Leksikon:Tiende - Sideversjonshistorikk

Ola Alsvik på 16. mar. 2020 kl. 13:51

2020-03-16T13:51:45Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. mar. 2020 kl. 13:51
Linje 13:		Linje 13:
	[[Kategori:Skatt\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skatt\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Kirkelige avgifter\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkelige avgifter\|{{PAGENAME}}]]

			{{Klasserommet}}

Ida Tolgensbakk: Rødlenket.

2009-08-24T15:25:41Z

Rødlenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2009 kl. 15:25
Linje 4:		Linje 4:

	Etter reformasjonen skulle spørsmålet om bondeluten bli et hett stridsemne da øvrigheten med hjemmel i den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i [[1539]], bestemte at tiende skulle deles i tre: bispetiende, som nå var blitt kongetiende, prestetiende og kirketiende. Opphevelsen av bondeluten møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte i hundreåret som fulgte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud. Den norske kirkeordinansen av 1607 sier ingen ting om delingen av tiende, men [[C.5. no. lov]] av 1687 fastslår tredelingen som landsnorm. Det er imidlertid vanskelig å vite om tredelingen på dette tidspunktet var gjennomført for hele landet og om den noen gang ble det. Ved inngangen til [[1600-tallet]] var stillingen den at tredelingen var gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav.		Etter reformasjonen skulle spørsmålet om bondeluten bli et hett stridsemne da øvrigheten med hjemmel i den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i [[1539]], bestemte at tiende skulle deles i tre: bispetiende, som nå var blitt kongetiende, prestetiende og kirketiende. Opphevelsen av bondeluten møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte i hundreåret som fulgte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud. Den norske kirkeordinansen av 1607 sier ingen ting om delingen av tiende, men [[C.5. no. lov]] av 1687 fastslår tredelingen som landsnorm. Det er imidlertid vanskelig å vite om tredelingen på dette tidspunktet var gjennomført for hele landet og om den noen gang ble det. Ved inngangen til [[1600-tallet]] var stillingen den at tredelingen var gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav.
	Men striden om tiende ebbet etter hvert ut. Dette skyldtes at tiende i forhold til andre skatter og avgifter fikk mindre betydning, og at samsvaret mellom produksjon og tiende gikk i oppløsning. Alt i [[1660-årene]], i forbindelse med utarbeidingen av en ny matrikkel, var det ansatser til å omgjøre tiende til en fast avgift på jord (det gjaldt kongetiende), og i det følgende århundret utviklet tiende seg faktisk til en fast grunnbyrde. Kirkesalget under [[Frederik IV]] (1699–1730) medførte også at kirketiende mange steder ble helt avskaffet eller sterkt endret. Etter hvert som pengehusholdet fikk større betydning, ble naturalytelsen avløst av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble stadfestet i lov av 1801. Spørsmålet om å avskaffe tiende som en heftelse på grunneiendom ble reist flere ganger i den følgende tid inntil lov av 1897, som ble iverksatt fra 1918, avskaffet kongetiende og kirketiende. Prestetiende, som en fast avgift til sognepresten, skulle fortsatt bestå, men ved lov av 1939 ble de siste rester av tiende opphevet. {{sign\|S.I.}}		Men striden om tiende ebbet etter hvert ut. Dette skyldtes at tiende i forhold til andre skatter og avgifter fikk mindre betydning, og at samsvaret mellom produksjon og tiende gikk i oppløsning. Alt i [[1660-årene]], i forbindelse med utarbeidingen av en ny matrikkel, var det ansatser til å omgjøre tiende til en fast avgift på jord (det gjaldt kongetiende), og i det følgende århundret utviklet tiende seg faktisk til en fast grunnbyrde. [[Kirkesalget]] under [[Frederik IV]] (1699–1730) medførte også at kirketiende mange steder ble helt avskaffet eller sterkt endret. Etter hvert som pengehusholdet fikk større betydning, ble naturalytelsen avløst av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble stadfestet i lov av 1801. Spørsmålet om å avskaffe tiende som en heftelse på grunneiendom ble reist flere ganger i den følgende tid inntil lov av 1897, som ble iverksatt fra 1918, avskaffet kongetiende og kirketiende. Prestetiende, som en fast avgift til sognepresten, skulle fortsatt bestå, men ved lov av 1939 ble de siste rester av tiende opphevet. {{sign\|S.I.}}

	[[Nord-Norge]]. Korntiende ble her ytt med hver 10. tønne tresket korn, avkrevd allmuen om høsten til tiendebua ved ''[[Leksikon:tiendbyttet\|tiendbyttet]]'' (se dette). Samtidig ga man ostetiende med et fastsatt kvantum ost av hver ku, kokt av søtmelk, eller kutiende, med 4 ''[[Leksikon:sk.\|sk.]]'' per ku. Fisketiende ble bare ytt av yrkespreget eller kommersielt fiske, ikke av hjemmefiske, heller ikke av biproduktene rogn og tran. Beregning av tørrfisktiende skulle i [[Nordland]] og [[Troms]] skje i fiskeværa etter at fisken var hengt på ''[[Leksikon:hjell\|hjell]]''. Ved avreise fra fiskeværet ble hjellfisken opptelt og tallene avmerket på skårkjevle (se ''[[Leksikon:karvestokk\|karvestokk]]''), som ble levert ''[[Leksikon:landverten\|landverten]]'' (se dette). Av ham fikk tiendekreveren opplysninger om hvor mye hver båt hadde fisket, og hver 10. fisk ble tatt ned etter hvert og fordelt. Kongens tiendepart tilfalt tiendeeieren eller -forpakteren der fisket foregikk, og de som eide kongens tiende på fiskerens hjemsted fikk intet. Preste- og kirketiende ble derimot delt i to, med en halvdel på fiskeværet og en halvdel på fiskerens hjemsted. Denne hjemmedelen tok fiskeren med ved ''[[Leksikon:fiskesøkinga\|fiskesøkinga]]'' (se dette) og la inn i tiendenaust eller tiendebu på prestegården. I [[Finnmark]] ga ''[[Leksikon:nordfarerne\|nordfarerne]]'' (se dette) tiende etter antall, de bosatte etter vekt (forordning 23. juni 1710). Tiende ble her ført til handelsmannen i sognet, som skulle føre tiendebøker over dette. Med utviklingen av ''[[Leksikon:pomorhandelen\|pomorhandelen]]'' (se dette) ble det bestemt at fiskerne skulle gi hver 10. ''[[Leksikon:matte\|matte]]'' (se dette) russemel i tiende. Fisketiende ble avskaffet ved lov 20. september 1845 og 5. august 1848, og i stedet ble det innført en tiendeavgift som ble lagt på fiskevarene (også rogn og tran) i eksporthavn. Tiendeavgiften gikk til et fisketiendefond som betalte årlig tiendegodtgjørelse til kirkene og prestene, beregnet på grunnlag av den gamle tiende i sognet. Tiendeavgiften som sådan ble opphevet ved lov 4. mai 1872. Jamfør ''[[Leksikon:tiendekanne\|tiendekanne]]'', ''[[Leksikon:vargtoll\|vargtoll]]''. {{sign\|H.D.B.}}		[[Nord-Norge]]. Korntiende ble her ytt med hver 10. tønne tresket korn, avkrevd allmuen om høsten til tiendebua ved ''[[Leksikon:tiendbyttet\|tiendbyttet]]'' (se dette). Samtidig ga man ostetiende med et fastsatt kvantum ost av hver ku, kokt av søtmelk, eller kutiende, med 4 ''[[Leksikon:sk.\|sk.]]'' per ku. Fisketiende ble bare ytt av yrkespreget eller kommersielt fiske, ikke av hjemmefiske, heller ikke av biproduktene rogn og tran. Beregning av tørrfisktiende skulle i [[Nordland]] og [[Troms]] skje i fiskeværa etter at fisken var hengt på ''[[Leksikon:hjell\|hjell]]''. Ved avreise fra fiskeværet ble hjellfisken opptelt og tallene avmerket på skårkjevle (se ''[[Leksikon:karvestokk\|karvestokk]]''), som ble levert ''[[Leksikon:landverten\|landverten]]'' (se dette). Av ham fikk tiendekreveren opplysninger om hvor mye hver båt hadde fisket, og hver 10. fisk ble tatt ned etter hvert og fordelt. Kongens tiendepart tilfalt tiendeeieren eller -forpakteren der fisket foregikk, og de som eide kongens tiende på fiskerens hjemsted fikk intet. Preste- og kirketiende ble derimot delt i to, med en halvdel på fiskeværet og en halvdel på fiskerens hjemsted. Denne hjemmedelen tok fiskeren med ved ''[[Leksikon:fiskesøkinga\|fiskesøkinga]]'' (se dette) og la inn i tiendenaust eller tiendebu på prestegården. I [[Finnmark]] ga ''[[Leksikon:nordfarerne\|nordfarerne]]'' (se dette) tiende etter antall, de bosatte etter vekt (forordning 23. juni 1710). Tiende ble her ført til handelsmannen i sognet, som skulle føre tiendebøker over dette. Med utviklingen av ''[[Leksikon:pomorhandelen\|pomorhandelen]]'' (se dette) ble det bestemt at fiskerne skulle gi hver 10. ''[[Leksikon:matte\|matte]]'' (se dette) russemel i tiende. Fisketiende ble avskaffet ved lov 20. september 1845 og 5. august 1848, og i stedet ble det innført en tiendeavgift som ble lagt på fiskevarene (også rogn og tran) i eksporthavn. Tiendeavgiften gikk til et fisketiendefond som betalte årlig tiendegodtgjørelse til kirkene og prestene, beregnet på grunnlag av den gamle tiende i sognet. Tiendeavgiften som sådan ble opphevet ved lov 4. mai 1872. Jamfør ''[[Leksikon:tiendekanne\|tiendekanne]]'', ''[[Leksikon:vargtoll\|vargtoll]]''. {{sign\|H.D.B.}}

Ida Tolgensbakk: lenke

2009-07-20T15:16:24Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jul. 2009 kl. 15:16
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i [[høymiddelalderen]], kanskje allerede i første del av [[1100-tallet]]. Ifølge sagaen var det [[Sigurd Jorsalfar]] som innførte tiende. [[Østafjells]] var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. [[Vestafjells]] og [[nordafjells]] var tiende 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i [[Telemark]] ytte bare hovedtiende og ble derfor kalt Skattlandet til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig tiende.		'''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i [[høymiddelalderen]], kanskje allerede i første del av [[1100-tallet]]. Ifølge sagaen var det [[Sigurd Jorsalfar]] som innførte tiende. [[Østafjells]] var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. [[Vestafjells]] og [[nordafjells]] var tiende 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i [[Telemark]] ytte bare hovedtiende og ble derfor kalt [[Skattlandet]] til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig tiende.

	Tiende var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt ''[[bondeluten]]'', da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjonsretten til bondeluten mellom enkelte biskoper og bøndene forekom, særlig i de siste årene før [[reformasjonen]].		Tiende var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt ''[[bondeluten]]'', da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjonsretten til bondeluten mellom enkelte biskoper og bøndene forekom, særlig i de siste årene før [[reformasjonen]].

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

2009-07-20T15:10:28Z

Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jul. 2009 kl. 15:10
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i [[høymiddelalderen]], kanskje allerede i første del av 1100-tallet. ~~Iflg.~~ sagaen var det [[Sigurd Jorsalfar]] som innførte tiende. Østafjells var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Vestafjells og nordafjells var tiende 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i Telemark ytte bare hovedtiende og ble derfor kalt Skattlandet til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig tiende.		'''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i [[høymiddelalderen]], kanskje allerede i første del av [[1100-tallet]]. Ifølge sagaen var det [[Sigurd Jorsalfar]] som innførte tiende. [[Østafjells]] var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. [[Vestafjells]] og [[nordafjells]] var tiende 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i [[Telemark]] ytte bare hovedtiende og ble derfor kalt Skattlandet til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig tiende.

	Tiende var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt bondeluten, da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjonsretten til bondeluten mellom enkelte biskoper og bøndene forekom, særlig i de siste årene før [[reformasjonen]].		Tiende var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt ''[[bondeluten]]'', da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjonsretten til bondeluten mellom enkelte biskoper og bøndene forekom, særlig i de siste årene før [[reformasjonen]].

	Etter reformasjonen skulle spørsmålet om bondeluten bli et hett stridsemne da øvrigheten med hjemmel i den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i 1539, bestemte at tiende skulle deles i tre: bispetiende, som nå var blitt kongetiende, prestetiende og kirketiende. Opphevelsen av bondeluten møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte i hundreåret som fulgte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud. Den norske kirkeordinansen av 1607 sier ingen ting om delingen av tiende, men [[C.5. no. lov]] av 1687 fastslår tredelingen som landsnorm. Det er imidlertid vanskelig å vite om tredelingen på dette tidspunktet var gjennomført for hele landet og om den noen gang ble det. Ved inngangen til 1600-tallet var stillingen den at tredelingen var gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav.		Etter reformasjonen skulle spørsmålet om bondeluten bli et hett stridsemne da øvrigheten med hjemmel i den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i [[1539]], bestemte at tiende skulle deles i tre: bispetiende, som nå var blitt kongetiende, prestetiende og kirketiende. Opphevelsen av bondeluten møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte i hundreåret som fulgte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud. Den norske kirkeordinansen av 1607 sier ingen ting om delingen av tiende, men [[C.5. no. lov]] av 1687 fastslår tredelingen som landsnorm. Det er imidlertid vanskelig å vite om tredelingen på dette tidspunktet var gjennomført for hele landet og om den noen gang ble det. Ved inngangen til [[1600-tallet]] var stillingen den at tredelingen var gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav.
	Men striden om tiende ebbet etter hvert ut. Dette skyldtes at tiende i forhold til andre skatter og avgifter fikk mindre betydning, og at samsvaret mellom produksjon og tiende gikk i oppløsning. Alt i 1660-årene, i forbindelse med utarbeidingen av en ny matrikkel, var det ansatser til å omgjøre tiende til en fast avgift på jord (det gjaldt kongetiende), og i det ~~flg. årh.~~ utviklet tiende seg faktisk til en fast grunnbyrde. Kirkesalget under [[Frederik IV]] (1699–1730) medførte også at kirketiende mange steder ble helt avskaffet eller sterkt endret. Etter hvert som pengehusholdet fikk større betydning, ble naturalytelsen avløst av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble stadfestet i lov av 1801. Spørsmålet om å avskaffe tiende som en heftelse på grunneiendom ble reist flere ganger i den ~~flg.~~ tid inntil lov av 1897, som ble iverksatt fra 1918, avskaffet kongetiende og kirketiende. Prestetiende, som en fast avgift til sognepresten, skulle fortsatt bestå, men ved lov av 1939 ble de siste rester av tiende opphevet. {{sign\|S.I.}}		Men striden om tiende ebbet etter hvert ut. Dette skyldtes at tiende i forhold til andre skatter og avgifter fikk mindre betydning, og at samsvaret mellom produksjon og tiende gikk i oppløsning. Alt i [[1660-årene]], i forbindelse med utarbeidingen av en ny matrikkel, var det ansatser til å omgjøre tiende til en fast avgift på jord (det gjaldt kongetiende), og i det følgende århundret utviklet tiende seg faktisk til en fast grunnbyrde. Kirkesalget under [[Frederik IV]] (1699–1730) medførte også at kirketiende mange steder ble helt avskaffet eller sterkt endret. Etter hvert som pengehusholdet fikk større betydning, ble naturalytelsen avløst av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble stadfestet i lov av 1801. Spørsmålet om å avskaffe tiende som en heftelse på grunneiendom ble reist flere ganger i den følgende tid inntil lov av 1897, som ble iverksatt fra 1918, avskaffet kongetiende og kirketiende. Prestetiende, som en fast avgift til sognepresten, skulle fortsatt bestå, men ved lov av 1939 ble de siste rester av tiende opphevet. {{sign\|S.I.}}

	[[Nord-Norge]]. Korntiende ble her ytt med hver 10. tønne tresket korn, avkrevd allmuen om høsten til tiendebua ved ''[[Leksikon:tiendbyttet\|tiendbyttet]]'' (~~s.d.~~). Samtidig ga man ostetiende med et fastsatt kvantum ost av hver ku, kokt av søtmelk, eller kutiende, med 4 ''[[Leksikon:sk.\|sk.]]'' ~~pr.~~ ku. Fisketiende ble bare ytt av yrkespreget eller kommersielt fiske, ikke av hjemmefiske, heller ikke av biproduktene rogn og tran. Beregning av tørrfisktiende skulle i Nordland og Troms skje i fiskeværa etter at fisken var hengt på ''[[Leksikon:hjell\|hjell]]''. Ved avreise fra fiskeværet ble hjellfisken opptelt og tallene avmerket på skårkjevle (se ''[[Leksikon:karvestokk\|karvestokk]]''), som ble levert ''[[Leksikon:landverten\|landverten]]'' (~~s.d.~~). Av ham fikk tiendekreveren opplysninger om hvor mye hver båt hadde fisket, og hver 10. fisk ble tatt ned etter hvert og fordelt. Kongens tiendepart tilfalt tiendeeieren eller -forpakteren der fisket foregikk, og de som eide kongens tiende på fiskerens hjemsted fikk intet. Preste- og kirketiende ble derimot delt i to, med en halvdel på fiskeværet og en halvdel på fiskerens hjemsted. Denne hjemmedelen tok fiskeren med ved ''[[Leksikon:fiskesøkinga\|fiskesøkinga]]'' (~~s.d.~~) og la inn i tiendenaust ~~el.~~ tiendebu på prestegården. I Finnmark ga ''[[Leksikon:nordfarerne\|nordfarerne]]'' (~~s.d.~~) tiende etter antall, de bosatte etter vekt (~~forordn.~~ 23. juni 1710). Tiende ble her ført til handelsmannen i sognet, som skulle føre tiendebøker over dette. Med utviklingen av ''[[Leksikon:pomorhandelen\|pomorhandelen]]'' (~~s.d.~~) ble det bestemt at fiskerne skulle gi hver 10. ''[[Leksikon:matte\|matte]]'' (~~s.d.~~) russemel i tiende. Fisketiende ble avskaffet ved lov 20. ~~sept.~~ 1845 og 5. ~~aug.~~ 1848, og i stedet ble det innført en tiendeavgift som ble lagt på fiskevarene (også rogn og tran) i eksporthavn. Tiendeavgiften gikk til et fisketiendefond som betalte årlig tiendegodtgjørelse til kirkene og prestene, beregnet på grunnlag av den gamle tiende i sognet. Tiendeavgiften som sådan ble opphevet ved lov 4. mai 1872. ~~Jf.~~ ''[[Leksikon:tiendekanne\|tiendekanne]]'', ''[[Leksikon:vargtoll\|vargtoll]]''. {{sign\|H.D.B.}}		[[Nord-Norge]]. Korntiende ble her ytt med hver 10. tønne tresket korn, avkrevd allmuen om høsten til tiendebua ved ''[[Leksikon:tiendbyttet\|tiendbyttet]]'' (se dette). Samtidig ga man ostetiende med et fastsatt kvantum ost av hver ku, kokt av søtmelk, eller kutiende, med 4 ''[[Leksikon:sk.\|sk.]]'' per ku. Fisketiende ble bare ytt av yrkespreget eller kommersielt fiske, ikke av hjemmefiske, heller ikke av biproduktene rogn og tran. Beregning av tørrfisktiende skulle i [[Nordland]] og [[Troms]] skje i fiskeværa etter at fisken var hengt på ''[[Leksikon:hjell\|hjell]]''. Ved avreise fra fiskeværet ble hjellfisken opptelt og tallene avmerket på skårkjevle (se ''[[Leksikon:karvestokk\|karvestokk]]''), som ble levert ''[[Leksikon:landverten\|landverten]]'' (se dette). Av ham fikk tiendekreveren opplysninger om hvor mye hver båt hadde fisket, og hver 10. fisk ble tatt ned etter hvert og fordelt. Kongens tiendepart tilfalt tiendeeieren eller -forpakteren der fisket foregikk, og de som eide kongens tiende på fiskerens hjemsted fikk intet. Preste- og kirketiende ble derimot delt i to, med en halvdel på fiskeværet og en halvdel på fiskerens hjemsted. Denne hjemmedelen tok fiskeren med ved ''[[Leksikon:fiskesøkinga\|fiskesøkinga]]'' (se dette) og la inn i tiendenaust eller tiendebu på prestegården. I [[Finnmark]] ga ''[[Leksikon:nordfarerne\|nordfarerne]]'' (se dette) tiende etter antall, de bosatte etter vekt (forordning 23. juni 1710). Tiende ble her ført til handelsmannen i sognet, som skulle føre tiendebøker over dette. Med utviklingen av ''[[Leksikon:pomorhandelen\|pomorhandelen]]'' (se dette) ble det bestemt at fiskerne skulle gi hver 10. ''[[Leksikon:matte\|matte]]'' (se dette) russemel i tiende. Fisketiende ble avskaffet ved lov 20. september 1845 og 5. august 1848, og i stedet ble det innført en tiendeavgift som ble lagt på fiskevarene (også rogn og tran) i eksporthavn. Tiendeavgiften gikk til et fisketiendefond som betalte årlig tiendegodtgjørelse til kirkene og prestene, beregnet på grunnlag av den gamle tiende i sognet. Tiendeavgiften som sådan ble opphevet ved lov 4. mai 1872. Jamfør ''[[Leksikon:tiendekanne\|tiendekanne]]'', ''[[Leksikon:vargtoll\|vargtoll]]''. {{sign\|H.D.B.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Tiende\| ~~Leksikon~~]]		[[Kategori:Tiende\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Skatt\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skatt\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Kirkelige avgifter\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkelige avgifter\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 21. jul. 2008 kl. 23:10

2008-07-21T23:10:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2008 kl. 23:10
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i ~~høymiddel¬alderen~~, kanskje allerede i første del av 1100-tallet. Iflg. sagaen var det Sigurd Jorsalfar som innførte t. Østafjells var t. i hovedsak en ~~korn-t.~~, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves t. av andre ~~prod. – oste-t.~~, ~~smør-t.~~, ~~små-t.~~ osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen ~~hoved-t.~~, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Vestafjells og nordafjells var t. 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i Telemark ytte bare ~~hoved-t.~~ og ble derfor kalt Skattlandet til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig t.		'''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i [[høymiddelalderen]], kanskje allerede i første del av 1100-tallet. Iflg. sagaen var det [[Sigurd Jorsalfar]] som innførte tiende. Østafjells var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Vestafjells og nordafjells var tiende 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i Telemark ytte bare hovedtiende og ble derfor kalt Skattlandet til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig tiende.
	T. var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt bondeluten, da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om ~~disposisjons¬retten~~ til bondeluten mellom enkelte biskoper
	og bøndene forekom, særlig i de siste årene før		Tiende var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt bondeluten, da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjonsretten til bondeluten mellom enkelte biskoper og bøndene forekom, særlig i de siste årene før [[reformasjonen]].
	reformasjonen.

	Etter reformasjonen skulle spørsmålet om		Etter reformasjonen skulle spørsmålet om bondeluten bli et hett stridsemne da øvrigheten med hjemmel i den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i 1539, bestemte at tiende skulle deles i tre: bispetiende, som nå var blitt kongetiende, prestetiende og kirketiende. Opphevelsen av bondeluten møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte i hundreåret som fulgte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud. Den norske kirkeordinansen av 1607 sier ingen ting om delingen av tiende, men [[C.5. no. lov]] av 1687 fastslår tredelingen som landsnorm. Det er imidlertid vanskelig å vite om tredelingen på dette tidspunktet var gjennomført for hele landet og om den noen gang ble det. Ved inngangen til 1600-tallet var stillingen den at tredelingen var gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav.
	bondeluten bli et hett stridsemne da øvrigheten med hjemmel i den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i 1539, bestemte at t. skulle deles i tre: ~~bispe-t.~~, som nå var blitt ~~konge-t.~~, ~~preste-t.~~ og ~~kirke-t~~. Opphevelsen av bondeluten møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte i ~~hund¬reåret~~ som fulgte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud. Den norske kirkeordinansen av 1607 sier ingen ting om delingen av t., men C.5. no. lov av 1687 fastslår tredelingen som landsnorm. Det er imidlertid vanskelig å vite om tredelingen på dette tidspunktet var gjennomført for hele landet og om den noen gang ble det. Ved inngangen til 1600-tallet var stillingen den at tredelingen var gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav.		Men striden om tiende ebbet etter hvert ut. Dette skyldtes at tiende i forhold til andre skatter og avgifter fikk mindre betydning, og at samsvaret mellom produksjon og tiende gikk i oppløsning. Alt i 1660-årene, i forbindelse med utarbeidingen av en ny matrikkel, var det ansatser til å omgjøre tiende til en fast avgift på jord (det gjaldt kongetiende), og i det flg. årh. utviklet tiende seg faktisk til en fast grunnbyrde. Kirkesalget under [[Frederik IV]] (1699–1730) medførte også at kirketiende mange steder ble helt avskaffet eller sterkt endret. Etter hvert som pengehusholdet fikk større betydning, ble naturalytelsen avløst av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble stadfestet i lov av 1801. Spørsmålet om å avskaffe tiende som en heftelse på grunneiendom ble reist flere ganger i den flg. tid inntil lov av 1897, som ble iverksatt fra 1918, avskaffet kongetiende og kirketiende. Prestetiende, som en fast avgift til sognepresten, skulle fortsatt bestå, men ved lov av 1939 ble de siste rester av tiende opphevet. {{sign\|S.I.}}
	Men striden om t. ebbet etter hvert ut. Dette skyldtes at t. i forhold til andre skatter og avgifter fikk mindre betydning, og at samsvaret mellom produksjon og t. gikk i oppløsning. Alt i 1660-
	årene, i forbindelse med utarbeidingen av en ny matrikkel, var det ansatser til å omgjøre t. til en fast avgift på jord (det gjaldt ~~konge-t.~~), og i det flg. årh. utviklet t. seg faktisk til en fast grunnbyrde. Kirkesalget under Frederik IV (1699–1730) medførte også at ~~kirke-t.~~ mange steder ble helt avskaffet eller sterkt endret. Etter hvert som pengehusholdet fikk større betydning, ble naturalytelsen avløst av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble stadfestet i lov av 1801. Spørsmålet om å avskaffe t. som en heftelse på grunneiendom ble reist flere ganger i den flg. tid inntil lov av 1897, som ble iverksatt fra 1918, avskaffet ~~konge-t.~~ og ~~kirke-t. Preste-t~~., som en fast avgift til sognepresten, skulle fortsatt bestå, men ved lov av 1939 ble de siste rester av t. opphevet. S.I.

	Nord-Norge. ~~Korn-t.~~ ble her ytt med hver 10. tønne tresket korn, avkrevd allmuen om høsten til ~~t.bua~~ ved tiendbyttet (s.d.). Samtidig ga man ~~oste-t.~~ med et fastsatt kvantum ost av hver ku, kokt av søtmelk, eller ~~ku-t.~~, med 4 sk. pr. ku. ~~Fiske-t.~~ ble bare ytt av yrkespreget eller kommersielt fiske, ikke av hjemmefiske, heller ikke av biproduktene rogn og tran. Beregning av ~~tørrfisk-t.~~ skulle i Nordland og Troms skje i fiskeværa etter at fisken var hengt på hjell. Ved avreise fra fiskeværet ble hjellfisken opptelt og tallene avmerket på skårkjevle (se karvestokk), som ble levert landverten (s.d.). Av ham fikk ~~t.kreveren~~ opplysninger om hvor mye hver båt hadde fisket, og hver 10. fisk ble tatt ned etter hvert og fordelt. Kongens ~~t.part~~ tilfalt ~~t.eieren~~ eller -forpakteren der fisket foregikk, og de som eide kongens t. på fiskerens hjemsted fikk intet. Preste- og ~~kirke-t.~~ ble derimot delt i to, med en halvdel på fiskeværet og en halvdel på fiskerens hjemsted. Denne hjemmedelen tok fiskeren med ved fiskesøkinga (s.d.) og la inn i ~~t.naust~~ el. ~~t.bu~~ på prestegården. I Finnmark ga nordfarerne (s.d.) t. etter antall, de bosatte etter vekt (forordn. 23. juni 1710). T. ble her ført til handelsmannen i sognet, som skulle føre ~~t.bøker~~ over dette. Med utviklingen av pomorhandelen (s.d.) ble det bestemt at fiskerne skulle gi hver 10. matte (s.d.) russemel i ~~t. Fiske-t~~. ble avskaffet ved lov 20. sept. 1845 og 5. aug. 1848, og i stedet ble det innført en ~~t.avgift~~ som ble lagt på fiskevarene (også rogn og tran) i eksporthavn. ~~T.avgiften~~ gikk til et ~~fiske-t.fond~~ som betalte årlig ~~t.godtgjørelse~~ til kirkene og prestene, beregnet på grunnlag av den gamle t. i sognet. ~~T.avgiften~~ som sådan ble opphevet ved lov 4. mai 1872. Jf. tiendekanne, vargtoll. H.D.B.		[[Nord-Norge]]. Korntiende ble her ytt med hver 10. tønne tresket korn, avkrevd allmuen om høsten til tiendebua ved ''[[Leksikon:tiendbyttet\|tiendbyttet]]'' (s.d.). Samtidig ga man ostetiende med et fastsatt kvantum ost av hver ku, kokt av søtmelk, eller kutiende, med 4 ''[[Leksikon:sk.\|sk.]]'' pr. ku. Fisketiende ble bare ytt av yrkespreget eller kommersielt fiske, ikke av hjemmefiske, heller ikke av biproduktene rogn og tran. Beregning av tørrfisktiende skulle i Nordland og Troms skje i fiskeværa etter at fisken var hengt på ''[[Leksikon:hjell\|hjell]]''. Ved avreise fra fiskeværet ble hjellfisken opptelt og tallene avmerket på skårkjevle (se ''[[Leksikon:karvestokk\|karvestokk]]''), som ble levert ''[[Leksikon:landverten\|landverten]]'' (s.d.). Av ham fikk tiendekreveren opplysninger om hvor mye hver båt hadde fisket, og hver 10. fisk ble tatt ned etter hvert og fordelt. Kongens tiendepart tilfalt tiendeeieren eller -forpakteren der fisket foregikk, og de som eide kongens tiende på fiskerens hjemsted fikk intet. Preste- og kirketiende ble derimot delt i to, med en halvdel på fiskeværet og en halvdel på fiskerens hjemsted. Denne hjemmedelen tok fiskeren med ved ''[[Leksikon:fiskesøkinga\|fiskesøkinga]]'' (s.d.) og la inn i tiendenaust el. tiendebu på prestegården. I Finnmark ga ''[[Leksikon:nordfarerne\|nordfarerne]]'' (s.d.) tiende etter antall, de bosatte etter vekt (forordn. 23. juni 1710). Tiende ble her ført til handelsmannen i sognet, som skulle føre tiendebøker over dette. Med utviklingen av ''[[Leksikon:pomorhandelen\|pomorhandelen]]'' (s.d.) ble det bestemt at fiskerne skulle gi hver 10. ''[[Leksikon:matte\|matte]]'' (s.d.) russemel i tiende. Fisketiende ble avskaffet ved lov 20. sept. 1845 og 5. aug. 1848, og i stedet ble det innført en tiendeavgift som ble lagt på fiskevarene (også rogn og tran) i eksporthavn. Tiendeavgiften gikk til et fisketiendefond som betalte årlig tiendegodtgjørelse til kirkene og prestene, beregnet på grunnlag av den gamle tiende i sognet. Tiendeavgiften som sådan ble opphevet ved lov 4. mai 1872. Jf. ''[[Leksikon:tiendekanne\|tiendekanne]]'', ''[[Leksikon:vargtoll\|vargtoll]]''. {{sign\|H.D.B.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Tiende\| Leksikon]]
			[[Kategori:Skatt\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Kirkelige avgifter\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: Ny side: '''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i høymiddel¬alderen, kanskje allerede i første del av 1100-tallet. Iflg. sagaen var det Sigurd Jor...

2008-06-26T09:28:29Z

Ny side: '''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i høymiddel¬alderen, kanskje allerede i første del av 1100-tallet. Iflg. sagaen var det Sigurd Jor...

Ny side

'''Tiende''', en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i høymiddel¬alderen, kanskje allerede i første del av 1100-tallet. Iflg. sagaen var det Sigurd Jorsalfar som innførte t. Østafjells var t. i hovedsak en korn-t., 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves t. av andre prod. – oste-t., smør-t., små-t. osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hoved-t., 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Vestafjells og nordafjells var t. 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i Telemark ytte bare hoved-t. og ble derfor kalt Skattlandet til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig t.
T. var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt bondeluten, da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjons¬retten til bondeluten mellom enkelte biskoper
og bøndene forekom, særlig i de siste årene før
reformasjonen.

Etter reformasjonen skulle spørsmålet om
bondeluten bli et hett stridsemne da øvrigheten med hjemmel i den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i 1539, bestemte at t. skulle deles i tre: bispe-t., som nå var blitt konge-t., preste-t. og kirke-t. Opphevelsen av bondeluten møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte i hund¬reåret som fulgte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud. Den norske kirkeordinansen av 1607 sier ingen ting om delingen av t., men C.5. no. lov av 1687 fastslår tredelingen som landsnorm. Det er imidlertid vanskelig å vite om tredelingen på dette tidspunktet var gjennomført for hele landet og om den noen gang ble det. Ved inngangen til 1600-tallet var stillingen den at tredelingen var gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav.
Men striden om t. ebbet etter hvert ut. Dette skyldtes at t. i forhold til andre skatter og avgifter fikk mindre betydning, og at samsvaret mellom produksjon og t. gikk i oppløsning. Alt i 1660-
årene, i forbindelse med utarbeidingen av en ny matrikkel, var det ansatser til å omgjøre t. til en fast avgift på jord (det gjaldt konge-t.), og i det flg. årh. utviklet t. seg faktisk til en fast grunnbyrde. Kirkesalget under Frederik IV (1699–1730) medførte også at kirke-t. mange steder ble helt avskaffet eller sterkt endret. Etter hvert som pengehusholdet fikk større betydning, ble naturalytelsen avløst av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble stadfestet i lov av 1801. Spørsmålet om å avskaffe t. som en heftelse på grunneiendom ble reist flere ganger i den flg. tid inntil lov av 1897, som ble iverksatt fra 1918, avskaffet konge-t. og kirke-t. Preste-t., som en fast avgift til sognepresten, skulle fortsatt bestå, men ved lov av 1939 ble de siste rester av t. opphevet. S.I.

Nord-Norge. Korn-t. ble her ytt med hver 10. tønne tresket korn, avkrevd allmuen om høsten til t.bua ved tiendbyttet (s.d.). Samtidig ga man oste-t. med et fastsatt kvantum ost av hver ku, kokt av søtmelk, eller ku-t., med 4 sk. pr. ku. Fiske-t. ble bare ytt av yrkespreget eller kommersielt fiske, ikke av hjemmefiske, heller ikke av biproduktene rogn og tran. Beregning av tørrfisk-t. skulle i Nordland og Troms skje i fiskeværa etter at fisken var hengt på hjell. Ved avreise fra fiskeværet ble hjellfisken opptelt og tallene avmerket på skårkjevle (se karvestokk), som ble levert landverten (s.d.). Av ham fikk t.kreveren opplysninger om hvor mye hver båt hadde fisket, og hver 10. fisk ble tatt ned etter hvert og fordelt. Kongens t.part tilfalt t.eieren eller -forpakteren der fisket foregikk, og de som eide kongens t. på fiskerens hjemsted fikk intet. Preste- og kirke-t. ble derimot delt i to, med en halvdel på fiskeværet og en halvdel på fiskerens hjemsted. Denne hjemmedelen tok fiskeren med ved fiskesøkinga (s.d.) og la inn i t.naust el. t.bu på prestegården. I Finnmark ga nordfarerne (s.d.) t. etter antall, de bosatte etter vekt (forordn. 23. juni 1710). T. ble her ført til handelsmannen i sognet, som skulle føre t.bøker over dette. Med utviklingen av pomorhandelen (s.d.) ble det bestemt at fiskerne skulle gi hver 10. matte (s.d.) russemel i t. Fiske-t. ble avskaffet ved lov 20. sept. 1845 og 5. aug. 1848, og i stedet ble det innført en t.avgift som ble lagt på fiskevarene (også rogn og tran) i eksporthavn. T.avgiften gikk til et fiske-t.fond som betalte årlig t.godtgjørelse til kirkene og prestene, beregnet på grunnlag av den gamle t. i sognet. T.avgiften som sådan ble opphevet ved lov 4. mai 1872. Jf. tiendekanne, vargtoll. H.D.B.

{{nhl}}