Leksikon:Vielse - Sideversjonshistorikk

Siri J på 5. sep. 2008 kl. 16:35

2008-09-05T16:35:24Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2008 kl. 16:35
Linje 1:		Linje 1:
	'''Vielse''', el. brude-vielse, var i middelalderen helt underlagt kirkelig lovgivning og rettsutøvelse. Ekteskap mellom kristne ble oppfattet som et ''[[Leksikon:sakrament\|sakrament]]'' (s.d.) som ble konstituert ved partenes samtykke (consensus) og samleie (copula carnalis). Kirken krevde imidlertid lysning og kirkelig v. Etter reformasjonen ble ekteskapet teologisk sett oppfattet som et verdslig anliggende, og kirkelig vielse. i utgangspunkt sett på en som frivillig velsignelseshandling. Fra midten av 1500-tallet stilte imidlertid kirken krav om obligatorisk kirkelig vielse, noe som ble endelig lov ved Ekteskapsordinansen 1582 (innført i Norge 1589), som også forutsatte forutgående ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) og 3 gangers lysning fra prekestolen.		'''Vielse''', el. ''brude-vielse'', var i [[middelalderen]] helt underlagt kirkelig lovgivning og rettsutøvelse. Ekteskap mellom kristne ble oppfattet som et ''[[Leksikon:sakrament\|sakrament]]'' (s.d.) som ble konstituert ved partenes samtykke (''consensus'') og samleie (''copula carnalis''). Kirken krevde imidlertid lysning og kirkelig vielse. Etter [[reformasjonen]] ble ekteskapet teologisk sett oppfattet som et verdslig anliggende, og kirkelig vielse. i utgangspunkt sett på en som frivillig velsignelseshandling. Fra midten av 1500-tallet stilte imidlertid kirken krav om obligatorisk kirkelig vielse, noe som ble endelig lov ved Ekteskapsordinansen 1582 (innført i Norge 1589), som også forutsatte forutgående ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) og 3 gangers lysning fra prekestolen.

	Ekteskapsordinansen viderefører middelalderens tradisjon med å la vielsen skje ved kirkedøren, men i løpet av 1600-tallet ble det vanlig å utføre vielse foran alteret, noe som endelig fastslås i Kirkeritualet 1685. Selve vielsesritualet fikk sin endelige form med en alterbokutgave fra 1580: Tre spørsmål ble stilt til paret etter mønster fra ritualet ved trolovelsen, presten erklærte dem for rette ektefolk, lyste velsignelsen over dem og leste en rekke bibelske formaninger. En avgift til presten ved vielse er kjent fra 1500-tallet under navnet ''[[Leksikon:pusefe\|pusefe]]'' (s.d.); i praksis har betalingen variert etter lokal sedvane. C.5. no. lov 2-12-7 bestemte at presten kunne motta en frivillig gave ved vielse; på landet skulle han ha 32 sk. som betaling. I tillegg skulle brudepar og følge ofre på alteret etter vielse. I praksis har betaling for vielse mange steder vært 2–10 rdlr. (sml. regul. 26/6 1801).		Ekteskapsordinansen viderefører middelalderens tradisjon med å la vielsen skje ved kirkedøren, men i løpet av 1600-tallet ble det vanlig å utføre vielse foran alteret, noe som endelig fastslås i Kirkeritualet 1685. Selve vielsesritualet fikk sin endelige form med en alterbokutgave fra 1580: Tre spørsmål ble stilt til paret etter mønster fra ritualet ved [[Leksikon:trolovelsen\|trolovelsen]], presten erklærte dem for rette ektefolk, lyste velsignelsen over dem og leste en rekke bibelske formaninger. En avgift til presten ved vielse er kjent fra 1500-tallet under navnet ''[[Leksikon:pusefe\|pusefe]]'' (s.d.); i praksis har betalingen variert etter lokal sedvane. [[C.5. no. lov]] 2-12-7 bestemte at presten kunne motta en frivillig gave ved vielse; på landet skulle han ha 32 sk. som betaling. I tillegg skulle brudepar og følge ofre på alteret etter vielse. I praksis har betaling for vielse mange steder vært 2–10 rdlr. (sml. regul. 26/6 1801).

	Vielse kunne i kjøpstedene skje på alle ukedager, men måtte utenom prekendager være avsluttet		Vielse kunne i kjøpstedene skje på alle ukedager, men måtte utenom prekendager være avsluttet innen kl. 11. Skjedde vielse under en gudstjeneste, skjedde det i kjøpstedene etter [[Leksikon:fropreken\|fropreken]] eller i høymessen før prekenen. På landet skulle vielsen skje i høymessen (Kirkeritualet 1685). Forordn. 12/3 1736 forbød vielse på søn- og helligdager i kjøpstedene. I praksis ble disse bestemmelsene håndhevet med lempe. Forordn. 13/3 1683 åpnet adgang til etter kongelig tillatelse å la vielse skje i hjemmet, men ordningen er langt eldre. Forordn. 23/5 1800 overdro til amtmennene å gi slik tillatelse. Ulike bestemmelser fra 1670-årene av om at soldater og underoffiserer ikke kunne vies uten tillatelse fra overordnede, bortfalt ved forordn. 26/9 1793. {{sign\|A.B.A.}}
	innen kl. 11. Skjedde vielse under en gudstjeneste, skjedde det i kjøpstedene etter fropreken eller i høymessen før prekenen. På landet skulle vielsen skje i høymessen (Kirkeritualet 1685). Forordn. 12/3 1736 forbød vielse på søn- og helligdager i kjøpstedene. I praksis ble disse bestemmelsene håndhevet med lempe. Forordn. 13/3 1683 åpnet adgang til etter kongelig tillatelse å la vielse skje i hjemmet, men ordningen er langt eldre. Forordn. 23/5 1800 overdro til amtmennene å gi slik tillatelse. Ulike bestemmelser fra 1670-årene av om at soldater og underoffiserer ikke kunne vies uten tillatelse fra overordnede, bortfalt ved forordn. 26/9 1793. {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Ekteskap\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 29. aug. 2008 kl. 07:38

2008-08-29T07:38:53Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2008 kl. 07:38
Linje 4:		Linje 4:

	Vielse kunne i kjøpstedene skje på alle ukedager, men måtte utenom prekendager være avsluttet		Vielse kunne i kjøpstedene skje på alle ukedager, men måtte utenom prekendager være avsluttet
	innen kl. 11. Skjedde vielse under en gudstjeneste, skjedde det i kjøpstedene etter fropreken eller i høymessen før prekenen. På landet skulle vielsen skje i høymessen (Kirkeritualet 1685). Forordn. 12/3 1736 forbød vielse på søn- og helligdager i kjøpstedene. I praksis ble disse bestemmelsene håndhevet med lempe. Forordn. 13/3 1683 åpnet adgang til etter kongelig tillatelse å la vielse skje i hjemmet, men ordningen er langt eldre. Forordn. 23/5 1800 overdro til amtmennene å gi slik tillatelse. Ulike bestemmelser fra 1670-årene av om at soldater og underoffiserer ikke kunne vies uten tillatelse fra overordnede, bortfalt ved forordn. 26/9 1793. A.B.A.		innen kl. 11. Skjedde vielse under en gudstjeneste, skjedde det i kjøpstedene etter fropreken eller i høymessen før prekenen. På landet skulle vielsen skje i høymessen (Kirkeritualet 1685). Forordn. 12/3 1736 forbød vielse på søn- og helligdager i kjøpstedene. I praksis ble disse bestemmelsene håndhevet med lempe. Forordn. 13/3 1683 åpnet adgang til etter kongelig tillatelse å la vielse skje i hjemmet, men ordningen er langt eldre. Forordn. 23/5 1800 overdro til amtmennene å gi slik tillatelse. Ulike bestemmelser fra 1670-årene av om at soldater og underoffiserer ikke kunne vies uten tillatelse fra overordnede, bortfalt ved forordn. 26/9 1793. {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 29. jul. 2008 kl. 08:54

2008-07-29T08:54:11Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jul. 2008 kl. 08:54
Linje 1:		Linje 1:
	'''Vielse''', el. brude-v., var i middelalderen helt underlagt kirkelig lovgivning og rettsutøvelse. Ekteskap mellom kristne ble oppfattet som et sakrament (s.d.) som ble konstituert ved partenes samtykke (consensus) og samleie (copula carnalis). Kirken krevde imidlertid lysning og kirkelig v. Etter reformasjonen ble ekteskapet teologisk sett oppfattet som et verdslig anliggende, og kirkelig v. i utgangspunkt sett på en som frivillig velsignelseshandling. Fra midten av 1500-tallet stilte imidlertid kirken krav om obligatorisk kirkelig v., noe som ble endelig lov ved Ekteskapsordinansen 1582 (innført i Norge 1589), som også forutsatte forutgående trolovelse (s.d.) og 3 gangers lysning fra prekestolen.		'''Vielse''', el. brude-vielse, var i middelalderen helt underlagt kirkelig lovgivning og rettsutøvelse. Ekteskap mellom kristne ble oppfattet som et ''[[Leksikon:sakrament\|sakrament]]'' (s.d.) som ble konstituert ved partenes samtykke (consensus) og samleie (copula carnalis). Kirken krevde imidlertid lysning og kirkelig v. Etter reformasjonen ble ekteskapet teologisk sett oppfattet som et verdslig anliggende, og kirkelig vielse. i utgangspunkt sett på en som frivillig velsignelseshandling. Fra midten av 1500-tallet stilte imidlertid kirken krav om obligatorisk kirkelig vielse, noe som ble endelig lov ved Ekteskapsordinansen 1582 (innført i Norge 1589), som også forutsatte forutgående ''[[Leksikon:trolovelse\|trolovelse]]'' (s.d.) og 3 gangers lysning fra prekestolen.

	Ekteskapsordinansen viderefører middelalderens tradisjon med å la v. skje ved kirkedøren, men i løpet av 1600-tallet ble det vanlig å utføre v. foran alteret, noe som endelig fastslås i Kirkeritualet 1685. Selve ~~v.ritualet~~ fikk sin endelige form med en alterbokutgave fra 1580: Tre spørsmål ble stilt til paret etter mønster fra ritualet ved trolovelsen, presten erklærte dem for rette ektefolk, lyste velsignelsen over dem og leste en rekke bibelske formaninger. En avgift til presten ved v. er kjent fra 1500-tallet under navnet pusefe (s.d.); i praksis har betalingen variert etter lokal sedvane. C.5. no. lov 2-12-7 bestemte at presten kunne motta en frivillig gave ved v.; på landet skulle han ha 32 sk. som betaling. I tillegg skulle brudepar og følge ofre på alteret etter v. I praksis har betaling for v. mange steder vært 2–10 rdlr. (sml. regul. 26/6 1801).		Ekteskapsordinansen viderefører middelalderens tradisjon med å la vielsen skje ved kirkedøren, men i løpet av 1600-tallet ble det vanlig å utføre vielse foran alteret, noe som endelig fastslås i Kirkeritualet 1685. Selve vielsesritualet fikk sin endelige form med en alterbokutgave fra 1580: Tre spørsmål ble stilt til paret etter mønster fra ritualet ved trolovelsen, presten erklærte dem for rette ektefolk, lyste velsignelsen over dem og leste en rekke bibelske formaninger. En avgift til presten ved vielse er kjent fra 1500-tallet under navnet ''[[Leksikon:pusefe\|pusefe]]'' (s.d.); i praksis har betalingen variert etter lokal sedvane. C.5. no. lov 2-12-7 bestemte at presten kunne motta en frivillig gave ved vielse; på landet skulle han ha 32 sk. som betaling. I tillegg skulle brudepar og følge ofre på alteret etter vielse. I praksis har betaling for vielse mange steder vært 2–10 rdlr. (sml. regul. 26/6 1801).

	V. kunne i kjøpstedene skje på alle ukedager, men måtte utenom prekendager være avsluttet		Vielse kunne i kjøpstedene skje på alle ukedager, men måtte utenom prekendager være avsluttet
	innen kl. 11. Skjedde v. under en gudstjeneste, skjedde det i kjøpstedene etter fropreken eller i høymessen før prekenen. På landet skulle vielsen skje i høymessen (Kirkeritualet 1685). Forordn. 12/3 1736 forbød v. på søn- og helligdager i kjøpstedene. I praksis ble disse bestemmelsene håndhevet med lempe. Forordn. 13/3 1683 åpnet adgang til etter kongelig tillatelse å la v. skje i hjemmet, men ordningen er langt eldre. Forordn. 23/5 1800 overdro til amtmennene å gi slik tillatelse. Ulike bestemmelser fra 1670-årene av om at soldater og underoffiserer ikke kunne vies uten tillatelse fra overordnede, bortfalt ved forordn. 26/9 1793. A.B.A.		innen kl. 11. Skjedde vielse under en gudstjeneste, skjedde det i kjøpstedene etter fropreken eller i høymessen før prekenen. På landet skulle vielsen skje i høymessen (Kirkeritualet 1685). Forordn. 12/3 1736 forbød vielse på søn- og helligdager i kjøpstedene. I praksis ble disse bestemmelsene håndhevet med lempe. Forordn. 13/3 1683 åpnet adgang til etter kongelig tillatelse å la vielse skje i hjemmet, men ordningen er langt eldre. Forordn. 23/5 1800 overdro til amtmennene å gi slik tillatelse. Ulike bestemmelser fra 1670-årene av om at soldater og underoffiserer ikke kunne vies uten tillatelse fra overordnede, bortfalt ved forordn. 26/9 1793. A.B.A.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Vielse''', el. brude-v., var i middelalderen helt underlagt kirkelig lovgivning og rettsutøvelse. Ekteskap mellom kristne ble oppfattet som et sakrament (s.d.) som ble konstituert ved p...

2008-06-27T13:20:33Z

Ny side: '''Vielse''', el. brude-v., var i middelalderen helt underlagt kirkelig lovgivning og rettsutøvelse. Ekteskap mellom kristne ble oppfattet som et sakrament (s.d.) som ble konstituert ved p...

Ny side

'''Vielse''', el. brude-v., var i middelalderen helt underlagt kirkelig lovgivning og rettsutøvelse. Ekteskap mellom kristne ble oppfattet som et sakrament (s.d.) som ble konstituert ved partenes samtykke (consensus) og samleie (copula carnalis). Kirken krevde imidlertid lysning og kirkelig v. Etter reformasjonen ble ekteskapet teologisk sett oppfattet som et verdslig anliggende, og kirkelig v. i utgangspunkt sett på en som frivillig velsignelseshandling. Fra midten av 1500-tallet stilte imidlertid kirken krav om obligatorisk kirkelig v., noe som ble endelig lov ved Ekteskapsordinansen 1582 (innført i Norge 1589), som også forutsatte forutgående trolovelse (s.d.) og 3 gangers lysning fra prekestolen.

Ekteskapsordinansen viderefører middelalderens tradisjon med å la v. skje ved kirkedøren, men i løpet av 1600-tallet ble det vanlig å utføre v. foran alteret, noe som endelig fastslås i Kirkeritualet 1685. Selve v.ritualet fikk sin endelige form med en alterbokutgave fra 1580: Tre spørsmål ble stilt til paret etter mønster fra ritualet ved trolovelsen, presten erklærte dem for rette ektefolk, lyste velsignelsen over dem og leste en rekke bibelske formaninger. En avgift til presten ved v. er kjent fra 1500-tallet under navnet pusefe (s.d.); i praksis har betalingen variert etter lokal sedvane. C.5. no. lov 2-12-7 bestemte at presten kunne motta en frivillig gave ved v.; på landet skulle han ha 32 sk. som betaling. I tillegg skulle brudepar og følge ofre på alteret etter v. I praksis har betaling for v. mange steder vært 2–10 rdlr. (sml. regul. 26/6 1801).

V. kunne i kjøpstedene skje på alle ukedager, men måtte utenom prekendager være avsluttet
innen kl. 11. Skjedde v. under en gudstjeneste, skjedde det i kjøpstedene etter fropreken eller i høymessen før prekenen. På landet skulle vielsen skje i høymessen (Kirkeritualet 1685). Forordn. 12/3 1736 forbød v. på søn- og helligdager i kjøpstedene. I praksis ble disse bestemmelsene håndhevet med lempe. Forordn. 13/3 1683 åpnet adgang til etter kongelig tillatelse å la v. skje i hjemmet, men ordningen er langt eldre. Forordn. 23/5 1800 overdro til amtmennene å gi slik tillatelse. Ulike bestemmelser fra 1670-årene av om at soldater og underoffiserer ikke kunne vies uten tillatelse fra overordnede, bortfalt ved forordn. 26/9 1793. A.B.A.

{{nhl}}