelser. Bare menn kom til slaveriene. Vilkårene der var langt hardere enn i tukthuset og straffene lengre. Slavene var hovedsakelig beskjeftiget med festningsarbeid på vollene eller et annet sted.

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut og lenket flere steder.

2009-06-23T15:12:59Z

Skrevet forkortelser helt ut og lenket flere steder.

Vis endringer

Ida Tolgensbakk: Lenke til wikien.

2009-06-22T14:54:44Z

Lenke til wikien.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. jun. 2009 kl. 14:54
Linje 1:		Linje 1:
			''Se også [[Romanifolk]] i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.''

	'''Taterne'''.		'''Taterne'''.