Mjøndalen Cellulosefabrik - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «Kategori:Næringsliv» til «»

2023-05-26T08:03:36Z

Teksterstatting – «Kategori:Næringsliv» til «»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. mai 2023 kl. 08:03
Linje 8:		Linje 8:
	[[Kategori:Nedre Eiker]]		[[Kategori:Nedre Eiker]]
	[[Kategori:Mjøndalen]]		[[Kategori:Mjøndalen]]
	~~[[Kategori:Næringsliv]]~~
	[[Kategori:Treforedlingsindustri]]		[[Kategori:Treforedlingsindustri]]
	[[Kategori:Etableringer i 1895]]		[[Kategori:Etableringer i 1895]]
	[[Kategori:Opphør i 1977]]		[[Kategori:Opphør i 1977]]

Cnyborg: Teksterstatting – «Kategori:Nedre Eiker kommune» til «[[Kategori:Drammen kommune [[Kategori:Nedre Eiker»

2020-01-03T09:06:28Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Nedre Eiker kommune» til «Kategori:Drammen kommune [[Kategori:Nedre Eiker»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. jan. 2020 kl. 09:06
Linje 5:		Linje 5:
	{{Eiker Leksikon}}		{{Eiker Leksikon}}

	[[Kategori:Nedre Eiker ~~kommune~~]]		[[Kategori:Drammen kommune]]
			[[Kategori:Nedre Eiker]]
	[[Kategori:Mjøndalen]]		[[Kategori:Mjøndalen]]
	[[Kategori:Næringsliv]]		[[Kategori:Næringsliv]]

Thorbrat på 21. okt. 2019 kl. 09:10

2019-10-21T09:10:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. okt. 2019 kl. 09:10
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Mjøndalen Cellulosefabrik]]''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler [[Erik Bache]] (1853-1940) var eier av garden [[Øvre Rygg (Nedre Eiker)\|Øvre Rygg]] som lå rett ved [[Drammenselva]] og [[Osbakken (Nedre Eiker)\|Osbakken]] på [[Nedre Eiker]]. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.		'''[[Mjøndalen Cellulosefabrik]]''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler [[Erik Bache]] (1853-1940) var eier av garden [[Øvre Rygg (Nedre Eiker)\|Øvre Rygg]] som lå rett ved [[Drammenselva]] og [[Osbakken (Nedre Eiker)\|Osbakken]] på [[Nedre Eiker]]. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.

	I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet i 1977.		I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S [[Gulskogen Cellulosefabrik]]. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet derfor i 1977.

	{{Eiker Leksikon}}		{{Eiker Leksikon}}

Thorbrat på 28. jan. 2019 kl. 13:51

2019-01-28T13:51:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jan. 2019 kl. 13:51
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Mjøndalen Cellulosefabrik]]''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler [[Erik Bache]] (1853-1940) var eier av garden [[Øvre Rygg (Nedre Eiker)\|Øvre Rygg]] som lå rett ved [[Drammenselva]] og [[Osbakken (Nedre Eiker)\|Osbakken]] på [[Nedre Eiker]]. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.		'''[[Mjøndalen Cellulosefabrik]]''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler [[Erik Bache]] (1853-1940) var eier av garden [[Øvre Rygg (Nedre Eiker)\|Øvre Rygg]] som lå rett ved [[Drammenselva]] og [[Osbakken (Nedre Eiker)\|Osbakken]] på [[Nedre Eiker]]. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.

	I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet ~~for godt~~ i 1977.		I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet i 1977.

	{{Eiker Leksikon}}		{{Eiker Leksikon}}

Siri Iversen: kategorisering og lenker

2018-05-25T12:31:18Z

kategorisering og lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2018 kl. 12:31
Linje 1:		Linje 1:
			'''[[Mjøndalen Cellulosefabrik]]''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler [[Erik Bache]] (1853-1940) var eier av garden [[Øvre Rygg (Nedre Eiker)\|Øvre Rygg]] som lå rett ved [[Drammenselva]] og [[Osbakken (Nedre Eiker)\|Osbakken]] på [[Nedre Eiker]]. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.
	'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og ~~Osbekken~~ på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.

	I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet for godt i 1977.		I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet for godt i 1977.
Linje 7:		Linje 6:

	[[Kategori:Nedre Eiker kommune]]		[[Kategori:Nedre Eiker kommune]]
			[[Kategori:Mjøndalen]]
	[[Kategori:Næringsliv]]		[[Kategori:Næringsliv]]
	[[Kategori:Treforedlingsindustri]]		[[Kategori:Treforedlingsindustri]]
	[[Kategori:Etableringer i 1895]]		[[Kategori:Etableringer i 1895]]
			[[Kategori:Opphør i 1977]]

Bent på 13. jun. 2017 kl. 08:02

2017-06-13T08:02:46Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jun. 2017 kl. 08:02
Linje 1:		Linje 1:

	'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og Osbekken på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp		'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og Osbekken på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.
	bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.

	I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet for godt i 1977.		I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet for godt i 1977.
Linje 10:		Linje 9:
	[[Kategori:Næringsliv]]		[[Kategori:Næringsliv]]
	[[Kategori:Treforedlingsindustri]]		[[Kategori:Treforedlingsindustri]]
	[[Kategori:Etableringer i 1895]] ~~og Kartongfabrikk, Sunland Papirfabrikk,~~		[[Kategori:Etableringer i 1895]]

Thorbrat på 6. jun. 2017 kl. 10:33

2017-06-06T10:33:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. jun. 2017 kl. 10:33
Linje 3:		Linje 3:
	bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.		bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.

	I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. ~~Bedriften~~ het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av ~~konkurransen~~ fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen.		I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Det var Drammen Paper Mill, Hamang Papirfabrikk, Mesna Træsliperi, Sundland Papirfabrikk, Svelvik Papirfabrikk og Star Paper Mill. Dette var alle aksjeselskaper. Tre privatpersoner gikk også inn som eiere, og bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av sterkere konkurranse fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. Fusjonen lønte seg for eierne fordi Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen i Mjøndalen sluttet for godt i 1977.
	Fusjonen lønte seg da Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen ~~stoppet~~ for godt i 1977.

	{{Eiker Leksikon}}		{{Eiker Leksikon}}
Linje 11:		Linje 10:
	[[Kategori:Næringsliv]]		[[Kategori:Næringsliv]]
	[[Kategori:Treforedlingsindustri]]		[[Kategori:Treforedlingsindustri]]
	[[Kategori:Etableringer i 1895]]		[[Kategori:Etableringer i 1895]] og Kartongfabrikk, Sunland Papirfabrikk,

Thorbrat på 6. jun. 2017 kl. 10:27

2017-06-06T10:27:17Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. jun. 2017 kl. 10:27
Linje 1:		Linje 1:

	'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og Osbekken på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ~~heller nå~~ ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp		'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og Osbekken på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp
	bedriften. ~~Det var~~ lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en ~~dødelig~~ klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ~~av de~~ ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.		bedriften. Den hadde lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.

	I 1941 solgte ~~investorgruppen~~ fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Bedriften het nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av konkurransen fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. ~~All~~ produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og ~~produksjonen~~ stoppet for godt i 1977.		I 1941 solgte investorgruppa fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Bedriften het fra nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 tonn sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av konkurransen fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Det var Gulskogens eiere som overtok, og all produksjon ble nå samlet i Mjøndalen.
			Fusjonen lønte seg da Mjøndalen overtok Gulskogens tømmerkvote, og at 86 mennesker mistet jobben sin som følge av rasjonaliseringen. På Gulskogen var produksjonen slutt for godt 30. juni 1972. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og myndighetene trakk tilbake driftskonsesjonen. Produksjonen stoppet for godt i 1977.

	{{Eiker Leksikon}}		{{Eiker Leksikon}}

Thorbrat på 31. mai 2017 kl. 12:28

2017-05-31T12:28:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. mai 2017 kl. 12:28
Linje 1:		Linje 1:

	'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og Osbekken på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav heller nå ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp		'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og Osbekken på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav heller nå ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp
	bedriften. Det var lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en dødelig klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte ~~ble drept~~ mens 80 personer måtte få ~~behandling ved~~ Drammen sykehus.		bedriften. Det var lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en dødelig klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 av de ansatte omkom da klorgassen begynte å sive ut mens 80 personer måtte få oksygenbehandling på Drammen sykehus.

			I 1941 solgte investorgruppen fra Oslo fabrikken til 6 andre norske papirfabrikker, som ville sikre seg cellulose til egen produksjon. Bedriften het nå Mjøndalen Cellulose A/S. Etter store investeringer i 1950- og 1960-årene hadde kapasiteten i produksjonen økt til mellom 40 000 og 50 000 sulfittcellulose, men prisene begynte å falle som følge av konkurransen fra svenske og finske bedrifter. I 1970 hadde gjelden økt til 40 millioner kroner, og det kom derfor i 1971 til en sammenslåing med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. All produksjon ble nå samlet i Mjøndalen. I 1975 møtte bedriften nye utslippskrav som ble for kostbare å innfri, og produksjonen stoppet for godt i 1977.

	{{Eiker Leksikon}}		{{Eiker Leksikon}}

Thorbrat på 31. mai 2017 kl. 12:11

2017-05-31T12:11:21Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. mai 2017 kl. 12:11
Linje 1:		Linje 1:

	'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp ~~så tidlig som~~ i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og Osbekken på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav heller ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp		'''Mjøndalen Cellulosefabrik''' startet opp sin produksjon i 1895. Trelasthandler Erik Bache (1853-1940) var eier av garden Øvre Rygg som lå rett ved Drammenselva og Osbekken på Nedre Eiker. Dette var en ideel tomt for industriutvikling. Ved siden av lå Mjøndalen Portland Cementfabrik og Kalkovn og Mjøndalen Dampsag. Fabrikken ble tidlig omdannet til et aksjeselskap, men Erik Bache forble leder for bedriften til 1919 da han overlot styringen til sin sønn Thorleif Bache (1880-1964). Thorleif hadde i ung alder vært forretningsmann i Argentina. Han satt som disponent fram til 1957 da hans sønn John Erik Bache (1918-2004) overtok. Rundt århundreskiftet lå produksjonen av sulfittcellulose på rundt 4 000 tonn, som økte til 14 000 tonn i 1906 og til 18 000 tonn i 1914. Fabrikken skapte tidlig store miljøproblemer i sitt nærområde med utslipp av avfallslut og svovelsyre i Osbekken og i Miletjern og fikk en dom for dette i 1914-15. Etter 1. verdenskrig fulgte mange vanskelig år, og en rekke aktører hadde penger til gode, men måtte nøye seg med preferanseaksjer, som skulle innløses til pari kurs etter 10 år. Selv dette ble vanskelig, men ledelsen investerte i 1920-årene i et nytt kraftverk som gav mindre kostnader enn tradisjonell dampkraft. Nå hadde bedriften i alt 8 kokere, og i 1929 ble det bygget et nytt blekeri. Kreditorene gav heller nå ikke opp, og i 1936 kjøpte en investorgruppe fra Oslo opp
	~~hele~~ bedriften. Det var lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 ~~skjedde det~~ en klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte ble drept mens 80 personer måtte ~~behandles~~ ved Drammen sykehus.		bedriften. Det var lenge rundt 200 ansatte, men i 1930-årene ble dette redusert til rundt 160. I 1940 inntraff en dødelig klorgasseksplosjon ved fabrikken, og 2 ansatte ble drept mens 80 personer måtte få behandling ved Drammen sykehus.

			{{Eiker Leksikon}}

	[[Kategori:Nedre Eiker kommune]]		[[Kategori:Nedre Eiker kommune]]