Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800-tallet - Sideversjonshistorikk

Sigurd Rødsten på 22. okt. 2018 kl. 08:19

2018-10-22T08:19:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. okt. 2018 kl. 08:19
Linje 129:		Linje 129:
	Lensmannsutvalget av 18.04.1942, innstilling nr. 1 om snarlig avlastning av lensmennenes gjøremål (Innenriksdept.)		Lensmannsutvalget av 18.04.1942, innstilling nr. 1 om snarlig avlastning av lensmennenes gjøremål (Innenriksdept.)

	~~Gjengivelse~~ av ~~en artikkel~~ av Sigurd Rødsten, i Lensmannsbladet nr. 7/8, nr. 10/11 1982.		En gjengivelse av artikkelen "Lensmennenes gjøremål på 1700 - og 1800 - tallet", av Sigurd Rødsten, i Lensmannsbladet nr. 7/8, nr. 10/11 1982.

	[[Kategori:Lensmenn]]		[[Kategori:Lensmenn]]

Kallrustad: overskrift-formatering

2018-10-22T07:48:20Z

overskrift-formatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. okt. 2018 kl. 07:48
Linje 15:		Linje 15:
	Ved forordning 23.06.1710 het det: «Og bør de i Trondhiem Stift gaae Fisketiende – Tagerne tilhaande; imod at de for deres Umage bekomme ved Tiendebyttet forlods af alle Parter 2 Voger Fisk for hver Jægt, som ungaar i Districtet, og af mindre Fartøi noget mindre» – mens forordning 05.08.1685 i alminnelighet hadde avskaffet lensmennenes sedvane «med at tage ti Voger Fisk forud for sig» av fisketienden. Reskript 02.12.1693 påla lensmennene å oppbevare vekt og mål hos seg, og ved forordning 07.08.1697 fikk de pålegg om å føre tilsyn med vekt og mål hos kremmerne i Nordland – samt å attestere regnskap med bøndene ved årets slutt. De skulle også bidra til å fremme perlefangstens nytte og assistere Kongens inspektør, for fremmede folk og de som bodde ved elvene måtte ikke fiske perleskjell i elvene, het det i forordning 28.05.1718 om perlefangsten i Norge.		Ved forordning 23.06.1710 het det: «Og bør de i Trondhiem Stift gaae Fisketiende – Tagerne tilhaande; imod at de for deres Umage bekomme ved Tiendebyttet forlods af alle Parter 2 Voger Fisk for hver Jægt, som ungaar i Districtet, og af mindre Fartøi noget mindre» – mens forordning 05.08.1685 i alminnelighet hadde avskaffet lensmennenes sedvane «med at tage ti Voger Fisk forud for sig» av fisketienden. Reskript 02.12.1693 påla lensmennene å oppbevare vekt og mål hos seg, og ved forordning 07.08.1697 fikk de pålegg om å føre tilsyn med vekt og mål hos kremmerne i Nordland – samt å attestere regnskap med bøndene ved årets slutt. De skulle også bidra til å fremme perlefangstens nytte og assistere Kongens inspektør, for fremmede folk og de som bodde ved elvene måtte ikke fiske perleskjell i elvene, het det i forordning 28.05.1718 om perlefangsten i Norge.

	~~'''~~Stadig flere oppgaver~~'''~~		== Stadig flere oppgaver ==

	For helligbrøde het del ved forordning 12.03.1735: «Og skal enhver Proprietair ved sine Tienere foranstalte, at Straffen over de Skyldige uden forskiel exeqveres,... saa og Amtmændene og Fogderne i Norge hos Odels Eiere og Bønder paase, at sligt ved Lensmændene i Norge vorder forrettet; ... ». I henhold til reskript 23.08.1737 skulle de anholde fremmede omstreifere og føre dem til grensen, mens unge mannskaper som vil desertere, skulle de i følge reskript 01. og 08.08.1738 holde i midlertidig forvaring, Ryttere, dragoner og soldater som begikk kriminelle handlinger burde de arrestere og utlevere til kommanerende offiser, het det i forordningene 08.07.1690 og 07.03.1749. I Christiania og Oplandene skulle de i følge anordning 12.02.1745 ha tilsyn med at varer som bøndene førte til torvs ikke ble oppkjøpt av forprangere underveis. Fisketilberedningen norden fjells måtte de også ha innseende med etter forordning 12.09.1753, og gjennom en traktat 7/18. oktober 1751 angående grensen mellom Norge og Sverige, ble de sammen med to eller fire lagrettesmenn pålagt å dømme i småsaker mellom lappene. Ved forordning 22.12.1751 ble de i forbindelse med opptakelsen av manntall over konsumsjon og skatter pålagt å gi alle de opplysninger som forlangtes. Forordning om ekstraskatten 23.09.1762 bestemte også at enhver sogneprest med medhjelpere, rodemestere og lensmenn sognevis uoppholdelig skulle utarbeide manntall til ekstraskatten.		For helligbrøde het del ved forordning 12.03.1735: «Og skal enhver Proprietair ved sine Tienere foranstalte, at Straffen over de Skyldige uden forskiel exeqveres,... saa og Amtmændene og Fogderne i Norge hos Odels Eiere og Bønder paase, at sligt ved Lensmændene i Norge vorder forrettet; ... ». I henhold til reskript 23.08.1737 skulle de anholde fremmede omstreifere og føre dem til grensen, mens unge mannskaper som vil desertere, skulle de i følge reskript 01. og 08.08.1738 holde i midlertidig forvaring, Ryttere, dragoner og soldater som begikk kriminelle handlinger burde de arrestere og utlevere til kommanerende offiser, het det i forordningene 08.07.1690 og 07.03.1749. I Christiania og Oplandene skulle de i følge anordning 12.02.1745 ha tilsyn med at varer som bøndene førte til torvs ikke ble oppkjøpt av forprangere underveis. Fisketilberedningen norden fjells måtte de også ha innseende med etter forordning 12.09.1753, og gjennom en traktat 7/18. oktober 1751 angående grensen mellom Norge og Sverige, ble de sammen med to eller fire lagrettesmenn pålagt å dømme i småsaker mellom lappene. Ved forordning 22.12.1751 ble de i forbindelse med opptakelsen av manntall over konsumsjon og skatter pålagt å gi alle de opplysninger som forlangtes. Forordning om ekstraskatten 23.09.1762 bestemte også at enhver sogneprest med medhjelpere, rodemestere og lensmenn sognevis uoppholdelig skulle utarbeide manntall til ekstraskatten.
Linje 53:		Linje 53:
	Mot slutten av hundreåret ble lensmennene etter lov av 28.11.1898 om umyndiggjørelse pålagt å bistå vergemålsretten med undersøkelser som vedrørte begjæringen om umyndiggjørelse mens de som ordens- og etterforskningspoliti ble tillagt ytterligere arbeidskrevende oppgaver gjennom løsgjengerloven som kom 31.05.1900.		Mot slutten av hundreåret ble lensmennene etter lov av 28.11.1898 om umyndiggjørelse pålagt å bistå vergemålsretten med undersøkelser som vedrørte begjæringen om umyndiggjørelse mens de som ordens- og etterforskningspoliti ble tillagt ytterligere arbeidskrevende oppgaver gjennom løsgjengerloven som kom 31.05.1900.

	~~'''~~Utpanting og skatt~~'''~~		== Utpanting og skatt ==

	Det kom til å bli en av lensmennenes viktigste og uunngåeligste forretninger mellom skattetingene å innkreve skatter og avgifter som ikke var blitt innbetalt fogden til forfallstid. Deres første offisielle befatning med denne virksomheten ble behandlet i forordning 31.01.1769, hvor det het at utpanting for restanseskatter skulle forrettes ved «ethvert Steds BondeLehnsmand» og to vederheftige menn oppnevnt av fogden. Hvis derimot fogden ikke fant seg betrygget ved en lensmann, ansås han berettiget til å overdra skatteinndrivelsen til en annen. Lensmennene skulle utpante hos så mange som mulig på en dag, og hvis det utpantede godset ikke ble innløst igjen, skulle de ha ansvaret for det inntil det ble solgt på auksjon som ble kunngjort skyldneren to uker i forveien. Fogden, som var ansvarlig for oppebørslen, skulle påse at «Lensmanden og Mændene aflegge Rigtighed til ham neste Ting efter Udpantingen».		Det kom til å bli en av lensmennenes viktigste og uunngåeligste forretninger mellom skattetingene å innkreve skatter og avgifter som ikke var blitt innbetalt fogden til forfallstid. Deres første offisielle befatning med denne virksomheten ble behandlet i forordning 31.01.1769, hvor det het at utpanting for restanseskatter skulle forrettes ved «ethvert Steds BondeLehnsmand» og to vederheftige menn oppnevnt av fogden. Hvis derimot fogden ikke fant seg betrygget ved en lensmann, ansås han berettiget til å overdra skatteinndrivelsen til en annen. Lensmennene skulle utpante hos så mange som mulig på en dag, og hvis det utpantede godset ikke ble innløst igjen, skulle de ha ansvaret for det inntil det ble solgt på auksjon som ble kunngjort skyldneren to uker i forveien. Fogden, som var ansvarlig for oppebørslen, skulle påse at «Lensmanden og Mændene aflegge Rigtighed til ham neste Ting efter Udpantingen».
Linje 69:		Linje 69:
	Den første regulering av lensmennenes befatning med fogdens tvangsmyndighet synes å ha blitt gitt ved forordning 19.08.1735, som fastslo at de handlet på fogdens ansvar når de avholdt eksekusjoner. Det fremgikk også som en forutsetning i sportelloven av 1830 at de skulle kunne avholde judisielle forretninger som eksekusjon, avsetning, arrest, forbud, sekvestrasjon og relaksasjon for fogden. Først ved byene av 08.09.1842 og 08.05.1869 om små gjeldsforretningers inndrivelse ble det uttrykkelig uttalt at de skulle utføre disse forretningene etter fogdens pålegg. Eksekusjonsprotokollene, som lensmennene kom til å føre, skulle innholde utleggsforretninger som ble avholdt på grunnlag av dom eller kommisjonsforlik. Det er verdt å merke seg i denne sammenheng at de utskrifter som lensmennene tok av protokollene kunne rekvirenten sende sorenskriveren til tinglysing		Den første regulering av lensmennenes befatning med fogdens tvangsmyndighet synes å ha blitt gitt ved forordning 19.08.1735, som fastslo at de handlet på fogdens ansvar når de avholdt eksekusjoner. Det fremgikk også som en forutsetning i sportelloven av 1830 at de skulle kunne avholde judisielle forretninger som eksekusjon, avsetning, arrest, forbud, sekvestrasjon og relaksasjon for fogden. Først ved byene av 08.09.1842 og 08.05.1869 om små gjeldsforretningers inndrivelse ble det uttrykkelig uttalt at de skulle utføre disse forretningene etter fogdens pålegg. Eksekusjonsprotokollene, som lensmennene kom til å føre, skulle innholde utleggsforretninger som ble avholdt på grunnlag av dom eller kommisjonsforlik. Det er verdt å merke seg i denne sammenheng at de utskrifter som lensmennene tok av protokollene kunne rekvirenten sende sorenskriveren til tinglysing

	~~'''~~Auksjoner~~'''~~		== Auksjoner ==

	Sorenskriveren skulle avholde auksjoner – ofte på fogdens rekvisisjon. Med tiden var det likevel lensmennene som ble befullmektiget til på sorenskriverens vegne å styre auksjonene, men det er vanskelig å angi med sikkerhet fra hvilket tidspunkt de ble bragt med på forretningene. Av sportellreglementet 11.06.1788 fremgikk det imidlertid at deres tjeneste undertiden kunne behøves ved avholdelsen av auksjoner så som til kunngjøring og innkreving av auksjonspenger, mens det ved sportelloven av 1830 ble klart forutsatt at auksjoner kunne avholdes av lensmennene på sorenskriverens vegne. Lensmennene stod fra først av i en dobbeltstilling, for de burde samtidig på fogdens vegne være tilstede ved tvangsauksjoner. I henhold til forordning 18.04.1781 skulle de fordre kausjon eller enkle tilslag for dem som ikke kunne anses vederheftige de var som skatteoppkrevere ansvarlige for det utpantede gods som ble auksjonert bort. Siden henla lov av 08.05.1869 til lensmennene å avholde auksjonsforretninger over utlegg som var søkt for bøter eller omkostninger i offentlige saker.		Sorenskriveren skulle avholde auksjoner – ofte på fogdens rekvisisjon. Med tiden var det likevel lensmennene som ble befullmektiget til på sorenskriverens vegne å styre auksjonene, men det er vanskelig å angi med sikkerhet fra hvilket tidspunkt de ble bragt med på forretningene. Av sportellreglementet 11.06.1788 fremgikk det imidlertid at deres tjeneste undertiden kunne behøves ved avholdelsen av auksjoner så som til kunngjøring og innkreving av auksjonspenger, mens det ved sportelloven av 1830 ble klart forutsatt at auksjoner kunne avholdes av lensmennene på sorenskriverens vegne. Lensmennene stod fra først av i en dobbeltstilling, for de burde samtidig på fogdens vegne være tilstede ved tvangsauksjoner. I henhold til forordning 18.04.1781 skulle de fordre kausjon eller enkle tilslag for dem som ikke kunne anses vederheftige de var som skatteoppkrevere ansvarlige for det utpantede gods som ble auksjonert bort. Siden henla lov av 08.05.1869 til lensmennene å avholde auksjonsforretninger over utlegg som var søkt for bøter eller omkostninger i offentlige saker.
Linje 81:		Linje 81:
	Boet etter avdøde underoffiserer, ryttere eller dragoner skulle lensmennene i følge forordning 30.04.1692 sammen med fire andre bønder registrere og forsegle. Ellers fremgikk det av reglement for rettens betjenter som kom 24.02.1708 at sorenskriveren sammen med lensmennene skulle administrere og forrette alle skifter. Flere bud fra autoritetene grep etter hvert regulerende inn. Først et reskript 11.11.1735, som stadfestet at «Lensmændene paa Skrifterne maae nyde det Samme som Loven tillægger Vurderingsmændene – nemlig 16 Sk. om Dagen» – syntes å overlate til dem selvstendig å kunne avholde skifteregistreringer. Deretter ble det i sportelreglementet av 1762 forutsatt at deres tjenester både kunne behøves og forlanges ved registreringer mens det i reskript 14.07.1769 for Nordlands amt og forordning 20.08.1778 for Finmarkens amt het at de skulle registrere, forsegle og hensette under forvaring det som var av betydelig innbo for så å tilstille sorenskriveren den beskrevne registreringsforretning. Av innholdet i sportelreglementet av 1788 og 1830 fremgikk det likeså at lensmennene skulle kunne avholde forefallende skifteregistreringer hvis sorenskriveren ønsket det.		Boet etter avdøde underoffiserer, ryttere eller dragoner skulle lensmennene i følge forordning 30.04.1692 sammen med fire andre bønder registrere og forsegle. Ellers fremgikk det av reglement for rettens betjenter som kom 24.02.1708 at sorenskriveren sammen med lensmennene skulle administrere og forrette alle skifter. Flere bud fra autoritetene grep etter hvert regulerende inn. Først et reskript 11.11.1735, som stadfestet at «Lensmændene paa Skrifterne maae nyde det Samme som Loven tillægger Vurderingsmændene – nemlig 16 Sk. om Dagen» – syntes å overlate til dem selvstendig å kunne avholde skifteregistreringer. Deretter ble det i sportelreglementet av 1762 forutsatt at deres tjenester både kunne behøves og forlanges ved registreringer mens det i reskript 14.07.1769 for Nordlands amt og forordning 20.08.1778 for Finmarkens amt het at de skulle registrere, forsegle og hensette under forvaring det som var av betydelig innbo for så å tilstille sorenskriveren den beskrevne registreringsforretning. Av innholdet i sportelreglementet av 1788 og 1830 fremgikk det likeså at lensmennene skulle kunne avholde forefallende skifteregistreringer hvis sorenskriveren ønsket det.

	~~'''~~Forholdet til sorenskriveren~~'''~~		== Forholdet til sorenskriveren ==

	Gjennom flere skrivelser måtte justisdepartementet gi svar på uklarheter som oppstod i forholdet mellom sorenskriveren og lensmenn. Ved skrivelse 07.10.1839 til Bratsberg amt angående en meningsforskjell mellom en sorenskriver og lensmann, antok departementet at det i henhold til lovgivningen var lensmennenes plikt å avholde skifteregistreringen på sorenskriverens vegne når denne forlangte det. Det viste seg imidlertid at registreringsforretningene ikke alltid ble tilfredsstillende protokollert hos sorenskriveren – nemlig «hva der kan sees paa flere Steder at være Tilfældet, at Registreringsforretningene i Concept vedlegges Skifterne uden at protocolleres». For hvert tinging burde det derfor, stod det i sirkulære 30.10.1845, autoriseres registreringsprotokoller. Med fare for at det ville forekomme dobbeltføring av forretningene, henstillet departementet ved skrivelse 07.11 året etter til sorenskriverne ikke nødvendigvis å innføre registreringsforretningene in extenso i sine protokoller. Reglene om formell protokollasjon var likevel ikke blitt satt til side. Skrivelse 08.05.1850 stadfestet at lensmennene når de avholdte skifteregistreringer, alene gjorde det i egenskap av privat fullmektig for sorenskriveren. Derfor ga departementet en sorenskriver medhold i at han kunne kreve lensmennenes registreringsprotokoller utlevert – til dette var det utvilsomt hjemmel i lovgivningen. Hvis sorenskriveren ikke hadde registreringsprotokollene i sin besittelse, ville det være vanskelig å etterkomme plikten til på forlangende å «meddele» utskrifter. Men så lenge sorenskriveren på sin side ikke pliktet å benytte lensmannen som fullmektig, skulle registreringsprotokollene heller ikke autoriseres for disse alene, men for den fullmektig som sorenskriveren hadde til hjelper. Lov 14.05.1872 ga endringer. Når sorenskriveren ikke selv eller ved dommerfullmektig avholdt skifteregistreringer, var lensmennene både forpliktet og berettiget til å avholde disse på sorenskriverens vegne.		Gjennom flere skrivelser måtte justisdepartementet gi svar på uklarheter som oppstod i forholdet mellom sorenskriveren og lensmenn. Ved skrivelse 07.10.1839 til Bratsberg amt angående en meningsforskjell mellom en sorenskriver og lensmann, antok departementet at det i henhold til lovgivningen var lensmennenes plikt å avholde skifteregistreringen på sorenskriverens vegne når denne forlangte det. Det viste seg imidlertid at registreringsforretningene ikke alltid ble tilfredsstillende protokollert hos sorenskriveren – nemlig «hva der kan sees paa flere Steder at være Tilfældet, at Registreringsforretningene i Concept vedlegges Skifterne uden at protocolleres». For hvert tinging burde det derfor, stod det i sirkulære 30.10.1845, autoriseres registreringsprotokoller. Med fare for at det ville forekomme dobbeltføring av forretningene, henstillet departementet ved skrivelse 07.11 året etter til sorenskriverne ikke nødvendigvis å innføre registreringsforretningene in extenso i sine protokoller. Reglene om formell protokollasjon var likevel ikke blitt satt til side. Skrivelse 08.05.1850 stadfestet at lensmennene når de avholdte skifteregistreringer, alene gjorde det i egenskap av privat fullmektig for sorenskriveren. Derfor ga departementet en sorenskriver medhold i at han kunne kreve lensmennenes registreringsprotokoller utlevert – til dette var det utvilsomt hjemmel i lovgivningen. Hvis sorenskriveren ikke hadde registreringsprotokollene i sin besittelse, ville det være vanskelig å etterkomme plikten til på forlangende å «meddele» utskrifter. Men så lenge sorenskriveren på sin side ikke pliktet å benytte lensmannen som fullmektig, skulle registreringsprotokollene heller ikke autoriseres for disse alene, men for den fullmektig som sorenskriveren hadde til hjelper. Lov 14.05.1872 ga endringer. Når sorenskriveren ikke selv eller ved dommerfullmektig avholdt skifteregistreringer, var lensmennene både forpliktet og berettiget til å avholde disse på sorenskriverens vegne.
Linje 103:		Linje 103:
	Stort sett skulle lensmennene alene eller sammen med to utvalgte taksasjonsmenn avholde taksasjoner «i Mangel af mindelig Overeenskomst». Ved lov 28.07.1824 om vanns ledning over annen manns grunn, ble de sammen med to taksasjonsmenn pålagt å avholde besiktelse på åstedet. I 1851 ga den nye husmannsloven lensmennene i oppdrag å bestemme godtgjørelse ved skjønn, hvor det gjaldt fravikelse av en plass og partene ikke kunne forenes. Og så videre – skjønnsforretninger i henhold til lov om veivesenet av 1851, lov om jernbaner av 1854, lov om avgivelse av grunn til anlegg av telegraflinjer av 1854, lov om jords fredning av 1860, lov om skogvesenet av 1863, lov om landslod av 1863, lov om fredning av laks og ørret av 1866, lov om smittsomme sykdommer blant husdyr av 1866, hvalloven av 1869, lov om visse bruksrettigheter av 1874, utskiftningsloven av 1882, naboloven av 1887, vassdragsloven av 1887, landsskoleloven av 1889, utrederloven av 1891, havneloven av 1894, lov om skytebaner av 1897 og endelig jaktloven av 1899. Etter 1850 begynte enkelte lensmenn å ta i bruk særskilte protokoller, i hvilke de foruten valg på forlikskommissærer innførte avholdte skjønnsforretninger i henhold till lov av 28.07.1824, lov av 15.09.1851 om veivesenet og lov av 24.09.1851 om husmannsvesenet. Etter hvert kom protokollene, som det ikke alltid ble sendt utskrift av til annen myndighet, også til å inneholde andre skjønns- og takstforretninger, utkastelsesforretninger og undersøkelsesforretninger.		Stort sett skulle lensmennene alene eller sammen med to utvalgte taksasjonsmenn avholde taksasjoner «i Mangel af mindelig Overeenskomst». Ved lov 28.07.1824 om vanns ledning over annen manns grunn, ble de sammen med to taksasjonsmenn pålagt å avholde besiktelse på åstedet. I 1851 ga den nye husmannsloven lensmennene i oppdrag å bestemme godtgjørelse ved skjønn, hvor det gjaldt fravikelse av en plass og partene ikke kunne forenes. Og så videre – skjønnsforretninger i henhold til lov om veivesenet av 1851, lov om jernbaner av 1854, lov om avgivelse av grunn til anlegg av telegraflinjer av 1854, lov om jords fredning av 1860, lov om skogvesenet av 1863, lov om landslod av 1863, lov om fredning av laks og ørret av 1866, lov om smittsomme sykdommer blant husdyr av 1866, hvalloven av 1869, lov om visse bruksrettigheter av 1874, utskiftningsloven av 1882, naboloven av 1887, vassdragsloven av 1887, landsskoleloven av 1889, utrederloven av 1891, havneloven av 1894, lov om skytebaner av 1897 og endelig jaktloven av 1899. Etter 1850 begynte enkelte lensmenn å ta i bruk særskilte protokoller, i hvilke de foruten valg på forlikskommissærer innførte avholdte skjønnsforretninger i henhold till lov av 28.07.1824, lov av 15.09.1851 om veivesenet og lov av 24.09.1851 om husmannsvesenet. Etter hvert kom protokollene, som det ikke alltid ble sendt utskrift av til annen myndighet, også til å inneholde andre skjønns- og takstforretninger, utkastelsesforretninger og undersøkelsesforretninger.

	~~'''~~Kilder og litteratur~~'''~~		== Kilder og litteratur ==

	Justisdep. 2. siv. ktr., Pakke (C 73). oppgaver over skyss- og diettgodtgjørelser, 1853-1914.		Justisdep. 2. siv. ktr., Pakke (C 73). oppgaver over skyss- og diettgodtgjørelser, 1853-1914.

Kallrustad: Kallrustad flyttet siden Lensmennenes gjøremål på 1700 - og 1800 - tallet til Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800-tallet

2018-10-22T07:45:59Z

Kallrustad flyttet siden Lensmennenes gjøremål på 1700 - og 1800 - tallet til Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800-tallet

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 22. okt. 2018 kl. 07:45
(Ingen forskjell)

Kallrustad: formateringsstart

2018-10-22T07:45:43Z

formateringsstart

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. okt. 2018 kl. 07:45
Linje 1:		Linje 1:
	[[Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800 - tallet]]		'''[[Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800-tallet]]'''

	Lensmennenes betydningsfulle stilling i lokaladministrasjonen er – i motsetning til amtmannens, fogdens og sorenskriverens – i liten grad blitt belyst av historikere. I denne artikkelen gis det en detaljert fremstilling av hvilke forvaltningsmessige oppgaver som gradvis er blitt overført til lensmannen.		[[Lensmann\|Lensmennenes]] betydningsfulle stilling i lokaladministrasjonen er – i motsetning til amtmannens, fogdens og sorenskriverens – i liten grad blitt belyst av historikere. I denne artikkelen gis det en detaljert fremstilling av hvilke forvaltningsmessige oppgaver som gradvis er blitt overført til lensmannen.

	Lensmennenes virksomhetsområde er med tiden blitt betydelig utvidet. Etter 1660 ble de etter hvert både fogdens og sorenskriverens medhjelpere – i såvel administrative som rettslige anliggender – og opptrådte enten på deres vegne eller med en viss selvstendig myndighet. Særlig ble deres kompetanse som rettsbetjenter gradvis utvidet. I tillegg fikk de befatning med forvaltningsgrener som ikke hørte inn under fogden og sorenskriveren. Under amtmannen og generalveimesteren ble de pålagt det spesielle veitilsyn mens – de i militære anliggender bare fikk mindre ordenspolitioppgaver inntil vernepliktsloven av 1857 også åpnet adgang for formannsskapene til å velge dem inn som medlemmer i distriktskommisjonene. Kommunale oppgaver ble de tildelt som medlemmer av fattigkommisjonene – de tidligere bygde- og skolekommisjonene. I videste forstand ble lensmennene således pliktige til, på en eller annen måte, å yte sine foresatte bistand i nesten alle forhold som hørte inn under lokaladministrasjonen. Det er derfor blitt vanskelig positivt å kunne angi omfanget av deres samlede offentlige virksomhet.		Lensmennenes virksomhetsområde er med tiden blitt betydelig utvidet. Etter 1660 ble de etter hvert både fogdens og sorenskriverens medhjelpere – i såvel administrative som rettslige anliggender – og opptrådte enten på deres vegne eller med en viss selvstendig myndighet. Særlig ble deres kompetanse som rettsbetjenter gradvis utvidet. I tillegg fikk de befatning med forvaltningsgrener som ikke hørte inn under fogden og sorenskriveren. Under amtmannen og generalveimesteren ble de pålagt det spesielle veitilsyn mens – de i militære anliggender bare fikk mindre ordenspolitioppgaver inntil vernepliktsloven av 1857 også åpnet adgang for formannsskapene til å velge dem inn som medlemmer i distriktskommisjonene. Kommunale oppgaver ble de tildelt som medlemmer av fattigkommisjonene – de tidligere bygde- og skolekommisjonene. I videste forstand ble lensmennene således pliktige til, på en eller annen måte, å yte sine foresatte bistand i nesten alle forhold som hørte inn under lokaladministrasjonen. Det er derfor blitt vanskelig positivt å kunne angi omfanget av deres samlede offentlige virksomhet.
Linje 130:		Linje 130:

	Gjengivelse av en artikkel av Sigurd Rødsten, i Lensmannsbladet nr. 7/8, nr. 10/11 1982.		Gjengivelse av en artikkel av Sigurd Rødsten, i Lensmannsbladet nr. 7/8, nr. 10/11 1982.

			[[Kategori:Lensmenn]]

Sigurd Rødsten på 19. okt. 2018 kl. 15:17

2018-10-19T15:17:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. okt. 2018 kl. 15:17
Linje 65:		Linje 65:
	Ved lov av 21.07.1894 om delvis omordning av det sivile embetsverk ble fogdembetene opphevet, og gjøremålene som lå under disse ble spesialisert og fordelt fagmessig. De nye amtskassererne overtok oppebørselsforretningene og lovens § 5 bestemte at all skatteinnkreving og annen innfordring i landdistriktene skulle foregå under amtskassereren ved lensmannene «eller dem der i deres sted antages». Den direkte skatteinnkreving på landet ble således overført til lensmennene. Forskrifter for regnskapsførselen ble utformet ved kongelig resolusjon 24.09.1898. Lensmennene ble her pålagt å føre kassajournal, konto- og mellomregnskapsbok og kontobalansebok. De forskjellige innfordringer som hørte inn under lensmennene skulle blant annet være: gårdskatter, statsskatt, statskassens utestående fordringer, brannkontingent, bøter, kirkedepartementets fonds, diverse innfordringer, likvisasjons- og utbetalingskonti og tilbakemeldte skatter.		Ved lov av 21.07.1894 om delvis omordning av det sivile embetsverk ble fogdembetene opphevet, og gjøremålene som lå under disse ble spesialisert og fordelt fagmessig. De nye amtskassererne overtok oppebørselsforretningene og lovens § 5 bestemte at all skatteinnkreving og annen innfordring i landdistriktene skulle foregå under amtskassereren ved lensmannene «eller dem der i deres sted antages». Den direkte skatteinnkreving på landet ble således overført til lensmennene. Forskrifter for regnskapsførselen ble utformet ved kongelig resolusjon 24.09.1898. Lensmennene ble her pålagt å føre kassajournal, konto- og mellomregnskapsbok og kontobalansebok. De forskjellige innfordringer som hørte inn under lensmennene skulle blant annet være: gårdskatter, statsskatt, statskassens utestående fordringer, brannkontingent, bøter, kirkedepartementets fonds, diverse innfordringer, likvisasjons- og utbetalingskonti og tilbakemeldte skatter.

	Lensmennene ansås pliktige til å forestå inndrivelsen av oppfostringsbidrag. Lov av 01.08.1821 sa blant annet at overøvrigheten kunne foranstalte bidrag inndrevet ved utpantning, og i skrivelse fra Justisdepartementet 18.01.1844 ble det også antatt at lensmennene skulle sørge for «Realisationen af Effecter, der ere udlagte for skyldigt Opfostringsbidrag, saavelsom det Videre, der maatte være fornødent for at vedkommende kan erholde Bidraget». I henhold til lov 06.06.~~1963~~ om fattigvesenet på landet, skulle reglene fra 1821 og en tilleggslov 15.09.1851 også kunne anvendes på dem som unndro seg å sørge for sin families underhold og derved falt fattigvesenet til byrde.		Lensmennene ansås pliktige til å forestå inndrivelsen av oppfostringsbidrag. Lov av 01.08.1821 sa blant annet at overøvrigheten kunne foranstalte bidrag inndrevet ved utpantning, og i skrivelse fra Justisdepartementet 18.01.1844 ble det også antatt at lensmennene skulle sørge for «Realisationen af Effecter, der ere udlagte for skyldigt Opfostringsbidrag, saavelsom det Videre, der maatte være fornødent for at vedkommende kan erholde Bidraget». I henhold til lov 06.06.1863 om fattigvesenet på landet, skulle reglene fra 1821 og en tilleggslov 15.09.1851 også kunne anvendes på dem som unndro seg å sørge for sin families underhold og derved falt fattigvesenet til byrde.

	Den første regulering av lensmennenes befatning med fogdens tvangsmyndighet synes å ha blitt gitt ved forordning 19.08.1735, som fastslo at de handlet på fogdens ansvar når de avholdt eksekusjoner. Det fremgikk også som en forutsetning i sportelloven av 1830 at de skulle kunne avholde judisielle forretninger som eksekusjon, avsetning, arrest, forbud, sekvestrasjon og relaksasjon for fogden. Først ved byene av 08.09.1842 og 08.05.1869 om små gjeldsforretningers inndrivelse ble det uttrykkelig uttalt at de skulle utføre disse forretningene etter fogdens pålegg. Eksekusjonsprotokollene, som lensmennene kom til å føre, skulle innholde utleggsforretninger som ble avholdt på grunnlag av dom eller kommisjonsforlik. Det er verdt å merke seg i denne sammenheng at de utskrifter som lensmennene tok av protokollene kunne rekvirenten sende sorenskriveren til tinglysing		Den første regulering av lensmennenes befatning med fogdens tvangsmyndighet synes å ha blitt gitt ved forordning 19.08.1735, som fastslo at de handlet på fogdens ansvar når de avholdt eksekusjoner. Det fremgikk også som en forutsetning i sportelloven av 1830 at de skulle kunne avholde judisielle forretninger som eksekusjon, avsetning, arrest, forbud, sekvestrasjon og relaksasjon for fogden. Først ved byene av 08.09.1842 og 08.05.1869 om små gjeldsforretningers inndrivelse ble det uttrykkelig uttalt at de skulle utføre disse forretningene etter fogdens pålegg. Eksekusjonsprotokollene, som lensmennene kom til å føre, skulle innholde utleggsforretninger som ble avholdt på grunnlag av dom eller kommisjonsforlik. Det er verdt å merke seg i denne sammenheng at de utskrifter som lensmennene tok av protokollene kunne rekvirenten sende sorenskriveren til tinglysing

Sigurd Rødsten på 19. okt. 2018 kl. 14:19

2018-10-19T14:19:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. okt. 2018 kl. 14:19
Linje 41:		Linje 41:
	Lov av 06.03.1869 om tilvirkning om stempling av spillekort bestemte at tilvirkning skulle anmeldes til politiet som også til enhver tid skulle ha adgang til spillkortfabrikken i kontrolløyemed.		Lov av 06.03.1869 om tilvirkning om stempling av spillekort bestemte at tilvirkning skulle anmeldes til politiet som også til enhver tid skulle ha adgang til spillkortfabrikken i kontrolløyemed.

	Lov av 03.05.1871 påla politiet å gi tillatelse til innførsel, transport og bruk m.v. av nitroglyserin, dynamitt eller krutt, samt å føre kontroll med handel og bruk av ildsfarlige stoffer.		Lov av 03.05.1871 påla politiet å gi tillatelse til innførsel, transport og bruk m.v. av nitroglyserin, dynamitt eller krutt, samt å føre kontroll med handel og bruk av ildsfarlige stoffer

	Både sportelloven i 1830 og den nyere skyss- og diettloven av 03.06.1874 innrømmet lensmennene diettgodtgjørelse når de var tilstede som oppsynsbetjenter ved de større fiskerier. Sistnevnte lov la også grunnlaget for flere resolusjoner om fiskerioppsynet i 1870-årene, blant annet kongelig resolusjon 26.08.1876 om fiskeriene i Finnmark og kongelig resolusjon 09.02.1878 som omhandlet vårsildefisket i Stavanger og Søndre Bergenhus amter. Avholdelse av konserter og dramatiske forestillinger skulle i henhold til lov av 02.05.1875 anmeldes til stedets politi, som også kunne gi tillatelse til å holde offentlige forestillinger.		Både sportelloven i 1830 og den nyere skyss- og diettloven av 03.06.1874 innrømmet lensmennene diettgodtgjørelse når de var tilstede som oppsynsbetjenter ved de større fiskerier. Sistnevnte lov la også grunnlaget for flere resolusjoner om fiskerioppsynet i 1870-årene, blant annet kongelig resolusjon 26.08.1876 om fiskeriene i Finnmark og kongelig resolusjon 09.02.1878 som omhandlet vårsildefisket i Stavanger og Søndre Bergenhus amter. Avholdelse av konserter og dramatiske forestillinger skulle i henhold til lov av 02.05.1875 anmeldes til stedets politi, som også kunne gi tillatelse til å holde offentlige forestillinger.
Linje 76:		Linje 76:

	Det kunne oppstå andre uklarheter omkring lensmennenes status ved auksjonsforretningene. Ved auksjoner over utpantede effekter vedrørende bøter og omkostninger i offentlige saker, kunne det såes tvil om de samtidig kunne forrette som fullmektig både for rekvirenten, fogden og sorenskriveren. En skrivelse fra justisdepartementet til Bratsberg amt 03.06.1869 fremholdt her at det på bakgrunn av lov 08.05.1869 ikke var noe avgjørende som talte imot at de forente begge de omhandlede funksjoner. Lov om auksjonsvesenet 17.06.1669, som omhandlet frivillige og offentlig auksjoner, gjorde det i tillegg klart at lensmenn samtidig kunne være inkassator når de avholdt slike auksjoner – dog skulle utskrifter og utdrag av auksjonene da bekreftes av sorenskriveren. I følge loven kunne de forlange å avholde frivillige auksjoner, samtidig som det ble åpnet adgang for dem med bemyndigelse av amtmannen til å la auksjonene avholdes ved fullmektig. Når de dessuten, i medhold av bestemmelsene i loven, avholdte auksjoner over fast eiendom, skulle de utferdige auksjonsskjøte. Sirkulære 30.10.1845 og skrivelse 08.05.1850 foreskrev bruken av nødvendige protokoller for auksjonsforretningene, og påla lensmennene å innlevere disse til sorenskriveren hvis denne hadde behov for det. Fra protokollene skulle det kunne tas utskrifter til utstedelse av blant annet hjemmelsdokumenter – auksjonsskjøter – for øvrig det eneste sted hvorfra kjøperen kunne få dette.		Det kunne oppstå andre uklarheter omkring lensmennenes status ved auksjonsforretningene. Ved auksjoner over utpantede effekter vedrørende bøter og omkostninger i offentlige saker, kunne det såes tvil om de samtidig kunne forrette som fullmektig både for rekvirenten, fogden og sorenskriveren. En skrivelse fra justisdepartementet til Bratsberg amt 03.06.1869 fremholdt her at det på bakgrunn av lov 08.05.1869 ikke var noe avgjørende som talte imot at de forente begge de omhandlede funksjoner. Lov om auksjonsvesenet 17.06.1669, som omhandlet frivillige og offentlig auksjoner, gjorde det i tillegg klart at lensmenn samtidig kunne være inkassator når de avholdt slike auksjoner – dog skulle utskrifter og utdrag av auksjonene da bekreftes av sorenskriveren. I følge loven kunne de forlange å avholde frivillige auksjoner, samtidig som det ble åpnet adgang for dem med bemyndigelse av amtmannen til å la auksjonene avholdes ved fullmektig. Når de dessuten, i medhold av bestemmelsene i loven, avholdte auksjoner over fast eiendom, skulle de utferdige auksjonsskjøte. Sirkulære 30.10.1845 og skrivelse 08.05.1850 foreskrev bruken av nødvendige protokoller for auksjonsforretningene, og påla lensmennene å innlevere disse til sorenskriveren hvis denne hadde behov for det. Fra protokollene skulle det kunne tas utskrifter til utstedelse av blant annet hjemmelsdokumenter – auksjonsskjøter – for øvrig det eneste sted hvorfra kjøperen kunne få dette.


	Tidligere var almuen forpliktet til å anmelde dødsfall til sorenskriveren, mens lensmennene på sin side trolig hadde en generell forpliktelse til å anmelde dødsfall de ble gjort kjent med. I hvert fall nevner en instruks fra desember 1760 for lensmennene i Totens prestegjeld at de, så snart de «fornemmer noget Dødsfald», skulle underrette sorenskriveren. Reskript 14.07.1769 for Nordlands amt og forordning 30.08.1778 for Finmarkens amt bestemte imidlertid at lensmennene i disse amtene først skulle varsles ved dødsfall – for Nordlands vedkommende bare i de tilfelle hvor sorenskriveren ikke bodde i nærheten. Ved kansellisirkulære 01.12.1812 ble bestemmelsene gjort gjeldende for hele landet, samtidig som lensmennene ble pålagt å utstede vedkommende attest om dødsfallsanmeldelsen til forevisning for presten. I tillegg skulle de «uopholdelig» og senest innen 14 dager innberette dødsfallet til skifteforvalteren. Sirkulæret henstillet videre til prestene ved slutten av hvert kvartal å tilstille sorenskriveren «Fortegnelse over de i Menigheden efter Lensmandens Attester forefaldne Dødsfald». Dødsanmeldelsesprotokoller, som enkelte lensmenn begynte å føre mot slutten av 1800-tallet, kom sorenskriveren til å få månedlige utskrifter av – med opplysninger om når vedkommende var født, bosted, dødsdato, arvinger – og summarisk angivelse av formuesforhold. Opplysningene i dødsfallsmeldingene dannet kort sagt grunnlaget for om det skulle avholdes offentlig skifte.		Tidligere var almuen forpliktet til å anmelde dødsfall til sorenskriveren, mens lensmennene på sin side trolig hadde en generell forpliktelse til å anmelde dødsfall de ble gjort kjent med. I hvert fall nevner en instruks fra desember 1760 for lensmennene i Totens prestegjeld at de, så snart de «fornemmer noget Dødsfald», skulle underrette sorenskriveren. Reskript 14.07.1769 for Nordlands amt og forordning 30.08.1778 for Finmarkens amt bestemte imidlertid at lensmennene i disse amtene først skulle varsles ved dødsfall – for Nordlands vedkommende bare i de tilfelle hvor sorenskriveren ikke bodde i nærheten. Ved kansellisirkulære 01.12.1812 ble bestemmelsene gjort gjeldende for hele landet, samtidig som lensmennene ble pålagt å utstede vedkommende attest om dødsfallsanmeldelsen til forevisning for presten. I tillegg skulle de «uopholdelig» og senest innen 14 dager innberette dødsfallet til skifteforvalteren. Sirkulæret henstillet videre til prestene ved slutten av hvert kvartal å tilstille sorenskriveren «Fortegnelse over de i Menigheden efter Lensmandens Attester forefaldne Dødsfald». Dødsanmeldelsesprotokoller, som enkelte lensmenn begynte å føre mot slutten av 1800-tallet, kom sorenskriveren til å få månedlige utskrifter av – med opplysninger om når vedkommende var født, bosted, dødsdato, arvinger – og summarisk angivelse av formuesforhold. Opplysningene i dødsfallsmeldingene dannet kort sagt grunnlaget for om det skulle avholdes offentlig skifte.

Sigurd Rødsten på 19. okt. 2018 kl. 14:02

2018-10-19T14:02:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. okt. 2018 kl. 14:02
Linje 1:		Linje 1:
	[[Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800 - tallet]]		[[Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800 - tallet]]

	Lensmennenes betydningsfulle stilling i lokaladministrasjonen er – i motsetning til amtmannens, fogdens og sorenskriverens – i liten grad blitt belyst av historikere. I denne artikkelen ~~gir arkivregistrator ved Statsarkivet i Oslo, Sigurd Rødsten,~~ en detaljert fremstilling av hvilke forvaltningsmessige oppgaver som gradvis er blitt overført til lensmannen.		Lensmennenes betydningsfulle stilling i lokaladministrasjonen er – i motsetning til amtmannens, fogdens og sorenskriverens – i liten grad blitt belyst av historikere. I denne artikkelen gis det en detaljert fremstilling av hvilke forvaltningsmessige oppgaver som gradvis er blitt overført til lensmannen.

	Lensmennenes virksomhetsområde er med tiden blitt betydelig utvidet. Etter 1660 ble de etter hvert både fogdens og sorenskriverens medhjelpere – i såvel administrative som rettslige anliggender – og opptrådte enten på deres vegne eller med en viss selvstendig myndighet. Særlig ble deres kompetanse som rettsbetjenter gradvis utvidet. I tillegg fikk de befatning med forvaltningsgrener som ikke hørte inn under fogden og sorenskriveren. Under amtmannen og generalveimesteren ble de pålagt det spesielle veitilsyn mens – de i militære anliggender bare fikk mindre ordenspolitioppgaver inntil vernepliktsloven av 1857 også åpnet adgang for formannsskapene til å velge dem inn som medlemmer i distriktskommisjonene. Kommunale oppgaver ble de tildelt som medlemmer av fattigkommisjonene – de tidligere bygde- og skolekommisjonene. I videste forstand ble lensmennene således pliktige til, på en eller annen måte, å yte sine foresatte bistand i nesten alle forhold som hørte inn under lokaladministrasjonen. Det er derfor blitt vanskelig positivt å kunne angi omfanget av deres samlede offentlige virksomhet.		Lensmennenes virksomhetsområde er med tiden blitt betydelig utvidet. Etter 1660 ble de etter hvert både fogdens og sorenskriverens medhjelpere – i såvel administrative som rettslige anliggender – og opptrådte enten på deres vegne eller med en viss selvstendig myndighet. Særlig ble deres kompetanse som rettsbetjenter gradvis utvidet. I tillegg fikk de befatning med forvaltningsgrener som ikke hørte inn under fogden og sorenskriveren. Under amtmannen og generalveimesteren ble de pålagt det spesielle veitilsyn mens – de i militære anliggender bare fikk mindre ordenspolitioppgaver inntil vernepliktsloven av 1857 også åpnet adgang for formannsskapene til å velge dem inn som medlemmer i distriktskommisjonene. Kommunale oppgaver ble de tildelt som medlemmer av fattigkommisjonene – de tidligere bygde- og skolekommisjonene. I videste forstand ble lensmennene således pliktige til, på en eller annen måte, å yte sine foresatte bistand i nesten alle forhold som hørte inn under lokaladministrasjonen. Det er derfor blitt vanskelig positivt å kunne angi omfanget av deres samlede offentlige virksomhet.

Sigurd Rødsten på 18. okt. 2018 kl. 11:08

2018-10-18T11:08:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2018 kl. 11:08
Linje 127:		Linje 127:

	Storth.forhandl. 1938, 2, sth.prp. nr. 1, tillegg nr. 17.		Storth.forhandl. 1938, 2, sth.prp. nr. 1, tillegg nr. 17.
	Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.
	Lensmannsutvalget av 18.04.1942, innstilling nr. 1 om snarlig avlastning av lensmennenes gjøremål (Innenriksdept.)		Lensmannsutvalget av 18.04.1942, innstilling nr. 1 om snarlig avlastning av lensmennenes gjøremål (Innenriksdept.)

			Gjengivelse av en artikkel av Sigurd Rødsten, i Lensmannsbladet nr. 7/8, nr. 10/11 1982.

Sigurd Rødsten på 18. okt. 2018 kl. 10:57

2018-10-18T10:57:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2018 kl. 10:57
Linje 127:		Linje 127:

	Storth.forhandl. 1938, 2, sth.prp. nr. 1, tillegg nr. 17.		Storth.forhandl. 1938, 2, sth.prp. nr. 1, tillegg nr. 17.
			Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.Artikkel av Sigurd Rødsten i Lensmannsbladet nr, 7/8, 10/11 1982.
	Lensmannsutvalget av 18.04.1942, innstilling nr. 1 om snarlig avlastning av lensmennenes gjøremål (Innenriksdept.)		Lensmannsutvalget av 18.04.1942, innstilling nr. 1 om snarlig avlastning av lensmennenes gjøremål (Innenriksdept.)

Sigurd Rødsten på 18. okt. 2018 kl. 10:52

2018-10-18T10:52:24Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2018 kl. 10:52
Linje 104:		Linje 104:
	Stort sett skulle lensmennene alene eller sammen med to utvalgte taksasjonsmenn avholde taksasjoner «i Mangel af mindelig Overeenskomst». Ved lov 28.07.1824 om vanns ledning over annen manns grunn, ble de sammen med to taksasjonsmenn pålagt å avholde besiktelse på åstedet. I 1851 ga den nye husmannsloven lensmennene i oppdrag å bestemme godtgjørelse ved skjønn, hvor det gjaldt fravikelse av en plass og partene ikke kunne forenes. Og så videre – skjønnsforretninger i henhold til lov om veivesenet av 1851, lov om jernbaner av 1854, lov om avgivelse av grunn til anlegg av telegraflinjer av 1854, lov om jords fredning av 1860, lov om skogvesenet av 1863, lov om landslod av 1863, lov om fredning av laks og ørret av 1866, lov om smittsomme sykdommer blant husdyr av 1866, hvalloven av 1869, lov om visse bruksrettigheter av 1874, utskiftningsloven av 1882, naboloven av 1887, vassdragsloven av 1887, landsskoleloven av 1889, utrederloven av 1891, havneloven av 1894, lov om skytebaner av 1897 og endelig jaktloven av 1899. Etter 1850 begynte enkelte lensmenn å ta i bruk særskilte protokoller, i hvilke de foruten valg på forlikskommissærer innførte avholdte skjønnsforretninger i henhold till lov av 28.07.1824, lov av 15.09.1851 om veivesenet og lov av 24.09.1851 om husmannsvesenet. Etter hvert kom protokollene, som det ikke alltid ble sendt utskrift av til annen myndighet, også til å inneholde andre skjønns- og takstforretninger, utkastelsesforretninger og undersøkelsesforretninger.		Stort sett skulle lensmennene alene eller sammen med to utvalgte taksasjonsmenn avholde taksasjoner «i Mangel af mindelig Overeenskomst». Ved lov 28.07.1824 om vanns ledning over annen manns grunn, ble de sammen med to taksasjonsmenn pålagt å avholde besiktelse på åstedet. I 1851 ga den nye husmannsloven lensmennene i oppdrag å bestemme godtgjørelse ved skjønn, hvor det gjaldt fravikelse av en plass og partene ikke kunne forenes. Og så videre – skjønnsforretninger i henhold til lov om veivesenet av 1851, lov om jernbaner av 1854, lov om avgivelse av grunn til anlegg av telegraflinjer av 1854, lov om jords fredning av 1860, lov om skogvesenet av 1863, lov om landslod av 1863, lov om fredning av laks og ørret av 1866, lov om smittsomme sykdommer blant husdyr av 1866, hvalloven av 1869, lov om visse bruksrettigheter av 1874, utskiftningsloven av 1882, naboloven av 1887, vassdragsloven av 1887, landsskoleloven av 1889, utrederloven av 1891, havneloven av 1894, lov om skytebaner av 1897 og endelig jaktloven av 1899. Etter 1850 begynte enkelte lensmenn å ta i bruk særskilte protokoller, i hvilke de foruten valg på forlikskommissærer innførte avholdte skjønnsforretninger i henhold till lov av 28.07.1824, lov av 15.09.1851 om veivesenet og lov av 24.09.1851 om husmannsvesenet. Etter hvert kom protokollene, som det ikke alltid ble sendt utskrift av til annen myndighet, også til å inneholde andre skjønns- og takstforretninger, utkastelsesforretninger og undersøkelsesforretninger.

	'''Kilder og litteratur'''~~'''Fet tekst''':~~		'''Kilder og litteratur'''

	Justisdep. 2. siv. ktr., Pakke (C 73). oppgaver over skyss- og diettgodtgjørelser, 1853-1914.		Justisdep. 2. siv. ktr., Pakke (C 73). oppgaver over skyss- og diettgodtgjørelser, 1853-1914.