Leksikon:Tjenesteplikt - Sideversjonshistorikk

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-25T09:31:37Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. nov. 2011 kl. 09:31
Linje 3:		Linje 3:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Ordensvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Sikkerhetstiltak\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Rødlenket.

2009-08-24T15:20:32Z

Rødlenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2009 kl. 15:20
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tjenesteplikt'''. [[Adelsprivilegiene]] for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på [[1600-tallet]] (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). [[C.5. no. lov]] påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra [[1730-årene]] ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se ''[[Leksikon:fattigkommisjon\|fattigkommisjon]]''. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|tiggere]]'' (se dette) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (se dette) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (se dette) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for [[daglønn]] var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det ifølge reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på [[1800-tallet]] fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). {{sign\|M.R.}}		'''Tjenesteplikt'''. [[Adelsprivilegiene]] for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på [[1600-tallet]] (forordning 16. november 1619, [[missive]] 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). [[C.5. no. lov]] påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra [[1730-årene]] ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se ''[[Leksikon:fattigkommisjon\|fattigkommisjon]]''. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|tiggere]]'' (se dette) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (se dette) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (se dette) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for [[daglønn]] var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det ifølge reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på [[1800-tallet]] fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Ida Tolgensbakk: skriveleif

2009-07-01T09:12:55Z

skriveleif

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. jul. 2009 kl. 09:12
Linje 3:		Linje 3:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Ordenvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Ordensvesen\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut, lenket og kategorisert.

2009-07-01T09:12:39Z

Skrevet forkortelser helt ut, lenket og kategorisert.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. jul. 2009 kl. 09:12
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). [[C.5. no. lov]] påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se ''[[Leksikon:fattigkommisjon\|fattigkommisjon]]''. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|tiggere]]'' (~~s.d.~~) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (~~s.d.~~) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (~~s.d.~~) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det ~~iflg.~~ reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). {{sign\|M.R.}}		'''Tjenesteplikt'''. [[Adelsprivilegiene]] for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på [[1600-tallet]] (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). [[C.5. no. lov]] påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra [[1730-årene]] ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se ''[[Leksikon:fattigkommisjon\|fattigkommisjon]]''. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|tiggere]]'' (se dette) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (se dette) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (se dette) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for [[daglønn]] var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det ifølge reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på [[1800-tallet]] fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	{{~~ukategorisert~~}}		[[Kategori:Ordenvesen\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Fattigvesen\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 2. nov. 2008 kl. 09:38

2008-11-02T09:38:08Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. nov. 2008 kl. 09:38
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). C.5. no. lov påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se fattigkommisjon. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|~~tigger~~]]''e (s.d.) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (s.d.) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det iflg. reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). {{sign\|M.R.}}		'''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). [[C.5. no. lov]] påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se ''[[Leksikon:fattigkommisjon\|fattigkommisjon]]''. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|tiggere]]'' (s.d.) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (s.d.) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det iflg. reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			{{ukategorisert}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 14:19

2008-08-22T14:19:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 14:19
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). C.5. no. lov påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se fattigkommisjon. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|tigger]]''e (s.d.) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (s.d.) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det iflg. reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). M.R.		'''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). C.5. no. lov påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se fattigkommisjon. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|tigger]]''e (s.d.) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (s.d.) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det iflg. reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). {{sign\|M.R.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 28. jul. 2008 kl. 09:28

2008-07-28T09:28:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jul. 2008 kl. 09:28
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). C.5. no. lov påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se fattigkommisjon. Arbeidsledige løsgjengere og ~~tiggere~~ (s.d.) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med stodderfogd (s.d.) ble videre utbygd, og flere tukthus (s.d.) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det iflg. reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk ~~tjeneste¬søkende~~ formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). M.R.		'''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). C.5. no. lov påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se fattigkommisjon. Arbeidsledige løsgjengere og ''[[Leksikon:tigger\|tigger]]''e (s.d.) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med ''[[Leksikon:stodderfogd\|stodderfogd]]'' (s.d.) ble videre utbygd, og flere ''[[Leksikon:tukthus\|tukthus]]'' (s.d.) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det iflg. reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). M.R.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt op...

2008-06-26T10:48:38Z

Ny side: '''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt op...

Ny side

'''Tjenesteplikt'''. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). C.5. no. lov påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se fattigkommisjon. Arbeidsledige løsgjengere og tiggere (s.d.) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med stodderfogd (s.d.) ble videre utbygd, og flere tukthus (s.d.) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det iflg. reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk tjeneste¬søkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). M.R.

{{nhl}}