Muntlige kilder - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: se også

2019-12-13T14:33:24Z

se også

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. des. 2019 kl. 14:33
Linje 70:		Linje 70:
	== En oppsummering ==		== En oppsummering ==
	Mange mener at Lorås er for optimistisk i sitt syn på hva man kan hente ut av de muntlige kildene når de beskriver følelser og opplevelser i fortida<ref>Se for eksempel Kaldal 2008:665</ref>. Det er slett ikke sikkert at det fortellerne hevder at de følte om det ene eller det andre er særlig troverdig. Kanskje er de muntlige kildene sterkere vitnesbyrd om den tida de fortelles i enn de er gode kilder til den tida de forteller om - på samme måte som skriftlige kilder som forteller om fortid. Det bør likevel ikke hindre oss i å samle dem og å bruke de muntlige kildene!		Mange mener at Lorås er for optimistisk i sitt syn på hva man kan hente ut av de muntlige kildene når de beskriver følelser og opplevelser i fortida<ref>Se for eksempel Kaldal 2008:665</ref>. Det er slett ikke sikkert at det fortellerne hevder at de følte om det ene eller det andre er særlig troverdig. Kanskje er de muntlige kildene sterkere vitnesbyrd om den tida de fortelles i enn de er gode kilder til den tida de forteller om - på samme måte som skriftlige kilder som forteller om fortid. Det bør likevel ikke hindre oss i å samle dem og å bruke de muntlige kildene!

			== Se også ==
			* [[Muntlig historie]]
			* [[Kommuniserte minner]]
			* [[Hjelp:Personlige minner\|Personlige minner]]

	== Fotnoter ==		== Fotnoter ==

Marianne Wiig: bildetekst

2019-11-20T16:58:20Z

bildetekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. nov. 2019 kl. 16:58
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Johannesismia.jpg\|Johannes Klausen, eller Johannes i Smia, ~~har bidratt til mange~~ [[Kjeldearkiv:Johannes i smia\|~~gode~~ muntlige kilder]].\|Bengt Arne Røyne}}Begrepet [[Hjelp:Muntlige kilder\|muntlige kilder]] har (i likhet med begrepet [[Hjelp:Muntlig historie\|muntlig historie]]) mange betydninger - både fra fag til fag, og innafor samme fagfelt. Begrepet muntlige kilder kan forstås bokstavelig, som menneskers ord ''bevart som lyd'' (eller audiovisuelt), eller også som utskrifter / transkripsjoner. Man vil oftest også regne med nedtegnelser fra intervjuer som muntlige kilder, selv om det varierer hvor nøyaktig en intervjuer er i stand til å gjengi fortellerens ord. Blant de aller mest brukte slike muntlige kildene innafor historiefaget er livsløpsfortellingene, der folk forteller i egne ord om sine liv (og om omgivelsene sine). I tillegg vil man i noen tilfeller også regne med [[tradisjon]]sstoff som en del av den store sekkebetegnelsen muntlige kilder.		{{thumb\|Johannesismia.jpg\|Minnene til Johannes Klausen, eller Johannes i Smia, er blitt brukt som [[Kjeldearkiv:Johannes i smia\|muntlige kilder]], blant annet på Lokalhistoriewiki.\|Bengt Arne Røyne}}Begrepet [[Hjelp:Muntlige kilder\|muntlige kilder]] har (i likhet med begrepet [[Hjelp:Muntlig historie\|muntlig historie]]) mange betydninger - både fra fag til fag, og innafor samme fagfelt. Begrepet muntlige kilder kan forstås bokstavelig, som menneskers ord ''bevart som lyd'' (eller audiovisuelt), eller også som utskrifter / transkripsjoner. Man vil oftest også regne med nedtegnelser fra intervjuer som muntlige kilder, selv om det varierer hvor nøyaktig en intervjuer er i stand til å gjengi fortellerens ord. Blant de aller mest brukte slike muntlige kildene innafor historiefaget er livsløpsfortellingene, der folk forteller i egne ord om sine liv (og om omgivelsene sine). I tillegg vil man i noen tilfeller også regne med [[tradisjon]]sstoff som en del av den store sekkebetegnelsen muntlige kilder.

	Mange vil si at termen muntlige kilder er ubrukelig i all sin upresishet, og velger andre ord for å beskrive sine kilder. Likevel er begrepet muntlige kilder så mye og så bredt brukt at det nok er vanskelig å komme utenom.		Mange vil si at termen muntlige kilder er ubrukelig i all sin upresishet, og velger andre ord for å beskrive sine kilder. Likevel er begrepet muntlige kilder så mye og så bredt brukt at det nok er vanskelig å komme utenom.

Marianne Wiig: /* Livsløpsfortellinger */ korr.

2019-11-18T16:43:01Z

Livsløpsfortellinger: korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. nov. 2019 kl. 16:43
Linje 21:		Linje 21:

	==== Livshistorie og livsfortelling ====		==== Livshistorie og livsfortelling ====
	Innafor livshistorieforskning blir det gjerne gjort et skille mellom ''life history'' og ''life story'' <ref> Slettan 1994:19</ref>. Det kan tenkes mange måter å oversette disse to begrepene på, men det vanligste er til ''livshistorie'' og ''livsfortelling''. En livshistorie kan formes som en biografi nedtegnet i samarbeid med personen det gjelder, slik for eksempel [[Kjeldearkiv:Smed Ottar Arne Iversen\| artikkelen her på wikien om Smed Ottar Arne Iversen]] er, men kan like gjerne være rekonstruert på grunnlag av skriftlige kilder av vedkommende eller andre. Slikt materiale var det Znaniecki og William skapte og brukte som grunnlag for arbeidet sitt.		Innafor livshistorieforskning blir det gjerne gjort et skille mellom ''life history'' og ''life story'' <ref>Slettan 1994:19</ref>. Det kan tenkes mange måter å oversette disse to begrepene på, men det vanligste er til ''livshistorie'' og ''livsfortelling''. En livshistorie kan formes som en biografi nedtegnet i samarbeid med personen det gjelder, slik for eksempel [[Kjeldearkiv:Smed Ottar Arne Iversen\| artikkelen her på wikien om Smed Ottar Arne Iversen]] er, men kan like gjerne være rekonstruert på grunnlag av skriftlige kilder av vedkommende eller andre. Slikt materiale var det Znaniecki og William skapte og brukte som grunnlag for arbeidet sitt.

	Life story eller livsfortelling derimot, er danna ved at en person (gjerne muntlig) forteller om sitt liv slik hun selv har oppfattet det og husker det. Et eksempel som faller inn i en slik sjanger er artikkelen [[Kjeldearkiv:Frå Bjorli da eg var ti år\| Frå Bjorli da eg var ti år]]. Fortellingene som ble samla inn til prosjektet [[Mangfoldige minner]], eller til [[Minneoppgavene for eldre]] er andre eksempler.		Life story eller livsfortelling derimot, er danna ved at en person (gjerne muntlig) forteller om sitt liv slik hun selv har oppfattet det og husker det. Et eksempel som faller inn i en slik sjanger er artikkelen [[Kjeldearkiv:Frå Bjorli da eg var ti år\| Frå Bjorli da eg var ti år]]. Fortellingene som ble samla inn til prosjektet [[Mangfoldige minner]], eller til [[Minneoppgavene for eldre]] er andre eksempler.
Linje 27:		Linje 27:
	Hamilton Holts verk består av livsfortellinger, og i introduksjonen til The life stories... skriver Edwin E. Slosson at		Hamilton Holts verk består av livsfortellinger, og i introduksjonen til The life stories... skriver Edwin E. Slosson at
	<blockquote>		<blockquote>
	In procuring these stories two methods were used: first and preferably, to have the life written upon his own initiative by the person who lived it; second, in the case of one too ignorant or impatient to write, to have the story written from interviews, and then read to and approved by the person telling it<ref> I Holt 1906 (2009):4</ref>.		In procuring these stories two methods were used: first and preferably, to have the life written upon his own initiative by the person who lived it; second, in the case of one too ignorant or impatient to write, to have the story written from interviews, and then read to and approved by the person telling it<ref>I Holt 1906 (2009):4</ref>.
	</blockquote>		</blockquote>

Linje 37:		Linje 37:
	Spørrelister er lister med kvalitative spørsmål om konkrete tema - opprinnelig brukt for å skaffe kunnskap om folkekulturen<ref>Kverndokk</ref>. I begynnelsen brukte man vanligvis egne hjemmelsmenn som svarte på vegne av sitt lokalmiljø. [[Norsk etnologisk gransking]] ble oppretta for å ivareta slikt arbeid. Mange intervjuundersøkelser innafor historiefaget har hatt liknende form - som bredt anlagte lister med spørsmål. Et eksempel er prosjektet [[Arbeidsarven]]<ref>[http://www.arbeidsarven.net/ Nettstedet Arbeidsarven]</ref>, som blant annet har brukt ganske detaljerte stikkordslister som utgangspunkt for intervjuer om arbeidsliv. Her på lokalhistoriewiki har vi utarbeida [[Hjelp:Spørreliste samvirkelag\|spørrelister til bruk i innsamling av folks minner om arbeid på og med Samvirkelag]].		Spørrelister er lister med kvalitative spørsmål om konkrete tema - opprinnelig brukt for å skaffe kunnskap om folkekulturen<ref>Kverndokk</ref>. I begynnelsen brukte man vanligvis egne hjemmelsmenn som svarte på vegne av sitt lokalmiljø. [[Norsk etnologisk gransking]] ble oppretta for å ivareta slikt arbeid. Mange intervjuundersøkelser innafor historiefaget har hatt liknende form - som bredt anlagte lister med spørsmål. Et eksempel er prosjektet [[Arbeidsarven]]<ref>[http://www.arbeidsarven.net/ Nettstedet Arbeidsarven]</ref>, som blant annet har brukt ganske detaljerte stikkordslister som utgangspunkt for intervjuer om arbeidsliv. Her på lokalhistoriewiki har vi utarbeida [[Hjelp:Spørreliste samvirkelag\|spørrelister til bruk i innsamling av folks minner om arbeid på og med Samvirkelag]].

	Andre navn på spørrelister er emnelister, temalister og intervjuguider - der de sist nevnte begrepene gjerne signaliserer at man sikter på temmelig åpne, dialogiske intervjuformer. Folklorister og etnologer har gjerne vært skeptiske til rigid strukturerte spørrelister der poenget er at alle informantene skal svare på samme spørsmål, a la ~~sosiologene~~ og statistikernes undersøkelser<ref>Se for eksempel Gjesdal Christensen 1981:163</ref>. En åpen intervjuform inviterer til at man kan få svar også på spørsmål man ikke visste at man burde stille, og gir fortelleren større ~~inflytelse~~ på resultatet - noe som innafor humaniora sannsynligvis alltid er en fordel.		Andre navn på spørrelister er emnelister, temalister og intervjuguider - der de sist nevnte begrepene gjerne signaliserer at man sikter på temmelig åpne, dialogiske intervjuformer. Folklorister og etnologer har gjerne vært skeptiske til rigid strukturerte spørrelister der poenget er at alle informantene skal svare på samme spørsmål, à la sosiologenes og statistikernes undersøkelser<ref>Se for eksempel Gjesdal Christensen 1981:163</ref>. En åpen intervjuform inviterer til at man kan få svar også på spørsmål man ikke visste at man burde stille, og gir fortelleren større innflytelse på resultatet - noe som innafor humaniora sannsynligvis alltid er en fordel.

	=== Tradisjon ===		=== Tradisjon ===
	Muntlig tradisjonsstoff hører også til kategorien muntlige kilder. Selv om de først og fremst tilhører folkloristikkens fagfelt, kan de også betraktes fra en historisk synsvinkel. Mange har for eksempel forsøkt å fastslå den historiske kildeverdien i lokale sagn og liknende. Et eksempel på det finner vi i tilfellet [[Hoverak]], der [[Olav Frøyrak]] fortalte at i "gamal tid var Tveitå støyl under Horverak. Så var der to brør frå Horverak - den eldste fekk Horverak, den yngste fekk Tveitå". Tormod Tveitå fikk seinere bekrefta at "i 1590 var faktisk Tveitå støyl under Horverak, og at bonden på Tveitå i 1624 truleg var bror til bonden på Horverak, og begge truleg søner til han som sat åleine på Horverak i 1590".		Muntlig tradisjonsstoff hører også til kategorien muntlige kilder. Selv om de først og fremst tilhører folkloristikkens fagfelt, kan de også betraktes fra en historisk synsvinkel. Mange har for eksempel forsøkt å fastslå den historiske kildeverdien i lokale sagn og liknende. Et eksempel på det finner vi i tilfellet [[Hoverak]], der [[Olav Frøyrak]] fortalte at i "gamal tid var Tveitå støyl under Horverak. Så var der to brør frå Horverak - den eldste fekk Horverak, den yngste fekk Tveitå". Tormod Tveitå fikk seinere bekrefta at "i 1590 var faktisk Tveitå støyl under Horverak, og at bonden på Tveitå i 1624 truleg var bror til bonden på Horverak, og begge truleg søner til han som sat åleine på Horverak i 1590".

	En annen sak er at noen av folkloristikkens forskningsfelter ~~regnes~~ i enkelte tilfeller som muntlige kilder selv om de ikke alltid overføres muntlig. Det gjelder for eksempel skriftliggjort tradisjonsstoff som vitser, [[vandrehistorier]] og [[eventyr]]. Disse sjangerne har blitt [[tradisjon\|tradert]] over flere ledd, og de kan sies å tilhøre muntlig kultur selv om ~~det~~ i dag overføres digitalt eller skriftlig. De blir dermed analysert i samme perspektiv som de muntlig overførte formene.		En annen sak er at noen av folkloristikkens forskningsfelter i enkelte tilfeller regnes som muntlige kilder selv om de ikke alltid overføres muntlig. Det gjelder for eksempel skriftliggjort tradisjonsstoff som vitser, [[vandrehistorier]] og [[eventyr]]. Disse sjangerne har blitt [[tradisjon\|tradert]] over flere ledd, og de kan sies å tilhøre muntlig kultur selv om de i dag overføres digitalt eller skriftlig. De blir dermed analysert i samme perspektiv som de muntlig overførte formene.

	== Ulike måter å lese og bruke muntlige kilder på ==		== Ulike måter å lese og bruke muntlige kilder på ==
Linje 49:		Linje 49:

	=== En faktuell lesemåte: hva kan man forvente? ===		=== En faktuell lesemåte: hva kan man forvente? ===
	[[Bilde:Paulsberg-Sykkeltur-Side-8-mindre.jpg\|thumb\|Gamle fotoalbum kan bringe fram minner - som dette, som er noe av grunnlaget for [[Kjeldearkiv:Inger og Solveigs sykkeltur i 1959\|Inger Paulsbergs skildring av en sykkeltur i 1959]].]]Jostein Lorås beskriver i en artikkel i Historisk tidsskrift i 2007<ref>2007:433-445</ref> to ulike lesemåter av de muntlige kildene, som på sett og vis kan sies å tilhøre hver ~~sine~~ av de ulike fagtradisjonene som møtes i arbeidet med muntlige kilder. Han skriver at minnematerialet kan leses “både faktuelt og narrativt”. Videre mener han at den faktuelle lesemåten har vært den mest utbredte blant norske historikere fram mot slutten av 1980-åra<ref>Lorås 2007:434</ref>. Om man bruker de muntlige kildene slik, er de først og fremst til stede i historikerens arbeid som “illustrasjoner og eksempler på faktiske hendelser og typiske situasjoner”. Da blir kildekritikken retta mot representativitet<ref>Se for eksempel Bull 1958:3.</ref> og hvorvidt fortellerne er i stand til å huske opplevelser og forhold sannferdig og nøyaktig. I en slik arbeidsmåte blir det viktig å vite hva man kan forvente at folk husker, hvordan de husker det og hvordan man kan aktivere hukommelsen til dem man bruker som informanter.		[[Bilde:Paulsberg-Sykkeltur-Side-8-mindre.jpg\|thumb\|Gamle fotoalbum kan bringe fram minner - som dette, som er noe av grunnlaget for [[Kjeldearkiv:Inger og Solveigs sykkeltur i 1959\|Inger Paulsbergs skildring av en sykkeltur i 1959]].]]Jostein Lorås beskriver i en artikkel i Historisk tidsskrift i 2007<ref>2007:433-445</ref> to ulike lesemåter av de muntlige kildene, som på sett og vis kan sies å tilhøre hver sin av de ulike fagtradisjonene som møtes i arbeidet med muntlige kilder. Han skriver at minnematerialet kan leses “både faktuelt og narrativt”. Videre mener han at den faktuelle lesemåten har vært den mest utbredte blant norske historikere fram mot slutten av 1980-åra<ref>Lorås 2007:434</ref>. Om man bruker de muntlige kildene slik, er de først og fremst til stede i historikerens arbeid som “illustrasjoner og eksempler på faktiske hendelser og typiske situasjoner”. Da blir kildekritikken retta mot representativitet<ref>Se for eksempel Bull 1958:3.</ref> og hvorvidt fortellerne er i stand til å huske opplevelser og forhold sannferdig og nøyaktig. I en slik arbeidsmåte blir det viktig å vite hva man kan forvente at folk husker, hvordan de husker det og hvordan man kan aktivere hukommelsen til dem man bruker som informanter.

	De muntlige kildene brukt på denne måten er ikke uproblematiske. Som kilde til faktiske hendelser og hendelsesforløp er de rett og slett ikke alltid like egna. I en intervjusituasjon kan du sjelden forvente at nittiåringen troverdig skal huske noe særlig av detaljene i noe som skjedde for åtti år sia. Det har med enkle psykologiske prosesser å gjøre. Det som derimot er mulig å forvente, er at hun kan si noe om hvordan hun ''kjente seg'' da det skjedde. På den annen side er det viktig å være klar over at fortellerne forteller nå, i dag, og preges like så mye som resten av samfunnet av endringer i holdninger – og etterpåklokskap. Det er også viktig å huske at fortelleren, likeså mye som intervjueren, har en agenda med intervjuet.		De muntlige kildene brukt på denne måten er ikke uproblematiske. Som kilde til faktiske hendelser og hendelsesforløp er de rett og slett ikke alltid like egna. I en intervjusituasjon kan du sjelden forvente at nittiåringen troverdig skal huske noe særlig av detaljene i noe som skjedde for åtti år sia. Det har med enkle psykologiske prosesser å gjøre. Det som derimot er mulig å forvente, er at hun kan si noe om hvordan hun ''kjente seg'' da det skjedde. På den annen side er det viktig å være klar over at fortellerne forteller nå, i dag, og preges like så mye som resten av samfunnet av endringer i holdninger – og etterpåklokskap. Det er også viktig å huske at fortelleren, likeså mye som intervjueren, har en agenda med intervjuet.
Linje 58:		Linje 58:

	=== En narrativ lesemåte: hvordan? ===		=== En narrativ lesemåte: hvordan? ===
	Lorås hevder i sin artikkel at de muntlige kildene i tillegg til å leses faktuelt også bør leses narrativt. Fortellingen er tekst og informasjon, men har også en på samme tid individuell og grunnleggende sosial, meningsbærende side. Ikke minst er den enkelte fortelleren bærer av [[tradisjon\|tradert]] materiale <ref> Hodne 1983:14</ref>. Livsfortellinger omtaler ofte skikker og folkelig fortellerstoff slik som eventyr, vitser og sagn. I tillegg bruker fortellerne ordtak og faste vendinger og så videre. Alt dette peker ut over den enkeltes person og inn i hennes fortellermiljø og sosiale fellesskap. Det kan også vise til kulturformer og historiske fenomener som er mye eldre enn fortelleren selv.		Lorås hevder i sin artikkel at de muntlige kildene i tillegg til å leses faktuelt også bør leses narrativt. Fortellingen er tekst og informasjon, men har også en på samme tid individuell og grunnleggende sosial, meningsbærende side. Ikke minst er den enkelte fortelleren bærer av [[tradisjon\|tradert]] materiale <ref>Hodne 1983:14</ref>. Livsfortellinger omtaler ofte skikker og folkelig fortellerstoff slik som eventyr, vitser og sagn. I tillegg bruker fortellerne ordtak og faste vendinger og så videre. Alt dette peker ut over den enkeltes person og inn i hennes fortellermiljø og sosiale fellesskap. Det kan også vise til kulturformer og historiske fenomener som er mye eldre enn fortelleren selv.

	Formen og innholdet i slike traderte sjangre har blitt påvirka av overføringsmåten, og bærer dermed i seg både informasjon om det det fortelles om, om personene som har fortalt dem og miljøet de har blitt fortalt i. Dette gjelder ofte også enkeltelementer i historier folk forteller eller skriver ned om sine egne liv - de kan ha gått gjennom ~~traderingsprosser~~ av ulike slag. Bjarne Hodne lanserte i 1981 begrepet [[Hjelp:kommuniserte minner\|kommuniserte minner]], som kan være til hjelp i å forstå hva slags kildeverdi man kan finne i slike elementer.		Formen og innholdet i slike traderte sjangre har blitt påvirka av overføringsmåten, og bærer dermed i seg både informasjon om det det fortelles om, om personene som har fortalt dem og miljøet de har blitt fortalt i. Dette gjelder ofte også enkeltelementer i historier folk forteller eller skriver ned om sine egne liv - de kan ha gått gjennom traderingsprosesser av ulike slag. Bjarne Hodne lanserte i 1981 begrepet [[Hjelp:kommuniserte minner\|kommuniserte minner]], som kan være til hjelp i å forstå hva slags kildeverdi man kan finne i slike elementer.

	Å fortelle noe til andre gjør noe med fortellingen. Tradering standardiserer blant annet fortellingen etter gruppas normer, noe som gjør at traderingsprosessen endrer "fortellerstoffets karakter som kilde"<ref>Hodne 1981:36</ref> . Den enkeltes personlige fortelling forteller oss altså både overflatisk, og i en dypere forstand, noe om den verden og den fortellerverden fortelleren er en del av. Freeman uttrykker det slik:		Å fortelle noe til andre gjør noe med fortellingen. Tradering standardiserer blant annet fortellingen etter gruppas normer, noe som gjør at traderingsprosessen endrer "fortellerstoffets karakter som kilde"<ref>Hodne 1981:36</ref> . Den enkeltes personlige fortelling forteller oss altså både overflatisk, og i en dypere forstand, noe om den verden og den fortellerverden fortelleren er en del av. Freeman uttrykker det slik:
Linje 66:		Linje 66:
	My story can never be wholly mine, alone, because I define and articulate my existence with and among others, through the various narrative models – including litterary genres, plot structures, metaphoric themes, and so on – my culture provides <ref>Freeman 2001:287</ref>.		My story can never be wholly mine, alone, because I define and articulate my existence with and among others, through the various narrative models – including litterary genres, plot structures, metaphoric themes, and so on – my culture provides <ref>Freeman 2001:287</ref>.
	</blockquote>		</blockquote>
	Normer og verdier i fortellerens miljø preger både hvordan hun forteller og hva hun forteller – enten hun har akseptert og internalisert holdningene og forestillingene i sine omgivelser, eller står i opposisjon til ~~det~~. Om vi betrakter de muntlige kildene på med utgangspunkt i en narrativ lesemåte, vil det være viktig å identifisere hva som er kollektivt stoff (og dermed forteller noe om miljøet / kulturen til fortelleren) og hva som er individuelt eller som avviker fra miljøet.		Normer og verdier i fortellerens miljø preger både hvordan hun forteller og hva hun forteller – enten hun har akseptert og internalisert holdningene og forestillingene i sine omgivelser, eller står i opposisjon til dem. Om vi betrakter de muntlige kildene med utgangspunkt i en narrativ lesemåte, vil det være viktig å identifisere hva som er kollektivt stoff (og dermed forteller noe om miljøet / kulturen til fortelleren) og hva som er individuelt eller som avviker fra miljøet.

	== En oppsummering ==		== En oppsummering ==
Linje 72:		Linje 72:

	== Fotnoter ==		== Fotnoter ==
	<references/>		<references />

	== Kilder ==		== Kilder ==

Marianne Wiig: Marianne Wiig flyttet siden Hjelp:Muntlige kilder til Muntlige kilder: Metodisk artikkel

2016-07-01T13:23:24Z

Marianne Wiig flyttet siden Hjelp:Muntlige kilder til Muntlige kilder: Metodisk artikkel

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 1. jul. 2016 kl. 13:23
(Ingen forskjell)

Jobr på 24. jun. 2016 kl. 16:20

2016-06-24T16:20:08Z

Jobr: Jobr flyttet siden Metode:Muntlige kilder til Hjelp:Muntlige kilder uten å etterlate en omdirigering: Avvikling av navnerommet Metode

2016-06-23T15:24:08Z

Jobr flyttet siden Metode:Muntlige kilder til Hjelp:Muntlige kilder uten å etterlate en omdirigering: Avvikling av navnerommet Metode

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 23. jun. 2016 kl. 15:24
(Ingen forskjell)

Jobr på 23. jun. 2016 kl. 15:23

2016-06-23T15:23:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2016 kl. 15:23
Linje 89:		Linje 89:
	* Slettan, Dagfinn 1994: ''Minner og kulturhistorie. Teoretiske perspektiver'', Nr. 4 i skriftserie fra Historisk Institutt, Trondheim		* Slettan, Dagfinn 1994: ''Minner og kulturhistorie. Teoretiske perspektiver'', Nr. 4 i skriftserie fra Historisk Institutt, Trondheim

			[[Kategori:Metode]]
	[[Kategori:Kjeldebruk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kjeldebruk\|{{PAGENAME}}]]

Kallrustad: Tilbakestilte endring av Gunnar E. Kristiansen (diskusjon) til siste versjon av Cnyborg

2015-08-21T11:18:13Z

Tilbakestilte endring av Gunnar E. Kristiansen (diskusjon) til siste versjon av Cnyborg

Vis endringer

Gunnar E. Kristiansen: Språk

2015-08-14T08:09:49Z

Språk

Vis endringer

Cnyborg på 14. aug. 2015 kl. 08:04

2015-08-14T08:04:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2015 kl. 08:04
Linje 90:		Linje 90:


	[[Kategori:~~Metode~~]]		[[Kategori:Kjeldebruk\|{{PAGENAME}}]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jun. 2016 kl. 16:20
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Johannesismia.jpg\|Johannes Klausen, eller Johannes i Smia, har bidratt til mange [[Kjeldearkiv:Johannes i smia\|gode muntlige kilder]].\|Bengt Arne Røyne}}Begrepet [[~~Metode~~:Muntlige kilder\|muntlige kilder]] har (i likhet med begrepet [[~~Metode~~:Muntlig historie\|muntlig historie]]) mange betydninger - både fra fag til fag, og innafor samme fagfelt. Begrepet muntlige kilder kan forstås bokstavelig, som menneskers ord ''bevart som lyd'' (eller audiovisuelt), eller også som utskrifter / transkripsjoner. Man vil oftest også regne med nedtegnelser fra intervjuer som muntlige kilder, selv om det varierer hvor nøyaktig en intervjuer er i stand til å gjengi fortellerens ord. Blant de aller mest brukte slike muntlige kildene innafor historiefaget er livsløpsfortellingene, der folk forteller i egne ord om sine liv (og om omgivelsene sine). I tillegg vil man i noen tilfeller også regne med [[tradisjon]]sstoff som en del av den store sekkebetegnelsen muntlige kilder.		{{thumb\|Johannesismia.jpg\|Johannes Klausen, eller Johannes i Smia, har bidratt til mange [[Kjeldearkiv:Johannes i smia\|gode muntlige kilder]].\|Bengt Arne Røyne}}Begrepet [[Hjelp:Muntlige kilder\|muntlige kilder]] har (i likhet med begrepet [[Hjelp:Muntlig historie\|muntlig historie]]) mange betydninger - både fra fag til fag, og innafor samme fagfelt. Begrepet muntlige kilder kan forstås bokstavelig, som menneskers ord ''bevart som lyd'' (eller audiovisuelt), eller også som utskrifter / transkripsjoner. Man vil oftest også regne med nedtegnelser fra intervjuer som muntlige kilder, selv om det varierer hvor nøyaktig en intervjuer er i stand til å gjengi fortellerens ord. Blant de aller mest brukte slike muntlige kildene innafor historiefaget er livsløpsfortellingene, der folk forteller i egne ord om sine liv (og om omgivelsene sine). I tillegg vil man i noen tilfeller også regne med [[tradisjon]]sstoff som en del av den store sekkebetegnelsen muntlige kilder.

	Mange vil si at termen muntlige kilder er ubrukelig i all sin upresishet, og velger andre ord for å beskrive sine kilder. Likevel er begrepet muntlige kilder så mye og så bredt brukt at det nok er vanskelig å komme utenom.		Mange vil si at termen muntlige kilder er ubrukelig i all sin upresishet, og velger andre ord for å beskrive sine kilder. Likevel er begrepet muntlige kilder så mye og så bredt brukt at det nok er vanskelig å komme utenom.
Linje 35:		Linje 35:

	=== Spørrelister ===		=== Spørrelister ===
	Spørrelister er lister med kvalitative spørsmål om konkrete tema - opprinnelig brukt for å skaffe kunnskap om folkekulturen<ref>Kverndokk</ref>. I begynnelsen brukte man vanligvis egne hjemmelsmenn som svarte på vegne av sitt lokalmiljø. [[Norsk etnologisk gransking]] ble oppretta for å ivareta slikt arbeid. Mange intervjuundersøkelser innafor historiefaget har hatt liknende form - som bredt anlagte lister med spørsmål. Et eksempel er prosjektet [[Arbeidsarven]]<ref>[http://www.arbeidsarven.net/ Nettstedet Arbeidsarven]</ref>, som blant annet har brukt ganske detaljerte stikkordslister som utgangspunkt for intervjuer om arbeidsliv. Her på lokalhistoriewiki har vi utarbeida [[~~Metode~~:Spørreliste samvirkelag\|spørrelister til bruk i innsamling av folks minner om arbeid på og med Samvirkelag]].		Spørrelister er lister med kvalitative spørsmål om konkrete tema - opprinnelig brukt for å skaffe kunnskap om folkekulturen<ref>Kverndokk</ref>. I begynnelsen brukte man vanligvis egne hjemmelsmenn som svarte på vegne av sitt lokalmiljø. [[Norsk etnologisk gransking]] ble oppretta for å ivareta slikt arbeid. Mange intervjuundersøkelser innafor historiefaget har hatt liknende form - som bredt anlagte lister med spørsmål. Et eksempel er prosjektet [[Arbeidsarven]]<ref>[http://www.arbeidsarven.net/ Nettstedet Arbeidsarven]</ref>, som blant annet har brukt ganske detaljerte stikkordslister som utgangspunkt for intervjuer om arbeidsliv. Her på lokalhistoriewiki har vi utarbeida [[Hjelp:Spørreliste samvirkelag\|spørrelister til bruk i innsamling av folks minner om arbeid på og med Samvirkelag]].

	Andre navn på spørrelister er emnelister, temalister og intervjuguider - der de sist nevnte begrepene gjerne signaliserer at man sikter på temmelig åpne, dialogiske intervjuformer. Folklorister og etnologer har gjerne vært skeptiske til rigid strukturerte spørrelister der poenget er at alle informantene skal svare på samme spørsmål, a la sosiologene og statistikernes undersøkelser<ref>Se for eksempel Gjesdal Christensen 1981:163</ref>. En åpen intervjuform inviterer til at man kan få svar også på spørsmål man ikke visste at man burde stille, og gir fortelleren større inflytelse på resultatet - noe som innafor humaniora sannsynligvis alltid er en fordel.		Andre navn på spørrelister er emnelister, temalister og intervjuguider - der de sist nevnte begrepene gjerne signaliserer at man sikter på temmelig åpne, dialogiske intervjuformer. Folklorister og etnologer har gjerne vært skeptiske til rigid strukturerte spørrelister der poenget er at alle informantene skal svare på samme spørsmål, a la sosiologene og statistikernes undersøkelser<ref>Se for eksempel Gjesdal Christensen 1981:163</ref>. En åpen intervjuform inviterer til at man kan få svar også på spørsmål man ikke visste at man burde stille, og gir fortelleren større inflytelse på resultatet - noe som innafor humaniora sannsynligvis alltid er en fordel.
Linje 46:		Linje 46:
	== Ulike måter å lese og bruke muntlige kilder på ==		== Ulike måter å lese og bruke muntlige kilder på ==

	Muntlige kilder må utsettes for samme type kildekritikk som alle andre typer kilder - enten vi bruker dem som [[~~Metode~~:Kildekritikk#Levning_og_beretning\|levning eller beretning]], eller på helt andre måter. Men de har sine særegne problemer - og sine særegne styrker, som bør tas hensyn til.		Muntlige kilder må utsettes for samme type kildekritikk som alle andre typer kilder - enten vi bruker dem som [[Hjelp:Kildekritikk#Levning_og_beretning\|levning eller beretning]], eller på helt andre måter. Men de har sine særegne problemer - og sine særegne styrker, som bør tas hensyn til.

	=== En faktuell lesemåte: hva kan man forvente? ===		=== En faktuell lesemåte: hva kan man forvente? ===
Linje 60:		Linje 60:
	Lorås hevder i sin artikkel at de muntlige kildene i tillegg til å leses faktuelt også bør leses narrativt. Fortellingen er tekst og informasjon, men har også en på samme tid individuell og grunnleggende sosial, meningsbærende side. Ikke minst er den enkelte fortelleren bærer av [[tradisjon\|tradert]] materiale <ref> Hodne 1983:14</ref>. Livsfortellinger omtaler ofte skikker og folkelig fortellerstoff slik som eventyr, vitser og sagn. I tillegg bruker fortellerne ordtak og faste vendinger og så videre. Alt dette peker ut over den enkeltes person og inn i hennes fortellermiljø og sosiale fellesskap. Det kan også vise til kulturformer og historiske fenomener som er mye eldre enn fortelleren selv.		Lorås hevder i sin artikkel at de muntlige kildene i tillegg til å leses faktuelt også bør leses narrativt. Fortellingen er tekst og informasjon, men har også en på samme tid individuell og grunnleggende sosial, meningsbærende side. Ikke minst er den enkelte fortelleren bærer av [[tradisjon\|tradert]] materiale <ref> Hodne 1983:14</ref>. Livsfortellinger omtaler ofte skikker og folkelig fortellerstoff slik som eventyr, vitser og sagn. I tillegg bruker fortellerne ordtak og faste vendinger og så videre. Alt dette peker ut over den enkeltes person og inn i hennes fortellermiljø og sosiale fellesskap. Det kan også vise til kulturformer og historiske fenomener som er mye eldre enn fortelleren selv.

	Formen og innholdet i slike traderte sjangre har blitt påvirka av overføringsmåten, og bærer dermed i seg både informasjon om det det fortelles om, om personene som har fortalt dem og miljøet de har blitt fortalt i. Dette gjelder ofte også enkeltelementer i historier folk forteller eller skriver ned om sine egne liv - de kan ha gått gjennom traderingsprosser av ulike slag. Bjarne Hodne lanserte i 1981 begrepet [[~~Metode~~:kommuniserte minner\|kommuniserte minner]], som kan være til hjelp i å forstå hva slags kildeverdi man kan finne i slike elementer.		Formen og innholdet i slike traderte sjangre har blitt påvirka av overføringsmåten, og bærer dermed i seg både informasjon om det det fortelles om, om personene som har fortalt dem og miljøet de har blitt fortalt i. Dette gjelder ofte også enkeltelementer i historier folk forteller eller skriver ned om sine egne liv - de kan ha gått gjennom traderingsprosser av ulike slag. Bjarne Hodne lanserte i 1981 begrepet [[Hjelp:kommuniserte minner\|kommuniserte minner]], som kan være til hjelp i å forstå hva slags kildeverdi man kan finne i slike elementer.

	Å fortelle noe til andre gjør noe med fortellingen. Tradering standardiserer blant annet fortellingen etter gruppas normer, noe som gjør at traderingsprosessen endrer "fortellerstoffets karakter som kilde"<ref>Hodne 1981:36</ref> . Den enkeltes personlige fortelling forteller oss altså både overflatisk, og i en dypere forstand, noe om den verden og den fortellerverden fortelleren er en del av. Freeman uttrykker det slik:		Å fortelle noe til andre gjør noe med fortellingen. Tradering standardiserer blant annet fortellingen etter gruppas normer, noe som gjør at traderingsprosessen endrer "fortellerstoffets karakter som kilde"<ref>Hodne 1981:36</ref> . Den enkeltes personlige fortelling forteller oss altså både overflatisk, og i en dypere forstand, noe om den verden og den fortellerverden fortelleren er en del av. Freeman uttrykker det slik: