Mal:Månedens dugnad 2021-10 - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 9. des. 2022 kl. 12:24

2022-12-09T12:24:46Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. des. 2022 kl. 12:24
Linje 8:		Linje 8:
	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold (1869–1927)\|Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold (1869–1927)\|Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

	Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor Christen Smith (1819-1910). Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?		Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor Christen Smith (1819-1910). Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?<noinclude>

			[[Kategori:Månedens dugnad 2021]]</noinclude>

PaulVIF: mange med samme navn

2021-10-08T14:29:12Z

mange med samme navn

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 14:29
Linje 6:		Linje 6:
	[[Medisinplanter]] er en viktig del av den tradisjonelle folkemedisinen og moderne alternative medisinen i hele landet. Vi ønsker oss lokale artikler om så mange som mulig av de mange hundre planter som har vært tatt i bruk mot små og store helseplager, vekster som [[lusegras]], [[ormetelg]], [[nyseryllik]], [[åkervortemelk]] og [[skjørbuksurt]] som allerede i navnet forteller noe om bruken. Her er det – bokstavlig talt – hundrevis av muligheter. Medisinplantene har også en etnisk-kulturell dimensjon. Samene i Finnmark brukte for eksempel bark av noen [[vier]]-arter (Salix, [[nordsamisk]] ''sieđga'') mot forkjølelse, noe som er ukjent i den etnisk norske befolkningen. [[Krydderplanter]] representerer en annen dimensjon i folkekulturen, [[reinfann]], [[karve]], [[malurt]] og [[pepperrot]] kan nevnes blant flere titalls. Mange av krydderplantene har vandret og den lokale norske bruken blander seg med andre steder, nasjoner og kulturers bruk.		[[Medisinplanter]] er en viktig del av den tradisjonelle folkemedisinen og moderne alternative medisinen i hele landet. Vi ønsker oss lokale artikler om så mange som mulig av de mange hundre planter som har vært tatt i bruk mot små og store helseplager, vekster som [[lusegras]], [[ormetelg]], [[nyseryllik]], [[åkervortemelk]] og [[skjørbuksurt]] som allerede i navnet forteller noe om bruken. Her er det – bokstavlig talt – hundrevis av muligheter. Medisinplantene har også en etnisk-kulturell dimensjon. Samene i Finnmark brukte for eksempel bark av noen [[vier]]-arter (Salix, [[nordsamisk]] ''sieđga'') mot forkjølelse, noe som er ukjent i den etnisk norske befolkningen. [[Krydderplanter]] representerer en annen dimensjon i folkekulturen, [[reinfann]], [[karve]], [[malurt]] og [[pepperrot]] kan nevnes blant flere titalls. Mange av krydderplantene har vandret og den lokale norske bruken blander seg med andre steder, nasjoner og kulturers bruk.

	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold (1869–1927)\|Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

	Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor Christen Smith (1819-1910). Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?		Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor Christen Smith (1819-1910). Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?

Ola Alsvik: Redigering, ny tekst

2021-10-08T12:08:12Z

Redigering, ny tekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 12:08
Linje 8:		Linje 8:
	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

	Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor Christen Smith. Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?		Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor Christen Smith (1819-1910). Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?

Ola Alsvik: Fjernet lenke

2021-10-08T12:03:39Z

Fjernet lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 12:03
Linje 8:		Linje 8:
	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

	Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor [[Christen Smith]]. Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?		Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor Christen Smith. Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?

Ola Alsvik: Språkvask

2021-10-08T12:01:33Z

Språkvask

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 12:01
Linje 1:		Linje 1:
	====[[Project:Månedens dugnad {{CURRENTYEAR}}\|Månedens dugnad]]====		====[[Project:Månedens dugnad {{CURRENTYEAR}}\|Månedens dugnad]]====

	{{thumb\|Matsopper 1869.png\|Denne flotte plansjen - som åpenbart har svensk opphav - forekommer i boka ''Vore beste spiselige soparter'', som ble utgitt av ~~professor i~~ zoologi og friluftsmannen [[Halvor Heyerdahl Rasch\|H.H. Rasch]] i 1869. Kanskje er dette den første publikasjonen om matsopp utgitt i Norge. Litografi av C.G Höglind.}}		{{thumb\|Matsopper 1869.png\|Denne flotte plansjen - som åpenbart har svensk opphav - forekommer i boka ''Vore beste spiselige soparter'', som ble utgitt av zoologi-professoren og friluftsmannen [[Halvor Heyerdahl Rasch\|H.H. Rasch]] i 1869. Kanskje er dette den første publikasjonen om matsopp utgitt i Norge. Litografi av C.G Höglind.}}
	[[Nyttevekster]] er månedens dugnad i oktober. Med nyttevekster tenker vi både på vekster som brukes til føde – som for eksempel [[korn]], [[poteter]], [[frukt]] og [[sopp]], men også vekster som først og fremst fungerer som råstoffer i forskjellige foredlingsprosesser, som [[lin]], [[hamp]] og [[trær]] av mange slag. Fenomenet nyttevekster er tett sammenvevet med vår kulturhistorie, og bruken av nyttevekster forgreiner seg inn i mange og ulike kunnskaps- og praksisfelter. Innenfor dette store temaet tenker vi at dugnaden kan gi bidrag til kunnskap om lokal folkemedisin, matkultur og klesproduksjon, men også en rekke andre områder der ulike typer av nyttevekster er blitt tatt i bruk.		[[Nyttevekster]] er månedens dugnad i oktober. Med nyttevekster tenker vi både på vekster som brukes til føde – som for eksempel [[korn]], [[poteter]], [[frukt]] og [[sopp]], men også vekster som først og fremst fungerer som råstoffer i forskjellige foredlingsprosesser, som [[lin]], [[hamp]] og [[trær]] av mange slag. Fenomenet nyttevekster er tett sammenvevet med vår kulturhistorie, og bruken av nyttevekster forgreiner seg inn i mange og ulike kunnskaps- og praksisfelter. Innenfor dette store temaet tenker vi at dugnaden kan gi bidrag til kunnskap om lokal folkemedisin, matkultur og klesproduksjon, men også en rekke andre områder der ulike typer av nyttevekster er blitt tatt i bruk.

Ola Alsvik: Utvidet tekst

2021-10-08T11:55:00Z

Utvidet tekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 11:55
Linje 8:		Linje 8:
	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

	Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene.		Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene. [[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor [[Christen Smith]]. Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 2004. Året etter gikk også Soppforeningen i Bergen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere enn foreningsdannelsene i de andre storbyene – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]], ifølge mykologen [[Finn-Egil Eckblad]]. Denne foreningen vet vi lite om, ikke engang navnet, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?

Ola Alsvik: Tilbakestilling

2021-10-08T11:24:42Z

Tilbakestilling

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 11:24
Linje 8:		Linje 8:
	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

	Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene.~~[[Mal:Månedens dugnad 2021-01\|Les mer]]'''</onlyinclude>~~		Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene.

	[[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor [[Christen Smith.]] Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 1904. Året etter gikk også denne foreningen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]]. Denne foreningen vet vi lite om, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?

Ola Alsvik: Lagt på mal osv.

2021-10-08T11:23:15Z

Lagt på mal osv.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 11:23
Linje 8:		Linje 8:
	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

	Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene.		Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene.[[Mal:Månedens dugnad 2021-01\|Les mer]]'''</onlyinclude>

			[[Kristiania]] var på ingen måte det eneste stedet sopp- og nyttevekstforeninger oppsto. Året etter at Norsk Sopforening ble stiftet – i 1904 – oppsto en tilsvarende forening i [[Bergen]], [[Den norden- og vestenfjeldske Sopforening]]. Initiativtaker var sanitetsmajor [[Christen Smith.]] Foreningen fristet en noe fluktuerende tilværelse i åra som fulgte og sovnet nærmest inn i [[mellomkrigstida]]. Men [[Soppforeningen i Bergen]] – som ble stiftet i 1954 – regnet seg som direkte etterkommer av Den norden- og vestenfjeldske forening og feiret derfor sitt 100-årsjubileum i 1904. Året etter gikk også denne foreningen inn i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Noen år senere – i 1909 – ble det også stiftet en tilsvarende forening i [[Trondheim]]. Denne foreningen vet vi lite om, men sannsynligvis fikk den kort levetid. Kanskje noen kjenner til den første Trondheims-foreningens skjebne?

Ola Alsvik: Korrektur og annet småtteri

2021-10-08T10:36:53Z

Korrektur og annet småtteri

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 10:36
Linje 8:		Linje 8:
	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

	Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – ~~like~~ etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som er en paraplyorganisasjon for 37 (2021) regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene.		Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som fra og med 1.1.2005 er paraplyorganisasjon for 37 (2021) lokale og regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene.

Ola Alsvik: Utvidet tekst

2021-10-08T10:30:10Z

Utvidet tekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. okt. 2021 kl. 10:30
Linje 6:		Linje 6:
	[[Medisinplanter]] er en viktig del av den tradisjonelle folkemedisinen og moderne alternative medisinen i hele landet. Vi ønsker oss lokale artikler om så mange som mulig av de mange hundre planter som har vært tatt i bruk mot små og store helseplager, vekster som [[lusegras]], [[ormetelg]], [[nyseryllik]], [[åkervortemelk]] og [[skjørbuksurt]] som allerede i navnet forteller noe om bruken. Her er det – bokstavlig talt – hundrevis av muligheter. Medisinplantene har også en etnisk-kulturell dimensjon. Samene i Finnmark brukte for eksempel bark av noen [[vier]]-arter (Salix, [[nordsamisk]] ''sieđga'') mot forkjølelse, noe som er ukjent i den etnisk norske befolkningen. [[Krydderplanter]] representerer en annen dimensjon i folkekulturen, [[reinfann]], [[karve]], [[malurt]] og [[pepperrot]] kan nevnes blant flere titalls. Mange av krydderplantene har vandret og den lokale norske bruken blander seg med andre steder, nasjoner og kulturers bruk.		[[Medisinplanter]] er en viktig del av den tradisjonelle folkemedisinen og moderne alternative medisinen i hele landet. Vi ønsker oss lokale artikler om så mange som mulig av de mange hundre planter som har vært tatt i bruk mot små og store helseplager, vekster som [[lusegras]], [[ormetelg]], [[nyseryllik]], [[åkervortemelk]] og [[skjørbuksurt]] som allerede i navnet forteller noe om bruken. Her er det – bokstavlig talt – hundrevis av muligheter. Medisinplantene har også en etnisk-kulturell dimensjon. Samene i Finnmark brukte for eksempel bark av noen [[vier]]-arter (Salix, [[nordsamisk]] ''sieđga'') mot forkjølelse, noe som er ukjent i den etnisk norske befolkningen. [[Krydderplanter]] representerer en annen dimensjon i folkekulturen, [[reinfann]], [[karve]], [[malurt]] og [[pepperrot]] kan nevnes blant flere titalls. Mange av krydderplantene har vandret og den lokale norske bruken blander seg med andre steder, nasjoner og kulturers bruk.

	Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring, og ~~særlig~~ var ~~det~~ [[~~mellomkrigsåra~~]] og [[~~okkupasjonstida~~]] som ~~innebar et gjennombrudd~~ for sopp som ~~mat~~ i ~~norsk kultur~~.		Ulike nyttevekster har også vært flittig brukt i klesproduksjonen, både til framstilling av klær – som [[bomull]] og lin – men ikke minst har ulike nyttevekster vært brukt til farging av klær og tøy: Blader av [[bjørk]] gir gulfarge, [[steinlav]] gir mørk brunfarge og [[svartor]] – som navnet antyder – kan brukes til å farge svart. [[Sopp]] brukes også til [[klesfarging]], men i motsetning til mange av de andre nyttevekstene – som har en eldgammel brukshistorie – har storsoppene først kommet i bruk i de siste generasjonene. Lenge var soppene i skog og mark betraktet med dyp skepsis i norsk folkekultur. De var forbundet med ondskap, sjukdom og død. Først etter midten av 1800-tallet skjedde en endring. En pioner innenfor det beskjedne norske matsoppmiljøet på 1800-tallet var [[Olav Johan Sopp]], som mellom 1883 og 1885 fikk bidrag fra staten for å drive opplysningsarbeid om sopp som mat. Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at interessen for nyttevekster og matsopp fikk et lite gjennombrudd. [[Nyttevekstforeningen]] ble stiftet allerede i 1902 av grosserer [[Johan Martinius Pedersen Selau]]. Og en første forening med navnet [[Norsk Sopforening]] så dagens lys i 1903. Initiativtaker var [[Vilhelm A. Aubert]], redaktør av den konservative dagsavisa Landsbladet. Offiseren og politikeren [[Herman Løvenskiold]], som senere representerte Høyre på Stortinget, var første formann i Norsk Sopforening. Trekløveret Selau, Aubert og Løvenskiold var nok typiske representanter for det sosiale laget av befolkningen som drev sopp- og nyttevekstsaken fram på begynnelsen av 1900-tallet. De fleste hadde solid bakgrunn i byenes bedre borgerskap.

			Nyttevekstforeningen ble en varig foreningsdannelse, i motsetning til den første utgaven av Norsk Sopforening, som fikk en kort og diffus levetid, men gjenoppsto – i det minste i navnet – like etter annen verdenskrig. [[Norsk Soppforening]] ble stiftet i 1954, og eksisterte fram til 2004, da Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening begge gikk inn i [[Norges sopp- og nyttevekstforbund]], som er en paraplyorganisasjon for 37 (2021) regionale foreninger. Vi ønsker oss artikler om alle foreningsdannelsene.