Modum Blaafarveværk - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 25. feb. 2023 kl. 16:57

2023-02-25T16:57:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. feb. 2023 kl. 16:57
Linje 7:		Linje 7:
	I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land.		I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land.

	Verkets storhetstid tok slutt i [[1849]], og driften gradvis redusert til den ble stanset helt i [[1898]]. Bedriften fikk i 1883 H.M. Kongens sølvmedalje for sine koboltprodukter ved [[Den norske Industri- og Kunstutdstilling 1883\|Industri- og Kunstutdstillingen]] på [[Tullinløkka]] I [[Oslo\|Christiania]].		Verkets storhetstid tok slutt i [[1849]], og driften gradvis redusert til den ble stanset helt i [[1898]]. Bedriften fikk i 1883 H.M. Kongens sølvmedalje for sine koboltprodukter ved [[Den norske Industri- og Kunstutdstilling 1883\|Industri- og Kunstutdstillingen]] på [[Tullinløkka]] i [[Oslo\|Christiania]].

	Bygningsmassen og gruvene ble på 1970-tallet overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som museum og kunstgalleri. I dag er Blaafarveværket et av Norges mest besøkte museer.		Bygningsmassen og gruvene ble på 1970-tallet overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som museum og kunstgalleri. I dag er Blaafarveværket et av Norges mest besøkte museer.

PaulVIF på 24. feb. 2023 kl. 16:45

2023-02-24T16:45:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. feb. 2023 kl. 16:45
Linje 7:		Linje 7:
	I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land.		I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land.

	Verkets storhetstid tok slutt i [[1849]], og driften gradvis redusert til den ble stanset helt i [[1898]]. Bygningsmassen og gruvene ble på 1970-tallet overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som museum og kunstgalleri. I dag er Blaafarveværket et av Norges mest besøkte museer.		Verkets storhetstid tok slutt i [[1849]], og driften gradvis redusert til den ble stanset helt i [[1898]]. Bedriften fikk i 1883 H.M. Kongens sølvmedalje for sine koboltprodukter ved [[Den norske Industri- og Kunstutdstilling 1883\|Industri- og Kunstutdstillingen]] på [[Tullinløkka]] I [[Oslo\|Christiania]].

			Bygningsmassen og gruvene ble på 1970-tallet overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som museum og kunstgalleri. I dag er Blaafarveværket et av Norges mest besøkte museer.

	== Oppdagelse ==		== Oppdagelse ==

PaulVIF på 15. apr. 2022 kl. 08:08

2022-04-15T08:08:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. apr. 2022 kl. 08:08
Linje 3:		Linje 3:
	'''[[Modum Blaafarveværk]]''' ('''Blaafarveværket''') (egentlig ''Det Kongelige Modumske Blaafarveværk'', senere ''Modums Blaafarveværk'') er en tidligere norsk gruvebedrift ved [[Åmot (Modum)\|Åmot]] i [[Modum kommune]] i [[Buskerud]]. Det var [[Norge]]s største industribedrift på [[19. århundre\|1800-tallet]], og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i [[1770-årene]]. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. </onlyinclude>		'''[[Modum Blaafarveværk]]''' ('''Blaafarveværket''') (egentlig ''Det Kongelige Modumske Blaafarveværk'', senere ''Modums Blaafarveværk'') er en tidligere norsk gruvebedrift ved [[Åmot (Modum)\|Åmot]] i [[Modum kommune]] i [[Buskerud]]. Det var [[Norge]]s største industribedrift på [[19. århundre\|1800-tallet]], og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i [[1770-årene]]. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. </onlyinclude>

	<onlyinclude>Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg\|Wilhelm Christian Benecke]]. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. </onlyinclude> Dette markerte begynnelsen til verkets storhetstid, og det sysselsatte etterhvert over 2 000 mennesker.		<onlyinclude>Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen [[Benjamin Wegner]] på vegne av et [[konsortium]] som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg\|Wilhelm Christian Benecke]]. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. </onlyinclude> Dette markerte begynnelsen til verkets storhetstid, og det sysselsatte etterhvert over 2 000 mennesker.

	I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land.		I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land.

PaulVIF: /* Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid */

2020-08-10T15:46:56Z

Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. aug. 2020 kl. 15:46
Linje 126:		Linje 126:
	=== Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid ===		=== Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid ===
	{{thumb\|Jb wegner.jpg\|Benjamin Wegner, den ene av de to eierne og Blaafarveværkets generaldirektør under storhetstiden fra 1821 til 1849, bosatt på Fossum Hovedgård og senere Frogner Hovedgård}}		{{thumb\|Jb wegner.jpg\|Benjamin Wegner, den ene av de to eierne og Blaafarveværkets generaldirektør under storhetstiden fra 1821 til 1849, bosatt på Fossum Hovedgård og senere Frogner Hovedgård}}
	{{thumb\|W C Benecke von Franz Krueger.jpg\|Wilhelm Christian Benecke baron von Gröditzberg, verkets majoritetseier, bosatt i Berlin og på godset Gröditzberg i Schlesien}}		{{thumb\|W C Benecke von Franz Krueger.jpg\|Wilhelm Christian Benecke baron von Gröditzberg, verkets majoritetseier, bosatt i Berlin og på godset Gröditzberg i [[Schlesien]]}}
	14. januar [[1814]], ved fredsslutningen i Kiel, løsrev [[Norge]] seg fra Danmark og havnet i union med Sverige. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum – men forliksrådet nektet å behandle saken og saken endte etter hvert i høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. [[18. mai]] 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821, og ble kjøpt opp av [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium bestående av [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg\|Wilhelm Christian Benecke]], bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset [[Solly]] og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt [[Friedrich Roscher]] som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.		14. januar [[1814]], ved fredsslutningen i Kiel, løsrev [[Norge]] seg fra Danmark og havnet i union med Sverige. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum – men forliksrådet nektet å behandle saken og saken endte etter hvert i høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. [[18. mai]] 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821, og ble kjøpt opp av [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium bestående av [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg\|Wilhelm Christian Benecke]], bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset [[Solly]] og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt [[Friedrich Roscher]] som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.

Cnyborg på 16. mar. 2020 kl. 07:53

2020-03-16T07:53:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. mar. 2020 kl. 07:53
Linje 220:		Linje 220:
	{{Wikipedia\|no\|Blaafarveværket}}		{{Wikipedia\|no\|Blaafarveværket}}
	{{Artikkelkoord\|59.9126\|N\|9.8874\|Ø}}		{{Artikkelkoord\|59.9126\|N\|9.8874\|Ø}}
			[[Kategori:Blaafarveværket\| ]]
	[[Kategori:Gruver]]		[[Kategori:Gruver]]
	[[Kategori:Bergverksmuseer]]		[[Kategori:Bergverksmuseer]]

Cnyborg: malrydding

2019-05-10T06:45:51Z

malrydding

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. mai 2019 kl. 06:45
Linje 229:		Linje 229:
	[[Kategori:Industri]]		[[Kategori:Industri]]
	[[Kategori:Modum kommune]]		[[Kategori:Modum kommune]]
			{{f1}}{{bm}}
	{{f1}}
	{{~~Digitaltfortalt~~
	~~\|nettsted = http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=113433&fylke_nr=600~~
	}}

PaulVIF: /* Planlegging og bygging av Værket */

2018-09-08T13:36:37Z

Planlegging og bygging av Værket

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. sep. 2018 kl. 13:36
Linje 35:		Linje 35:

	== Planlegging og bygging av Værket ==		== Planlegging og bygging av Værket ==
	{{thumb\|Haugfossen.JPEG\|Værket hentet kraft fra Haugfossen, den har det høyeste frie fossefallet på Østlandet med 39 meter. I bakgrunnen på bildet sees rennen som førte vann til Haugfoss Pukkverk.\|Sindre Skrede\|13. juli 2005}}		{{thumb\|Haugfossen.JPEG\|Værket hentet kraft fra [[Haugfossen]], den har det høyeste frie fossefallet på Østlandet med 39 meter. I bakgrunnen på bildet sees rennen som førte vann til Haugfoss Pukkverk.\|Sindre Skrede\|13. juli 2005}}
	Berhauptmann ved Kongsberg Sølvverk, [[Jørgen Hiorth (1737–1804)\|Jørgen Hiort]], ble gitt fullmakter av regjeringen i [[København]], slik at han kunne begynne byggingen av og utviklingen av Blaafarveværket. [[Carsten Anker (1747-1824)\|Carsten Anker]], som på denne tiden ledet de norske glassverkene, var også med – som leder av kongens koboltprosjekt. Han undersøkte markedet, og det var også han som skaffet Hofnagel tilgang til glasshytten ved Hadelands Glassverk.		Berhauptmann ved Kongsberg Sølvverk, [[Jørgen Hiorth (1737–1804)\|Jørgen Hiort]], ble gitt fullmakter av regjeringen i [[København]], slik at han kunne begynne byggingen av og utviklingen av Blaafarveværket. [[Carsten Anker (1747-1824)\|Carsten Anker]], som på denne tiden ledet de norske glassverkene, var også med – som leder av kongens koboltprosjekt. Han undersøkte markedet, og det var også han som skaffet Hofnagel tilgang til glasshytten ved Hadelands Glassverk.

PaulVIF på 7. sep. 2018 kl. 15:40

2018-09-07T15:40:14Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. sep. 2018 kl. 15:40
Linje 219:		Linje 219:

	{{Wikipedia\|no\|Blaafarveværket}}		{{Wikipedia\|no\|Blaafarveværket}}
			{{Artikkelkoord\|59.9126\|N\|9.8874\|Ø}}
	[[Kategori:Gruver]]		[[Kategori:Gruver]]
	[[Kategori:Bergverksmuseer]]		[[Kategori:Bergverksmuseer]]

PaulVIF: /* Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid */

2018-09-06T18:27:15Z

Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. sep. 2018 kl. 18:27
Linje 126:		Linje 126:
	=== Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid ===		=== Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid ===
	{{thumb\|Jb wegner.jpg\|Benjamin Wegner, den ene av de to eierne og Blaafarveværkets generaldirektør under storhetstiden fra 1821 til 1849, bosatt på Fossum Hovedgård og senere Frogner Hovedgård}}		{{thumb\|Jb wegner.jpg\|Benjamin Wegner, den ene av de to eierne og Blaafarveværkets generaldirektør under storhetstiden fra 1821 til 1849, bosatt på Fossum Hovedgård og senere Frogner Hovedgård}}
	{{thumb\|W C Benecke von Franz Krueger.jpg\|Wilhelm Christian Benecke ~~Baron~~ von Gröditzberg, verkets majoritetseier, bosatt i Berlin og på godset Gröditzberg i Schlesien}}		{{thumb\|W C Benecke von Franz Krueger.jpg\|Wilhelm Christian Benecke baron von Gröditzberg, verkets majoritetseier, bosatt i Berlin og på godset Gröditzberg i Schlesien}}
	14. januar [[1814]], ved fredsslutningen i Kiel, løsrev [[Norge]] seg fra Danmark og havnet i union med Sverige. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum – men forliksrådet nektet å behandle saken og saken endte etter hvert i høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. [[18. mai]] 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821, og ble kjøpt opp av [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium bestående av [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg\|Wilhelm Christian Benecke]], bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset [[Solly]] og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt [[Friedrich Roscher]] som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.		14. januar [[1814]], ved fredsslutningen i Kiel, løsrev [[Norge]] seg fra Danmark og havnet i union med Sverige. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum – men forliksrådet nektet å behandle saken og saken endte etter hvert i høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. [[18. mai]] 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821, og ble kjøpt opp av [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium bestående av [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg\|Wilhelm Christian Benecke]], bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset [[Solly]] og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt [[Friedrich Roscher]] som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.

Cnyborg: /* Planlegging og bygging av Værket */ lenkefiks

2015-12-02T10:20:41Z

Planlegging og bygging av Værket: lenkefiks

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. des. 2015 kl. 10:20
Linje 36:		Linje 36:
	== Planlegging og bygging av Værket ==		== Planlegging og bygging av Værket ==
	{{thumb\|Haugfossen.JPEG\|Værket hentet kraft fra Haugfossen, den har det høyeste frie fossefallet på Østlandet med 39 meter. I bakgrunnen på bildet sees rennen som førte vann til Haugfoss Pukkverk.\|Sindre Skrede\|13. juli 2005}}		{{thumb\|Haugfossen.JPEG\|Værket hentet kraft fra Haugfossen, den har det høyeste frie fossefallet på Østlandet med 39 meter. I bakgrunnen på bildet sees rennen som førte vann til Haugfoss Pukkverk.\|Sindre Skrede\|13. juli 2005}}
	Berhauptmann ved Kongsberg Sølvverk, [[Jørgen Hiort]], ble gitt fullmakter av regjeringen i [[København]], slik at han kunne begynne byggingen av og utviklingen av Blaafarveværket. [[Carsten Anker (1747-1824)\|Carsten Anker]], som på denne tiden ledet de norske glassverkene, var også med – som leder av kongens koboltprosjekt. Han undersøkte markedet, og det var også han som skaffet Hofnagel tilgang til glasshytten ved Hadelands Glassverk.		Berhauptmann ved Kongsberg Sølvverk, [[Jørgen Hiorth (1737–1804)\|Jørgen Hiort]], ble gitt fullmakter av regjeringen i [[København]], slik at han kunne begynne byggingen av og utviklingen av Blaafarveværket. [[Carsten Anker (1747-1824)\|Carsten Anker]], som på denne tiden ledet de norske glassverkene, var også med – som leder av kongens koboltprosjekt. Han undersøkte markedet, og det var også han som skaffet Hofnagel tilgang til glasshytten ved Hadelands Glassverk.

	I 1777 ble det bestemt at selve fargeverket skulle legges til sletten nedenfor [[Haugfoss]]en, som er den fossen på [[Østlandet]] med høyest fritt fall – 39 meter. Her lå gården [[Fossum hovedgård (Modum)\|Fossum]], som ble kjøpt opp for 30 000 [[riksdaler]] den 22. mai 1778. Fossum ble da overtatt av Frantz Hank – hvis svigerfar var Jørgen Hiort, direktør på Sølvverket og nå også Blaafarveværket.		I 1777 ble det bestemt at selve fargeverket skulle legges til sletten nedenfor [[Haugfoss]]en, som er den fossen på [[Østlandet]] med høyest fritt fall – 39 meter. Her lå gården [[Fossum hovedgård (Modum)\|Fossum]], som ble kjøpt opp for 30 000 [[riksdaler]] den 22. mai 1778. Fossum ble da overtatt av Frantz Hank – hvis svigerfar var Jørgen Hiort, direktør på Sølvverket og nå også Blaafarveværket.