Leksikon:Tuntyper - Sideversjonshistorikk

Veslemøy: flyttes, + la til Tun så vi ikke glemmer den

2011-07-01T09:36:39Z

flyttes, + la til Tun så vi ikke glemmer den

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. jul. 2011 kl. 09:36
Linje 13:		Linje 13:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Arkitektur~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Byggeskikk\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Tun]]

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

2009-07-20T11:02:14Z

Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jul. 2009 kl. 11:02
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tuntyper'''.		'''Tuntyper'''.

	'''I.''' ''Rekkebebyggelse'' var et vanlig ordningsprinsipp på gårdene i [[Setesdalen]], [[Vest-Telemark]] og på [[Voss]] og forekom også i andre distrikter, særlig i kystdistriktene fra [[Agder]] og nordover. I et rekketun ble bygningene plassert i én, to eller tre rekker, som til dels var (tilnærmet) parallelle. Bebyggelse i én rekke har hatt en mye videre utbredelse enn bebyggelse i flere rekker, fordi dette ordningsprinsippet var vanlig på små husmannsplasser over store deler av landet. Som ~~eg.~~ rekketun er det imidlertid vanligst å regne to- og trerekkers tun. Det har variert litt hvilke hus som hørte sammen, men tendensen gikk som regel i retning av å skille uthus og innhus. I Setesdalen lå således stue og loft i én rekke og uthus i en annen. Uthusrekken ble lagt nederst i tunet, slik at åkrene kunne få nytte av hevdesiget. Når gården ble delt, skulle den nye brukeren helst plassere sine innhus og uthus i umiddelbar fortsettelse av de gamle. I en del Telemarks-bygder var skikken å legge loftet i uthusrekken, mens stua ble plassert mer fritt, ofte i rett vinkel med uthusrekken. På Voss lå bygningene (på mangbølte gårder) som regel i tre rekker, med stuene øverst (gavlen mot dalen), stabbur i midten og fjøsrekken nederst.		'''I.''' ''Rekkebebyggelse'' var et vanlig ordningsprinsipp på gårdene i [[Setesdalen]], [[Vest-Telemark]] og på [[Voss]] og forekom også i andre distrikter, særlig i kystdistriktene fra [[Agder]] og nordover. I et rekketun ble bygningene plassert i én, to eller tre rekker, som til dels var (tilnærmet) parallelle. Bebyggelse i én rekke har hatt en mye videre utbredelse enn bebyggelse i flere rekker, fordi dette ordningsprinsippet var vanlig på små husmannsplasser over store deler av landet. Som egentlig rekketun er det imidlertid vanligst å regne to- og trerekkers tun. Det har variert litt hvilke hus som hørte sammen, men tendensen gikk som regel i retning av å skille uthus og innhus. I Setesdalen lå således stue og loft i én rekke og uthus i en annen. Uthusrekken ble lagt nederst i tunet, slik at åkrene kunne få nytte av hevdesiget. Når gården ble delt, skulle den nye brukeren helst plassere sine innhus og uthus i umiddelbar fortsettelse av de gamle. I en del Telemarks-bygder var skikken å legge loftet i uthusrekken, mens stua ble plassert mer fritt, ofte i rett vinkel med uthusrekken. På Voss lå bygningene (på [[mangbølte]] gårder) som regel i tre rekker, med stuene øverst (gavlen mot dalen), stabbur i midten og fjøsrekken nederst.

	'''II'''. ''Firkanttunet'' har vært den dominerende bebyggelsesformen i [[Trøndelag]] og over store deler av [[Østlandet]]. Forskjellen mellom disse to distriktene har særlig bestått i at bygningene rundt det trønderske firkanttunet har stått langt tettere enn i Østlands-bygdene hvor avstanden mellom husa kunne bli ganske stor. På Østlandet er heller ikke firkantprinsippet overholdt så strengt som i Trøndelag. I hvert fall i nyere tid har det av og til manglet hus på den ene siden av tunet. Særlig brannfarlige bygninger (smie, ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'', ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' ~~o.l.~~) er alltid blitt plassert i en viss avstand fra hovedbebyggelsen.		'''II'''. ''Firkanttunet'' har vært den dominerende bebyggelsesformen i [[Trøndelag]] og over store deler av [[Østlandet]]. Forskjellen mellom disse to distriktene har særlig bestått i at bygningene rundt det trønderske firkanttunet har stått langt tettere enn i Østlands-bygdene hvor avstanden mellom husa kunne bli ganske stor. På Østlandet er heller ikke firkantprinsippet overholdt så strengt som i Trøndelag. I hvert fall i nyere tid har det av og til manglet hus på den ene siden av tunet. Særlig brannfarlige bygninger (smie, ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'', ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' og liknende) er alltid blitt plassert i en viss avstand fra hovedbebyggelsen.

	'''III'''. I et område mellom det trønderske og det østlandske firkanttunet har ''totunsbebyggelse'' vært alminnelig. Det gjaldt i nyeste tid særlig Gudbrandsdalen, men i litt eldre tid har prinsippet vært anvendt over et større område, ~~bl.a.~~ en del av [[Sør-Trøndelag]], [[Nord-Østerdalen]], og i bygdene rundt [[Mjøsa]], helt ned på [[Romerike]], ~~dvs.~~ i strøk hvor firkanttunet siden har dominert. Ved totunsbebyggelse ble innhus og uthus gruppert rundt hvert sitt tun, henholdsvis betegnet som inntun/tungard (tomgard ~~o.l.~~)/stuegard og uttun/nautgard (nøggar ~~o.l.~~). Det forekom at inntun og uttun lå helt atskilt, men det vanlige var at de lå inntil hverandre, bare skilt av et gjerde eller (oftest) en bygning, helst stallen eller stabburet.		'''III'''. I et område mellom det trønderske og det østlandske firkanttunet har ''totunsbebyggelse'' vært alminnelig. Det gjaldt i nyeste tid særlig [[Gudbrandsdalen]], men i litt eldre tid har prinsippet vært anvendt over et større område, blant annet en del av [[Sør-Trøndelag]], [[Nord-Østerdalen]], og i bygdene rundt [[Mjøsa]], helt ned på [[Romerike]], det vil si i strøk hvor firkanttunet siden har dominert. Ved totunsbebyggelse ble innhus og uthus gruppert rundt hvert sitt tun, henholdsvis betegnet som inntun/tungard (tomgard og liknende)/stuegard og uttun/nautgard (nøggar og liknende). Det forekom at inntun og uttun lå helt atskilt, men det vanlige var at de lå inntil hverandre, bare skilt av et gjerde eller (oftest) en bygning, helst stallen eller stabburet.

	'''IV'''. På [[Vestlandet]] fra [[Lista]] til [[Romsdal]] har man hatt en tunskipnad som er kalt ''klyngetun''. Samme tuntype forekom også langs kysten videre nord¬over og sporadisk i andre distrikter. Klyngetunet var karakterisert ved at husene til flere brukere var bygd på et felles tun og kraftig sammentrengt. Bakgrunnen for denne t. var den sterke bruks¬delingen vestafjells, som ~~bl.a.~~ resulterte i sterk teigdeling og teigblanding, slik at det rett og slett ble vanskelig eller umulig for den enkelte bruker å finne et egnet tunområde på egen grunn. Jordknappheten gjorde det også ønskelig å samle bebyggelsen mest mulig, for å unngå beskjæring av dyrket mark. Det utbredte jordfellesskapet førte videre med seg avhengighet brukerne imellom i det daglige arbeidet og gjorde klyngebebyggelsen praktisk ønskelig.		'''IV'''. På [[Vestlandet]] fra [[Lista]] til [[Romsdal]] har man hatt en tunskipnad som er kalt ''klyngetun''. Samme tuntype forekom også langs kysten videre nord¬over og sporadisk i andre distrikter. Klyngetunet var karakterisert ved at husene til flere brukere var bygd på et felles tun og kraftig sammentrengt. Bakgrunnen for denne t. var den sterke bruks¬delingen vestafjells, som blant annet resulterte i sterk teigdeling og teigblanding, slik at det rett og slett ble vanskelig eller umulig for den enkelte bruker å finne et egnet tunområde på egen grunn. Jordknappheten gjorde det også ønskelig å samle bebyggelsen mest mulig, for å unngå beskjæring av dyrket mark. Det utbredte jordfellesskapet førte videre med seg avhengighet brukerne imellom i det daglige arbeidet og gjorde klyngebebyggelsen praktisk ønskelig.

	I den konkrete utformingen av klyngetunet virket til dels motstridende tendenser. Enkelt¬brukerens ønske om å samle sine egne bygninger mest mulig støtte ~~bl.a.~~ mot hensynet til at han hadde teiger på alle kanter av tunet, og særlig mot tendensen til å skille uthus og innhus: Uthus, især fjøs, burde av hensyn til hevdesiget ligge i utkanten av bebyggelsen. Innhus ble helst plassert midt inne i husklyngen og i den øvre kanten. Resultatet ble gjerne at brukeren ikke fikk samlet alle sine bygninger, men at en likevel som regel kan konstatere en tendens til eiendomsmessig samling også i klyngetunet. {{sign\|H.W}}		I den konkrete utformingen av klyngetunet virket til dels motstridende tendenser. Enkelt¬brukerens ønske om å samle sine egne bygninger mest mulig støtte blant annet mot hensynet til at han hadde teiger på alle kanter av tunet, og særlig mot tendensen til å skille uthus og innhus: Uthus, især fjøs, burde av hensyn til hevdesiget ligge i utkanten av bebyggelsen. Innhus ble helst plassert midt inne i husklyngen og i den øvre kanten. Resultatet ble gjerne at brukeren ikke fikk samlet alle sine bygninger, men at en likevel som regel kan konstatere en tendens til eiendomsmessig samling også i klyngetunet. {{sign\|H.W}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg på 26. jul. 2008 kl. 14:43

2008-07-26T14:43:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jul. 2008 kl. 14:43
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tuntyper'''. '''I.''' Rekkebebyggelse var et vanlig ordningsprinsipp på gårdene i Setesdalen, Vest-Telemark og på Voss og forekom også i andre distrikter, særlig i kystdistriktene fra Agder og nordover. I et rekketun ble bygningene plassert i én, to eller tre rekker, som til dels var (tilnærmet) parallelle. Bebyggelse i én rekke har hatt en mye videre utbredelse enn bebyggelse i flere rekker, fordi dette ordningsprinsippet var vanlig på små husmannsplasser over store deler av landet. Som eg. rekketun er det imidlertid vanligst å regne to- og trerekkers tun. Det har variert litt hvilke hus som hørte sammen, men tendensen gikk som regel i retning av å skille uthus og innhus. I Setesdalen lå således stue og loft i én rekke og uthus i en annen. Uthusrekken ble lagt nederst i tunet, slik at åkrene kunne få nytte av hevdesiget. Når gården ble delt, skulle den nye brukeren helst plassere sine innhus og uthus i umiddelbar fortsettelse av de gamle. I en del Telemarks-bygder var skikken å legge loftet i uthusrekken, mens stua ble plassert mer fritt, ofte i rett vinkel med uthusrekken. På Voss lå		'''Tuntyper'''.
	~~bygningene (på mangbølte gårder) som regel i tre rekker, med stuene øverst (gavlen mot dalen), stabbur i midten og fjøsrekken nederst~~.

	'''II'''. ~~Firkanttunet~~ har ~~vært den dominerende bebyggelsesformen~~ i ~~Trøndelag og~~ over store deler av ~~Østlandet~~. ~~Forskjellen mellom disse~~ to ~~distriktene har særlig bestått i at bygningene rundt det trønderske firkanttunet har stått langt tettere enn i Østlands~~-~~bygdene hvor avstanden mellom husa kunne bli ganske stor~~. ~~På Østlandet er heller ikke firkantprinsippet overholdt så strengt~~ som i ~~Trøndelag~~. I ~~hvert fall~~ i ~~nyere tid har det~~ av og ~~til manglet hus på den ene siden~~ av ~~tunet~~. ~~Særlig brannfarlige bygninger (smie~~, ~~bastu~~, ~~kjone o.l~~.) ~~er alltid blitt plassert~~ i ~~en viss avstand fra hoved¬bebyggelsen~~.		'''I.''' ''Rekkebebyggelse'' var et vanlig ordningsprinsipp på gårdene i [[Setesdalen]], [[Vest-Telemark]] og på [[Voss]] og forekom også i andre distrikter, særlig i kystdistriktene fra [[Agder]] og nordover. I et rekketun ble bygningene plassert i én, to eller tre rekker, som til dels var (tilnærmet) parallelle. Bebyggelse i én rekke har hatt en mye videre utbredelse enn bebyggelse i flere rekker, fordi dette ordningsprinsippet var vanlig på små husmannsplasser over store deler av landet. Som eg. rekketun er det imidlertid vanligst å regne to- og trerekkers tun. Det har variert litt hvilke hus som hørte sammen, men tendensen gikk som regel i retning av å skille uthus og innhus. I Setesdalen lå således stue og loft i én rekke og uthus i en annen. Uthusrekken ble lagt nederst i tunet, slik at åkrene kunne få nytte av hevdesiget. Når gården ble delt, skulle den nye brukeren helst plassere sine innhus og uthus i umiddelbar fortsettelse av de gamle. I en del Telemarks-bygder var skikken å legge loftet i uthusrekken, mens stua ble plassert mer fritt, ofte i rett vinkel med uthusrekken. På Voss lå bygningene (på mangbølte gårder) som regel i tre rekker, med stuene øverst (gavlen mot dalen), stabbur i midten og fjøsrekken nederst.

	'''~~III~~'''. ~~I et område~~ mellom det trønderske ~~og det østlandske~~ firkanttunet har ~~totunsbebyggelse vært alminnelig~~. ~~Det gjaldt~~ i ~~nyeste tid særlig Gudbrandsdalen, men~~ i ~~litt eldre~~ tid har ~~prinsippet vært anvendt over et større område, bl.a. en del~~ av ~~Sør-Trøndelag, Nord-Østerdalen,~~ og ~~i bygdene rundt Mjøsa, helt ned~~ på ~~Romerike, dvs. i strøk hvor firkanttunet~~ siden ~~har dominert~~. ~~Ved totunsbebyggelse ble innhus og uthus gruppert rundt hvert sitt tun~~, ~~henholdsvis betegnet som inntun/~~		'''II'''. ''Firkanttunet'' har vært den dominerende bebyggelsesformen i [[Trøndelag]] og over store deler av [[Østlandet]]. Forskjellen mellom disse to distriktene har særlig bestått i at bygningene rundt det trønderske firkanttunet har stått langt tettere enn i Østlands-bygdene hvor avstanden mellom husa kunne bli ganske stor. På Østlandet er heller ikke firkantprinsippet overholdt så strengt som i Trøndelag. I hvert fall i nyere tid har det av og til manglet hus på den ene siden av tunet. Særlig brannfarlige bygninger (smie, ''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'', ''[[Leksikon:kjone\|kjone]]'' o.l.) er alltid blitt plassert i en viss avstand fra hovedbebyggelsen.
	~~tungard (tomgard~~ o.l.)~~/stuegard og uttun/nautgard (nøggar o.l.). Det forekom at inntun og uttun lå helt atskilt, men det vanlige var at de lå inntil hverandre, bare skilt av et gjerde eller (oftest)~~ en ~~bygning, helst stallen eller stabburet~~.

	'''IV'''. ~~På Vestlandet fra Lista til Romsdal~~ har ~~man hatt~~ en ~~tunskipnad som er kalt klyngetun. Samme tuntype forekom også langs kysten videre nord¬over~~ og ~~sporadisk~~ i ~~andre distrikter. Klyngetunet var karakterisert ved at husene til flere brukere var bygd~~ på ~~et felles tun og kraftig sammentrengt~~. ~~Bakgrunnen for denne t~~. ~~var den sterke bruks¬delingen vestafjells~~, som bl.a. ~~resulterte i sterk teigdeling~~ og ~~teigblanding, slik~~ at ~~det rett~~ og ~~slett ble vanskelig eller umulig for den enkelte bruker å finne et egnet tunområde på egen grunn. Jordknappheten gjorde~~ det ~~også ønskelig å samle bebyggelsen mest mulig~~, ~~for å unngå beskjæring~~ av ~~dyrket mark. Det utbredte jordfellesskapet førte videre med seg avhengighet brukerne imellom i det daglige arbeidet og gjorde klyngebebyggelsen praktisk ønskelig~~.		'''III'''. I et område mellom det trønderske og det østlandske firkanttunet har ''totunsbebyggelse'' vært alminnelig. Det gjaldt i nyeste tid særlig Gudbrandsdalen, men i litt eldre tid har prinsippet vært anvendt over et større område, bl.a. en del av [[Sør-Trøndelag]], [[Nord-Østerdalen]], og i bygdene rundt [[Mjøsa]], helt ned på [[Romerike]], dvs. i strøk hvor firkanttunet siden har dominert. Ved totunsbebyggelse ble innhus og uthus gruppert rundt hvert sitt tun, henholdsvis betegnet som inntun/tungard (tomgard o.l.)/stuegard og uttun/nautgard (nøggar o.l.). Det forekom at inntun og uttun lå helt atskilt, men det vanlige var at de lå inntil hverandre, bare skilt av et gjerde eller (oftest) en bygning, helst stallen eller stabburet.

	I den konkrete utformingen av klyngetunet virket til dels motstridende tendenser. Enkelt¬brukerens ønske om å samle sine egne bygninger mest mulig støtte bl.a. mot hensynet til at han hadde teiger på alle kanter av tunet, og særlig mot tendensen til å skille uthus og innhus: Uthus, især fjøs, burde av hensyn til hevdesiget ligge i utkanten av bebyggelsen. Innhus ble helst plassert midt inne i husklyngen og i den øvre kanten. Resultatet ble gjerne at brukeren ikke fikk samlet alle sine bygninger, men at en likevel som regel kan konstatere en tendens til eiendomsmessig samling også i klyngetunet. H.W		'''IV'''. På [[Vestlandet]] fra [[Lista]] til [[Romsdal]] har man hatt en tunskipnad som er kalt ''klyngetun''. Samme tuntype forekom også langs kysten videre nord¬over og sporadisk i andre distrikter. Klyngetunet var karakterisert ved at husene til flere brukere var bygd på et felles tun og kraftig sammentrengt. Bakgrunnen for denne t. var den sterke bruks¬delingen vestafjells, som bl.a. resulterte i sterk teigdeling og teigblanding, slik at det rett og slett ble vanskelig eller umulig for den enkelte bruker å finne et egnet tunområde på egen grunn. Jordknappheten gjorde det også ønskelig å samle bebyggelsen mest mulig, for å unngå beskjæring av dyrket mark. Det utbredte jordfellesskapet førte videre med seg avhengighet brukerne imellom i det daglige arbeidet og gjorde klyngebebyggelsen praktisk ønskelig.

			I den konkrete utformingen av klyngetunet virket til dels motstridende tendenser. Enkelt¬brukerens ønske om å samle sine egne bygninger mest mulig støtte bl.a. mot hensynet til at han hadde teiger på alle kanter av tunet, og særlig mot tendensen til å skille uthus og innhus: Uthus, især fjøs, burde av hensyn til hevdesiget ligge i utkanten av bebyggelsen. Innhus ble helst plassert midt inne i husklyngen og i den øvre kanten. Resultatet ble gjerne at brukeren ikke fikk samlet alle sine bygninger, men at en likevel som regel kan konstatere en tendens til eiendomsmessig samling også i klyngetunet. {{sign\|H.W}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Arkitektur\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Landbruk\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: Ny side: '''Tuntyper'''. '''I.''' Rekkebebyggelse var et vanlig ordningsprinsipp på gårdene i Setesdalen, Vest-Telemark og på Voss og forekom også i andre distrikter, særlig i kystdistriktene f...

2008-06-27T08:14:06Z

Ny side: '''Tuntyper'''. '''I.''' Rekkebebyggelse var et vanlig ordningsprinsipp på gårdene i Setesdalen, Vest-Telemark og på Voss og forekom også i andre distrikter, særlig i kystdistriktene f...

Ny side

'''Tuntyper'''. '''I.''' Rekkebebyggelse var et vanlig ordningsprinsipp på gårdene i Setesdalen, Vest-Telemark og på Voss og forekom også i andre distrikter, særlig i kystdistriktene fra Agder og nordover. I et rekketun ble bygningene plassert i én, to eller tre rekker, som til dels var (tilnærmet) parallelle. Bebyggelse i én rekke har hatt en mye videre utbredelse enn bebyggelse i flere rekker, fordi dette ordningsprinsippet var vanlig på små husmannsplasser over store deler av landet. Som eg. rekketun er det imidlertid vanligst å regne to- og trerekkers tun. Det har variert litt hvilke hus som hørte sammen, men tendensen gikk som regel i retning av å skille uthus og innhus. I Setesdalen lå således stue og loft i én rekke og uthus i en annen. Uthusrekken ble lagt nederst i tunet, slik at åkrene kunne få nytte av hevdesiget. Når gården ble delt, skulle den nye brukeren helst plassere sine innhus og uthus i umiddelbar fortsettelse av de gamle. I en del Telemarks-bygder var skikken å legge loftet i uthusrekken, mens stua ble plassert mer fritt, ofte i rett vinkel med uthusrekken. På Voss lå
bygningene (på mangbølte gårder) som regel i tre rekker, med stuene øverst (gavlen mot dalen), stabbur i midten og fjøsrekken nederst.

'''II'''. Firkanttunet har vært den dominerende bebyggelsesformen i Trøndelag og over store deler av Østlandet. Forskjellen mellom disse to distriktene har særlig bestått i at bygningene rundt det trønderske firkanttunet har stått langt tettere enn i Østlands-bygdene hvor avstanden mellom husa kunne bli ganske stor. På Østlandet er heller ikke firkantprinsippet overholdt så strengt som i Trøndelag. I hvert fall i nyere tid har det av og til manglet hus på den ene siden av tunet. Særlig brannfarlige bygninger (smie, bastu, kjone o.l.) er alltid blitt plassert i en viss avstand fra hoved¬bebyggelsen.

'''III'''. I et område mellom det trønderske og det østlandske firkanttunet har totunsbebyggelse vært alminnelig. Det gjaldt i nyeste tid særlig Gudbrandsdalen, men i litt eldre tid har prinsippet vært anvendt over et større område, bl.a. en del av Sør-Trøndelag, Nord-Østerdalen, og i bygdene rundt Mjøsa, helt ned på Romerike, dvs. i strøk hvor firkanttunet siden har dominert. Ved totunsbebyggelse ble innhus og uthus gruppert rundt hvert sitt tun, henholdsvis betegnet som inntun/
tungard (tomgard o.l.)/stuegard og uttun/nautgard (nøggar o.l.). Det forekom at inntun og uttun lå helt atskilt, men det vanlige var at de lå inntil hverandre, bare skilt av et gjerde eller (oftest) en bygning, helst stallen eller stabburet.

'''IV'''. På Vestlandet fra Lista til Romsdal har man hatt en tunskipnad som er kalt klyngetun. Samme tuntype forekom også langs kysten videre nord¬over og sporadisk i andre distrikter. Klyngetunet var karakterisert ved at husene til flere brukere var bygd på et felles tun og kraftig sammentrengt. Bakgrunnen for denne t. var den sterke bruks¬delingen vestafjells, som bl.a. resulterte i sterk teigdeling og teigblanding, slik at det rett og slett ble vanskelig eller umulig for den enkelte bruker å finne et egnet tunområde på egen grunn. Jordknappheten gjorde det også ønskelig å samle bebyggelsen mest mulig, for å unngå beskjæring av dyrket mark. Det utbredte jordfellesskapet førte videre med seg avhengighet brukerne imellom i det daglige arbeidet og gjorde klyngebebyggelsen praktisk ønskelig.

I den konkrete utformingen av klyngetunet virket til dels motstridende tendenser. Enkelt¬brukerens ønske om å samle sine egne bygninger mest mulig støtte bl.a. mot hensynet til at han hadde teiger på alle kanter av tunet, og særlig mot tendensen til å skille uthus og innhus: Uthus, især fjøs, burde av hensyn til hevdesiget ligge i utkanten av bebyggelsen. Innhus ble helst plassert midt inne i husklyngen og i den øvre kanten. Resultatet ble gjerne at brukeren ikke fikk samlet alle sine bygninger, men at en likevel som regel kan konstatere en tendens til eiendomsmessig samling også i klyngetunet. H.W

{{nhl}}