Magdalenahjemmet (Kristiania) - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 18. aug. 2022 kl. 08:17

2022-08-18T08:17:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. aug. 2022 kl. 08:17
Linje 3:		Linje 3:
	[[Magdalenahjem]] er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes også blant annet i [[Bergen]] (1879–1925) og [[Trondheim]] (1868–1920).		[[Magdalenahjem]] er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes også blant annet i [[Bergen]] (1879–1925) og [[Trondheim]] (1868–1920).

	Initiativtaker til institusjonen i [[Kristiania]] var den filantropiske og gudstro lærerinnen [[Karen Thormodsæter (f. 1834)\|Karen Olsen]] fra [[Trøgstad kommune\|Trøgstad]], som på denne tiden arbeidet ved [[Eugenia stiftelse]]. Hun fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann (muligens Marie Lindemann ved Eugenia stiftelse) og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for såkalte falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk først under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere. Karen Olsen var bestyrerinne de første fire årene, fram til hun giftet seg med [[Arne Thormodsæter (f. 1834)\|Arne Thormodsæter]], bestyrer ved [[Det Ankerske Waisenhus]].		Initiativtaker til institusjonen i [[Kristiania]] var den filantropiske og gudstro lærerinnen [[Karen Thormodsæter (f. 1834)\|Karen Olsen]] fra [[Trøgstad kommune\|Trøgstad]], som på denne tiden arbeidet ved [[Eugenia stiftelse]]. Hun fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch (1788–1863)\|Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann (muligens Marie Lindemann ved Eugenia stiftelse) og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for såkalte falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk først under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere. Karen Olsen var bestyrerinne de første fire årene, fram til hun giftet seg med [[Arne Thormodsæter (f. 1834)\|Arne Thormodsæter]], bestyrer ved [[Det Ankerske Waisenhus]].

	De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.		De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.

Marianne Wiig: kilde

2021-08-16T09:25:35Z

kilde

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. aug. 2021 kl. 09:25
Linje 24:		Linje 24:
	[[Kategori:Bærum kommune]]		[[Kategori:Bærum kommune]]
	{{bm}}{{mk}}		{{bm}}{{mk}}
			* Solum, Joachim: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-30115 "Fra Faldne Kvinder til Dyktige Piger..." : En studie av redningshjem for prostituerte kvinner i andre halvdel av det nittende århundre.]'' Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2011.

Marianne Wiig: lenke til bestyrerinne + litt red.

2021-08-16T09:20:06Z

lenke til bestyrerinne + litt red.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. aug. 2021 kl. 09:20
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Magdalenahjemmet (Kristiania)\|Magdalenahjemmet]]''' i [[Kristiania]] var en sosial institusjon fra midten av 1800-tallet som først lå i Kristiania, og ved århundreskiftet flyttet til Vestre Bærum. Virksomheten skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjon, eller som sto i fare for å falle ut i denne virksomheten.		'''[[Magdalenahjemmet (Kristiania)\|Magdalenahjemmet]]''' i [[Kristiania]] var en sosial institusjon fra midten av 1800-tallet som først lå i Kristiania, og ved århundreskiftet flyttet til Vestre Bærum. Virksomheten skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjon, eller som sto i fare for å falle ut i denne virksomheten.

	Magdalenahjem er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925)~~, i~~ [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], hvor initiativtaker var den filantropisk og gudstro lærerinnen Karen Olsen (senere gift Thormodsæther) som unnfanget ideen om å redde «falne» piker fra et syndefullt liv, spesielt å holde dem unna prostitusjon.		[[Magdalenahjem]] er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes også blant annet i [[Bergen]] (1879–1925) og [[Trondheim]] (1868–1920).

	Karen Olsen fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for såkalte falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk ~~første~~ under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere ~~og med~~ Karen Olsen ~~som~~ bestyrerinne. De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.		Initiativtaker til institusjonen i [[Kristiania]] var den filantropiske og gudstro lærerinnen [[Karen Thormodsæter (f. 1834)\|Karen Olsen]] fra [[Trøgstad kommune\|Trøgstad]], som på denne tiden arbeidet ved [[Eugenia stiftelse]]. Hun fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann (muligens Marie Lindemann ved Eugenia stiftelse) og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for såkalte falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk først under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere. Karen Olsen var bestyrerinne de første fire årene, fram til hun giftet seg med [[Arne Thormodsæter (f. 1834)\|Arne Thormodsæter]], bestyrer ved [[Det Ankerske Waisenhus]].

			De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.

	Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)\|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der fram til 1899, da [[Kristianiakrakket]] endte den heltiske byggeboomen i byen. Men da konjunkturene i 1898 var på sitt høyeste, hadde stiftelsen fått et bud på 220 000 kroner for eiendommen som etter [[Oslos_byutvidelser\|byutvidelsene]] lå innenfor bygrensen. Stiftelsen valgte å selge, og kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)\|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] for 79 000 kronerog innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3 000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet/Magdalenaasylet til «kvinnehjemmet» var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.		Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)\|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der fram til 1899, da [[Kristianiakrakket]] endte den heltiske byggeboomen i byen. Men da konjunkturene i 1898 var på sitt høyeste, hadde stiftelsen fått et bud på 220 000 kroner for eiendommen som etter [[Oslos_byutvidelser\|byutvidelsene]] lå innenfor bygrensen. Stiftelsen valgte å selge, og kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)\|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] for 79 000 kronerog innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3 000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet/Magdalenaasylet til «kvinnehjemmet» var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.

Cnyborg på 29. mai 2020 kl. 06:25

2020-05-29T06:25:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. mai 2020 kl. 06:25
Linje 21:		Linje 21:
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:Bærum kommune]]		[[Kategori:Bærum kommune]]
	{{bm}}		{{bm}}{{mk}}

PaulVIF på 20. okt. 2017 kl. 08:50

2017-10-20T08:50:31Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. okt. 2017 kl. 08:50
Linje 1:		Linje 1:
	'''[Magdalenahjemmet (Kristiania)\|Magdalenahjemmet]]''' i [[Kristiania]] var en sosial institusjon fra midten av 1800-tallet som først lå i Kristiania, og ved århundreskiftet flyttet til Vestre Bærum. Virksomheten skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjon, eller som sto i fare for å falle ut i denne virksomheten.		'''[[Magdalenahjemmet (Kristiania)\|Magdalenahjemmet]]''' i [[Kristiania]] var en sosial institusjon fra midten av 1800-tallet som først lå i Kristiania, og ved århundreskiftet flyttet til Vestre Bærum. Virksomheten skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjon, eller som sto i fare for å falle ut i denne virksomheten.

	Magdalenahjem er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925), i [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], hvor initiativtaker var den filantropisk og gudstro lærerinnen Karen Olsen (senere gift Thormodsæther) som unnfanget ideen om å redde «falne» piker fra et syndefullt liv, spesielt å holde dem unna prostitusjon.		Magdalenahjem er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925), i [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], hvor initiativtaker var den filantropisk og gudstro lærerinnen Karen Olsen (senere gift Thormodsæther) som unnfanget ideen om å redde «falne» piker fra et syndefullt liv, spesielt å holde dem unna prostitusjon.

PaulVIF på 20. okt. 2017 kl. 08:50

2017-10-20T08:50:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. okt. 2017 kl. 08:50
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Magdalenahjemmet\|~~Magdalenahjem~~]]''' er en ~~betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne»~~ og ~~«løsaktige»~~ kvinner, ~~det vil si kvinner~~ som ~~ble ansett~~ for å ~~være moralsk forkomne~~.		'''[Magdalenahjemmet (Kristiania)\|Magdalenahjemmet]]''' i [[Kristiania]] var en sosial institusjon fra midten av 1800-tallet som først lå i Kristiania, og ved århundreskiftet flyttet til Vestre Bærum. Virksomheten skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjon, eller som sto i fare for å falle ut i denne virksomheten.

	Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925), i [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], hvor initiativtaker var den filantropisk og gudstro lærerinnen Karen Olsen (senere gift Thormodsæther) som unnfanget ideen om å redde «falne» piker fra et syndefullt liv, spesielt å holde dem unna prostitusjon.		Magdalenahjem er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925), i [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], hvor initiativtaker var den filantropisk og gudstro lærerinnen Karen Olsen (senere gift Thormodsæther) som unnfanget ideen om å redde «falne» piker fra et syndefullt liv, spesielt å holde dem unna prostitusjon.

	Karen Olsen fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for ~~såklate~~ falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk første under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere og med Karen Olsen som bestyrerinne. De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.		Karen Olsen fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for såkalte falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk første under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere og med Karen Olsen som bestyrerinne. De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.

	Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)\|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der fram til 1899, da [[Kristianiakrakket]] endte den heltiske byggeboomen i byen. Men da konjunkturene i 1898 var på sitt høyeste, hadde stiftelsen fått et bud på 220 000 kroner for eiendommen som etter [[Oslos_byutvidelser\|byutvidelsene]] lå innenfor bygrensen. Stiftelsen valgte å selge, og kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)\|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] for 79 000 kronerog innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3 000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet/Magdalenaasylet til «kvinnehjemmet» var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.		Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)\|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der fram til 1899, da [[Kristianiakrakket]] endte den heltiske byggeboomen i byen. Men da konjunkturene i 1898 var på sitt høyeste, hadde stiftelsen fått et bud på 220 000 kroner for eiendommen som etter [[Oslos_byutvidelser\|byutvidelsene]] lå innenfor bygrensen. Stiftelsen valgte å selge, og kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)\|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] for 79 000 kronerog innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3 000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet/Magdalenaasylet til «kvinnehjemmet» var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.

	Da [[andre verdenskrig]] var over, ble det pålagt å stenge [[Lebensborn]]-hjemmet på [[Godthaab (Bærum)\|Godthaab]]. De fleste barna ble adoptert bort, men 20 barn som ble erklært for å ha psykisk utviklingshemming ble plassert på det tidligere kvinnehjemmet på Grini, da [[Emma Hjorths Hjem]] var fullt, men lå like i nærheten. Da hadde kvinnehjemmet ni beboere, hvorav seks var egnet til overføring til Emma Hjorts hjem.		Da [[andre verdenskrig]] var over, ble det pålagt å stenge [[Lebensborn]]-hjemmet på [[Godthaab (Bærum)\|Godthaab]]. De fleste barna ble adoptert bort, men 20 barn som ble erklært for å ha psykisk utviklingshemming ble plassert på det tidligere kvinnehjemmet på Grini, da [[Emma Hjorths Hjem]] var fullt, men lå like i nærheten. Da hadde kvinnehjemmet ni beboere, hvorav seks var egnet til overføring til Emma Hjorts hjem. I 1947 ble hjemmet solgt.

	Navnet Magdalenahjem henspiller på omtalen av den syndefulle kvinnen i Lukas-evangeliet 7,37 ff, som ofte identifiseres med Maria Magdalena.		Navnet Magdalenahjem henspiller på omtalen av den syndefulle kvinnen i Lukas-evangeliet 7,37 ff, som ofte identifiseres med Maria Magdalena.
Linje 18:		Linje 18:
	[[Kategori:Sosiale institusjoner]]		[[Kategori:Sosiale institusjoner]]
	[[Kategori:Etableringer i 1859]]		[[Kategori:Etableringer i 1859]]
			[[Kategori:Opphør i 1947]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:Bærum kommune]]		[[Kategori:Bærum kommune]]
	{{bm}}		{{bm}}

PaulVIF: PaulVIF flyttet siden Magdalenahjemmet til Magdalenahjemmet (Kristiania): Artikkelen handler mest om hjemmet i Kristiania

2017-10-20T08:44:08Z

PaulVIF flyttet siden Magdalenahjemmet til Magdalenahjemmet (Kristiania): Artikkelen handler mest om hjemmet i Kristiania

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 20. okt. 2017 kl. 08:44
(Ingen forskjell)

PaulVIF på 19. okt. 2017 kl. 16:05

2017-10-19T16:05:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. okt. 2017 kl. 16:05
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Magdalenahjemmet\|Magdalenahjem]]''' er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne.		'''[[Magdalenahjemmet\|Magdalenahjem]]''' er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne.

	Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925), i [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], ~~der~~ Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)\|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der til 1899, da stiftelsen kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)\|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] og innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt ~~3000~~ kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet til ~~kvinnehjemmet~~ var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.		Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925), i [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], hvor initiativtaker var den filantropisk og gudstro lærerinnen Karen Olsen (senere gift Thormodsæther) som unnfanget ideen om å redde «falne» piker fra et syndefullt liv, spesielt å holde dem unna prostitusjon.

			Karen Olsen fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for såklate falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk første under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere og med Karen Olsen som bestyrerinne. De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.

			Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)\|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der fram til 1899, da [[Kristianiakrakket]] endte den heltiske byggeboomen i byen. Men da konjunkturene i 1898 var på sitt høyeste, hadde stiftelsen fått et bud på 220 000 kroner for eiendommen som etter [[Oslos_byutvidelser\|byutvidelsene]] lå innenfor bygrensen. Stiftelsen valgte å selge, og kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)\|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] for 79 000 kronerog innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3 000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet/Magdalenaasylet til «kvinnehjemmet» var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.

	Da [[andre verdenskrig]] var over, ble det pålagt å stenge [[Lebensborn]]-hjemmet på [[Godthaab (Bærum)\|Godthaab]]. De fleste barna ble adoptert bort, men 20 barn som ble erklært for å ha psykisk utviklingshemming ble plassert på det tidligere kvinnehjemmet på Grini, da [[Emma Hjorths Hjem]] var fullt, men lå like i nærheten. Da hadde kvinnehjemmet ni beboere, hvorav seks var egnet til overføring til Emma Hjorts hjem.		Da [[andre verdenskrig]] var over, ble det pålagt å stenge [[Lebensborn]]-hjemmet på [[Godthaab (Bærum)\|Godthaab]]. De fleste barna ble adoptert bort, men 20 barn som ble erklært for å ha psykisk utviklingshemming ble plassert på det tidligere kvinnehjemmet på Grini, da [[Emma Hjorths Hjem]] var fullt, men lå like i nærheten. Da hadde kvinnehjemmet ni beboere, hvorav seks var egnet til overføring til Emma Hjorts hjem.

PaulVIF: Ny side: '''Magdalenahjem''' er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være morals...

2017-10-19T15:17:39Z

Ny side: '''Magdalenahjem''' er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være morals...

Ny side

'''[[Magdalenahjemmet|Magdalenahjem]]''' er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne.

Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925), i [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], der Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der til 1899, da stiftelsen kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] og innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet til kvinnehjemmet var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.

Da [[andre verdenskrig]] var over, ble det pålagt å stenge [[Lebensborn]]-hjemmet på [[Godthaab (Bærum)|Godthaab]]. De fleste barna ble adoptert bort, men 20 barn som ble erklært for å ha psykisk utviklingshemming ble plassert på det tidligere kvinnehjemmet på Grini, da [[Emma Hjorths Hjem]] var fullt, men lå like i nærheten. Da hadde kvinnehjemmet ni beboere, hvorav seks var egnet til overføring til Emma Hjorts hjem.

Navnet Magdalenahjem henspiller på omtalen av den syndefulle kvinnen i Lukas-evangeliet 7,37 ff, som ofte identifiseres med Maria Magdalena.

== Kilder ==
* [https://snl.no/Magdalenahjem Magdalenahjem] i [[Store norske leksikon]]
*[https://www.baerum.kommune.no/contentassets/382f55fe343941c988c25c56c0280f23/mai-2010-kvindehjemmet-pa-grini.pdf Kvindehjemmet på Grini], Bærum kommune
* Brekke, Z.: ''[https://www.nb.no/nbsok/nb/206180ac0ce3f210181ff3f7f24dd50d?lang=no#0 Et 50-aars minde : kvindehjemmet (forhen Magdalenaasylet) - Et 50 Aars Minde]'', Kristiania 1909

[[Kategori:Sosiale institusjoner]]
[[Kategori:Etableringer i 1859]]
[[Kategori:Oslo kommune]]
[[Kategori:Bærum kommune]]
{{bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. aug. 2021 kl. 09:20
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Magdalenahjemmet (Kristiania)\|Magdalenahjemmet]]''' i [[Kristiania]] var en sosial institusjon fra midten av 1800-tallet som først lå i Kristiania, og ved århundreskiftet flyttet til Vestre Bærum. Virksomheten skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjon, eller som sto i fare for å falle ut i denne virksomheten.		'''[[Magdalenahjemmet (Kristiania)\|Magdalenahjemmet]]''' i [[Kristiania]] var en sosial institusjon fra midten av 1800-tallet som først lå i Kristiania, og ved århundreskiftet flyttet til Vestre Bærum. Virksomheten skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjon, eller som sto i fare for å falle ut i denne virksomheten.

	Magdalenahjem er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes blant annet i [[Bergen]] (1879–1925)~~, i~~ [[Trondheim]] (1868–1920) og i [[Kristiania]], hvor initiativtaker var den filantropisk og gudstro lærerinnen Karen Olsen (senere gift Thormodsæther) som unnfanget ideen om å redde «falne» piker fra et syndefullt liv, spesielt å holde dem unna prostitusjon.		[[Magdalenahjem]] er en betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner, det vil si kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Magdalenahjem fantes også blant annet i [[Bergen]] (1879–1925) og [[Trondheim]] (1868–1920).

	Karen Olsen fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for såkalte falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk ~~første~~ under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere ~~og med~~ Karen Olsen ~~som~~ bestyrerinne. De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.		Initiativtaker til institusjonen i [[Kristiania]] var den filantropiske og gudstro lærerinnen [[Karen Thormodsæter (f. 1834)\|Karen Olsen]] fra [[Trøgstad kommune\|Trøgstad]], som på denne tiden arbeidet ved [[Eugenia stiftelse]]. Hun fikk støtte av blant andre generalkommisær [[Paul Hansen Birch]], fru Due og fru Lindemann (muligens Marie Lindemann ved Eugenia stiftelse) og åpnet 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i [[Geitmyrsveien]] 62B på [[Lindern (strøk)\|Lindern]] for såkalte falne kvinner som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold. Asylet gikk først under navnet «Husflidsskole», og begynte med fire beboere. Karen Olsen var bestyrerinne de første fire årene, fram til hun giftet seg med [[Arne Thormodsæter (f. 1834)\|Arne Thormodsæter]], bestyrer ved [[Det Ankerske Waisenhus]].

			De fire velgjørerne etablerte ''Magdalenastiftelsen'', og på et møte i september 1859 ble det besluttet å endre Husflidsskolen til en anstalt for falne kvinner, som ønsket å føre et sedelig liv. Foreningen ville skaffe dem som ble opptatt i asylet husly, kost, bekledning, veiledning til Kristus anledning og opplæring i nyttig beskjeftigelse, særlig håndarbeid, huslige sysler og om mulig hagearbeid. Institusjonen fikk da navnet ''Magdalenaasylet''. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2-3 år og hensikten var å bli skikket til tjeneste eller en annen stilling. Stiftelsen baserte sin virksomhet på milde gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i [[Fjerdingen (Oslo)\|Fjerdingen]] 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.

	Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)\|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der fram til 1899, da [[Kristianiakrakket]] endte den heltiske byggeboomen i byen. Men da konjunkturene i 1898 var på sitt høyeste, hadde stiftelsen fått et bud på 220 000 kroner for eiendommen som etter [[Oslos_byutvidelser\|byutvidelsene]] lå innenfor bygrensen. Stiftelsen valgte å selge, og kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)\|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] for 79 000 kronerog innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3 000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet/Magdalenaasylet til «kvinnehjemmet» var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.		Magdalenastiftelsen kjøpte deler av [[Lindern (gård i Oslo)\|Lindern gård]] i 1861 og drev Magdalenahjemmet der fram til 1899, da [[Kristianiakrakket]] endte den heltiske byggeboomen i byen. Men da konjunkturene i 1898 var på sitt høyeste, hadde stiftelsen fått et bud på 220 000 kroner for eiendommen som etter [[Oslos_byutvidelser\|byutvidelsene]] lå innenfor bygrensen. Stiftelsen valgte å selge, og kjøpte [[Grini (gård i Vestre Bærum)\|Søndre Grini gård i Vestre Bærum]] for 79 000 kronerog innviet «Kvindehjemmet på Grini» 26. juni 1900. Noe senere ble Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog kjøpt og lagt til virksomheten. Våningshuset ble innredet til 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet. Tilsammen oppholdt 3 000 kvinner seg på kvinnehjemmet i kortere og lengre tid fra starten i Christiania i 1859 til fram til 1944. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det». Navneendringen fra Magdalenahjemmet/Magdalenaasylet til «kvinnehjemmet» var hovedsakelig for å fjerne stempelet det tidligere navnet hadde fått, samt for å gi rom for utvidelse av programmet til å hjelpe andre som hadde kommet på kant med samfunnet uten at det innebar fengsling.