Lokalhistoriewiki:Hovedside/Ukas artikkel 2012-12 - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Tilbakestilte endring av Egil Øygard (samtale · blokker) til siste versjon av Aslak Kittelsen

2021-03-26T07:43:30Z

Tilbakestilte endring av Egil Øygard (samtale · blokker) til siste versjon av Aslak Kittelsen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. mar. 2021 kl. 07:43
Linje 1:		Linje 1:
	{{:Gulskogen gård (Drammen)}}''[[Gulskogen gård (Drammen)\|Les mer...]]		{{:Gulskogen gård (Drammen)}}''[[Gulskogen gård (Drammen)\|Les mer...]]
	~~Det begynte med bondegården Søndre Skaugen, på folkemunne kalt ”Gulskaugen”.~~

	Landskapet langs Drammenselva har gjennomgått forvandling gjennom de siste to hundre år: Over jordbrukslandets brede åkre og enger bredte treforedlingsfabrikkene sine svære murstenskolosser med høye piper oppover langs elvebredden. Utover 1900-tallet kom verkstedsindustrien og utallige småbedrifter etter, og i dag har postindustrialismens lagerbygg tilpassets varetransportens logistikk. I ytterkanten av disse forandringer ligger fortsatt Gulskogen gård, park, hus og jorder nesten uberørt som en slags målestokk vi kan lese forandringene mot. Nesten så lang kom industrien..

	I årene omkring 1800 var Gulskogen et av byens mest påkostede landsteder, og det var langt i fra det eneste. Mens de fleste andre anlegg enten er forsvunnet og spist opp av byutvidelser, eksisterer fortsatt Gulskogen.

	Det begynte med bondegården Søndre Skaugen, på folkemunne kalt ”Gulskaugen”. Velstående byborgere hadde gjerne gårder nær byen i kikkerten, om de skulle dukke opp i markedet. Da Skaugens oppsitter havnet i fengsel, hvor han døde, ble gården lagt ut til auksjon. De som gjorde en gode handel i 1793 var Strømsøs rikeste unge par, 25 åringene Peter Nicolai Arbo og hustru Anne Cathrine Ekteparet ArboFotograf: Drammens museumCollett. Arvingen til handelshuset ”Johannes Arbo & Søn” drev stort i sagbruksdrift, trelasthandel og skipsfart fra bygården på Strømsø. I løpet av de følgende årene gjennomgikk Gulskogen gården en total forvandling: Det var fortsatt en gård, med alle uthus, men innhusene ble helt ombygget og fornyet. Den tidligere eierens sønner som hadde odelsrett ble effektivt hektet av etter første runde med kostbare byggearbeider. Om de nå tenkte å innløse gården på sin odel måtte de betale for investeringene, noe de bare kunne se langt etter. Med odelsrett som sikkerhet sto det unge eierparet nå fritt kunne forme anlegget slik de lystet. Københavnerarkitekten Christian Staalberg som hadde slått seg ned i Drammen fikk oppdraget, og bebyggelsen gjenoppsto som en moderne landvilla med to sidefløyer. Det var ikke bygget som bolighus, men nærmest som et festlokale beregnet som selskapelighet. Enga mellom veien og elvebredden ble ofret og omdannet til en stor landskapspark innrettet etter moderne europeisk mote. Anne Cathrine og Peter Nicolai var selskapsløver, og da var med å grunnlegge det første teater i Drammen. Gulskogen ble etter engelsk modell et anlegg for ”house parties”: Navnet henspeilte på at hus og have skulle fungere sammen, etter siste mote, som et helhetlig ”rom” for uformell selskapelighet i bekvem avstand til byens gjennomsiktige sosiale liv.

	Den laftede hovedbygningens bordkledning oppviste samtidens moderne klassiske utsmykning med pilastre (flate søyler) og profilert listverk. Det skulle ligne mur, selv om alle jo visste det bare var tre. En romslig trappehall midt i huset åpnet opp til selskapsrom til hver side i begge etasjer der gjestene etter eget behag kunne oppsøke. Vekk var det stive festbordets tilknappede kjedsomhet med høflighetsfraser og bordtaler. Naturlige omgangsformer var nå tingen. Gjennom store skyvevinduer (sash-windows) av engelsk modell, så man rett ut til haven og blomsterprakten. Planter ble også introdusert innendørs. Den ene sidefløyen der gartneren bodde inneholdt et stort veksthus der planter ble satt inn om vinteren. Skillet mellom ute og inne ble liksom oppløst, og da selskapet etter måltid og samvær i de luksuriøse stuene, huiende kunne toge ut i parken, så var det for å leke hyrder og dansende hyrdinner inne blant hekker og blomsterrabatter. Fester holdt ute i det grønne ble kalt ”al fresco”. Parken var anlagt som et slags ”mytologisk” landskap som skulle fremkalle stemninger og erindringer. Man kunne begi seg ut på den lange runden gjennom labyrinten og gjennom de lange lindealleen, eller ferdes i ”naturlig” skog hvor trærne var plantet i symmetriske grupper. I parken kunne man også gjøre ensomme vandringer, og alleen var ramme for den ”gode samtale”.

	Mange slike lystgårder eller landvillaer bredte seg på begge sider av Drammenselva og utover i det fruktbare landskapet i Lier og mot Skoger. Få av dem hadde imponerende bygninger, men var utstyrt med hus i det format omgitt av små velstelte haver. Noen hadde mer omfangsrike bygninger og store parker slik som Hotvet, Fløia, Kobbervik, Frydenhaug, for å nevne noen. Gulskogen tilhørte denne lystgårdenes elitedivisjon. Ekteparet Arbo rådet over bygården på Strømsø, noen byløkker og storgården Nordre Solum i Skoger. Hver av disse hadde sin funksjon. Solum var også innredet for selskapelighet, men denne gården var familiens matauk med mange kyr på båsen.

	Gjennom 200 år har også Gulskogen forandret karakter. For Anne Cathrine og Peter Nicolai Arbo fortsatte festen i København og flyttet dit alt i 1804. De kjøpte store eiendommer og trådte inn i det danske formuende borgerskap. Gulskogen ble nå lite brukt til det formålet den var tiltenkt. Da familiens fattige etterkommere etter hvert bosatte seg her, endret bruken av gården seg. Mens overlærer ved latinskolen i Drammen, Christian Frederik og hustru Marie Christiane Arbo var bosatt her, var Gulskogen først og fremt et hjem og en gård. Utenfor gjerdet endret verden seg. Industrien bygget på naboeiendommen. Men bak plankegjerdet levde fortiden og tilknytningen til Danmark. Huset og den stadig mer overgrodde parken ble et privat område lukket for utenforstående. Ved at en ugift kvinne i hvert slektsledd fikk stå som eier, ble gården holdt innen familien Arbo, helt til gården med sitt bevarte interiør ble omdannet til museum i 1973. Men prosessen med å skape et musealt ”hjem” var begynt alt omkring 1900.

Egil Øygard: Lagt til side fra historieboka.no

2021-03-26T07:42:25Z

Lagt til side fra historieboka.no

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. mar. 2021 kl. 07:42
Linje 1:		Linje 1:
	{{:Gulskogen gård (Drammen)}}''[[Gulskogen gård (Drammen)\|Les mer...]]		{{:Gulskogen gård (Drammen)}}''[[Gulskogen gård (Drammen)\|Les mer...]]
			Det begynte med bondegården Søndre Skaugen, på folkemunne kalt ”Gulskaugen”.

			Landskapet langs Drammenselva har gjennomgått forvandling gjennom de siste to hundre år: Over jordbrukslandets brede åkre og enger bredte treforedlingsfabrikkene sine svære murstenskolosser med høye piper oppover langs elvebredden. Utover 1900-tallet kom verkstedsindustrien og utallige småbedrifter etter, og i dag har postindustrialismens lagerbygg tilpassets varetransportens logistikk. I ytterkanten av disse forandringer ligger fortsatt Gulskogen gård, park, hus og jorder nesten uberørt som en slags målestokk vi kan lese forandringene mot. Nesten så lang kom industrien..

			I årene omkring 1800 var Gulskogen et av byens mest påkostede landsteder, og det var langt i fra det eneste. Mens de fleste andre anlegg enten er forsvunnet og spist opp av byutvidelser, eksisterer fortsatt Gulskogen.

			Det begynte med bondegården Søndre Skaugen, på folkemunne kalt ”Gulskaugen”. Velstående byborgere hadde gjerne gårder nær byen i kikkerten, om de skulle dukke opp i markedet. Da Skaugens oppsitter havnet i fengsel, hvor han døde, ble gården lagt ut til auksjon. De som gjorde en gode handel i 1793 var Strømsøs rikeste unge par, 25 åringene Peter Nicolai Arbo og hustru Anne Cathrine Ekteparet ArboFotograf: Drammens museumCollett. Arvingen til handelshuset ”Johannes Arbo & Søn” drev stort i sagbruksdrift, trelasthandel og skipsfart fra bygården på Strømsø. I løpet av de følgende årene gjennomgikk Gulskogen gården en total forvandling: Det var fortsatt en gård, med alle uthus, men innhusene ble helt ombygget og fornyet. Den tidligere eierens sønner som hadde odelsrett ble effektivt hektet av etter første runde med kostbare byggearbeider. Om de nå tenkte å innløse gården på sin odel måtte de betale for investeringene, noe de bare kunne se langt etter. Med odelsrett som sikkerhet sto det unge eierparet nå fritt kunne forme anlegget slik de lystet. Københavnerarkitekten Christian Staalberg som hadde slått seg ned i Drammen fikk oppdraget, og bebyggelsen gjenoppsto som en moderne landvilla med to sidefløyer. Det var ikke bygget som bolighus, men nærmest som et festlokale beregnet som selskapelighet. Enga mellom veien og elvebredden ble ofret og omdannet til en stor landskapspark innrettet etter moderne europeisk mote. Anne Cathrine og Peter Nicolai var selskapsløver, og da var med å grunnlegge det første teater i Drammen. Gulskogen ble etter engelsk modell et anlegg for ”house parties”: Navnet henspeilte på at hus og have skulle fungere sammen, etter siste mote, som et helhetlig ”rom” for uformell selskapelighet i bekvem avstand til byens gjennomsiktige sosiale liv.

			Den laftede hovedbygningens bordkledning oppviste samtidens moderne klassiske utsmykning med pilastre (flate søyler) og profilert listverk. Det skulle ligne mur, selv om alle jo visste det bare var tre. En romslig trappehall midt i huset åpnet opp til selskapsrom til hver side i begge etasjer der gjestene etter eget behag kunne oppsøke. Vekk var det stive festbordets tilknappede kjedsomhet med høflighetsfraser og bordtaler. Naturlige omgangsformer var nå tingen. Gjennom store skyvevinduer (sash-windows) av engelsk modell, så man rett ut til haven og blomsterprakten. Planter ble også introdusert innendørs. Den ene sidefløyen der gartneren bodde inneholdt et stort veksthus der planter ble satt inn om vinteren. Skillet mellom ute og inne ble liksom oppløst, og da selskapet etter måltid og samvær i de luksuriøse stuene, huiende kunne toge ut i parken, så var det for å leke hyrder og dansende hyrdinner inne blant hekker og blomsterrabatter. Fester holdt ute i det grønne ble kalt ”al fresco”. Parken var anlagt som et slags ”mytologisk” landskap som skulle fremkalle stemninger og erindringer. Man kunne begi seg ut på den lange runden gjennom labyrinten og gjennom de lange lindealleen, eller ferdes i ”naturlig” skog hvor trærne var plantet i symmetriske grupper. I parken kunne man også gjøre ensomme vandringer, og alleen var ramme for den ”gode samtale”.

			Mange slike lystgårder eller landvillaer bredte seg på begge sider av Drammenselva og utover i det fruktbare landskapet i Lier og mot Skoger. Få av dem hadde imponerende bygninger, men var utstyrt med hus i det format omgitt av små velstelte haver. Noen hadde mer omfangsrike bygninger og store parker slik som Hotvet, Fløia, Kobbervik, Frydenhaug, for å nevne noen. Gulskogen tilhørte denne lystgårdenes elitedivisjon. Ekteparet Arbo rådet over bygården på Strømsø, noen byløkker og storgården Nordre Solum i Skoger. Hver av disse hadde sin funksjon. Solum var også innredet for selskapelighet, men denne gården var familiens matauk med mange kyr på båsen.

			Gjennom 200 år har også Gulskogen forandret karakter. For Anne Cathrine og Peter Nicolai Arbo fortsatte festen i København og flyttet dit alt i 1804. De kjøpte store eiendommer og trådte inn i det danske formuende borgerskap. Gulskogen ble nå lite brukt til det formålet den var tiltenkt. Da familiens fattige etterkommere etter hvert bosatte seg her, endret bruken av gården seg. Mens overlærer ved latinskolen i Drammen, Christian Frederik og hustru Marie Christiane Arbo var bosatt her, var Gulskogen først og fremt et hjem og en gård. Utenfor gjerdet endret verden seg. Industrien bygget på naboeiendommen. Men bak plankegjerdet levde fortiden og tilknytningen til Danmark. Huset og den stadig mer overgrodde parken ble et privat område lukket for utenforstående. Ved at en ugift kvinne i hvert slektsledd fikk stå som eier, ble gården holdt innen familien Arbo, helt til gården med sitt bevarte interiør ble omdannet til museum i 1973. Men prosessen med å skape et musealt ”hjem” var begynt alt omkring 1900.

Aslak Kittelsen: oppr

2012-03-19T08:49:16Z

oppr

Ny side

{{:Gulskogen gård (Drammen)}}''[[Gulskogen gård (Drammen)|Les mer...]]