Ljåsmiing i Tinn - Sideversjonshistorikk

Ola Alsvik: Satt inn lenke

2022-04-22T11:42:23Z

Satt inn lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. apr. 2022 kl. 11:42
Linje 4:		Linje 4:
	== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? ==		== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? ==
	{{thumb\|Ljåsmeden Dyre Vaa Tinn.JPG\|«Ljåsmeden», minnesmerke i Tinn Austbygd over bygdas ljåsmeder, utført av [[Dyre Vaa]] (1946)\|Stig Rune Pedersen (2021)}}		{{thumb\|Ljåsmeden Dyre Vaa Tinn.JPG\|«Ljåsmeden», minnesmerke i Tinn Austbygd over bygdas ljåsmeder, utført av [[Dyre Vaa]] (1946)\|Stig Rune Pedersen (2021)}}
	Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.		Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en [[Historiske forklaringer\|enstrenget forklaring]] på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.

	Den første endringa hadde sammenheng med at det ble enkel og rimelig tilgang på [[slipestein\|slipesteiner]] i Norge på overgangen til 1800-tallet.<ref>Espelund 2006: s. 8.</ref> Når slipesteinene kom på markedet, begynte gradvis en overgang fra de tradisjonelle tynnslejåene til moderne slipeljåer. Tynnsleljåene hadde ikke egg av herdet stål, men ble framstilt av homogent [[stangjern]] fra jernverkene. Emnet til en tynnsleljå ble først grovt formet ut i smia. Så ble det avkjølt og hamret skarpt på en ambolt. Til slutt ble eggen kvesset med slipekniv og bryne. Verken kunnskapene eller utstyret som krevdes, var komplisert. Sjølve prosessen med å smi en ljå fra grunnen av var likevel et så krevende og erfaringsbasert arbeid, at det stort sett ble utført av bygdesmeder, hevder historikeren [[Kåre Olav Solhjell]].<ref>Solhjell 2000: s. 206.</ref> Når hver eneste gard likevel måtte ha ei smie, så var det fordi tynnsleljåen var så myk at den måtte tynnes og hamres ut på nytt hver gang den var blitt brukt. En slipeljå ble i motsetning til dette framstilt ved at stangjernet ble brettet rundt et innlegg av stål og deretter utsmidd, herdet, anløpt og slipt på en slipestein. Dette var en betydelig mer komplisert prosess enn å framstille en tynnsleljå. De spesialiserte kunnskapene, erfaringene og utstyret som krevdes, gjorde derfor at smedyrket ble mer profesjonalisert.<ref>Espelund 2006: s. 5f.</ref>		Den første endringa hadde sammenheng med at det ble enkel og rimelig tilgang på [[slipestein\|slipesteiner]] i Norge på overgangen til 1800-tallet.<ref>Espelund 2006: s. 8.</ref> Når slipesteinene kom på markedet, begynte gradvis en overgang fra de tradisjonelle tynnslejåene til moderne slipeljåer. Tynnsleljåene hadde ikke egg av herdet stål, men ble framstilt av homogent [[stangjern]] fra jernverkene. Emnet til en tynnsleljå ble først grovt formet ut i smia. Så ble det avkjølt og hamret skarpt på en ambolt. Til slutt ble eggen kvesset med slipekniv og bryne. Verken kunnskapene eller utstyret som krevdes, var komplisert. Sjølve prosessen med å smi en ljå fra grunnen av var likevel et så krevende og erfaringsbasert arbeid, at det stort sett ble utført av bygdesmeder, hevder historikeren [[Kåre Olav Solhjell]].<ref>Solhjell 2000: s. 206.</ref> Når hver eneste gard likevel måtte ha ei smie, så var det fordi tynnsleljåen var så myk at den måtte tynnes og hamres ut på nytt hver gang den var blitt brukt. En slipeljå ble i motsetning til dette framstilt ved at stangjernet ble brettet rundt et innlegg av stål og deretter utsmidd, herdet, anløpt og slipt på en slipestein. Dette var en betydelig mer komplisert prosess enn å framstille en tynnsleljå. De spesialiserte kunnskapene, erfaringene og utstyret som krevdes, gjorde derfor at smedyrket ble mer profesjonalisert.<ref>Espelund 2006: s. 5f.</ref>

Stigrp: setter inn fotograf

2022-02-26T15:05:20Z

setter inn fotograf

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. feb. 2022 kl. 15:05
Linje 3:		Linje 3:

	== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? ==		== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? ==
	{{thumb\|Ljåsmeden Dyre Vaa Tinn.JPG\|«Ljåsmeden», minnesmerke i Tinn Austbygd over bygdas ljåsmeder, utført av [[Dyre Vaa]] (1946)}}		{{thumb\|Ljåsmeden Dyre Vaa Tinn.JPG\|«Ljåsmeden», minnesmerke i Tinn Austbygd over bygdas ljåsmeder, utført av [[Dyre Vaa]] (1946)\|Stig Rune Pedersen (2021)}}
	Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.		Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.

PaulVIF på 13. feb. 2022 kl. 18:17

2022-02-13T18:17:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. feb. 2022 kl. 18:17
Linje 6:		Linje 6:
	Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.		Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.

	Den første endringa hadde sammenheng med at det ble enkel og rimelig tilgang på [[slipestein\|slipesteiner]] i Norge på overgangen til 1800-tallet.<ref>Espelund 2006: s. 8.</ref> Når slipesteinene kom på markedet, begynte gradvis en overgang fra de tradisjonelle tynnslejåene til moderne slipeljåer. Tynnsleljåene hadde ikke egg av herdet stål, men ble framstilt av homogent stangjern fra jernverkene. Emnet til en tynnsleljå ble først grovt formet ut i smia. Så ble det avkjølt og hamret skarpt på en ambolt. Til slutt ble eggen kvesset med slipekniv og bryne. Verken kunnskapene eller utstyret som krevdes, var komplisert. Sjølve prosessen med å smi en ljå fra grunnen av var likevel et så krevende og erfaringsbasert arbeid, at det stort sett ble utført av bygdesmeder, hevder historikeren [[Kåre Olav Solhjell]].<ref>Solhjell 2000: s. 206.</ref> Når hver eneste gard likevel måtte ha ei smie, så var det fordi tynnsleljåen var så myk at den måtte tynnes og hamres ut på nytt hver gang den var blitt brukt. En slipeljå ble i motsetning til dette framstilt ved at stangjernet ble brettet rundt et innlegg av stål og deretter utsmidd, herdet, anløpt og slipt på en slipestein. Dette var en betydelig mer komplisert prosess enn å framstille en tynnsleljå. De spesialiserte kunnskapene, erfaringene og utstyret som krevdes, gjorde derfor at smedyrket ble mer profesjonalisert.<ref>Espelund 2006: s. 5f.</ref>		Den første endringa hadde sammenheng med at det ble enkel og rimelig tilgang på [[slipestein\|slipesteiner]] i Norge på overgangen til 1800-tallet.<ref>Espelund 2006: s. 8.</ref> Når slipesteinene kom på markedet, begynte gradvis en overgang fra de tradisjonelle tynnslejåene til moderne slipeljåer. Tynnsleljåene hadde ikke egg av herdet stål, men ble framstilt av homogent [[stangjern]] fra jernverkene. Emnet til en tynnsleljå ble først grovt formet ut i smia. Så ble det avkjølt og hamret skarpt på en ambolt. Til slutt ble eggen kvesset med slipekniv og bryne. Verken kunnskapene eller utstyret som krevdes, var komplisert. Sjølve prosessen med å smi en ljå fra grunnen av var likevel et så krevende og erfaringsbasert arbeid, at det stort sett ble utført av bygdesmeder, hevder historikeren [[Kåre Olav Solhjell]].<ref>Solhjell 2000: s. 206.</ref> Når hver eneste gard likevel måtte ha ei smie, så var det fordi tynnsleljåen var så myk at den måtte tynnes og hamres ut på nytt hver gang den var blitt brukt. En slipeljå ble i motsetning til dette framstilt ved at stangjernet ble brettet rundt et innlegg av stål og deretter utsmidd, herdet, anløpt og slipt på en slipestein. Dette var en betydelig mer komplisert prosess enn å framstille en tynnsleljå. De spesialiserte kunnskapene, erfaringene og utstyret som krevdes, gjorde derfor at smedyrket ble mer profesjonalisert.<ref>Espelund 2006: s. 5f.</ref>

	== Ulike forklaringsmomenter ==		== Ulike forklaringsmomenter ==

Stigrp: /* Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? */

2021-10-31T14:53:55Z

Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn?

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. okt. 2021 kl. 14:53
Linje 3:		Linje 3:

	== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? ==		== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? ==
	{{thumb\|Ljåsmeden Dyre Vaa Tinn.JPG\|~~"Ljåsmeden"~~, minnesmerke i Tinn Austbygd over bygdas ljåsmeder, utført av [[Dyre Vaa]] (1946)}}		{{thumb\|Ljåsmeden Dyre Vaa Tinn.JPG\|«Ljåsmeden», minnesmerke i Tinn Austbygd over bygdas ljåsmeder, utført av [[Dyre Vaa]] (1946)}}
	Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.		Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.

Stigrp: /* Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? */ Illustrasjon

2021-10-31T14:53:01Z

Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn?: Illustrasjon

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. okt. 2021 kl. 14:53
Linje 3:		Linje 3:

	== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? ==		== Hvorfor ble ljåsmiing så viktig i Tinn? ==
			{{thumb\|Ljåsmeden Dyre Vaa Tinn.JPG\|"Ljåsmeden", minnesmerke i Tinn Austbygd over bygdas ljåsmeder, utført av [[Dyre Vaa]] (1946)}}
	Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.		Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å gi en enstrenget forklaring på hvorfor Tinn utviklet seg til et sentrum for ljåsmiing i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet fantes det i regelen ei smie på hver eneste gard i hele Norge. Slik hadde det vært i mange hundre år, og slik fortsatte det å være i alle fall fram til begynnelsen av 1900-tallet, ifølge landbrukshistorikeren [[Sigvald Hasund]].<ref>Hasund 1997: s. 64f.</ref> I første halvdel av 1800-tallet skjedde det imidlertid noen viktige endringer, som la grunnlaget for at smiing ble et mer spesialisert og profesjonalisert håndverk.

Ola Alsvik: Ref. Bokhylla

2019-06-04T07:54:58Z

Ref. Bokhylla

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jun. 2019 kl. 07:54
Linje 82:		Linje 82:
	*Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', 1965.		*Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', 1965.
	*Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013082205043}}		*Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013082205043}}
	*Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, ''Hovin-soga'', Hovin bygdeboknemnd 1987.		*Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, ''Hovin-soga'', Hovin bygdeboknemnd 1987. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018022807004}}
	*Solhjell, Kåre Olav, ''Hol i hundre år''. Historia om Hol i Hallingdal på 1900-tallet, bind I, Hol kommune 2000. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008102100036}}.		*Solhjell, Kåre Olav, ''Hol i hundre år''. Historia om Hol i Hallingdal på 1900-tallet, bind I, Hol kommune 2000. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008102100036}}.
	*Tobiassen, Anna Helene, ''Smeden i eldre tid'', Universitetsforlaget 1981.		*Tobiassen, Anna Helene, ''Smeden i eldre tid'', Universitetsforlaget 1981. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2007062704009}}

	[[Kategori:Industri og handverk]]		[[Kategori:Industri og handverk]]

Ola Alsvik: Bokylla - ref.

2019-06-04T07:37:51Z

Bokylla - ref.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jun. 2019 kl. 07:37
Linje 75:		Linje 75:
	== Litteratur ==		== Litteratur ==
	*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band I, Rjukan 1926. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2010053106107}}		*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band I, Rjukan 1926. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2010053106107}}
	*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band II, Nytt opplag, Kragerø 1953.		*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band II, Nytt opplag, Kragerø 1953. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2015042306015}}
	*Espelund, Arne, ''Ljåsmiing, ljåslått og bruk av slipestein/bryne i tid og rom'', Særtrykk fra Forum for kunnskapshistorie, nr. 5/2006, NTNU.		*Espelund, Arne, ''Ljåsmiing, ljåslått og bruk av slipestein/bryne i tid og rom'', Særtrykk fra Forum for kunnskapshistorie, nr. 5/2006, NTNU.
	*Fæhn, Tore og Sigmund Holte, ''Tinndølsmeden gjennom 200 år'', Buen kulturverkstad 1987. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2015042408176}}.		*Fæhn, Tore og Sigmund Holte, ''Tinndølsmeden gjennom 200 år'', Buen kulturverkstad 1987. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2015042408176}}.

Ola Alsvik: Bokylla - ref.

2019-06-04T07:32:22Z

Bokylla - ref.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jun. 2019 kl. 07:32
Linje 74:		Linje 74:

	== Litteratur ==		== Litteratur ==
	*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band I, Rjukan 1926.		*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band I, Rjukan 1926. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2010053106107}}
	*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band II, Nytt opplag, Kragerø 1953.		*Einung, Halvor H., ''Tinn soga'', band II, Nytt opplag, Kragerø 1953.
	*Espelund, Arne, ''Ljåsmiing, ljåslått og bruk av slipestein/bryne i tid og rom'', Særtrykk fra Forum for kunnskapshistorie, nr. 5/2006, NTNU.		*Espelund, Arne, ''Ljåsmiing, ljåslått og bruk av slipestein/bryne i tid og rom'', Særtrykk fra Forum for kunnskapshistorie, nr. 5/2006, NTNU.

Ola Alsvik: Bokylla - ref.

2019-06-04T07:26:06Z

Bokylla - ref.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jun. 2019 kl. 07:26
Linje 81:		Linje 81:
	*Kjeldstadli, Knut, ''Fortida er ikke hva den en gang var''. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo 1992. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2007112704039}}.		*Kjeldstadli, Knut, ''Fortida er ikke hva den en gang var''. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo 1992. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2007112704039}}.
	*Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', 1965.		*Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', 1965.
	*Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985.		*Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013082205043}}
	*Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, ''Hovin-soga'', Hovin bygdeboknemnd 1987.		*Sauro, Herbjørn K., Ole Godtfred Rue og Olav H. Urdal, ''Hovin-soga'', Hovin bygdeboknemnd 1987.
	*Solhjell, Kåre Olav, ''Hol i hundre år''. Historia om Hol i Hallingdal på 1900-tallet, bind I, Hol kommune 2000. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008102100036}}.		*Solhjell, Kåre Olav, ''Hol i hundre år''. Historia om Hol i Hallingdal på 1900-tallet, bind I, Hol kommune 2000. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008102100036}}.

Ola Alsvik: Bokylla - ref.

2019-06-04T07:17:39Z

Bokylla - ref.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jun. 2019 kl. 07:17
Linje 79:		Linje 79:
	*Fæhn, Tore og Sigmund Holte, ''Tinndølsmeden gjennom 200 år'', Buen kulturverkstad 1987. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2015042408176}}.		*Fæhn, Tore og Sigmund Holte, ''Tinndølsmeden gjennom 200 år'', Buen kulturverkstad 1987. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2015042408176}}.
	*Hasund, Sigvald, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', nr. 18/1997.		*Hasund, Sigvald, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', nr. 18/1997.
	*Kjeldstadli, Knut, ''Fortida er ikke hva den en gang var''. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo 1992.		*Kjeldstadli, Knut, ''Fortida er ikke hva den en gang var''. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo 1992. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2007112704039}}.
	*Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', 1965.		*Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», i ''Årbok for Telemark'', 1965.
	*Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985.		*Pryser, Tore, ''Norsk historie 1800-1870''. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1985.